Det er trendy å gå noe på langs. Helst et land. Eller i det minste en fjellkjede eller et område. Norge på langs er det «mange» som driver med. Både fra nord og fra sør og på beina eller på sykkel.
Og det er jo viktig å følge med i tiden. Være litt trendy. Damene vi hadde glede av å dele bord med under middagen på DNT-hytta i forrige uke hadde skjønt det. Og kastet seg på trenden. De skulle gå Liectenstein på langs. En slags trendy pub-til-pub-tur, tror jeg.
Jeg vet ikke om de tulla. Jeg håper nesten ikke det. For det meste handler om å tilpasse. Se muligheter. Finne sin egen vei. Og når du snart er 75, som den ene av dem var, så har du nok øvd litt på det. Å finne egen vei om det så er på langs, rundt eller tvers gjennom.
Så hvor går neste escape? På langs? På tvers? På skrå? Rett fram, uansett hva vi støter på?
Vi har snublet, gått, padlet, syklet, ridd og vandret rundt i 10 år. Vi har jo gått Rondane på langs. Fra nord til sør. Vi har gått trekanter både i Rondane og Jotunheimen. Og vi har padlet både framover og bakover i Alvdal Vestfjell og ridd inn i solnedgangen i Rendalen. Vi har besøkt Skarvheimen og nå sist Langsua. Vi har til og med gått Rondane på trass. Det var i fjor. På 10-turers jubileet vårt i The Great Escape. Vi «mangler» blant annet Hardangervidda. Det kunne vært en mulighet og antakelig et terreng som passer skrotten til friluftsheidi.
Den neste blir The great Escape vol 12. Hvilke muligheter! Kanskje vi skal gå på langs? Liechtenstein, for eksempel? Eller Monaco. Eller Vatikanstaten. Lurer på om det fins mange fine lavvoplasser der. Og badeplasser og muligheter for å gå på do i en busk…
Det spørs om vi kommer til å savne knotten, så jeg har en mistanke om at det blir mer trass enn trend 😉
Han her holdt til i Langsua nasjonalpark og gikk friluftsheidi på tvers. Muligens på trass.
Det er forskjell på det. En vanlig gåtur kan tilpasses der og da. Du kan snu om du ikke gidder mer. Eller du kan gå en tur rundt huset om det er det som passer best den dagen. Måtur derimot er mindre fleksibel. Da skal man nå fram til målet. Noen ganger til og med innen en viss tid. Men i alle fall MÅ vi orke hele turen. Å snu eller la være er ikke et alternativ.
Klare for måtur. I sol!!! Bilder: ACM og meg.
30 sekunder etter dette måtte jakka på grunnet tidenes regnskur.
Den siste escape-dagen var det klart for måtur. Bilen befant seg 7,5 kilometer fra sjåføren. Og der i mellom var det oppoverbakker, steiner, myrer, bekker, elver og knott. Mye av det meste. Og mer av det meste enn to dager før da vi gikk motsatt vei.
Den første, og eneste viste det seg, regnskura banket i vei etter 200 meter. Der bakken var brattest. T-skjorta måtte få jakke utapå og caps og hette måtte på plass. Men da vi kom over haugen ble det opphold. Vi plasket og gikk og stien vekslet mellom gjørme med ukjente bunnforhold, stein og rent bekkefar. Ittnå problem.
Det var bare å tråkke på. Helt til friluftsheidi gikk ned for telling. Vi pleier å kalle det «sidesprang». Det er det som gjerne skjer når en tråkker på noe glatt og beina forsvinner ut til sida mens skrotten ellers forsvinner ut til den andre sida. Legger vi på sekk på ryggen og gåstaver, samt et klumpete bein med skinne, så blir et slikt sidesprang rimelig spektakulært. Sies det. Med god hjelp av sherpaen kom jeg meg rimelig fort opp og kunne starte å le. Jeg pleier jo ellers å gjøre det mens jeg ligger der, men denne gangen var det såpass gjørmete og bløtt der jeg lå at prioriteringen automatisk ble annerledes.
Litt lenger oppi myra her gikk friluftsheidi ned for telling. Et sidesprang i gjørma.
