Familien jeg møtte lørdag ettermiddag var definitivt ikke stressa. I alle fall oppførte de seg som om de var fullstendig herre over situasjonen. De samlet seg et par meter i fra oss intrengerne og svømte en annen vei. Rolig og bedagelig og alt så helt og holdent harmonisk ut.
Ikke tenker jeg på han som akkurat skulle slå lens på andre sida av vannet akkurat da min hengekøyedate sprettet korken på bobleflaska heller. Selv om han også skvatt. Det hadde nok aldri vært så mye trykk på tanken at det skulle poppe på den måten, gitt. Og vi lo.
Harmonisk virket ikke han jeg møtte på skogsturen i dag. Han skvatt såpass at han rett og slett ramla ned og styrtet rett i bakken fra en 3-4 meters høyde. Noe liknende har jeg aldri sett av den arten! Heldigvis var han rimelig lett og tok fallet finfint. Han kunne i alle fall fare oppover stammen igjen etterpå og kom seg på den måten til trygg grunn. For seg.
Her hadde den skvetne kommet seg opp igjen.Blåmeisen passer samvittighetsfullt på.
Blåmeisen som alltid ligger og trykker i kassa når jeg kikker oppi, hadde nok ungene sine trygt under vingene. Meisen skvatt nok litt også. Men valgte å bli der. Hen hadde tross alt ansvaret for de små.
Fiolene tok livet med ro og skjøttet sin jobb med å stå der og være pene på fortreffelig vis. Helt uten dramatikk, så det ut til.
Fiol.Maaaaat, sa kjøttmeisungene.
I kassa på veggen her hjemme hadde fuglen fløyet, for å si det sånn. Mulig den skvatt. Ungene fikk bare et mobilkamera stukket inn under taket da de trodde de skulle få mat. Så da lukket de gapet rimelig kjapt. Regner med at kjøttmeisen har såpass harmonisk grunnpsyke at den tør å komme tilbake.
Den som skvatt mest var i alle fall han som i utgangspunktet var totalt utilgjengelig for friluftsheidi i alle fall. Nemlig ekornet.
Jeg er ikke så veldig vanskelig å få med. Ikke på hengekøyeovernatting ei godværshelg i juni i alle fall. Ikke ellers i året heller, kanskje, når jeg tenker meg om. For andre uke på rad ble jeg invitert til heng. Hengekøyetur. Skogsdate. Nattinaturen. Uteovernatting. Kall det hva du vil, jeg dukker opp. Med diger sekk. Og er rett og slett på grensa til euforisk for å bli invitert! Muligens noe slitsom.
Gårkvelden, natta og morgenen ble utsøkt trivelig. Vi kunne sende musikkønsker til nabocamperne over vannet og vi koste oss såpass med mat at vi rett og slett måtte bære det meste av den sjokoladen vi hadde med oss de 50 meterne tilbake til bilen.
Takk for turen! Nå er det jo en tradisjon. Neste date er allerede berammet. Jeg gleder meg!
Endelig var jeg på rett sted til rett tid. I utgangspunktet med rett vær til og med. Bortsett fra at det var kun 10 varmegrader i lufta og rimelig fart i vindkastene. Lufttørking var mulig, men ikke direkte behagelig!
Vindkast og mye luft i full fart generelt gjorde også at nattas camp ble hengt opp litt inni skogen. På lesida av vannet. Og jada, det er fortsatt godt med ekstremsovepose MED varmeflaske når slike som meg skal tilbringe natta hengende mellom to trær. Men både dagens etterlengtede start på badesesongen og vårens andre hengekøyeovernatting anbefales.
Som jeg sa i dag tidlig da kaffen på kokeapparatet var klar: Jeg er jammen heldig som kan spise frokost i sola med utsikt over et stille skogsvann!
Noe av dagens trimtur var av det litt nyttige slaget. Altså, tur er jo nyttig både for hode og kropp hver gang. Og ikke minst for humøret. Men denne hadde enda en dimensjon.
Og så innbringende da gitt! Hele sju kroner. Og en corona.
