I dag fikk jeg endelig sådd noen frø som forhåpentligvis skal forgrønne, forskjønne og fargesette terassen utover sommeren. Og i år syns jeg egentlig at jeg var ganske lur. Om jeg skal si det selv.
I stedet for å bruke stein som tidligere år, eller kjøpe dyre lecakuler eller liknende slik det reklameres for, så har jeg gått for noe annet. Kongler! Og gamle bukser!
Nederst i pottene fyller jeg furu- eller grankongler. Noen ganger så mye som i halve potta. Oppå der legger jeg et par stoffbiter fra ei utslitt og oppklipt linbukse – og så legger jeg på jord. Og så frø. Slik får jeg både drenering mellom konglene i bunnen, samt sperre mellom drenering og jord ved hjelp av buksa. Overflødig vann kan renne gjennom stoffet og ned i konglene og plantene (hvis frøene spirer) kan suge opp det de trenger. Det er tanken. Billig og gratis. Og ikke minst: pottene er nokså mye lettere å flytte på!
Når gamle boplasser besøkes. Om det så er rimelig igjengrodd og det så vidt finnes spor etter grunnmurer og hustufter, så finnes det gjerne et og annet øvrig minne fra tidligere tider gjemt i krattet også. Gårsdagen var ikke noe unntak.
Ei sinkbøtte uten bunn hang på ei grein oppi skogen. Noe gammel piggtråd var surret opp og viklet på noe som så ut som en rusten hjulbue fra et eller annet redskap. Og denne:
Jeg vet ikke hva det en gang har vært. Jeg vil tippe et eller annet redskap som hesten har dratt etter seg over åker og eng. Nå er bringebærkjerret i ferd med å “spise opp” hele stasen. Men fortsatt syns jeg det er en form for kunstverk.
Et fremmedelement i alt det grønne. Noe som ikke skulle vært der. Men samtidig noe som skal være der.
I følge blogg og dagens finlesing av diverse “gjestebøker” på opptil flere av stedene vi passerte på tur, så var det nesten tre år siden forrige gang jeg gikk den samme turen. Den gangen sammen med avleggeren. Og flere kuflokker. Selv om tittelen var Ikke ei ku i sikte da også.
I dag hadde ikke kuene fått lov å innta almenningen for sitt sommerbeite enda, og vi kunne uforstyrret vandre den snaut fem kilometer lange runden i akkurat det tempoet som passet oss. Eller passet friluftsheidi da, rettere sagt. For det er jo hu som går først. Og det gjelder visst stort sett uansett hvem som er med på tur. Mest praktisk at den som trenger mest eksakt planlegging for hvor a setter beina og har mest akutt behov for stopp, sidesprang(altså skritt til siden) samt beveger seg mest i rykk og napp styrer tempoet.
Heldigvis finnes det mange gode fotoobjekter på en tur. Og da må man jo stoppe. Noen sekunder pause i stabbinga er som regel ikke å forakte. Og det går jo litt tid da stavene skal av, telefonen opp fra lomma og skjermlåsen overvinnes før bilde kan knipses. For meg er det overhodet ikke noe alternativ å knipse i fart. Bevegelse og “å fote seg” i ulendt terreng krever fullt fokus, så skue av utsikt og fotografering krever stopp, ja.
Dagen derpå kan vel den 18.mai kalles for de fleste, vil jeg tro. For noen var det muligens litt heftig at 17.mai kom på en lørdag i år. Med mulighet for å ta’n “helt ut” på alle måter. Politiet melder i alle fall om en god del fyll og uro… Forhåpentligvis utpå kvelden da ungene hadde lekt fra seg og spist seg ferdig på is og pølser. Mette og sårbeinte var det nok mange som ble i går også. Og noen fikk kanskje en og annen is for mye.
For meg er det også dagen derpå i dag. Foruten mett og fornøyd, eller “mett og belåten” som noen sier hos söta bror, så misliker denne kroppen definitivt både penklær som krever litt stolt holdning, å gå og stå på asfalt og ikke minst så er det relativt krevende med bunadsko. Selv om de er av det lavhælte og moderate slaget. Bunadsko lar seg ikke kombinere med verken dictusbånd eller skinne/beinortose, så jeg gikk uten i hele går. Med stokk, riktig nok.