Det gikk helt fint og både vi og sauer og knott i umiddelbar nærhet kunne konstatere at her var det bare å fortsette. Det ble en finfin tur gjennom lyngen. Lunsjmatpakke og kaffe ble inntatt rett før den første og dypeste elva skulle passeres. Rett og slett fordi det passet med 20/10-opplegget. Og fordi et rimelig blodsukkernivå trolig gjør slike stunt mer gjennomførbare.
Vi hadde gjennomgått flere scenarier for hva som var lur elvekryssing før gjennomføring skulle skje. Og endte med å gi blanke i alle. Friluftsheidi befant seg plutselig halvveis uti elva på rekognosering for å finne et godt krysningspunkt. Og da var det jo bare å gå på. Noen skritt med vann til kness for så å bikke og rulle seg inn over elvekanten var gjennomført på null komma niks. Sherpaen var noe betuttet for at hun ikke rakk å filme seansen. Men moro var det. Og sko og bukse ble selvfølgelig rimelig fulle av vann. Men de ble betraktelig reinere enn de var og som vi sa: «det er jo ikke akkurat farlig å bli bløt i juli!». I alle fall ikke når vi visste at det fantes tørre sko når vi kom fram til bilen.
Damene vi møtte på andre sida av elva var enige og benyttet samme teknikk. Og med mye større vannføring enn to dager før, så hadde ingen av oss så mye valg.
Turen gjennom bjørkebeltet i slak nedoverbakke etter hvert mot bilen var bare nydelig. Rett og slett vakkert. Heldigvis fikk sherpaen filmet den siste elvekryssingen. Friluftsheidi var grei og sa i fra på forhånd slik at hun var klar.
Da vi smatt (!) gjennom grinda og ut på parkeringsplassen der bilen sto var vi nesten ikke slitne engang. Jug, selvfølgelig, men akkurat da hadde vi jo nettop spist litt oppe i lia og sørget for at blodsukkeret igjen var tilpasset klesskift og stapping av enda mer bløte ting inn i bilen.
Vi var så innmari fornøyd med oss selv og de siste dagenes opplevelser, inntrykk og mestring. På vei hjem møtte vi både rype med kyllinger og en harepus. Fin avveksling til all knotten vi hadde møtt og spist på veien.
Etter hjemkomst har tida gått med til vasking av klær og utstyr og ikke minst tørking av mer eller mindre alt som var med. Både lavvoen som det rant vann av etter tre dager i bilen og selve bilen måtte få en real tørk.
Nå er det meste i orden og ryddet vekk. The great escape vol 11, 2023 edition er historie. Vol 12 er nevnt og allerede på ide- og planleggingsstadie.
Takk for turen! Det hadde ikke blitt noe uten deg, AC!
Du vet du har vært noen timer på tur sammen da pausa må tas på hver vår side av en busk.
Vær og lyng og myr og vann…turens tema.
Nydelig lunsjplass med utsikt over deler av elva som snart skal krysses.
Framme ved bilen og måturen er gjennomført og escape’n går mot slutten.
Sykkeltur er fryktelig stas, syns jeg. Jeg hadde kommet såpass langt på turen at jeg planla en stopp samt en tur ned til vannet for å nyte litt utsikt over tjern og svømmende fugler før jeg syklet siste halvdel av turen. Men der var det opptatt.
I utgangspunktet kunne jeg sykle forbi ned til vannet på sånn passe ok avstand. Det gikk fint. Men jeg visste jo ikke at det var Ku Klux Klan jeg hadde med å gjøre! Akkurat i det jeg skulle frigjøre meg fra stropper og sykkel og hele sulamitten så kom de. Rett i mot meg, nærmere og nærmere. Jeg var slett ikke så høy i hatten der jeg satt noen centimeter over bakken, sånn omtrent i høyde med magen på klanen. Så jeg tenkte meg ikke om så lenge.
Jeg ga blanke i vann og fugler. Koblet om til lett gir og mer motorkraft og syklet videre. Klanen får ha setervollen for seg sjøl.
Å våkne innendørs på ei hytte klokka 05.47 kjennes noen ganger veldig behagelig. I alle fall framfor å våkne av at det regner inn i lavvoen klokka 04.19. Heldigvis var det såpass komfortabelt i den køyesenga at det kunne soves litt mer helt til kaffelukta gjennom det åpne vinduet tiltrakk seg såpass med oppmerksomhet at et par kopper ble hentet og inntatt på sengekanten før frokost. Ren luksus.
