Dagen startet med strålende sol gjennom glipen i gardina i de tidlige morgentimene. Vinden og regnet fra natta hadde stukket av gårde og dagen lå blank og ubrukt foran oss. Forholdene lå definitivt til rette for dagens ukjente og litt usikkert store utfordring.

Det var ingen vits i å ligge og ruge til vekkeklokka skulle ringe, så det var like greit å samle beinhaugen i vertikal stilling og gå dagen i møte. De som hadde sovet i telt var alt i sving og det luktet kaffe og høye forventninger. Etter at en nydelig frokost med innlagt matpakkesmøring var inntatt, tenna pusset og turskoa på, var hele følget klare til avgang nøyaktig på avtalt tidspunkt; klokka nullnihundre!

Vi er klare og målet ligger langt der bak.

Mot Jotunheimen.

Bilkjøringa tok oss nærmere og nærmere dagens fjelltopp – og selvsagt ble den større og større og brattere og brattere dess mer vi nærmet oss. Heldigvis kjørte vi forbi den bratteste veggen og fant parkering nedi lia på baksida der stien startet litt slakere oppover terrenget. Klokka 09.36 tok vi de første skrittene opp den første bakken. Dagen var blank og vakker, sola strålte fra skyfri himmel og vinden var så kald og sur at ørevarmere, luer og hansker fort måtte på. Det gikk innover og nesten umerkelig oppover på hardtråkket og bred sti. Friluftsheidi hadde kun ett eneste nesten svalestup i ferd med å forsere et blankskurt svaberg med rennende vann, men hu klarte å ta seg for og måtte riste av seg alle de hjelpende hendene og ta seg sammen og komme seg opp igjen.

Turfølgets yngste deltaker fikk sterke oppfordringer om å IKKE bade i alle bekkene vi passerte, i alle fall ikke riktig enda. Han var 3 og et halvt og hadde ingen problemer med å passere verken svaberg, bekker eller kommende snøfonner.

Det første stikrysset kom overraskende tidlig og da var det bare å skjære ut til siden og oppover bratta mot første snøfonn.

Den hadde smeltet ned i skaret og var såpass hard at den var både utfordrende å ta seg fram på uten brodder og ikke minst bød det på en ørliten smule diskusjon om veivalg for å komme seg AV den igjen. Men i bratta etter den første snøfonna kom den første sittepausa og vi kunne nyte utsikt over Valdresflya, Jotunheimen og de høye toppene i nordvest. Den lave vannstanden i Raufjorden og Bygdin ble studert og kommentert. Det samme ble fargen på vannet.

Akkurat på dette tidspunktet tenkte undertegnede at det var himla langt igjen. Diverse aktivitetsklokker og trackere var slett ikke enige om hvor langt vi hadde tatt oss. Var det 1700 meter eller 1300? Det har faktisk litt å si når stigningen er såpass heftig. Og motivasjonen får en ørliten ekstra utfordring når vi finner ut at det er fullt mulig at vi har gått en halv kilometer mindre enn vi trodde. Slikt var det bare å riste av seg, dytte innpå litt mer sjokolade, og fortsette med ett skritt av gangen.

Vi måtte videre oppover og vi møtte stadig brattere terreng. «Dette er brattere enn Glittertind», sa den mest turvante underveis. Heldigvis var det ikke like bratt overalt. Det var til og med sti et og annet sted innimellom de lange partiene med steinur og langt om lenge kunne vi se mastene like under toppen. Vi trodde i alle fall at de var like under toppen. Og det var det vi sa til treåringen 😉. Det er alltid minst en slik der «luretopp» før en er framme, så et eller annet sted i bakhodet lå det en viss tvil. Men pulsen var såpass høy, i alle fall på friluftsheidi, at det som lå i bakhodet aldri nådde helt fram i bevisstheten.

Plutselig var jeg såpass langt foran at jeg fikk tatt bilde av gjengen.

Oppover og oppover. Med Raufjorden og Bygdin i bakgrunnen.

Da vi så mastene visste vi (trolig) sånn noenlunde hvor mye som var igjen og spenningen rundt hvorvidt treåringen ville orke å klatre til topps var ei stund til å ta og føle på. Friluftsheidi tenkte også i grunn sitt. Spesielt etter trynet langt der nede og trøbbelet med å krysse snøfonna. Men «ett skritt av gangen» fungerer ypperlig. Og dermed var vi plutselig, nesten, ved bunnen av den siste (viste det seg) snøfonna.

Treåringen måtte ha et par partier med skyss på skuldrene til pappaen sin, men ellers bar de små bena fortsatt på imponerende måte.

Ruta gikk helt klart på venstresida av snøfonna oppover. Og her var det virkelig bratt! Selv om vi etter beskrivelsen liksom gikk opp den «slakere» ruta.  Fonna ble forsøkt som rutevalg, men selv med sportråkkere først, ble det for glatt og råttent underlag for friluftsheidi. Jeg skled ut av sporene, kjørte stavene laaaangt nedi snøen og fikk ikke feste. Dermed måtte jeg ta meg ut til siden og tørt fjell. Gåstavene ble overlatt til en av sherpaene i turfølget for her måtte jeg ha henda til andre ting. Det var bare å klatre og klyve og prøve å glemme at jeg senere måtte ned igjen samme vei. Mens blikket kun ble løftet for å sjekke om jeg fortsatt var på riktig vei. Treåringen syns nok akkurat dette partiet var ganske morsomt. I alle fall likte han det bedre enn friluftsheidi.

Vel oppe kunne jeg ta over gåstavene igjen og da gikk det ikke mange minuttene før vi kunne se både målet og hus, mast, varde og tårn på den relativt flate toppen.

Vi hadde klart det! Både den mildt sagt vilt imponerende tre-og-et-halvtåringen, de fem spreke unge sherpaene og friluftsheidi. Og været var fortsatt helt magisk. Enda mer enn nede i dalen, faktisk. For på toppen var det bortimot vindstille og hele følget kunne benke seg i sola med mat og drikk og all den velfortjente sjokoladen vi måtte orke.

Helt nydelig! Og vanvittig imponerende av noen av de korteste beina som har vært på toppen av Bitihorn noen gang, tipper jeg. Og da snakker vi jo ikke om mine, men om treåringen sine.

Nedturen kommer i neste innlegg. Men bare her på bloggen, altså.

Jess! Vi klarte det!

En baylies på toppen, eller tre, er obligatorisk

Daria, som vel egentlig var eldstemann på turen, vet å slappe av når toppen er nådd.