DET kjenner jeg i dag, ja. Så på dagens skogstur ble det rett og slett litt tungt. En del smerter i både hofte, kne, rygg og skuldre. Skuldre og armer gjør jo mer og mer av jobben når underkroppen etterhvert blir mer og mer oppbrukt.
Men allikevel: I dag gikk jeg på stien og følte meg skikkelig heldig! Heldig som kan gå skogstur i bratta og i ulendt terreng til og med dagen derpå. Og selv om jeg både så barnetog, var på kaffebesøk og befant meg stivpyntet og på asfalt mye av gårsdagen. Og selv om jeg føler meg litt avblomstret og matt og fargeløs i dag, litt sånn som denne, så er jeg virkelig av de heldige:
Sist jeg gikk denne turen var i juni 2022. Da holdt jeg innimellom på med adjuvant kreftbehandling og var vel bare i sånn passe form egentlig. Så i dag tenkte jeg at “jeg må da for pokker klare det NÅ”. Fuckcancer og fuckms, for å si det sånn.
Herlig var det i skogen i dag! Og akkurat det er en stor dagen derpå-glede for meg!
For ei ukes tid sida skrev jeg noe om slike landskap i lokalavisa. Eller, jeg skrev det jo tidligere i vår og det ble publisert i lokalavisa forrige uke. På nett. Denne uka kom det i papiravisa. Og jeg må innrømme at det fortsatt er ekstra stas å lese egenforfattede ord på papir. Jeg kan tenke meg at det har noe med at jeg har blitt vant til å lese egne ord på blogg, altså digitalt. Og at det er litt sjeldnere med papirvarianten.
Kun 11,2 prosent av norsk natur er villmarkspreget, skriver miljødirektoratet (2023). Og siden år 1900 har vi altså bygd ned Norge fra ca 50% urørt natur til dagens 11,2%. På verdensbasis er tallet 23%. Bare 23% av jorda er fortsatt uberørt villmark. Er dette nok til at vi holder kloden levelig for folk og dyr i framtida? Og hvordan blir fortsettelsen?
Men altså: jeg og den noe opprørte trostungen på bildet vil jo helst ha mest mulig skog og natur uten gravemaskiner. Det mest magiske er jo egentlig de få stedene som enda finnes der det ikke er mulig å se spor etter mennesker eller menneskelig aktivitet.
Litt selvmotsigende kanskje. I og med at reiret til trostungen befant seg i plantet skog. Grana reiret ble bygget i var i utgangspunktet ei julegran. Ei gran som aldri fikk bli juletre men som nå er en del av en tett granskog som er i ferd med å bli tømmer. Jeg mistenker at akkurat trosten syns at det er det perfekte stedet å bosette seg. Selv om akkurat den skogen er menneskeskapt.
Men blåveisen på det andre bildet – DEN er i rimelig urørt gammalskog!
Og siste. I alle fall siste som ble dokumentert med bilde.
Det “varmeste” badet denne våren, så langt. På den lokale badeplassen som ofte byr på de mest “levelige” badetemperaturene sommeren i gjennom. Her var det faktisk temperatur nok til et par svømmetak i dag. Men, som vanlig, kun på grunna. Det blir som regel slik når jeg bader alene. Badetirsdag igjen.
Og dermed, helt plutselig, og uten å lete, så fant jeg tre ting å glede seg over denne tirsdagen. Og det var flere. God middag, kosete katt, kaffe på senga, nyfødte fugleunger i enda ei fuglekasse i hagen, strålende vær, god bok, og mange gode ting å glede seg til.
Tirsdagens andre fotograferte “smileøyeblikk” kom da jeg møtte denne gjengen på min sykkeltur. Jeg syns akkurat disse var uvanlig fine, og slo av en prat. De var nyskjerrige, tok følge ei stund, men valgte så offroad. Det er sjelden veldig populært med slike skumle trehjulinger for de firbente.
I kveld gikk jeg meg en tur uti hagen for å se om jeg fant inspirasjon og noe som kunne passe til helgeutfordringen fra utifriluft. Jeg trodde jeg kom til å finne både bittesmå maur, bittesmå blomster og bittesmå grønne skudd for eksempel i kjøkkenhagen.
