For vi juger en del. Ja, vi gjør det alle sammen. Det er en påstand. Det vet jeg. Men all erfaring og all sunn fornuft tilsier at jeg har rett. Vi juger litt rett som det er alle sammen. Som regel hvite løgner. Både for omverdenen og for oss selv. Men jeg påstår også at vi som har en varig og relativt usynlig sykdom juger aller mest. Både for oss sjøl og andre.
Jeg har nemlig nettopp opplevd det igjen. Jeg fortalte om min ms-diagnose til noen jeg ikke kjenner. Det er normalt ikke noe jeg reklamerer med. Men samtidig så er det jo ikke akkurat noen hemmelighet, ikke sant? Det var i forbindelse med å gå til Glittertind. Det syns jeg jo er interessant å snakke om. Men når noen sier «det er jo ikke så langt», så innrømmer jeg glatt at jeg må forklare. Forklare at for meg er det langt. Og hvorfor.
I den forbindelse ble følgende kommentar levert «du kan vel gjøre den bedre med kosthold?». MS-en altså. Et sunt, næringsrikt og variert kosthold med mye grønnsaker er bra for oss alle. Også oss med ms. Helsa mi og di har godt av sunn mat og kroppen trenger sunt drivstoff. Men jeg har til gode å høre at brokkoli reparerer nervesystemet hos noen. For eksempel. I samme samtale kom da kommentaren som i etterkant har gjort at jeg reflekterer over temaet juging.
«Jeg har en kollega som har ms, og hun lever helt fint med det. Det syns ikke på henne og hun gjør alt mulig», ble det kommentert. Så flott, tenkte jeg. Det er jo en berettiget antagelse. Og jeg ville nok mest sannsynlig tenkt det selv også. Først. Men ved nærmere ettertanke; den kollegaen er muligens god til å juge.
Og så sa jeg «ja, det er mange ulike varianter og det er mange som har usynlige symptomer eller ikke merker så mye til det». Det jeg EGENTLIG skulle ha sagt og som jeg har tenkt en del på etterpå er «har du spurt henne hvordan hun har det og hva hun gjør når du ikke ser henne?».
For er hun som meg eller som stort sett alle jeg vet om med varig sykdom, så juger hun en del. Vi later som vi er friske og syns det er best om alt vi har av ugreie symptomer ikke synes så godt. I alle fall ikke når vi er ute, på jobb eller i selskap. Jeg orker ikke å se så dårlig ut som jeg føler meg, pleier jeg å si. De fleste ms-pasienter jeg vet om ser ikke sjuke ut. Vi avsløres jo når vi viser oss fram med hjelpemidler som krykker, staver, skinner eller rullestol. Men veldig mange bruker ikke noe av det. Og har vi en dårlig dag så synes vi ikke. For på en riktig dårlig dag så hjelper det ikke å late som en er frisk.
Hun som er på jobb og ser «frisk» ut – hvordan har hun det når hun er hjemme? Hvordan må hun legge opp dagene for å klare å være «normal» på jobb? Hva må hun si nei til for å fikse det? Og hvor utmattet er hun når hun kommer hjem?
Kanskje er svaret så enkelt at hun ikke merker noe spesielt. Kanskje hun er av de som ikke har symptomer nå. Kanskje hun får det senere. Forhåpentligvis ikke. Men det vet ikke hun og det vet ikke noen andre heller. Men hun må allikevel leve med de to bokstavene.
Så neste gang du tenker «hun har jo en alvorlig sykdom, men det merker hun visst ingenting til»; Still deg heller spørsmålet: «vet jeg egentlig hvordan hun har det og hvor mye det koster for henne å framstå som hun gjør?» Min påstand er at det vet du ikke. Og det kan egentlig ingen arrestere deg på heller. For hvordan skal du kunne vite det? Kanskje hun ikke er klar over det selv en gang? Det er jo ofte slik.
Og om jeg har jugd i dag? Bare litt… Det er jo ikke så mye som går an å skjule for de som har sett meg på mitt mest frynsete. På vei ned fra Glittertind for eksempel…
(innlegget er ikke ment som en kritikk av den som stilte spørsmålet. Jeg er jo sjøl av dem som kan si at «du ser jo så godt ut» til en jeg møter som har det tøft på en eller annen måte. Og jeg forventer i alle fall ikke at omverdenen kan vite det jeg ikke deler. Og så er det ikke hver dag jeg orker å dele heller. Men at du spør kan føre til at hun som kjemper hver dag for å klare hverdagen med usynlige symptomer opplever støtte og forståelse. DET er hun helt sikkert takknemlig for!)
