Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, heter det i ordtaket. Tull og vås fra ende til annet. Det finnes så definitivt dårlig vær. Feil vær til feil tid. Uønsket vær. For mye vær. For varmt eller for kaldt. Vær som ikke passer. Og vær som kommer når det ikke passer.
Så var det det med klær da. Jeg har turklær. I hauger og lass. Antall turbukser i skapet er skremmende høyt. Antall allværsjakker og dunjakker er noe mindre, men de er mange nok de også. Småbrukeren har til og med innført en egen budsjettpost; «ullbudsjettet». Jeg lar meg nemlig rett som det er friste til å gå til anskaffelse av ei ny ulltrøye. Og for et par års tid sida telte jeg antall nøyaktig like ullsokker: 25 par. Pluss alle de andre.
Men i dag regnet det godt. Nå har det gått over fra regn til sludd og akkurat nå snør det digre desemberaktige fnugg, eller klæsser, som legger et hvitt teppe over barbakken som endelig begynte å overta for vinteren. I dag var det dårlig vær. Er.
Og jeg gikk tur i t-skjorte! Helt tullete. Men skal en fronte saken så nytter det ikke bare å tråkke rundt alene i skogen eller gjemme seg i ei anonym allværsjakke når turen legges til mer urbane og trafikkerte strøk. Så i dag iførte jeg skrotten noe ullgreier og tynn vindjakke med aksjons-t-skjorte ytterst. Og trasket i vei i regnværet. Jeg møtte en del, flere hilste og smilte, mange glante og noen ønsket god tur videre. Tipper jeg hadde fått enda mer oppmerksomhet om jeg hadde tatt shorts også. Men der gikk grensa for meg. Forhåpentligvis leste noen det som sto på trøya. Så kanskje de kommer på det neste gang de ser ei, tenker jeg!
Jeg ble både bløt og pjuskete. Så rett og slett litt drukna ut da turen var ferdig. Men med ull under og en tur innom fysioterapeuten med lymfemassasje samt fyr i ovnen og tørt tøy etterpå, så gikk det fint. Og jeg er jo vanntett!
Det finnes dårlig vær. Og det finnes uegnede klær. Og noen av dem er direkte dårlige. I alle fall til enkelte værtyper. Vanligvis velger jeg mer egnet enn i dag. Og heldig er jeg som har valgmuligheter. I dag valgte jeg feil. Med overlegg. Jeg valgte å fronte saken: Jeg trår til for MS og i april går jeg 60 kilometer for en verden uten MS. Noen ganger i t-skjorte. Litt på trass.
Denne gangen er det våren det gjelder. Det bøtter ned og er vann overalt. Både i form av regnvann og ikke minst smeltevann. Det er nok av snø og is som skal tines vekk heromkring. Dagens tur var kort og med rimelig varierende underlag: is, slush, vasse i vann og gjørme type gele. Egentlig fint litt fast grunn under beina.
Men på tross av grått og fuktig føre i dag, og slett ikke så mange plussgrader:
Nå kommer de! Foreløpig bare noen få, veldig korte og lubne. Og foreløpig kun de hvite. Det gledes til skråningen bugner i blått og hvitt!
I går gikk det, gitt. Jeg klarte det. Å ha «riktig» innstilling. Det har jeg hørt mye snakk om. Viktig å ha riktig innstilling. For å takle hverdagen og alt som kommer. Også når hverdagen ikke akkurat blir som du hadde tenkt. Ikke minst da, egentlig. Alt blir så mye lettere med riktig innstilling….
Gjett hvor lei jeg er av å høre akkurat det! På en skala fra en til ti….sånn omtrent elleve og en halv. I alle fall de dagene jeg ikke får det til. For de er der de dagene. Da er det greit å krype inn i skallet sitt. Bli i hula og vente med å komme ut til hodet er mer på rett plass og det passer å menge seg med folk. Positiv innstilling er ingen kur. Det er ingen som har blitt frisk av det. Og noen konstant variabel er det så langt i fra. I alle fall hos meg. Her er det både positiv og negativ innstilling, ingen tvil om det, men hvilken lar jeg dominere?