En god frokost og ei solid matpakke ble fortært og produsert og termosen var allerede fylt opp med kaffe av driftige og morgeneffektive verter. Det var klart for ny turdag.
Og siden sherpaen hadde varslet allerede dagen før at hun kom til å være streng denne dagen, så ble det bestemt at dagens mål var å rusle litt rundt på setervollen og ta en del bilder og slikt. Spare energi. Sherpaen var opptatt av at undertegnede ikke skulle bruke opp alle kreftene før den siste dagens retur til bilen gjennom både myrer, kratt og ikke minst elver. Det er forskjell på «gåtur» etter infallsmetoden og «måtur» for å komme seg fra a til b. Eller fra hytte til bil, bokstavelig talt.
Så gikk vi ut da. Og passerte den siste setra. Vi passerte brua og fortsatte oppover langs elva. Sauene gikk foran og viste vei. Til slutt gikk de til side så vi passerte dem også. Undertegnede har begrenset hukommelse. Hun hadde gått der før og i flere kilometer så var hun sikker på at toppen, jo den lå bak neste bjørk eller i neste lysning. Lysningene var stort sett myrer. Og bjørker var det mange av. Hun som skulle være streng var overraskende stille. Altså hun skravlet jo i ett kjør, men det var ikke så strengt, syns jeg. Antakelig hadde hun gitt opp. Eller så var det sekken som var så tung at hun ikke orket. Friluftsheidi bar kartet og kompasset. Et kart hun åpenbart fortsatt har kun begrenset evne til å lese på en skikkelig måte! På et punkt i stien fortet hun seg i forveien i et bittelitt farlig tempo for dårlig bein i skinne bare for å unngå at sherpaen tok henne igjen og fikk muligheten til å si med strengestemmen: «nå holder det, nå snur vi!».
The great escape 11, dag 3. “Vi skal bare rusle litt rundt mellom husa, vi.”
Fint å krysse elv på bru også…For de som foretrekker sånt.
Ingebrigtsen bruker hare – vi bruker sau.
Det var mye fjellbjørk. Lenge.
Litt tidlig for bær.
Snaufjell og utsikt hører med til en escape.
Endelig og til slutt kom vi til topps. Snaufjell. Utsikt. Oversikt. Armene ut og opp og «Sound of music» et eller annet sted i underbevisstheten. Slikt som stort sett er en obligatorisk ingrediens i The Great Escape. Det spiller ikke så stor rolle om det blåser heftig når lunsjen kan inntas i lyngen med utsikt over myrer, fjell og vann. En liten strekk ble det også. Ligging i lyngen er en favorittøvelse.
Både den strenge av oss og undertegnede innså begrensningene og valgte samme vei tilbake som vi kom. Altså nedover lia og inn i fjellbjørkebeltet igjen. Ikke den lange runden på snaufjellet for å se noe nytt på veien hjem. Der (også) var vi gode, syns vi.
«Du glemte å være streng i dag», sa jeg. Hun var for så vidt enig. Det eneste hun var streng på var sekkebæringa og tida. For at friluftsheidi skal komme noen vei så må nemlig øktene administreres strengt. Og her var sherpaen god. Med stoppeklokke og sekundpresisjon holdt hun styr på gangtid, pauser og doturer. På starten av en tur så kan friluftsheidi som regel jobbe, det vil si gå i rolig tempo, i 30 minutter i strekk før beinet er såpass ubrukelig at det bare blir snubling og slit. Etter 30 minutter er det 10 minutters pause. Pause med sitting. Det er viktig. Å bare stå fungerer ikke. Litt uti turen går vi over fra 30/10 til 20/10. Lengre turer enn at det fungerer har vi ikke prøvd. Enkelte dager må vi kjøre 20/10 fra første skritt. Den varianten kom på dag tre.
