Å slikke sine sår er det noe som heter. Mest brukt når det skal restitueres etter å ha vært i krigen, kanskje. Eller noe som bikkjer gjør til det kjedsommelige. Men også en betegnelse jeg kan kjenne meg igjen i etter en fjelltur.

Det ble heldigvis ikke så mange fysiske sår på denne turen. Treåringen endte med et skrubbsår på kneet og jeg har et uidentifisert blåmerke på venstreleggen. Det blir spennende å se hvor stort det blir til slutt. For øvrig er de eneste synlige tegnene på «sår» en noe varmeutslett-preget høyre legg. For det blir varmt under både støttestrømpe og karbonskinne med padding. Spesielt slike fine sommerdager og uansett om snøen tas i bruk som underlag.

Utstyret ser også godt brukt ut. Skoa er slett ikke nypussede lenger og gummiknottene på stavene er perforert og må fornyes.

Men når lue som er svett, badesko som er brukt i fjellvann og skihansker som er bløte av snø henger til tørk ved siden av hverandre så tyder det på en meget vellykket fjelltur. I alle fall i mitt hode.

Så det er noen ganger skikkelig stas å slikke sine sår!