Neida, positiv innstilling kan fort bli enda en ting å ikke fikse. Enda en ting som en skal hige etter å oppnå. Men det er nok irriterende riktig. At det er viktig å ha den i basen for hvordan livet skal møtes. «Det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det». Tipper mange av dere har hørt akkurat den også. Jeg er i alle fall ikke i tvil om at det er de gangene jeg klarer å la være å tenke på det som skal skje neste uke, om et år eller resten av livet for den saks skyld at det går best. Jeg har det best. Og for mye tankekjør på greier jeg ikke har kontroll over er rett og slett ødeleggende. Det fungerer i grunn best å kun fokusere på her og nå. Eventuelt på den neste timen eller til nød i morgen. Og da gjelder det selvfølgelig å ha innstilling. Og ikke hvilken som helst.
Jeg tok initiativ til en felles tur med felles mål for hva vi skulle oppnå. Jeg av alle «aleneturgåere» som fins fant det for godt å tenke at det hadde vært stas med noen å gå sammen med. Både for egen del og for «saken». Det kom ingen. Det var ikke så overraskende. Jeg tipper at jeg ikke hadde kasta meg rundt på en 3-4 timers varsel sjøl. Ikke er vi innlendinger kjent for å være så ekstremt impulsive heller akkurat. Og det kunne jo godt ha vært litt stusslig. Å gå der som dronning venneløs, for å si det sånn.
Men nei, jeg fikk meg en super tur. Gikk akkurat så langt det passet akkurat meg i går. Stoppet og tok pause når jeg ville. Tok fotopause når det passet meg og gikk akkurat så fort som jeg ville. Helt supert.
Været var slett ikke så bra som det har vært i påskeuka. Det var meldt regn og det var sur vind. Kanskje litt forhold for spesielt interesserte, egentlig. Jeg var forberedt på både å bli kald og bløt. Men hva skjedde? Joda, jeg kunne gå og flashe innsamlings-t-skjorta hele veien. Sola stakk til og med i såpass at jeg fant solbrillene og benken(e) som fungerte som pauseparkering fungerte uten at jeg trengte å bli bløt i rompa. Supert turvær tross vind og blåst. Og fotografering av vær er ganske spennende.
Gråvær gir fotolys.Snø eller regn i sikte?Noen som kjenner han her med familie?
Det var til dels rimelig bløtt og både gjørmete og isete og fullt av slush på stien. Gleden over allikevel å kunne gå for det meste på bar bakke, uten pigger på både staver og skotøy og i «småsko» var derimot så påtakelig at partiene med gjørme og is – ja de var det bare å «sprette» rundt. Eventuelt skjene forbi eller rett gjennom.
Så gråværstur som ble alenetur endte med gode opplevelser, ble lenger enn jeg trodde og hodet fikk både luft og påfyll. Fordi jeg klarte det i går. Å fokusere kun på det som var bra. Ikke tenke på noe som helst som kunne vært bedre. Og med mentalt overskudd nok til å møte det meste med «riktig» innstilling. Jeg var fornøyd og det kjentes ut som jeg hadde oppnådd målet tross alt. Mestring. Og mestringsfølelsen kom av innstillinga mi, tenker jeg.
Jeg håper å ta med meg den innstillinga inn i onsdagen også. Det tror jeg at jeg skal få til!
En sann glede å gå i “småsko”.Med solgløtt både på “innsamlings-t-skjorta” og i luggen.
«Skulle du ikke ha hviledag i dag?» Jeg hadde visst sagt noe slikt til småbrukeren i går ettermiddag da vi kom hjem fra den fine turen vi hadde langs innlandshavet. Vi hadde gått mange meter, i alle fall for meg, og vært ute i timevis. Spist pølser og kanelsnurrer. Drukket kaffe og brent bål av både medbrakt ved og det vi fant i strandkanten. Og vi hadde hatt utsikt til ei blank vannflate som den som ville kunne få et rimelig klart speilbilde i. Jeg kjente at badesesongen nok er like om hjørnet for min del. Vann har stort sett den virkningen på meg så lenge det ikke er islagt.