Med «strengesherpaen» som bærer, tidtager og motivator så ble det faktisk en lengre tur denne dagen enn dagen før. Ikke helt etter planen. Men når været rett og slett er så mye bedre enn meldt, forholdene ligger til rette, hukommelsen for lengde på tur er begrenset og motivasjonen høy, så blir det gjerne sånn. Dagens tur kunne dermed feires med hvert sitt glass meget sur rødvin og tidenes dyreste potetgullpose på tunet da vi kom tilbake. Utpå kvelden ble det middag med nye bordkamerater. En meget velsmakende midddag, må jeg si.
Vi skrøt av at vi hadde vært på 11 turer sammen gjennom 10 år. Damene vi spiste med hadde hatt sin første tur sammen for 60 år siden!!! Vi bøyde oss tvert i hatten. Og nå hadde de slengt seg på trenden med å gå et eller annet land på langs. Eller tvers. Sønnen til den ene av dem var i ferd med å gå Norge på langs. Damene planla noe liknende neste år. Lichtenstein på langs! Genialt. Og jeg lurte på om det ble en slags «pub-til-pub»-tur…
Og friluftsheidi hadde lært fra dagen før: Når temaet «har dere gått langt i dag?» kommer opp, som det alltid gjør i matsalen på disse DNT-hyttene, så har jeg nå endret svaret mitt. Den første kvelden svarte jeg fort «neida, vi har bare gått….». Den andre kvelden, etter å ha gått omtrent akkurat like langt, svarte jeg «ja, i dag har vi vært på tur i 5 timer. Og gått 8 kilometer». DET er langt nok. For oss. I alle fall for meg. For det er jeg som kjenner hvor mye det koster. Og da er det vel rett og rimelig at det er jeg som definerer hva som er langt og ikke også? Uansett så var samtlige av oss ved akkurat dette bordet fornøyd med at det var unggutten vi snakket med i går som skulle gå i 16 dager. Og ikke vi. Det er godt med alt som kan delegeres bort…
Sherpaen var litt mindre betenkt for morgendagens økt tilbake til bilen i og med at vi hadde fått oppdatert oss på ei værmelding som var ekstremt mye mer lovende enn den vi opprinnelig hadde sett. Og så vet hun jo at friluftsheidi ikke har det med å legge seg ned og gi opp underveis. Dessuten så regnet vi med at det lot seg gjøre å komme over elvene andre veien også selv om de nok var enda større etter alt regnet som hadde falt siden sist. Vi kan jo svømme…
En venn vi møtte på toppen.
Pause på vei ned.
Strenge-dama leker i elva.
Noen ganger må alle steiner testes ut skikkelig.
Bilder: Fast fotoansvarlig i The Great Escape; ACM og friluftsheidi
Vi gikk mot tak over hodet. Tørre klær. God seng, dyne og pute. Og vi gikk mot tre retters middag og dusj. Den første kilometeren gikk lekende lett. Akkurat da vi begynte å bli varme så kom elva. Altså, den hadde nok ligget der ei stund, så det var vel heller vi som kom egentlig. Men vi møtte i alle fall på elva.
Nattas nedbør hadde fylt den godt opp, for å si det sånn. og vi fikk oss noen ekstra meter ved å surre litt opp og ned for å finne beste krysningspunkt. Men det var ikke verre enn at til og med friluftsheidi med staver, skinne på beinet, elendig balanse og lite tro på egne elvekryssingsevner kom seg over ved å tråkke seg fra stein til stein. Sherpaen hoppet selvfølgelig lett over, som vanlig. Forresten så bikka friluftsheidi overende en gang også. Men det var heldigvis mens vi lette etter krysningspunkt og ikke ut i vannet.
Rimelig fornøyde med egen innsats og fortsatt med tørre sko tuslet vi oppover i lia blant lyng, fjellbjørk og krekling. Og bugs. Mye bugs. De fulgte oss hele dagen og sørget for at proteininntaket ble godt ivaretatt hele turen. Det var ellers fint der inni fjellbjørkeskogen. Frodig og grønt. Blomster og bregner, myrull og multekart. Urskog type fjell.
Den neste elva kom i grunnen ganske fort. Og den var mye dypere. Ny virring fram og tilbake. Hvor og hvordan skal vi krysse denne da tro? Her klarte sherpaen så vidt å komme seg over via noen store steiner som bare hadde litt vann over seg. Spretten dame, altså. Planen hennes var å komme tilbake og hente min sekk, slik at jeg kunne stavre meg over med bare meg sjøl og stavene å passe på.
