Det kalles av mange vårens vakreste eventyr. For å bivåne det hele er det nødvendig å være på rett sted til rett tid. Så da har jeg igjen pakket sekken med ull, kokeapparat, sovepose og mat. Målet for denne ekspedisjonen er å få med seg noe av dette eventyret. Jeg snakker om fugleleik. Stunda der storfuglen, ofte orrhaner, inntar myra eller det islagte tjernet for å krangle om damene. Så vidt jeg vet sitter damene i toppen av trærne rundt omkring og bivåner hele kaoset. For så å fly elegant ned til den utvalgte når hun har plukket ut en hun syns har utmerket seg.
Jeg har rekognosert og funnet meg en plass jeg har tro på. Så får jeg håpe at valgt tribuneplass innfrir. Nå gjelder det bare å holde seg i ro og håpe at showet innfinner seg slik jeg har satset på.
Skogens ro.
En ekspedisjon har alltid et mål. En walkabout likner mer på å surre rundt i skogen. Mine turer har ofte en del walkabout i seg. Det blir en del surr. Men det er da et mål med det hele også som regel. Ofte har det med å skape litt rom i nøtta å gjøre.
Det blir ofte slik i naturen. Naturen som arena for store erkjennelser er romantisk oppspinn skriver Torbjørn Ekelund i “Året i skogen”. Det tenker jeg han har rett i. Jeg opplever heller at det er de små og konkrete tankene som får plass. Jeg tenker på å holde meg varm, mett og rimelig komfortabel.
Skogens ro og naturens stillhet er andre begrep vi hører om fra turfolk og andre. I januar er det stile. Snø som faller og islagte bekker og vann bråker ikke. Men nå i april. Skogen byr på et leven av en annen verden. Småfuglene synger for bare livet. Det kvitres og fløytes og pipes over en lav sko. Her gjelder det å bli hørt!
Så miniekspedisjoner og walkabout til skogs der stillhet søkes bør nok helst gjøres tidligere på året. Nå går sola ned over hengekøya mi og konserten er i ferd med å stilne for i kveld. Nå høres kun en og annen trost og bondens traktor på nabojordet. Kortreist skogstur med lyd av der ingen skulle tru at nokon kunne bu!
Rekognosering.
Våren har virkelig slått til her på østlandet de siste dagene, selv om sur vind foreløpig hindrer i alle fall meg fra de helt store utskeielsene utendørs. Men jeg rekognoserer.
Når værmeldinga ser slik ut:
Altså sier strålende sol og bortimot vindstille flere dager på rad og den kranglete undersåtten er på bedringens vei blir fristelsen stor for å pakke tursekken og stikke til skogs. Planen var å finne et idyllisk overnattingssted for hengekøye og sovepose ca 50 meter fra veien, lur avstand med kun ett fungerende bein. Avleggeren mente 15 meter var maks.
Jeg har funnet opptil flere egnede steder, men de krever nok at jeg tilbakelegger bittelitt flere skritt offroad. Langt nok til å ikke se bilen fra hengekøya i alle fall. Og, by the way, badesesongen kan starte også der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Isen har gått!
En ny vår.
Den kommer jammen i år også. Som den har gjort alle år.
Dette annerledesåret som startet som et helt vanlig år. Ikke noe spesielt i det hele tatt. 2020 ankom som alle tidligere år med utsikt over fyrverkeri, et par stjerneskudd og ei flaske sprudlevann midt i ei iskald natt der halve selskapet måtte trekke innendørs på grunn av kald vind.
Januar ble stille. Avleggeren flyttet til hovedstaden og ble student. Småbrukeren og hu sjøl ble att og hverdagen gikk sin gang. Februar bød på hålke og dårlig føre. Hverken skiføret eller trugeføret var spesielt imponerende i lavlandet. Selv ikke der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Her altså.
Så kom mars. Som vi alle vet så kræsja den så til de grader at vi knapt så andre folk hele måneden. Pandemi, lockdown, karantene, smittevern og sosial distanse ble helt vanlige ord for oss og helt legitimt å heie på og forholde seg til. Det fortsatte inn i april. Nå har vi jaggu fått et artig ord til: «kohort»! Aldri hørt det før og aldri tenkt at jeg trenger det. Trodde at jeg hadde et begrep som holdt, nemlig gruppe! Men man lærer mens man lever. Så nå altså kohort.