Så i dag skulle jeg ha hviledag, minte han meg på. Men jeg som er så godt i gang med turer hver dag og medfølgende innsamlingsaksjon, her: http://www.facebook.com/donate/1171433513573237/ , hadde ikke ro i rumpa til hviledag. I alle fall ikke når sola sto høyt og klar og dagens planer ellers ikke akkurat var så omfattende. Så da ble det en liten skogstur i dag også.
Men han hadde nok rett, småbrukeren; jeg hadde nok hatt godt av en hviledag. For i dag var det tungt igjen. Fryktelig tungt. Stiv kropp, tungt og lite samarbeidsvillig bein og elendig balanse. Men det går. Og jeg går. Og sånn blir jeg jo i grunn bare fornøyd av, ikke sant.
Så hviledagen ble en ny turdag. Og der vannet var stort i går. Det var ufattelig mye av det som lå stille og speilblankt. Så var det en god del mindre av det å se i dag. Men til gjengjeld så var det på full fart. Ikke en rolig dråpe å se. På full fart mot det store blanke. I vill galopp og fullt rush nedover lia. Det gikk saktere med meg. Men så hadde jeg jo tross alt hviledag?
Siden denne fredagen er så lang sies det, så passer det vel med langtur da? Eller korttur. Nærtur. Jeg tenker vi kaller det lengetur, jeg. Det dekker det meste.
Selv om morgenen var særs grå, snøværet fra i går hadde lagt igjen et 10 cm tykt teppe nysnø oppå isen, og dørstokkmila holdt på å bli (nettopp!!!) lang, så ble det heldigvis tur. Sekk ble pakket med både ved, kaffekjele, pølser og kanelsnurrer. Undertegnede utstyrte seg med brodder i tilfelle stålis under nysnøen og vi dro i vei. Med stor tro på at det var atskillig mindre nysnø ved målet.
Og det fikk vi rett i. Dermed ble det lengetur! Og heldigvis var det akkurat det vi skulle. Langtur er for andre. Det har i alle fall mer eller mindre blitt det. Uansett om det er langfredag eller ikke.
Og jeg er strålende fornøyd. Både med å bare trenge broddene på deler av turen og ellers kunne gå helt vanlig på bar bakke, med selskapet, utsikten og bålmenyen. Flatt og fint og lettgått.
Fokuset er lenge på tur. Tenne bål og bare være. Å faktisk ha overskudd nok til det. Ikke gå langt. Og i alle fall ikke fort. Kort og sakte. Bål og tid. Lengetur!
Bolighaien her leier nå ut 3 nye boliger med nærhet til skog og mark kort vei til friluftsliv og rikholdige matfat bestående av mengder av mygg og meitemark. Denne utleieren er en smule somlete. Det skal glatt innrømmes. Boligene skulle ha vært «nøkkelferdige» og på egnet tomt for minst et år siden.
Men bedre sent enn aldri. I dag er de klare. Sesongen er såpass i gang at det er fare for at innflytting ikke skjer før neste år, men mulighetene for de mest desperate er der.
3 innflyttingsklare nye enheter leies nå ut. Klare til møblering. Såkalt studioleiligheter? Meget rimelig leie. Ingen gjenboere. Førstemann til mølla gjelder.
Den første april i dag. Og den første skogsturen uten truger men kun med brodder på beina for denne sesongen. Når skaren er stabil så går det an. Den første dagen i min aprilutfordring er det også. Og jeg har klart 2 kilometer i dag. Akkurat det som må være snittet per dag for å klare månedens utfordring. Utfordringen ble beskrevet på blogg i går. I dag var det mer enn nok, og jeg er fornøyd!
Da jeg fikk påskekake ved bålet i solveggen etterpå så ble jeg ikke akkurat mindre fornøyd… Og det beste var at det ikke var aprilsnarr noe av det.
Dagens lunsj ble både tilberedt og inntatt på og ved bål. Etter en passe kort og passe lett trugetur. Sola kom og la en liten demper på den sure vinden. På vei mot målet hørte jeg både hakkespett og orrhane. Så bråkete som trugene er på skareføret så var storfuglen bokstavelig talt fløyet da jeg kom nærmere. Men hakkespetten drev på.