Langs min snaue 500 meter lange eiendomsgrense mot vegen, kalt åker og juletrefelt for meg men veggrøft for deg, plukket jeg med meg ymse. Panten var ikke så mye å skryte av. Hadde den som kastet valgt å la ølbokser og brusbokser være hele i stedet for å klemme dem flate før de kastet dem ut av bilvinduet så kunne inntektene ha beløpt seg til minst tre ganger så store summer. Pant på ispapir og sjokoladepapir hadde også vært innbringende.
Dere som putter sneipene tilbake i sigarettpakka for så å kaste den langs veien når pakka er full, ja for det må være mer enn en av dere med de mengdene, jaja… Jeg tenker at bilen må være helt på randen full for at det ikke da går an å ta med den pakka med sneiper til nærmeste søppelkasse. De greiene der råtner ikke, folkens.
Gjengen på 5 som hadde spist gourmet og drukket godt på maccer’n hadde vært rimelig synkrone. Drikkebegerne hadde de i alle fall kastet ut bilruta i kor. De lå på rad og rekke med bare noen meters mellomrom. Matbeholderne ligger vel hos en eller annen litt lenger nedi veien her, for de har jeg ikke sett noe til. Naturlig nok var dere vel ferdige med å spise fra dem litt før…
Iblandet litt bildeler, udefinerbart papir og andre greier, samt en tom corona, så ble det et par poser ekstra i dunken her. Og sju kroner i pant. Hvis jeg husker å ta de med i butikken da. Den ene flaska måtte tømmes for noe grønnblanke greier som definitivt ikke hadde noe med cola å gjøre. Det var ikke spylevæske…. Kanskje det hadde vært mer innbringende å selge innholdet heller enn å pante flaska?
Du som får akutt behov for å tømme søpla di i fart og da selvfølgelig utelukkende på andres eiendom; hva om åkeren min skulle brukes til dyrefor!? Dyrefor iblandet metallbiter fra boksen du kastet ut vinduet? Hva om rådyra som holder til langs veien gnafser i seg sigarettesken med alle sneipene, eller om haren som hopper forbi slafser i seg et par pent brukte snusposer? Spiller ingen rolle for deg, kanskje? For kjøttet du spiser kommer jo fra kjøledisken på Kiwi. Og du som kaster i fra deg glassflasker ut gjennom bilvinduet. Du får jo ikke pant på den uansett, jeg vet det. Men hva skjer med glass og tørt gress når sola steker? Eller hva skjer med den, uansett om det er tobeint eller firbeint, som tråkker på glasskårene av den knuste flaska? Eventuelt med den firbeinte som spiser glasskåret?
Folk som kaster søpla si ut gjennom bilvinduet eller «mister» den langt til fjells er noe av det mest ignorante og tullete jeg vet. Det kan du ta deg en corona på. Men ta med flaska hjem. Hverken jeg, Dagros eller Bambi har bruk for den.
I dag er det sånn omtrent to uker siden dette innlegget ble skrevet. Forrige dagen så jeg en boks til borti der. RedBull, tror jeg. Jeg rakk ikke å ta den før det ble harvet. Forhåpentligvis holder den seg mellom asfalten og åkeren, så kan jeg ta den til høsten. Da blir det et par kroner til…
Jeg har hatt bloggpause. Ja, det er nok lurt å si i fra, tenker jeg. Sånn at de som ikke har lagt merke til det er fullt oppdatert! Jeg har ikke ansett at mitt bloggfravær på noen som helst måte trengte noen offentliggjøring på forhånd. Ikke at det ville sette noen dype spor, eventuelt noe stort tomrom heller, så dette har ikke vært noe «annonsert» bloggpause. Jeg har bare ikke blogget. Men da kjenner jeg at det vel er greit å si i fra at jeg har hatt pause. Så vet folk det, lissom.
Huet har ikke følt for blogging, rett og slett. Det har vært behov for å bruke energien både i kropp og hue til noe annet. Og det har jeg gjort. Og jeg har skrevet om det. Men ikke publisert. Så da vet alle hva som kommer: gamle men upubliserte innlegg skrevet etter innfallsmetoden gjennom de siste par ukene. Og dermed rimelig uaktuelle også. I alle fall enkelte av dem. Som innlegget fra før i dag: et 17.mai og bunadsinnlegg. Nesten ei uke «for sent» og i alle fall lenge etter at andre bloggere har delt fra seg om den o store dagen.