I dag fant jeg ei gruppe som ga håp. Håp og visshet om at enkelte ting går sin gang og kommer igjen år etter år. Uansett hvor skakkjørt verden er ellers. I dag har jeg plukket årets første bukett med hvitveis! Den bryr seg ikke om hverken pandemi, smittefare eller kohorter. Den bare tyter opp av bakken og står og lyser som ei stjerne på skogbunnen mens den lytter til den frenetiske sangen fuglene klarer å prestere på denne tiden av året. Det er vår!
Det er håp og alt blir bra!
Drømmereisen.
En saccosekks drømmereise.
Det fins mange bøker her i huset. Veldig mange bøker. Temaene er mange og veldig varierende. I dag fikk jeg øye på denne:
Jeg mistenker at det er en god stund til noen av oss får bruk for den. I alle fall som konkret tips. I mellomtiden kan jeg jo fortsette å se på bilder. Heldigvis dro avleggeren til Afrika i fjor sommer. Hun fikk oppleve ville dyr, savanne, afrikansk vinterkulde og masse kultur og uforglemmelige opplevelser ellers. En drømmereise både på forhånd, underveis og i ettertid. Denne drømmereisen var resultat av en liten krise, faktisk. En krise som førte til en uforglemmelig opplevelse for 20-åringene Veldig greit at det ikke var planer om noe slikt i år, tenker jeg.
Jeg tipper nok at jeg får mer bruk for noen av disse i år:
I og med at det ser mørkt ut for utenlandsreiser av alle typer de neste månedene, er det jo greit å begynne å planlegge for noe annet. Småbrukeren og jeg hadde jo for så vidt allerede begynt. Siden kanopadling med innlagt fiske, lavvo, hengekøye, bading og knott ble en relativt stor suksess i fjor sommer, så tenkte vi i grunn å gjenta moroa til sommeren. Område er allerede bestemt så da er det bare å glede seg. Imens kan man dra på mikroekspedisjoner, kikke i turbøker og studere kart. Hobby nr 1 når en skal være i ro. Samboeren påstår da også at planlegginga er halve moroa med turen. Da er det bare å gyve løs på planlegging, gleding og forberedelser. Ikke minst må kroppen forberedes. Spesielt ødelagte knær. Det skal en del progresjon til før denne kroppen har noe i en kano å gjøre. Erfaring tilsier at håndtering av kano og utstyr krever et minimum av fleksibilitet i knær.
Ellers tenker jeg at denne sommeren blir alle hytteeieres drøm! De får tidenes drømmeferie. Endelig får de brukt hytta nesten ubegrenset. Den slipper å stå tom hele sommeren fordi eieren er i Spania! I krisesituasjoner så er det viktig å ha noe å glede seg til, også for hytteeiere. Vinn, vinn!
Når avleggeren ser slik ut på safari i bushen, er det veldig naturlig å føle seg som en saccosekk til sammenlikning. Her speides det nok etter løver. Heldigvis kan saccosekker erfaringsmessig gjerne padle kano. Det gleder denne saccosekken seg veldig til.
På gjengrodde stier.
En rolig, hjemmekjær og noe asosial påske går mot slutten. Undertegnede er relativt vant til at mye av fritida foregår uten så mye omgang med andre folk enn de som tilhører husstanden. Det er frivillig og rett og slett fordi jeg nok trives relativt godt i eget selskap. Jeg tipper jeg i det minste er slik der periodeintrovert. Hvis det er mulig.
Dagens situasjon med #stayhome, sosial distanse og «oppsøk folk bare når du absolutt må», har dermed vært noe lettere for meg enn for mange andre tipper jeg.
Ikke desto mindre så må fantasien utfordres litt. Hva skal man finne på når både småbrukeren og hu sjøl har (mange) fridager og vi helst ikke skal gå på tur der vi treffer andre folk?