Det skar seg. Da hun kom over var det komplett umulig å se hvordan hun skulle komme seg tilbake. Hun begynte allerede da å kjenne en bitteliten bekymring for hvordan vi skulle forsere dette hinderet på tilbaketuren.
Etter mye tankevirksomhet og vurdering endte friluftsheidi med å henge sko, sokker, kompresjonsstrømpe og skinne på sekken, under regntrekket, og begi seg ut i elva barbeint. Det er ikke anbefalt av Monsen. Fort gjort å skade beina. Men med buksa rett over kneet og vannet rett under kneet så kom hun seg litt over midten av elva før hun måtte sette seg på en stein som stakk opp. Den neste halvmeteren var enda litt dypere og dermed måtte sherpaen til verks. Med godt tak i toppen av sekken ble friluftsheidi halt i land i myra på andre sida, sko, strømpe, skinne og diverse kom på igjen etter et ikke helt ubetydelig energiforbruk der i regnværet og turen kunne fortsette.
Etter dette var jo turen i grunn «a walk in the park». Altså «a walk in the national park». Det er nemlig stor forskjell på de to «walkene». Det var fortsatt langt og bløtt og stein og myr og bekker. Men det var utsikt over fint fjellandskap, en og annen forbløffet sau, trillionvis med knott og andre bugs og ikke minst gode samtaler.
Karen som nådde oss igjen da vi spiste lunsj, for vi måtte antakelig sette oss for at han skulle klare å nå oss igjen (not), tok et bilde av klientellet og fortet seg videre. Han ble borte bak lyngen, men glemte dessverre å ta med seg noen av bugsa.
Etter langt om lenge begynte stien å helle nedover. Selv om kartet hadde lagt den på motsatt side av haugen vi passerte til slutt, valgte vi, smarte som vi er, å følge T-stien der den gikk. Og dermed åpenbarte plutselig seterdalen som var dagens mål seg som et Soria Moria mellom regnskurene. Den siste bratta ble forsert før vi subbet oss inn på tunet til hytta.
Der ble det resten av matpakka, resten av kaffen og en bitteliten baylies-ankerdram før vi sjekket inn og fikk køyeseng med dyne og pute, dusj og en liten og velfortjent powernap før middag. Det er alltid spennende å se hvem man havner på bord med på slike DNT-hytter. Og ikke minst hva som ble samtaleemnet rundt bordet. Denne kvelden ble det statistikk. Dødelighet i trikkeulykker sammenliknet med flyulykker… Ikke et veldig lystig tema, men alt er spennende å debattere når ingen kan google! Intet nett – ingen fasit. Morsomt!
Denne diskusjonen kom selvfølgelig etter det faste: «har dere gått langt i dag?» eller «hvor kom dere fra og hvor skal dere i morgen?». Akkurat der fikk jeg noen refleksjoner. For hva er egentlig langt? Og hvem bestemmer hva som kan kategoriseres som langt og hva som er kort? Og betyr langt kun langt i meter eller kan det også bety antall timer på tur?
Vi holdt litt lenger denne dagen og la oss nok ikke før klokka hadde bikket 22 😉. Og kveldshilsenen fra sherpaen var «I morgen kommer jeg til å være streng, altså!». Interessant.
Bildene som kommer nå er mange. Og de beskriver på mange måter hva den kombinerte sherpaen og fotografen hadde i synsranda hele dagen; undertegnede i den røde jakka og med varierende grad av stil der hun stavret seg fram. Scroll forbi om det blir overkill. Og foruten et par bilder så er fotografen som vanlig ACM.
Det bar oppover i starten.
Elv nummer en – klarte å komme over uten at vannet gikk over skoa.
Den aller første av utallige pauser. 30/10 så langt.
Det vurderes hvordan krysse elv nummer to.
Fotografens sekk.
Fifty shades of veldig grått, og ganske grønt på veien videre.
Lunsj foreviget av skrekkslagen passerende kar.
Kaffe og slikt…
Sherpaen gikk for denne looken for å begrense inntaket av proteiner. Vel og merke etter at bayliesen var inntatt.
