Når livet «tar en omvei» og det som man forventer og ubevisst har tenkt at skal prege dagene og framtida mer eller mindre brått endres så forandres hverdagen. Den blir veldig annerledes og handlingsrommet blir fryktelig begrenset. I alle fall slik jeg opplever det.

Det handler om å finne mening med livet som varig syk. Fylle dagene med akkurat riktig mengde aktivitet, mye nok men aller mest lite nok, til at slike som meg fortsatt orker å stå opp neste dag. Eller i det minste dagen etter det igjen. Eventuelt til helga…

Og kanskje i ett og annet glimt kan finne igjen en tanke om at «dette har jeg mulighet til nå fordi jeg ikke er på jobb». Og glede meg over det. Å finne en mening med hverdagen utenom arbeidslivet er krevende. Og jeg kjenner at det krever kontinuerlig oppmerksomhet for at jeg ikke skal ende i fullstendig apati. Spesielt i de periodene energien er som dårligst. Men også i de glimtene av øyeblikk der det finnes framdrift nok til faktisk å gjennomføre noe. Eller planlegge noe. Jeg forstår de som ikke orker og som ikke har energi til å fylle dagene med mer enn det aller nødvendigste som å stå opp, spise mat, ta en dusj og hvile. Det kan hende det er akkurat der grensa for aktivitet ligger. Jeg utfordrer grensa mi hele tida. Og krysser den stadig vekk. Det må jeg betale for med vondt i kroppen og en hel haug med andre symptomer som jeg antar  for det meste er ms-relatert. Men da tenker jeg at jeg tar en slags «kalkulert risiko». Ja, jeg må forsyne meg av livet i små porsjoner, men noen ganger er det godt med de litt større porsjonene, og da er realiteten at jeg bare får ta konsekvensene.

Natta til i dag ble den andre uteovernattinga mi i 2025. Som jeg har skrevet før: målet er å sove ute minst ei natt hver måned. Jeg vet det mest sannsynlig blir flere netter i sommermånedene. Men erfaring tilsier at jeg må ha et konkret mål for de mørke og kalde nettene i vinterhalvåret. Nå er det februar og natt til i dag ble igjen tilbrakt i «hjemmeskogens» permanente tipi. En måte å tilpasse slik at «porsjonen» ikke koster mer enn den må. Håper jeg.

Det var godt med timer helt avskåret fra den mer eller mindre gale verdenen vi lever i om dagen. Og det var veldig vakkert. Og så er det noe mentalt rensende i å tilbringe tid i leir, om den så er av det litt mer forhåndsetablerte slaget slik som tipien. Fokuset er på å løse utfordringene som alltid dukker opp og holde seg varm og rimelig komfortabel gjennom hele stuntet. Det er en kjent sak at vi på slike turer oftere kjenner på ukomfortable følelser enn komfortable. Men på tross av det så fortsetter jo slike som meg å oppsøke dette mer eller mindre behagelige. Jeg er i alle fall såpass glad i å ha det komfortabelt at jeg fokuserer på det jeg kan tilrettelegge. Og da kan jeg glemme det meste andre som foregår i livet og i verden. For ei stund.

Bildene under forteller noe om hvordan både det komfortable og det ukomfortable foregikk denne gangen:

Doturen ut før jeg kryper i påsan kan fort utvikle seg til en fotosafari. I alle fall når tipi og måneskinn kjemper om oppmerksomheten.

Orion hang over verden og passet på.

Da jeg oppdaget at døra hadde blåst opp i løpet av morgentimene var det i grunn rimelig enkelt å forstå at det kjentes bittelitt kaldt ut på nesetippen ved 07.00-tida.

Denne tipien er rimelig uisolert. Så når ovnsvarmen slokner utpå natta og det er 10 minusgrader ute, så kan drikkevannet bli litt tregtflytende.

Når lyset er såpass kraftig gjennom røykluka så er det som regel på tide å stå opp. Det hører jo med til historien at pipa som må “trekkes opp” og låses for å rekke helt ut gjennom åpningen i toppen delte seg i to og jeg fikk ei real arbeidsøkt for å få reparert den nok til at den kunne brukes. Men jeg fikk fyrt opp til slutt.

Sola er i ferd med å “renne” over kanten i sørøst.

Det hjelper bedre mot kalde tær med hele sokker! Jeg må visst ta et annet par neste gang.

Morratryne. Fortsatt i soveposen mens jeg venter på at kaffevannet skal koke.

Masse spennende lys og skygge i skogen ei slik måneskinnsnatt.