Vi gikk mot tak over hodet. Tørre klær. God seng, dyne og pute. Og vi gikk mot tre retters middag og dusj. Den første kilometeren gikk lekende lett. Akkurat da vi begynte å bli varme så kom elva. Altså, den hadde nok ligget der ei stund, så det var vel heller vi som kom egentlig. Men vi møtte i alle fall på elva.
Nattas nedbør hadde fylt den godt opp, for å si det sånn. og vi fikk oss noen ekstra meter ved å surre litt opp og ned for å finne beste krysningspunkt. Men det var ikke verre enn at til og med friluftsheidi med staver, skinne på beinet, elendig balanse og lite tro på egne elvekryssingsevner kom seg over ved å tråkke seg fra stein til stein. Sherpaen hoppet selvfølgelig lett over, som vanlig. Forresten så bikka friluftsheidi overende en gang også. Men det var heldigvis mens vi lette etter krysningspunkt og ikke ut i vannet.
Rimelig fornøyde med egen innsats og fortsatt med tørre sko tuslet vi oppover i lia blant lyng, fjellbjørk og krekling. Og bugs. Mye bugs. De fulgte oss hele dagen og sørget for at proteininntaket ble godt ivaretatt hele turen. Det var ellers fint der inni fjellbjørkeskogen. Frodig og grønt. Blomster og bregner, myrull og multekart. Urskog type fjell.
Den neste elva kom i grunnen ganske fort. Og den var mye dypere. Ny virring fram og tilbake. Hvor og hvordan skal vi krysse denne da tro? Her klarte sherpaen så vidt å komme seg over via noen store steiner som bare hadde litt vann over seg. Spretten dame, altså. Planen hennes var å komme tilbake og hente min sekk, slik at jeg kunne stavre meg over med bare meg sjøl og stavene å passe på.
Det skar seg. Da hun kom over var det komplett umulig å se hvordan hun skulle komme seg tilbake. Hun begynte allerede da å kjenne en bitteliten bekymring for hvordan vi skulle forsere dette hinderet på tilbaketuren.
Etter mye tankevirksomhet og vurdering endte friluftsheidi med å henge sko, sokker, kompresjonsstrømpe og skinne på sekken, under regntrekket, og begi seg ut i elva barbeint. Det er ikke anbefalt av Monsen. Fort gjort å skade beina. Men med buksa rett over kneet og vannet rett under kneet så kom hun seg litt over midten av elva før hun måtte sette seg på en stein som stakk opp. Den neste halvmeteren var enda litt dypere og dermed måtte sherpaen til verks. Med godt tak i toppen av sekken ble friluftsheidi halt i land i myra på andre sida, sko, strømpe, skinne og diverse kom på igjen etter et ikke helt ubetydelig energiforbruk der i regnværet og turen kunne fortsette.
Etter dette var jo turen i grunn «a walk in the park». Altså «a walk in the national park». Det er nemlig stor forskjell på de to «walkene». Det var fortsatt langt og bløtt og stein og myr og bekker. Men det var utsikt over fint fjellandskap, en og annen forbløffet sau, trillionvis med knott og andre bugs og ikke minst gode samtaler.
Karen som nådde oss igjen da vi spiste lunsj, for vi måtte antakelig sette oss for at han skulle klare å nå oss igjen (not), tok et bilde av klientellet og fortet seg videre. Han ble borte bak lyngen, men glemte dessverre å ta med seg noen av bugsa.
Etter langt om lenge begynte stien å helle nedover. Selv om kartet hadde lagt den på motsatt side av haugen vi passerte til slutt, valgte vi, smarte som vi er, å følge T-stien der den gikk. Og dermed åpenbarte plutselig seterdalen som var dagens mål seg som et Soria Moria mellom regnskurene. Den siste bratta ble forsert før vi subbet oss inn på tunet til hytta.
Der ble det resten av matpakka, resten av kaffen og en bitteliten baylies-ankerdram før vi sjekket inn og fikk køyeseng med dyne og pute, dusj og en liten og velfortjent powernap før middag. Det er alltid spennende å se hvem man havner på bord med på slike DNT-hytter. Og ikke minst hva som ble samtaleemnet rundt bordet. Denne kvelden ble det statistikk. Dødelighet i trikkeulykker sammenliknet med flyulykker… Ikke et veldig lystig tema, men alt er spennende å debattere når ingen kan google! Intet nett – ingen fasit. Morsomt!
Denne diskusjonen kom selvfølgelig etter det faste: «har dere gått langt i dag?» eller «hvor kom dere fra og hvor skal dere i morgen?». Akkurat der fikk jeg noen refleksjoner. For hva er egentlig langt? Og hvem bestemmer hva som kan kategoriseres som langt og hva som er kort? Og betyr langt kun langt i meter eller kan det også bety antall timer på tur?
Vi holdt litt lenger denne dagen og la oss nok ikke før klokka hadde bikket 22 😉. Og kveldshilsenen fra sherpaen var «I morgen kommer jeg til å være streng, altså!». Interessant.
Bildene som kommer nå er mange. Og de beskriver på mange måter hva den kombinerte sherpaen og fotografen hadde i synsranda hele dagen; undertegnede i den røde jakka og med varierende grad av stil der hun stavret seg fram. Scroll forbi om det blir overkill. Og foruten et par bilder så er fotografen som vanlig ACM.
Det bar oppover i starten.
Elv nummer en – klarte å komme over uten at vannet gikk over skoa.
Den aller første av utallige pauser. 30/10 så langt.
Det vurderes hvordan krysse elv nummer to.
Fotografens sekk.
Lunsj foreviget av skrekkslagen passerende kar.
Kaffe og slikt…
Sherpaen gikk for denne looken for å begrense inntaket av proteiner. Vel og merke etter at bayliesen var inntatt.
Sherpaen er i mål og tar seg en kriminell og god kaffekopp før vi skal innendørs.