Grått og gråere i sikte.
Vi skimter målet nedi bakken.
Der ja; tak over hodet, mat og seng.
Sherpaen er i mål og tar seg en kriminell og god kaffekopp før vi skal innendørs.
Det gjør ikke noe om det regner ute når vi kan se på det ut gjennom vinduet,Tilskuere til håndvasken etter dobesøk.
Let’s wander where the wifi is weak, står det på t-trøya jeg hadde på meg på mandag. Og det gjorde vi. Det var dårlig med både wifi og annet nett, og godt var det!
To wander betyr i følge Cambridge Dictionary på det o store internettet: «to walk around slowly in a relaxed way or without any clear purpose or direction». Det er akkurat det vi har gjort. Stort sett har vi hatt et mål og en retning, men sakte og avslappet har det vel i grunn foregått.
Da leir var etablert og turfølget forgjeves hadde virret rundt for å finne mobilnett så uttalte undertegnede noe eksaltert: «nå har vi helt fri, her er det ikke nettilgang!». I det uttalelsen kom ringte telefonen!
Jaja. Det gikk over. De neste døgnene var kontakten med omverdenen via nett og telefon begrenset til et 4G-vindu omtrent fire kilometer fra hytta vi overnattet på. En og annen tekstmelding uten for mye emoji-rør gikk av og til gjennom ellers. Noe tilfeldig. Sånn omtrent passe.
Og jeg lurer på om slike «vinduer» må oppsøkes oftere. Det tror jeg at i alle fall jeg har godt av. Gjerne med lavvo. For de fins. Rundt omkring i landet. Og i år gikk The Great Escape til et slikt område.
The Great Escape, vol 11, 2023-edition starter i dag. For 11. (!) året på rad er vi på vei på fjelltur. Flere ganger har prosjektet hengt i en syltynn tråd, men nå er vi snart på gang igjen. Tror vi. Sekk(er) er pakket. Det samme er kart, vin og lavvo. I valgfri prioritert rekkefølge.
Det er en helt uvanlig og relativt overveldende interesse for værmeldinga hos undertegnede om dagen. Sånn blir det gjerne når det planlegges for lavvoovernatting i fjellheimen og værmeldinga rett og slett er rimelig ubestemt. I følge den nevnte meldinga, mer konkret sagt yr.no, så vil det variere fra strålende sol og nesten vindstille, til 17mm regn på et par timer, samt 12 sekundmeter vind. Litt sånn tilfeldig slengt utover de aktuelle dagene. Og akkurat når det ene tar over for det andre endrer seg for hver gang jeg sjekker.
Det blir gøy! I alle fall spennende. Er vi heldige så rekker vi å få opp lavvoen før regnet og vinden starter for fullt. Jeg tror vi satser på det. Da jeg var lita så sa vi noe sånt som «Er du dum? Bor du i telt om vinter’n?» Det var en slags sammenheng mellom de to tingene, sikkert. Vi sa mye rart uten at det var så gjennomtenkt på den tida. Vi var rett og slett ikke på krenke-kjøret enda da. Men det var vel noe i det…Nok om det.
Det blir vær. Det er sikkert. For 10 år siden var vi glad for at vi i det minste fikk brukt alle klærne vi hadde båret på hele turen den siste dagen. Det var den eneste dagen vi egentlig trengte noe annet enn shorts og kortermet. Det regnet noen timer. Det var turpremieren og vi trodde kanskje sommerfjellet bød på sommervær for det meste. I år pakker jeg ikke shorts. Jeg pakker regnklær, lue og ekstra ullundertøy. Enda mer enn jeg pleier. Det er ikke meldt snø. Så broddene blir hjemme.
Det fine er at det ser ut til å bli lite skogbrannfare. Det betyr kokeapparat og varm mat. Og det ser ut til å kunne bli lite mygg. Det er ålreit.
Inntil avreise så sjekker jeg værmeldinga. Relativt mange ganger i døgnet. Og jeg har ny regnjakke. Nesten snart klar for The great escape vol 11, med andre ord.
PS! I skrivende stund sier dama på tv 2: «finn på noe inne de neste dagene»! Jah, akkurat…