Jo, da finner vi fram kartet over bygda og almenninga, pakker sekk med kaffe, turmat og kokeapparat og finner en plass vi kan loke rundt for oss sjøl. En plass bare de spesielt interesserte vet at finnes. I dag falt valget på en gammel, umerket sti jeg husker å ha gått en gang, antakelig tidlig på 80-tallet. 250 meter lang, akkurat passe for hu med skinne på kneet.
Vi fant stien og gikk den. Den var ikke så verst gjengrodd heller. I andre enden fant vi småbruket vi lette etter. Lengst øst, innerst og mest bortgjemt langt inni skogen. Rett før veibommen som sier hit men ikke lenger, i alle fall ikke med bil. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.
Men det gjør det faktisk. Og der vokste faren til hu sjøl opp og hu sjøl har mange minner om besteforeldre, hesjing, slipestein, hoggorm og sykkelturer knyttet til stedet. Og altså gåturer langs den nevnte stien. Stien som fører til en vei, men som hu sjøl bestemt mener å ha hørt at også fører til en «kaldkjele», altså vannkilde/oppkomme, der tidligere drivere på bruket kunne hente vann til dyra under tørkesomre. Minnene inneholder også smaken av pipetobakk, fikk prøve i en alder av 2 ½ ellernoe, og koteletter med fettrand! En viktig energikilde og kombinasjon for tømmerhoggere, antar jeg. En sterk og umiskjennelig eim av skomakerlim hører også med. Skomakerverkstedet er borte, det er skomakerbestefaren også, men låven, garasjen og våninghuset fra barndommen står. Selv om våningshuset har blitt relativt ugjenkjennelig etter utbygging og oppussing.
Uansett, barndommens sti førte til osasen midt i skogen. Og tilfredsstillelsen ved å finne fram var en god og kortreist opplevelse.
Jon Almaas og jeg.
Så du «Norges tøffeste kjendis» også kalt 71 grader nord kjendis i vinter? Da en seig jævel med grått skjegg, hans egne ord, gikk hen og vant hele skiten? Over idrettshelter og ungdommer med mer eller mindre sunn livsstil.
Norges tøffeste kjendis heter Jon Almaas. Han er jo en vittig type. Og skikkelig tøff da. I alle fall Norges tøffeste kjendis. Men til og med tøffinger blir slitne av og til. Spesielt en kommentar gikk da igjen hos ham:
Kommentarer om hvor glad han egentlig var for å se Tom Stiansen vente i mål etter 12-timers ekspedisjoner opp og ned fjell i snø, vind og regn. Han kommenterte til stadighet gleden ved endelig å få øye på det hvite glimtet i Stiansens tanngard, og noen meter senere få glimt av det noe solide nesegrevet hans. Jon Almaas: i dag skjønte jeg hvordan du hadde det!
Gleden jeg opplevde ved endelig å se veibommen der jeg visste at bilen sto parkert var helt enorm. Det hele var en helt gjennomgripende opplevelse. Det var bare en bitteliten ubetydelig forskjell: Jon Almaas hadde travet flere mil i relativt utfordrende terreng. Jeg hadde stabbet snaut 4 km. Riktignok med skinne på kneet, a la Forest Gump. Og til dels både i is, snø og grisebratt nedoverbakke. Men allikevel aller mest på bar vei!
Men at en veibom kan gi så mye lykke…det skulle Tom Stiansen visst!
Nei nei nei!
Jeg elsker bål. Jeg elsker å tenne på, finne ved og holde ved like. I mine jakkelommer er det stort sett alltid fyrstikker. Turøks, sag og tyrifliser er del av grunnutrustningen i min tursekk. Jeg elsker å finne tyrirøtter og se de brenne hele kvelden. Jeg elsker mat på bål og kaffe på bål. Jeg syns det er over gjennomsnittet stas å sitte og stirre vekselvis inn i et bål og ut i mørket en hel kveld og jeg elsker å våkne opp langt (eller kort) til skogs og tenne morgenbålet og slenge over kaffekjelen. Jeg har tilbrakt utallige timer på kne i et forsøk på å blåse liv i et noe motvillig bål med halvrå ved. Tro meg: det er en viss sjarm i det! Men best er de bålene som knitrer villig, gir varme til kroppen, varmt drikke og passe grillet mat. Tur og bål er en uslåelig kombinasjon!