Det har vært kjemisk fritt for pausefisker i denne pausa. Ingen fisker men en og annen aha-opplevelse har det vært. Noen forventede også. Hva vet bare jeg 😉 . Men friluftsheidi har pauset seg til skogs, selvfølgelig. Vel, akkurat pause vil jeg nok ikke kalle akkurat den turen som er dokumentert på bildene. Det var årets lengste, så langt. Jeg øver nemlig. På å gå lengre enn før. Jeg skal jo på topptur. Og jeg fucker nemlig både cancer og ms. Og det gjør jeg ved blant annet å gå. Denne dagen ble det rekord. Og den rekorden satt i et par dager. Som forventet. Jeg så både rådyr, hauk og firfisle. Men ingen pausefisk. Det er det nok lite av på Glittertind også 😉
Ser ingen fisk selv om innlandshavet så vidt stikker fram langt der borte.
I dag, for å være en smule mer dagsaktuell, så ble en del av forberedelsene til Glittertind gjort på romaskina. Det er fint når beina (beinet i og for seg) ikke vil gå lenger. Og jeg tenkte nesten ikke på Olaf Tufte i det hele tatt, altså…men med både dictusbånd, kompresjonsplagg og armbånd så ble det både #fuckcancer og #fuckms. Men ingen pausefisk. Og det er “bare” 190 km igjen til Glittertind.
Det gjelder å holde seg på den riktige sida. Ikke sant?
Her jeg bor så er den «riktige sida» uløselig knyttet til Mjøsa. Jeg holder heldigvis til på den rette sida. Den «gærne sida» ser jeg i horisonten. Det er greit. Sånn på avstand 😉
Det kan også være en god ide å holde seg på den riktige sida av loven. Være lovlydig, som det heter. Om det dreier seg om å kjøre etter forhold og fartsgrense, følge retningslinjer i det samfunnet vi alle er en mer eller mindre velvillig del av, eller betale sin skatt med ulik grad av glede. Være på riktig side av lover, regler og retningslinjer rett og slett.
Heier du på et fotballag så gjelder det også å være på riktig side. Eller? Nei det er kanskje såkalte medgangssupportere det. «Riktig side» som supporter handler vel om å stå lojalt ved sitt lags side uansett resultat. Dette har jeg forsvinnende liten greie på, så det jet tror er riktig side kan like godt være feil side. Eller feil jorde…
Det gjelder å være på «riktig side» i krig også. Det var det mange av våre forfedre som opplevde her i landet på 40-tallet og i tida etter. Den «vanlige» russer som har jobb i vesten opplever nok den problemstillingen rimelig ofte i hverdagen og har ganske sikkert møtt både forventinger og krav om å proklamere seg på «riktig side» de siste åra. Det er ingen av oss som naturlig og mer eller mindre automatisk befinner oss på det som majoriteten i verden opplever som “riktig side” som misunner dem.
Men som sagt; jeg bor på riktig side! I dag var det rett og slett rimelig overtydelig. På «riktig side» av elva var det bart. Sola varmet i bakken stien var bar og nesten tørr, og det bugnet av blåveis, hestehov og hvitveis. Det var godt å leve. På «gæli side» var det ikke riktig så stas. Is og snø dominerte på bakken. Stien lå under mange centimeter av det hvite stoffet og den som skulle bevege seg langs den måtte forsiktig sette beina i de frosne fotsporene til en eller annen sta figur som hadde trosset løssnøen før i vinter eller vår. Det er mange dager igjen før det er mulig å bevege seg tørrskodd på den sida.
Så foreløpig så gjelder det å holde seg på riktig side. Her også. I denne sammenhengen på solsida. Der er det strålende vår med intens aktivitet blant maur og meis. Blomstring og lysegrønne knopper på bjørka er det også tilløp til. Her er det bare å sette seg ned og ta et dypt åndedrag eller flere. Og nyte. Nyte den riktige sida, vår og liv.