I stedet fant jeg disse bittesmå ferskingene:
Mor og far satt i plommetreet like ved. Og i skrivende stund håper jeg de er i gang med foring igjen. Og da håper jeg virkelig at de finner masse bittesmå insekter så de klarer å fore opp hele gjengen sin.
Den fine gjengen av bittesmå vesen som akkurat nå for det meste består av nebb og gap. Men som senere i vår skal fly av gårde, fortsatt ganske små, men ikke så bittesmå som nå.
Det er alltid med litt skrekkblandet fryd jeg lar mine egne ord publiseres. Spesielt når det ikke er her på blogg. Bloggen er jeg jo vant til og både form og innhold kjennes som “hjemmebane”. Men det hender at undertegnede bare MÅ skrive noen ord om noe såpass lokalt at bloggen kjennes som feil fora.
Allikevel kan jo bloggen brukes til å dele ;-). Og her er dagens friluftsheidi-innlegg på lokalavisas nettside. På nett i dag og på papir neste uke :-):
«De spiser av skogene mine», skrev Rolf Jacobsen i 1954. Tenk, allerede da, for over 60 år siden hadde han observert noe vesentlig i det moderne menneskets atferd. Vår store og tilsynelatende utømmelige vilje til å ta for oss. Utnytte. Invadere. Overta. Kontrollere. Vårt behov for å bestemme over skoger, sjøer, fjell og fjorder. Til og med vinden. Vi tar for oss. Stadig med behov for mer. Vår higen etter å stadig forbedre, øke, vokse og overta preger verden rundt oss. Vi er forbrukere. De fleste av oss har blitt overforbrukere.
Og når er naturen egentlig brukt opp?
Jeg er selv fornøyd forbruker ev det meste av goder. Jeg bruker strøm, vann og de fleste av godene som samfunnet tilbyr. Jeg er ivrig bruker av veier og infrastruktur innover fjelldaler og skogsområder. Og de urørte områdene, de som ikke er underlagt menneskelig forbruk og kontroll, blir stadig færre og færre. Fjerne områder blir mer og mer tilgjengelige for alle. På godt og vondt. Å bevege seg i skog og fjell uten å se menneskelige spor hører til sjeldenhetene.
Akkurat nå oppleves motsetningene i naturen ekstra tydelig. For de av oss som ser. For akkurat nå gjelder det å følge med. Det er vår. Og jeg vil påstå at det finnes ingen andre tidspunkter som naturens evne til å fornye seg selv er tydeligere enn akkurat nå om våren. Hvis vi lar den. Og hvis vi er villige til å se det. Og hvis vi ser verdien av det.
Skogens ro er totalt fraværende. Det er ikke noe annet tidspunkt gjennom året hvor det er mer hektisk aktivitet i skogen enn nå. Maurtuene våkner til liv. Maurene styrter hit og dit med et eller annet meningsfullt, for mauren, å foreta seg. De lager et yrende liv. Fuglenes kvitring og kjas og hui og skrik for å påkalle oppmerksomhet fra det motsatte kjønn er intenst. Skvatring fra storfuglen, ender og forbipasserende traner overdøver det meste når det står på. Og i dammene bobler det av froskeliv. Til og med myggen har begynt å surre. Bjørkas intenst grønne museører sprenger seg ut av overmodne knopper og skogbunnen grønnes av alt som tyter opp dag for dag.
For det handler om reproduksjon. Og det handler om å gjenskape seg selv. Noen ganger handler det om å reparere seg selv. Ei diger furu som veltet i vinterstormen for fire år siden har blitt hjem for småkryp, sopp, mose og larver. Den er en del av kretsløpet i en natur som endres og reparerer seg selv. Småfuglene bygger rede og går helhjertet og med alt de har av nebb og klør (!) inn for å reprodusere seg selv i håp om fortsatte kolonier av blåmeis og trost.
Alt foregår samtidig.
Midt i alle denne gjenskapelsen finner vi oss mennesker. Vi som lever i 2025 og stadig vil ha bedre veier, mer utbygd infrastruktur og lettvinnere hverdager. Og mer strøm. For det er grønt. Altså: strøm er grønt. I alle fall den som blir produsert av såkalte fornybare kilder. Sier de.