MEN; jeg påberoper meg ganske mye bålvett! Det vil blant annet si at jeg ikke tenner bål dersom det blåser for mye. Jeg tenner ikke bål hvis det er tørt i terrenget og jeg forholder meg til bål- og grillforbud i skog og mark både vår, sommer og høst. Sist jeg tente bål var nøyaktig for to uker siden. Da var det fortsatt snøflekker i terrenget der jeg ferdes og jeg bar is og snø både til å ha rundt bålet og til å slukke med. Det hele endte jo så flott med skadet kne, en bitter pille å svelge, men jeg lagde i alle fall ingen brann.
Hva er det nå som skjer? Jo det er påske, folk skal på tur i nærmarka si og de tenner opp både bål og engangsgriller. Det er tørt som knusk i terrenget, noe det nesten alltid er når våren kommer og det meste er dødt og tørt og fra sommeren før. Det er begrenset med vann til slokking og snø har det ikke vært på ukesvis. Og brannvesenet må rykke ut! At de ikke kommer fram fordi folk har parkert bilen sin i veien er en sak i seg selv!
Jeg ber dere alle: gå på tur. Ta med mat. Kok kaffe, stek pølser og kos dere! Men ikke tenn på noe! Det er så innmari mange fine kokeapparat som både er lette og enkle å bruke og kaffe kokt på turkjøkken utendørs smaker (nesten) like godt som bålkaffe.
Og så var det en som fant opp noe genialt til turbruk for ganske lenge siden. Det heter termos. De finnes til og med til mat hvis vanlig matpakke ikke frister.
Bruk hue! Hold hjertet varmt og hodet kaldt, så slipper vi varme i skog og mark!
Alene i frisk luft.
Ikke akkurat påsketur. Men frisk luft, sosial avstand og nye opplevelser.
De siste dagene har vi lest mye i media om å gå på tur, helst der det ikke er så mange andre. Eksperter uttaler seg om nærturer og det oppfordres til avstand og å gå utenfor stien. Jeg bor midt i turmulighetene, og noe særlig med folk er det jo ikke her hverken på stiene eller utenfor. Som jeg skrev forrige dagen så går imidlertid mye av tida med til å drømme om tur og da tenker en selvfølgelig tilbake på tidligere turer. Her er en personlig turrapport fra 2017 som i alle fall gir mine drømmer bein å gå på:
I går satt jeg på brygga på Elgå og spiste lunsj. For de som ikke er kjent så ligger Elgå som en utpost mot Femundsmarka. Dit går det vei og mange bruker langtidsparkeringa der som utgangspunkt for turer videre innover marka. Undertegnede var ferdig med sin tur, og måtte ha litt mat i magan før 3 timer i bil hjem.
Jeg satt altså på brygga og koste meg med medbrakt kokekaffe fra stormkjøkken, knekkebrødsmuler og svett ost. Deilig. Jeg spiste, så på utsikten over Femunden, inkludert innkommende rutebåt, og jeg leste blogg. Jeg leste om tursøstre som hadde vært på tur i Lofoten og hadde betraktninger om turfolkets målsetting med turen, egne bilder som inspirasjon til tur og slitasjen på naturen som er et resultat av at folk går på tur på de samme stedene. Og de skrev om hvilken sannhet vi presenterer om turene våre. Les denne før du leser videre her nå:
http://www.tursostre.no/2017/08/04/nar-turen-reduseres-til-et-instagrambilde/
Altså, der satt jeg på brygga på Elgå, høy på meg sjøl og frisk luft, fornøyd med å ha gjennomført en miniekspedisjon min egen style og snart klar for å komme hjem (og sove i ei myk seng) og se på alle de fine og idylliske bildene jeg hadde tatt. Og følte meg mildt sagt noe truffet. Der og da bestemte jeg meg for at innlegget «frisk luft» måtte handle om denne turen.
Så her kommer turblogginnlegget som på bildene ser ut som ren skjær idyll og som er nettopp det. Bildene er idyll. Alt som skjer i mellom og som er rent slit, vondt, krampe og av og til direkte ubehagelig gidder jeg aldri ta bilde av. Da er pulsen for høy og hatet for fremtredende. Frisk luft får jeg imidlertid alltid på tur. Og takk for det.