Og med inspirasjon fra et bilde som zoeticworld delte her: https://zoeticworld.blogg.no/jeg-mista-over-et-halvt-dogn.htmltp://, så har jeg lagt meg ned i lyngen i dag og pustet vår og frisk luft. Det er jo en favorittøvelse for meg og kan ofte hjelpe meg fra «the dark side» og over til «riktig side».
Midt mellom “riktig” og “ikkesåriktig” side. Av elva.
På “riktig side” blomstrer det.Her er innflyttingen i full gang. På tross av stakittet som ble ødelagt under transport til tomt, desverre.Skal jeg våge meg over på “feil side”?Stien er både riktig og gæli…
Utsikt som oppnås ved ligging i lyngen. Får ofte huet over på “riktig side” for min del.
I dag har det vært turdag igjen og dagens lette terreng bidro sterkt til at det nå er «bare» 224 kilometer igjen til Glittertind. Så langt som jeg har gått i dag har jeg ikke beveget meg på to bein noen gang i år. Antakelig ikke i fjor heller.
Det er langt igjen, jeg skjønner det. På alle måter. Men alle monner drar. Alle turer bidrar og alle dager teller. Takk for turen til sherpaen som bærer sekken, som vanlig.
Våren har også litt igjen – men den er i siget nå!Når stimerkinga står rett ut så skjønner du at det er en smule trekk…Lettgått elvelangs.
Om det var et forsøk på å flykte fra hverdagen, tankekjør og livet som av og til tar en litt heftig vei eller om det var for å feire at aprilmålet mitt var nådd vet jeg ikke. Mulig det igjen kun var behovet for å utfordre seg litt, eller «krattsjuka», som småbrukeren kaller det. Denne gangen tror jeg det var litt av det meste. Selv om den opprinnelige planen var å feire.
Og noen ganger må jeg bare ta med kroppen min og hodet mitt og gå inn i skogen. Og så må jeg bli der ei stund. Sånn er det bare. I går kjente jeg at det var minst to uker på overtid. Den ustabile og lite troverdige våren får ta noe av skylda. Noen kaller det «vårens vakreste eventyr». Jeg syns i alle fall det er stas.
En ting er sikkert; av de 5 turene for å bivåne fugleleik jeg kan huske å ha tatt de siste årene, så er dette den eneste jeg har tatt iført truger. Og det er den eneste som har foregått så sent som i mai. En selvmotsigelse, men allikevel et fakta. Det er fortsatt snø i fugleterrenget. Noen steder ganske mye. Så kombinasjonen med dårlig motorikk og tung sekk fordret stødige truger som bar meg oppå all det lumske underlaget.
Behovet for å ha såpass mye grunnleggende greier å beskjeftige meg med at hodet fikk litt pause er ivaretatt. Det er alltid sånn når camp skal settes og alt skal tilrettelegges for å få en rimelig behagelig uteovernatting. Slurv fører som regel til ubehageligheter utpå natta. Frysing, å måtte stå opp for å gå på do, glemt hodelykt, regn eller snø i hengekøya….you name it. Jeg har prøvd det meste.
I natt gikk det bra. Selv uten tak. Og selv om skogen var rimelig knyst stille klokka 03.30 så var det full konsert klokka 03.40. Og slik holdt det på. Ikke så mange å se, men et par tre som holdt det gående helt til lenge etter det var lyst og friluftsheidi hadde inntatt morgenkaffen.
Jeg fikk det til i år igjen. I fjor ble det ikke noen skogsnatt med fugleleik på denne tida. Men i år er mestringen tilbake. I alle fall fikk jeg til dette! Og hodet har fått litt andre ting å tenke på noen timer. Så da gjør det ikke så mye at kroppen kjennes en smule mørbanket ut.
Og forresten: nå er det igjen bare 234 km til Glittertind 😉
Når sola går ned faller skogen til ro. Ikke helt. Det var noen som ville spille litt før vi la oss.Og senga er klar.03.40 startet konserten for fullt.Noen holdt det gående i timesvis. I alle fall til det var lyst nok til å fange dem på bilde.Kjølig og is på vannet i kjelen. Men nå er kaffen snart klar.Der ja!Et par slike kom og ga klart uttrykk for at jeg skulle gå hjem med meg.Trugeføret var bedre på skaren i dag tidlig enn i den råtne snøen i går kveld.
