Lunsjpausa på toppen varte i nesten to timer! Kaffe, matpakke, sjokolade, en medbrakt øl, nøtter, smågodt og en god bolle vann (til bikkja) ble inntatt. Og selvfølgelig den obligatoriske turbaylisen. MED historien om «verdens beste baylies». Friluftsheidi var sliten, men høyrebeinet hadde fortsatt ikke snublet mer enn at det gikk an å tenke seg turen ned igjen uten helikopter. Og gleden ved å nå toppen er alltid helt euforisk på et eller annet vis.

Vi hadde ei laaaang og nydelig lunsjpause og fikk gjort et godt innhugg i medbrakte næringsmidler. Undertegnede bestemte seg der og da at det var like greit å holde blodsukkeret på et konstant skyhøyt nivå resten av dagen, så brødskiver, nøtter, sjokolade og baylies gled ned i ei salig blanding.

Til slutt måtte vi innse at det var på tide å ta fatt på nedstigningen. Det var bare å pakke sekken igjen og forlate toppen. Og vi tok med oss all søpla vår! Fjelltopper i Norge over en viss høyde består stort sett av det samme: STEIN. Og det, kjære turvenner, betyr at det du kaster i fra deg det blir der. Og det blir ikke borte. Det råtner ikke og blir til jord slik for eksempel papir kan bli i skogen. Det gjelder OGSÅ for eksempel tamponger! Jadda. Et medlem av turfølget byttet nemlig sitteplass under lunsjen da hun oppdaget en, i følge henne, brukt tampong der hun skulle sette ned kaffekoppen. Jeg kan varmt anbefale hundepose til slike turer. De fungerer ypperlig til dopapir og annet. For eksempel tamponger, vil jeg tro.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vel, nok om det. Så var det steinura ned igjen da. Friluftsheidi så ikke akkurat fram til å klatre baklengs nedover igjen der hun klatret opp. Men både hun og resten av turfølget var enige i at snøfonner må brukes til noe når de nå engang ligger der. Dermed ble det aking denne gangen også. Det var bratt. Men det gikk sakte. Og krevde sitt av justering og retningsendrende «tak» for ikke å treffe stein, overvann og bekker underveis. Kliss, klass bløt ble jeg også. Men FOR en måte å forsere bratte steinurer på a gitt! Der sparte jeg meg masse krefter og det dårlige beinet, hofta og bekkenet slapp mye slit.

Bilder: SBL

Ett skritt av gangen var mantraet de neste kilometerne også. Jevnt og trutt for friluftsheidi, mer av og på for treåringen. Han fikk seg mange lange opphold i bekkene på nedturen. Mens friluftsheidi med følge stort sett gikk utenom sti nedover. Der var det mer lyng og faktisk lettere å gå enten jeg fulgte et dyretråkk eller delvis skled på rompa nedover lyngen. Takk til turfølget som både peilet rute og gikk foran og ved siden av for å vurdere veivalg. Og takk til samtlige snøfonner som fungerte som akebakke på nedstigningen. Ja, jeg ble både bløt og kald både her og der, men det gjør ikke så mye når sommerdagen er både varm og vakker.

Jeg var ikke mer på stålet enn at jeg fikk med meg ganske så mye av omgivelsene på nedturen også heldigvis. Blant annet så ble ruta mi brått krysset av en fugl som fløy opp rett foran beina mine. Det så ut som den kom rett ut fra bakken. Og det gjorde den nesten også. For under ei tue mellom steinene og godt gjemt i lia fant jeg dette:

Akkurat hvilken art det var er jeg usikker på, men eggene kunne tyde på heipiplerke eller liknende. Sier de som kan mer om slikt enn jeg.

Da vi fikk øye på grinda i reinsdyrgjerdet skjønte vi at vi snart var nede det bratteste. Og da var det i grunn rimelig greit å ta seg over den snøfonna som bød på litt utfordringer i starten. Det går jo noen ganger lettere nedover enn oppover i alle fall.

Treåringen var fortsatt ved overraskende godt mot da vi nærmet oss rimelig flatt terreng igjen. Og da han fikk bade uhemmet i bekken, den største av dem, med klærne på så var det meste bare stas og godlåt. Når du er tre år og får lov til å løpe opp og ned i en bekk og sprute vann helt uhemmet både på deg sjøl og andre, så er det vel noe i nærheten av toppen på lykke. Bløt ble han. Men nå var det jo under en kilometer til bilen, så det gjorde ikke noe. Og det var dessuten så fortjent som det var mulig å få det.

Friluftsheidi kjente godt at det snart var tomt på tanken. Både hofter og fot var i skikkelig vrangt og oppbrukt. Og selv om jeg ikke sa det så var sånn omtrent nøyaktig annethvert skritt smertefullt. Men humøret var fortsatt på plass og da et par i turfølget noe overrasket konkluderte med at jeg “gikk bedre” enn da vi var på Glittertind, så kjente jeg at det ga mening. Halvannet år med målrettet trening og øvelser NETTOPP for å kunne gå slike turer har nok gitt resultater!

Det gikk saktere og saktere, men til slutt rundet vi den siste haugen og bilen kom til syne.

Vi hadde klart det! På under sju timer. «Barnemat» i forhold til Glittertind-turen som tok over 13 timer.

Bilturen tilbake til camp på setra gikk som en lek og ingen sovnet. Verken treogethalvtåring eller lettere euforisk femtitoogethalvtåring. Det ble både et velfortjent spabad i Javnin og en like velfortjeng IPA mens sola stekte.

Perfekte forhold for after-topptur og spabad.

Og det ble tacomiddag i solveggen. Og det ble massevis av godfølelse hos alle så vidt jeg fikk med meg. I alle fall var godfølelsen helt klart og tydelig til stede hos meg. Godfølelse og takknemlighet både for å ha klart målet, kommet til topps, hatt så fantastisk gode hjelpere underveis og også for å ha hatt vett på å fortsatt begi meg ut på slike utfordringer. Men aller mest takknemlighet for den hjelpa og støtten jeg får av turcrewet. Praktisk hjelp med veivalg og retning, samt bæring av drikke og utstyr og staver når det trengs. Og all god og helt essensiell mental støtte og oppmuntring før, underveis og etterpå. Jeg setter så utrolig stor pris på dere!

Jeg ble positivt overrasket over meg selv og hva jeg evnet, det må jeg innrømme. Men den som imponerte både meg, de andre i turfølget og ikke minst mange vi møtte eller ble forbigått av underveis var minstemann. Jeg nekter å tro at det har vært veldig mange tre-og-et-halvt-åringer som har gått til toppen av Bitihorn på egne bein. Og som fortsatt har godt humør og orker å storme omkring i bekken når turen er nesten unnagjort. DET er en prestasjon!

En prestasjon var det vel også at undertegnede holdt seg våken til klokka var over to om natta også. Men det måtte jo noen timer til for at vi skulle bli enige om både framgangsmåte og regler i brettspillene som kom på bordet. Med en gang en av oss forsto en regel så hadde jo minst en annen sovet i timen, og slik gikk jo timene. Forresten: bare å orke å spille spill kjennes jo som en prestasjon for undertegnede akkurat den kvelden!

Det ble definitivt en opptur og aldri nedtur. Takk for både oppstigning og nedstigning! Og takk for laget.

Der var målet. Midt i ruta. Og dit kom vi. Og ned igjen 🙂