Ekvipasjen er klar for avgang fra langtidsparkeringen. Bildet forteller opptil flere ting: 1: jo, det er mulig å få med seg alt man trenger og litt til på en billig sykkel inkludert lavvo, kokeutstyr, mat, klær, vin og «prinsessen på erten»-rigg i form av liggeunderlag. 2: sykkelen blir j…..tung og det er med nød og neppe den står av seg selv så lenge at det er mulig å knipse et bilde. Enhver oppoverbakke blir bratt, tro meg, og du er dritglad for at samboeren pumpa ekstra luft i dekka før du dro. Og samtidig noe panisk ved tanke på evt. punktering og behov for å bære alt! Men man er fortsatt optimist både i forhold til avstand og egne evner.
Ren skjær idyll mellom Femund og Svukuriset. Vurderte sterkt å telte her. Glad jeg ikke gjorde det da jeg fant ut hvor mange bakker som kom etterpå….. men skal jeg noen gang telte mellom Revlingen og Svukuriset, så blir det her!
«Framme ved leirplass-selfie». Ser både relativt fattet og fornøyd ut. Sannheten er at jeg var helt nødt til å sitte helt rolig ei stund før jeg orket tanken på å sette opp lavvo og rigge resten. Mat måtte jeg ha også. Og pulsen har akkurat begynt å gå ned etter å ha vært faretruende høy den siste timen, til tross for etterlengtet pause rett nedi lia for å skravle med 4 trivelige pensjonister som nok antok at undertegnede var ei slik der «monsen-dame». Lite visste de at jeg var helt avhengig av ei skravlepause der og da for å klare de siste 150 meterne. Godt pulsklokka lå igjen hjemme. Den observante kan skimte lavvoen, fortsatt i posen, nederst til venstre på bildet.
Det ble bra til slutt! Tomta var rene skjære idyllen og omgivelsene helt knall. Som man ser er tilgangen på frisk luft så rikelig at stein og sykkel blir brukt som vektforsterkning på lavvoduk. Rotet inne er deler av «prinsessen-på-erten»-rigg, altså liggeunderlag, saueskinn og sovepose med mål om minimal frysing og vondt i ryggen. Jeg kan melde om at det var godt og varmt, men at soving på stein ikke anbefales for prinsesser. Selv om steinen er godt kamuflert under lyng og mose og testligging gjennomført før middag.
Ser fortsatt fornøyd ut. Det er derimot ikke så kaldt at hetta er påkrevd. Men det er mygg!
Leieboere, som riktignok er dårlige betalere, men så lenge de holder seg oppi der så …..
Middagen ble inntatt uten store utfordringer, hvis man ser bort fra behov for allværsjakke grunnet mygg. Mat på tur bør være enkel og god: ostepølse og rødvin er innafor.
Å ligge i lyngen er viktig på tur. Selvutløser dokumenterer idyllen.
Natta bød på vakkert måneskinn. Grunnen til at undertegnede var våken var nok ikke det skarpe lyset. Derimot gråstein under hofta. Hau.
Frokostkaffe. Spent på dagens topptur og om skroget er medgjørlig etter gårsdagens kink i ryggen (antakelig grunnet håndtering av sykkel og tung bagasje) og nattas steinseng.
Men «topptur» var planen og topptur ble det.
Denne toppen ser jo relativt «snill» ut? Men flere bilder på tur opp ble det altså ikke. Det hersens kameraet krevde alt for mye innsats å ta opp, konsentrasjonene gikk med til svette, puls, småbanning, en snublings og balansering på stein!
Obligatorisk selvutløserselfie på toppen. Her var det så mye frisk luft på en gang, les såpass med sekundmeter vind, at selvutløseren ble mildt sagt forvirret. Derfor uklart bilde. Hadde det vært klart kunne enhver sett mitt selvtilfredse glis. Fornøyd med meg selv og skroget for at toppen er nådd!
Feirer med baylies på toppen. Hadde egentlig feiret ferdig, men måtte ta en knert til da jeg hadde begått den gedigne tabben å glemme å ta bilde! Huff så leit! Urutinert!