2452 eller 2457. Nei, det handler ikke om hvor langt jeg har gått i dag, eller hvor langt det er til butikken. Det handler selvfølgelig ikke om noen sin høyde hverken med eller uten møkkete sokker heller. Jeg er omkring 164 cm, så å komme seg til over 2000 er et gap. Og det gjør meg nok ikke akkurat høy og mørk tipper jeg. Men det gir mestring. Det er i alle fall planen. Og om det er 57 eller 52 eller det høyeste eller ikke spiller ingen rolle. Det er utfordringen som er viktig for meg.
I går lurte noen på hvilket fjell det egentlig var jeg på død og liv skulle opp på. Snøhetta ble foreslått. Godt forslag egentlig. Snøhetta har stått og står fortsatt på den høye og mørke ønskelista. Den med de en smule langhårete målene.
Men Snøhetta skal ikke til pers i år. Nei; friluftsheidi skal til Glittertind. Og 52 eller 57 meter er visst regnet med og uten isbre. For det har noen sagt at er en ganske grei tur. Til topptur å være vel og merke. Bratt, så klart. Det ligger liksom i prisen når det er snakk om topptur. Men ikke så hysterisk lang, i alle fall ikke for funksjonsfriske. Og så gulrota mot slutten: jeg har blitt lovet at med rumpeakebrett i sekken så kan vi sette oss og ake de fleste av kilometerne ned igjen. På breen!
DET tror jeg er genialt. Og latterlig moro. I alle fall hvis jeg kan stroppe fast høyrebeinet som på det tidspunktet helt sikkert er mer i veien enn brukelig. Stroppe det fast slik at det ikke krøller seg i veien for farten i «akebakken», les på breen. I dag har jeg til og med bestilt tilpasning av mer ganghjelpemiddel, så kanskje jeg får noe som kan komme til nytte på turen?
Dato er bestemt og jeg har startet både trening og nedtelling. Det som mangler er jo alternative turer. Skal en til fjells må en regne med at været har litt å si. Og snør det horisontalt, tåka ligger tett og dørstokkmila er avskrekkende, så må det finnes alternativer. Alternativer der været spiller mer på lag. Så et par andre fjelltopper må på plass. Antakelig et atskillig lettere alternativ også. Det er helt umulig å forutse hva som kan skje med kapasiteten til denne skrotten på fire måneder.
Planen er å gå til topps! Nesten til toppen av Norge. Ikke bare opp trappa til 2.etasje…
En gang i vinter, jeg husker ikke helt når, så kom ideen opp. «Vi skulle jo fått deg opp på en fjelltopp igjen!?!» Det hadde jo vært et tema for meg i lang tid, det. Og jeg hadde ytret akkurat det ønsket i opptil flere sammenhenger blant ulike folk. Så ønsket var jo kjent. Foreløpig har gjenomføringsevnen ikke stått helt i stil med drømmen. Det har ikke vært mulig, av ulike årsaker. Oddsene for at akkurat det skulle skje har vært dårlige, elendige og sånn passe.
Så kom denne våren. I alle fall kom våren på papiret. Ute er det alt annet enn vårlig. Det snør på tvers. I april har jeg gått for MS. Jeg har trådd til, frontet saken og utfordringen, gått og registrert kilometer som avtalt og ikke minst samlet inn penger underveis. Nå er april over. Jeg klarte det. Både antall kilometer og innsamlingsutfordringen. Det kjennes tilfredsstillende. Og jeg kjenner på mestring.
Nå er det mai. I utgangspunktet uten mål for noe som helst. Ingen kilometermål og ingen penger som skal samles inn. Mulighet for å legge seg på sofaen og i alle fall ikke skrive opp kilometer og aktivitet. Men så er det nå engang sånn at jeg trigges av mål. Konkrete mål. Gjerne litt utenfor komfortsona, men også gjerne oppnåelige mål. Så i løpet av de siste dagene har tankene samlet seg og jeg har bestemt meg. Jeg fortsetter.
Denne gangen er målet todelt:
Jeg skal opp på en navngitt topp på en bestemt dato. 2.september 2023!
