Akkurat det kan slike som meg plutselig begynne å reflektere over. Spesielt på akkurat det venterommet jeg har frekventert i dag. For der hender det rett som det er at jeg blir sittende ei stund. Og da rekker hjernen å gjøre et og annet krumspring. Det er venterommet på kreftavdelingen det er snakk om. Der blir jeg gjerne sittende ei god stund. For, som jeg pleier å si, akkurat der holder de på med å redde liv, så om jeg må vente litt så er godtar jeg det. Jeg mistenker ingen som jobber der for vel vitende å somle. Det handler vel dessverre om at de har alt for mye å gjøre.
I dag var det en av de dagene. Venterommet var nesten fullt da jeg kom og satte meg. Jeg hadde time 10.30. Et ektepar, der det helt tydelig var han som skulle til lege eller behandling satt i den ene sofaen. Fruen fant seg kaffe og gubben lurte (litt snurt, kanskje) på om ikke han også skulle få da hun gikk og satte seg igjen. «Du får etterpå, du», sa hun. Og da protesterte han ikke mer. Jeg fikk tydelig inntrykk av at han var av typen som gjorde som han fikk beskjed om av fruen.
Plutselig begynte han å le. Han satt slik at han så ut i gangen og kunne fortelle at det nesten ble kollisjon da to hvitkledde holdt på å gå på hverandre rundt hjørnet. En får ikke mer moro enn det en lager sjøl. Eventuelt enn det en lar seg more av som andre driver med. Han kan forresten takke fruen for at hun IKKE tok med kaffe til ham. For den kaffen på venterommet på kreftavdelingen – den smaker høgg!!!
Da klokka hadde passert det klokkeslettet, altså 10.30, med sånn ca sju minutter sa dama rett ovenfor meg: «er det noen av dere som skal til Hansen». Altså, onkologen heter ikke Hansen, men han er såkalt «anonymisert» i denne bloggposten. «Jeg skal det, sa jeg». Hun lurte på når jeg hadde time. Hun hadde timen før meg og skulle dermed vært inne klokka 10. Jeg sa akkurat det jeg pleier å si «de holder nok på å redde liv, så de får bare holde på og så blir det min tur når det er min tur». De andre på venterommet mente ikke så mye annet, i alle fall sa de ikke noe om det, så vi ventet videre. Hun ble ropt opp klokka 10.47 og jeg tok fram strikketøyet.
Jeg sitter en del på andre venterom også. Ofte er det venterom som er felles for flere avdelinger. Slik som venteplass 6. Som egentlig er midt i en gang, slæsj trappeoppgang, og ligger mellom flere avdelinger og flere andre ganger. Der er det veldig ofte veldig mange utålmodige folk. De som holder på å gå av skaftet fordi det har gått mer enn fem minutter over den tida de egentlig hadde time. Venteromsdynamikken og miljøet på disse venterommene er helt annerledes. Mildt sagt travlere og rett og slett surere.
Mens jeg strikket så tenkte jeg på alle minuttene og timene jeg har sittet på akkurat dette og for så vidt andre venterom de siste åra. Maaaaaange! Men jeg tenkte også på at jeg rett som det er har vært i relativt mye dårligere form de gangene jeg har vært der også. Og at alternativet til venterom…ja, det alternativet kan i verste fall ikke anbefales. I dag var jeg jo helt grei. I alle fall sånn «kreftmessig». Og ja, prøvene var bra. Det småtteriet som stakk seg ut skal sjekkes for sikkerhets skyld, men ellers så lovet onkologen nå at etter neste kontroll – DA er det muligheter for å gå over til noe sjeldnere kontroller. Sjeldnere enn to til tre oppmøter fire ganger årlig. Om alt er like bra.
Og det var i grunn greit å snakke litt om. For jeg har jo trodd at den «grensa» var nådd for flere måneder siden. De fleste tilbakefall kommer i løpet av de tre første åra etter behandling, har onkologen sagt. Og da har jo jeg tenkt at treårsgrensa passerte jeg jo i februar, ikke sant. MEN, den medikamentelle behandlingen min ble jo ikke avsluttet før i august for tre år siden. Dermed når jeg ikke treårsgrensa før om et par måneder og må inn til en oppsummerende sjekk eller tre etter sommerferien. Akkurat den forklaringen trengte jeg, for det hadde jeg ikke helt fått med meg. Men da ble ikke «skuffelsen» over ikke å komme over på sjeldnere sjekkintervaller alt for stor denne gangen.
Og jammen er det rimelig betryggende å få disse sjekkene. Det er jo en livslang greie, dette her. Men allikevel. Alle milepæler må verdsettes. Og nå har jeg jammen meg kommet gjennom enda en kontroll og enda 45 minutter ventetid «over tida». Og jeg fikk strikket flere omganger på gensererma mi. Med «fryktelig tynne pinner, men pen grønnfarge», som hu som ventet ved siden av meg sa.
Senere i måneden har jeg et par opphold på venteplass 6 å se fram til. Den noe mer maniske venteplassen. Men der har de slutta å rope meg opp med etternavn.
«Heidi, nå er det deg», pleier de å si der 😉
Sofaen derimot hører kreftavdelingen til.