På vei ned måtte jeg igjen stoppe for mat og bilde, les: beina sviktet og jeg måtte legge meg nedpå litt! Utsikten var det derimot ikke noe å si på. Hadde akkurat møtt 3 svensker på tur opp. Klarte å skremme livskiten av den første av dem ved å nesten bikke i steinura slik at han måtte ta tak i meg for å hindre totalkræsj. Tok ikke bilde da heller….
Home sweet home! Lavvoen skimtes i krattskogen. Det var i grunn helt greit.
Måtte legge meg nedpå litt igjen. Nekter å røre meg før jeg får en varm dusj og middag ….ooops, bekken og real turmat, det var det ja!
Nakenbading i bekken. Noen hadde glemt å varme opp vannet og noen drev igjen selektiv fotografering …. Heldigvis! Det syns heller ikke så godt at beina er fulle av vannblemmer etter å ha klort seg fast opp og ned ura i 5-6 timer. Men de kjentes. Bildet sier heller ikke noe om at eieren av beina måtte bruke staver for å komme seg inn og ut av vannet da kroppen var stokk stiv etter dagens utskeielser. Men fint var det!
Middagen var vond. Vinen var god. Har nå etter flere års prøver og forsøk endelig bestemt meg for å slutte helt med real turmat. Det smaker stort sett grevling! Må ellers kommentere at både real-emballasje, vinkartonger og annet søppel tas med hjem! Evt. til kontaineren på parkeringa! Blir stadig overrasket over at folk som kaller seg «friluftsfolk» klarer å bære blant annet fulle ølbokser inn til leirplass, men at de ikke er i stand til å ta med seg den tomme hjem….. TA MED SØPLA DI!
Ingen mygg denne kvelden. Men denne, og mange flere, ruslet rundt lavvoen. Takk for at dere kom og bød på kveldens underholdning. Om kvelden blåste det så fælt at jeg brukte det siste jeg hadde av futt til å bære mer stein som skulle holde lavvoen på plass. Lavvoer bråker i vind. Antall timer søvn bar preg av det.
Tursøstrene delte sin villmark med veldig mange andre. Jeg dro på det jeg trodde var Femundsmarkas mest «befolkede» område. På sykkelturen inn møtte jeg 3 (!) spredte syklister og de før nevnte pensjonistene på beina. Hjem så jeg 2 på sykkel, 2 på beina, og jeg passerte en familie som var så mange at jeg ikke telte. Konsa om å ikke sykle på unga. På topptur så jeg altså de tre svenskene, et fly og ellers så jeg ikke en levende sjel. Borsett fra rein og mygg. På de 11 kilometerne tilbake til Elgå fra Svukuriset så jeg kun to rein!
Det forteller meg at en ikke skal langt unna de mest profilerte turmålene i Norge for å være for seg sjøl. Kanskje har den vanlige Femundsmark-turgåeren vært «for dårlig» til å legge ut bilder på instagram? Blir ikke nok reklame av sånt, vet du.
Uansett var nok dette en villmarkstur light! For første gang har jeg opplevd å ha både mobildekning og 4G overalt på hele turen. Dårligst var det i grunn på parkeringa på Elgå. Så hadde jeg hatt instagram på det tidspunktet, hadde det nok kommet enda mer idylliske turbilder som forteller en brøkdel av historien. Flaks for internett at jeg ikke hadde det! (vurderer derimot å bruke noen av bildene på instagram-profilen jeg har skaffet meg i etterkant… @heidisspace)
Den friske lufta jeg er så glad i og som vi er så heldig å ha så ufattelig mye av i Norge.
Så satt jeg da på kaia i Elgå og nøt mitt måltid med tidenes svetteste ost (ikke på bildet) og syns i grunn at Elgå relativt sett var ganske urbant. Folk, biler, asfalt, bryllup i kirka og til og med kollektivtrafikk. Altså rutebåt.
Jeg leste blogg, fikk inspirasjon til blogg, og filosoferte over tur, sosiale medier, sannhet og frisk luft!