Mai, juni, juli og august skal brukes til å gå til foten av fjellet. (!!!)
Jeg leker med tanken om å lage en innsamlingsaksjon eller to for prosjektet. Da tror jeg rett og slett jeg må gå både for MS-forbundet og Kreftforeningen.
Naturlig nok starter jeg med punkt 2: Men jeg skal ikke gå dit på årntli’, altså. Jeg skal imidlertid gå avstanden fra sofaen min til fjellets fot. Jeg skal i løpet av disse fire månedene gå til sammen 240 kilometer. I følge Google maps er det så langt dit. Sånn ca. Maps sier også at det skal ta 49 timer å gå dit på beina. 2 dager og en time, sier de. Jeg skal bruke 4 måneder. Og det skal jeg klare. Aprilutfordringen på 60 kilometer fra MS-forbundet viser det.
Om jeg kommer meg til fjelltoppen den 2. september gjenstår å se. Det er det delte meninger om. Også hos meg og hos meg. Noen dager tenker jeg at det er helt borti natta bare å tenke på det. Hårete mål er bra, men sååå til de grader langhårete er vel strengt tatt en utopi? Andre dager, særlig etter å ha gått lette turer i enkelt terreng (!) så kan jeg finne på å tenke «hvorfor ikke?». Det klarer jeg vel, det også!
Innehaveren av ideen har ikke vært på tur med meg de siste par åra. Vedkommende har aldri sett hvordan høyrebeinet slepes over alt av steiner og røtter når det ikke lar seg løfte. De fleste har heller ikke sett meg kollapse i dagesvis etter fysiske eller mentale utfordringer. Heller ikke har denne personen opplevd hvor lang tid det tar å ta seg fra a til b når 50-skrittsmetoden er tatt i bruk. Altså 50 skritt, hvile, 50 skritt, hvile….osv. Er jeg litt i siget kan jeg øke til 100 skritt. Da går det så det suser! Metoden kan gjerne slå inn etter et par kilometer enkelte dager. Men vedkommende, muligens på grunn av uvitenhet, mener bestemt at dette skal vi klare. Så da så.
Da ideen ble presentert, i et litt tullete tonefall, for fysioterapeuten som jevnlig behandler meg for lymfødem etter kreftoperasjon, var hennes respons: “JA, herlig, det syns jeg du skal! Jeg gleder meg til å se bildene!”. Noen har i alle fall trua!
Så har vi de som har litt mindre trua. De som tenker og sier «nei, det der kan dere bare glemme. Det kommer aldri til å gå. Det er helt umulig! Det klarer du ikke!» Mange dager er jeg veldig enig med dem. Mange dager er det helt rett. Og jeg tenker: «Hvordan kan du i det hele tatt tenke tanken, du som holder på å slite deg ut etter både 4, 3 og 2 kilometer!» Slike dager så er det rimelig lett og selvsagt å miste trua både på akkurat denne utfordringen og mye annet.
Men det går fort over, heldigvis. Mest av alt kjenner jeg at jeg tenker: «Jasså, så det er umulig, sier dere! Hah!». Og så skjer det som ofte skjer med meg: Jeg bestemmer meg for å klare det!
Så nå skal jeg gå til foten av fjellet. Hvilket fjell skal jeg skrive om etter hvert. Og de som er kjent ser vel hvilket ut ifra bildet jeg fikk tilsendt etter at noen hadde vært på rekognosering:
Dit skal du, altså jeg, sto det på meldinga som tikket inn. O skrekk og gru og hipp hurra!
Jeg er veldig usikker! Dette er et vel langhåret mål. Til og med for en turglad skrott som meg. Rett og slett en potensiell gedigen overdrivelse. Jeg vet ikke om det er mulig. Hverken med dette fjellet eller med noe som helst annet fjell. Men det skal forsøkes. Og underveis er jeg i grunn avhengig av støttespillere, været, tilrettelegging og flaks. Mye flaks!
Men tenk om det går!?! I skrivende stund er det igjen 238 kilometer av de 240 😉Jeg er i gang. Nå har jeg sagt det! Så da gjenstår «bare» å gjøre det! For tenk om det går!?!