Lokalt så holder fortsatt Stange Almenning døra oppe for utredning og etablering av vindkraftverk i vår lokale natur. For vi trenger strøm, sier de. Det snakkes om underskudd og strømbehov for at vi skal tiltrekke industri og arbeidsplasser og bidra til fellesskapet. Bidra med kraft. Grønn kraft, sier de. Og mener strøm da. Men hvor grønt kan det egentlig være å bygge ned naturen med enda mer infrastruktur? I dette tilfellet turbiner, veier og anlegg. Hvor lett blir det for naturen vår å gjenskape seg selv i dette miljøet? Og hvor troverdig er lovnader om «gjenopprettelse» av natur når vindkraftverkene legges ned? Og hva slags naturvern holder vi på med dersom vi «redder klimaet» ved å bygge såkalt grønne vindkraftanlegg?
Vi som går en del til skogs ser jo at gjenopprettelse av natur er et rimelig seigt og langvarig prosjekt. Hogstfelt er fortsatt hogstfelt selv om nyplanting har blitt tømmerskog. Jeg mistenker for eksempel at blåveisen som vokste i deler av min egen skog er borte for alltid. Den forsvant når skogen ble hogget og nå har andre vekster overtatt. Heldigvis er det både skog og blåveis der det ikke er hogd.
Mitt spørsmål er: hvor går grensen for vårt forbruk? Hvor mye strøm trenger vi egentlig? Og hvor mye strøm kan vi forvente å bruke i framtida? Hvor er vippepunktet der utbygging og forbruk og den menneskelige inngripen tar over og naturen mister sin evne til å gjenskape seg? Når er det vi skjønner at vi ikke kan få både i pose og sekk? Når overdøver vekst det helt nødvendige naturvernet? Når har vi brukt så mye av jordas ressurser og tatt over så mye av naturen at den ikke blir i stand til å fornye seg igjen?
Noen vil si vi har passert det punktet. Andre mener vi nærmer oss vippepunktet. Og noen påstår at vi har langt igjen. Får vi en neste vår? Er naturens gjenskaping av seg selv like eksplosiv og ustoppelig neste år? Om 10 år? Eller om 50 år?
Det jeg vet er at vårt valg i dag vil påvirke naturens evne til å gjenskape seg selv i all framtid. Og dermed naturens evne til å beholde et miljø der mennesket kan leve. Forbruker vi stadig FOR mye, så bruker vi OPP naturen. Hva skal vi gjøre når det er tomt?
Vi kan bidra til fellesskapet, vi. Men ikke med master og turbiner og veier og anlegg som ødelegger livsgrunnlaget for alt som lever. Nei, vi kan bidra med å tenke helt motsatt! Annerledes. Bærekraftig. Hva om vekst ikke trenger å dreie seg om mere? Hva om det kan dreie seg om bedre? Hvordan kan vi bedre bruke den kraften vi har, de anleggene vi har og bedre ta vare på naturen vi har rundt oss? Slik at den igjen kan gjenskape seg og ta vare på oss!
Nyt våren, pust frisk luft og gled deg over at naturen fortsatt har evne til å gi deg et levelig miljø! Si nei til gravemaskiner som spiser skog også i 2025. Spesielt de som baner vei for enda større monstre, for eksempel monstermaster!
Og følg med! For det er akkurat nå det skjer! Gjenskapelsen.
Diktet av Rolf Jacobsen ble publisert i diktsamlingen «Hemmelig liv» i 1954:
Landskap med gravemaskiner
De spiser av skogene mine. Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.
Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder uten øyne og øynene i baken.
De svinger med kjeftene på lange skaft og har løvetann i munnvikene.
De eter og spytter ut, spytter ut og eter, for de har ingen strupe mer, bare en diger kjeft og en rumlende mave. Er dette et slags helvete?
For vadefugler. For de altfor kloke pelikaner?
De har blindede øyner og lenker om føttene. De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust og kald sol fra prosjektører.
En liten tur ut viste meg hele 10 gode grunner for å gå en tur rundt huset. I tillegg til å kjøle meg ned fra ei hetetokt, da… For nå skjer det saker hver dag og hver time. Det gjelder rett og slett å følge med. Ta seg en tur rundt huset, kvartalet eller til skogs eller i parken.