Jeg kommer fortsatt til å pushe frisk luft. Både på jobb og privaten, både i sosiale media og «live». Jeg kommer til å dra på tur, skrive om tur, dele bilder om tur og trekke masse frisk luft. Det må verden leve med. Eller la være å lese. Noen ganger kommer jeg sikkert til å dele bilder uten tekst, de får snakke for seg selv. Andre ganger kan det hende de har en historie. Mulig jeg deler den også. Tur blir det! Men jeg er ikke sikker på om jeg noen gang kommer til å gå Besseggen, Preikestolen eller andre plasser det er status å instagramme om. Til det er jeg alt for glad i å være bortimot alene på tur! Og så har jeg fryktelig høydeskrekk!
Heidi
Kilder:
Spreke Cecilie fra Asker som «eier» uttrykket «Monsen-dame»
Eget feltarbeid
Sminke.
Sminke har jeg hørt bloggere skriver om. Noen vil kanskje innvende at slike innlegg bør overlates til noen som har greie på det. Men så er ikke denne bloggen så opptatt av akkurat «greie på», heldigvis. Så sminkeinnlegg skal det bli. Må sikkert det for at det skal bli ekte blogg.
Innlegget om sminke skal egentlig handle om to ting: litt om mascara og litt mer om lipgloss!
Men mest om tursekker. Kombinasjonen er både enkel og selvsagt, spør du meg.
Når denne bloggeren er på sin årlige tradisjonelle jentetur med fast turpartner, så foregår pakking på litt ulik måte. Altså den ene pakker etter erfaring og en plan. Hva fungerte sist? Hva skal vi i år? Hva trenger jeg nå? Hva kan jeg klare meg uten? Og så videre. Hos den andre foregår pakking ved at alt man har av turgreier kastes i sekken relativt sent kvelden eller natta før avreise og det man ikke har stikker man innom Kiwi eller Rema eller XXL eller you name it og rasker med seg på vei til toget. I plastposer. Men ikke lipgloss. Det har man fra før!
Toalettsaker har man ofte en plan for. Her er det jo greit å begrense seg en smule. Økonomiflaska med familiedusjsåpe får sjelden være med. Mer sånn: Du tar med det til begge, så tar jeg med det andre til begge. Vi trenger så og så mye per dag. Hårsjampo, tannkrem og sånt. Stort sett ender vi med å ha med alt og dobbelt opp begge to. Men ikke lipgloss. Der har den ene sin egen!
På en lengre tur så blir sekken heldigvis ofte lettere og lettere. Vi spiser tross alt opp det meste av maten underveis. Sjokoladen har vi derimot ikke klart å bli fullstendig kvitt i løpet av en tur enda. Heldigvis! Og ikke lipglossen. Den er med hele veien!
Vi kjører med hver vår sekk. Tursekker liker vi å ha og å snakke om. En er blå, den andre er lilla. Den ene er litt større enn den andre, men det gjelder for så vidt eierne også. De rommer alt vi trenger og en del til. Særlig sjokolade. En skal tross alt være rustet for ei uforutsett natt ute når en ferdes i fjellet. Og vi er veldig fornøyd med sekkene. Det liker vi også å snakke om. Og enkelte er fornøyd med lipglossen. Den fungerer godt i høyden!
Vi er gode på fjellsko også. De er godt inngåtte. Og vi er veldig fornøyd med dem. De har tatt oss gjennom daler, over elver og breer, oppover og nedover korte og helt ufattelig lange bakker. Helt til overnatting i ei steinrøys på over 2000 meter, faktisk. Da var det godt vi hadde lipglossen hennes også! Den fungerer godt i alpine strøk. Det gjør mascaraen min også. Kan ikke skjønne hvordan det skulle gått uten.
Så dett var dett. Har nå blogget om sminke. Og takk for det. Det kan vel til og med muligens sies at det var innslag av forbrukeropplysning eller såkalt produktomtaler her. «Fungerer godt i høyden» osv. Og lipglossen og mascaraen befant seg jo en plass i sekken. Er det produktplassering da?
Og er dette egentlig en ekte blogg nå? Etter innlegg både om hår og sminke. Før jeg sier som i brødrene Dahl «følg med i neste episode», med litt anstrengt og teatralsk stemme:
Lipgloss og mascara kan gjerne være med på tur! Men glem for all del ikke sjokkis og bittelitt baylies eller annen børst! Sørg for at sekken rommer begge deler!