Noen ganger kan livet være hardt for noen og enhver. For livet skjer og det kan treffe hardt både brått og uventet eller som seigpining og være langvarig trasig. Hardt uansett.
I går oppsøkte jeg igjen noe relativt hardt. Om det ikke akkurat kan kalles et hardt liv, så var det hardt for meg mens det sto på i alle fall. I går gikk nemlig turen opp til Segestad gard ved Hjelle i Oppstryn. Og den oppturen var hard for meg! Turen var ikke lang. Under to kilometer sto det på kartet selv om trackeren på telefonen viste noe mer etterpå. Men den var bratt. Til tider VELDIG bratt.
Bilde: fjell-luft.blogspot.com Hustaket på Segestad kan skimtes der den blå streka ender.
Såpass at jeg måtte bruke alle fire der jeg kløv oppover. Ett skritt om gangen. Og jeg så meg bare rundt hver gang jeg var helt sikker på at jeg sto på en trygg plass der jeg ikke bikka over kanten! Ned igjen måtte jeg ned på rompa og la meg skli over de høyeste steinene et par steder også. Det kjentes litt bedre da vi møtte noen ungdommer på vei opp i nedre del av stien som allerede der uttrykte at det var slitsomt 😉.
Hardt for meg altså. Men hva med de som bodde der i sin tid?
Gården ligger 315 moh i Glomnesdalen og ble i sin «storhetstid» regnet som en av de beste og frodigste gårdene i området. 286 høydemeter over Oppstrynsvannet der flere gårder og bygda ligger. Og like langt fra bilvei. For det var og ble heller aldri bilvei til Segestad. Deler av stien var såpass bratt at de lenge brukte stige for å forsere fjellhamrene enkelte plasser. Før de fikk sprengt ut gangsti tidlig på 1700-tallet. Opp denne «veggen» måtte alt som skulle til gards fraktes. Og alt som skulle ned igjen også. Den bratte stien var skolevei for ungene og det sies at da stigen fortsatt var i bruk, før sprenging av berget, så dro de opp stigen da futen var ventet til gards. Dermed måtte han snu. Antakelig er dette en vandrehistorie som kan gjelde mange slike fjellgårder i dalene.
Litt mindre hardt ble livet der ytterst på stupet da det ble satt opp ei manuelt drevet taubane i 1929. Da slapp de å yste all melka sjøl og kunne sende den med banen ned slik at den kunne fraktes med slede eller vogn til meieriet. Taubana ble drevet med håndmakt fram til det kom strøm i 1943. Hardt arbeid.
Jeg syns det er fascinerende å tenke på at der på Segestad bodde det folk både på hovedgården og på en tilhørende husmannsplass litt lenger opp. Gården var kjent allerede på 1100-tallet, så helt fra vikingtida har det bodd folk der oppe. På 1800-tallet ble det vanlig med folketellinger og den første husmannen ble registrert 1827. Den siste «plassmannen» flyttet etter at bolighuset ble tatt av snøras vinteren 1902. Hele den lille familien med mor, far og sønn som var i huset ble redda ut, men de flyttet til bygda etterpå og husmannsplassen ble aldri bygd opp igjen.
Hovedhuset på gården slik det er nå er bygd i stein i 1908. Hard. Og ligger slik at den skjermer låven for de verste vindene. Den siste brukeren på garden døde i 1961. Han falt om og døde under arbeid ved den ene høyløa og etter dette har det ikke vært drift på gården. Men husene og slåtteengene holdes ved like av en venneforening slik at turister som meg kan ta den harde klatreturen opp og nyte stemningen, utsikten og «kjenne» på levd liv.
Gården blir kalt både Segestad og Sigdestad.
Og ja, turen opp er hard. Også for slike som meg som klatrer opp av ren nysgjerrighet og fordi jeg har lyst. Tenk da på hvor hardt livet der på fjellgården var. Både for små og store som skrapte sammen det som var av ressurser der på fjellhylla. Slo utmarka, dyrket hassel og hadde frukttrær. Og som måtte klatre sti og stige ned og opp igjen for skolegang og all annen kontakt med omverdenen. Det var hardt både på 1100-tallet og helt fram til 1961. Det er det liten tvil om.
Et hardt liv. Det er sikkert. Men på sin måte helt sikkert godt også. Og om de hadde tid og overskudd til å løfte blikket og skue ut over fjellene og Oppstrynsvannet: usigelig vakkert!
Dette er mitt svar på helgeutfordringen fra utifriluft denne gangen: Noe hardt.
Kilde: Naturstiheftet «Natur- og kultursti Glomsdalen» utgitt av Jostedalsbreen Nasjonalparksenter i samarbeid med Stryn Reiseliv.