Selv om dette ikke er noen matblogg, så spiser jeg jo stadig mat. Rett som det er. Og så ofte jeg får det til så spises den ved et bål. Matpakke er godt. Men det blir spesielt godt dersom noe tilberedes på bålet. I vinter har jeg hatt en favoritt. En lettvint og rask en som er lett å bære med seg, enkel å tilberede og lett å spise med votter på!
Medium-well done i ene enden. Perfekt i andre.
Dobbeltekker med brie varmet i folie på bålet! Nam! Med kaffe og/eller kakao, i dag begge deler faktisk, så blir det et herremåltid med ryggen mot en furulegg. Tidligere har arme riddere, søsterens kyllinggryteoppskrift og egen spesialpyttipanne vært favoritter. Men skal det være så lettvint som mulig og minst mulig styr både ved tilberedning og fortæring så er briedobbeldekkeren genial.
Hvorfor skal jeg gå? Og hvorfor skal du gå? Det kan jo være mange grunner til å gå. Du skal kanskje lufte bikkja? Det er god trim å gå? Du skal komme deg i aktivitet for å slanke deg? Bilen starter ikke? Eller du trenger å gå av deg et glass rødvin? Du skal fra A til B og det er enklest å gå?
Å gå kan også tolkes i overført betydning. Som å gå fra noen eller noe.
En ting jeg stadig gjentar for meg selv er utsagnet «veien blir til HVIS du går». Og her i huset fins det nok av «these boots are made for walking», det kan jeg love. Jeg liker å gå. Men det byr daglig på utfordringer.
Men nå skal det gås! Jeg skal ikke forlate hverken småbruk eller småbruker. Jobben har jeg jo på mange måter forlatt for lenge sida. I alle fall i den form den var. Men i april skal jeg gå. Jeg skal gå for en god sak. Mest for meg sjøl, det må jeg innrømme, men også for forskning med et godt formål!
For nesten nøyaktig 16 måneder siden fikk jeg diagnosen MS. Multippel sklerose. Nevrologen sier jeg har en form som hun kaller langsom sekundær progressiv multippel sklerose. Autoimmun sykdom som angriper sentralnervesystemet, altså hjerne og ryggmarg. Symptomene er så mange og ulike og gradene av funksjonsnedsettelse så forskjellig at det er helt umulig å sammenlikne oss med hverandre. Kroppen min hadde slitt med mye i mange år da diagnosen ble bekreftet, minst siden 2014 ble konklusjonen. Muligens lenger. Funksjonsnivå, energinivå og kognitive symptomer hadde for så vidt fått lov å utvikle seg i ro og fred og var da på et stadie som ikke var så aktuell å medisinere. Nevrologen var i tenkeboksen. Og den timinga viste seg å være litt dum…
2 ½ måned etter MS-diagnosen fikk jeg beskjed om at jeg hadde kreft med spredning til lymfe. Malignt melanom, føflekkreft. DA ble det i alle fall helt utelukket å behandle ms-en annet enn på symptomnivå, var beskjeden. All energi har det siste året gått med til å opereres, behandle kreften, leve med de utfordringer det har gitt, forsøke medisinering og møte opp på oppfølging. Innimellom litt oppfølgning hos nevrolog og MS-sykepleier samt medisinering av et par konkrete MS-symptomer. MsS-en har fått lite oppmerksomhet annet enn at både fysikk og fatigue har eskalert i utvikling…i negativ retning. Selv om jeg fortsatt, og uvisst hvor lenge, går til oppfølging for kreften og til behandling for lymfødem etter kreftoperasjonen så er det ingen tvil om at det er MS som gir mest utfordringer for meg i det daglige.
Nå er jeg klar for å bruke litt av den ekstremt reduserte energien jeg har til å jobbe MED MS-kroppen. Jeg skriver MED for jeg har jo skjønt at å jobbe mot den er en kamp jeg er dømt til å tape. Jeg kan ikke gjøre noe med sykdommen og det som skjer i sentralnervesystemet i forhold til det, MEN jeg kan gjøre noe med hvordan jeg stiller meg best i stand til å møte de utfordringene som kommer. Hvordan kan jeg være i aktivitet og leve MED det her?
Så i april skal jeg dra på meg kompresjonsbukse og -strømpe for lymfødem etter kreftoperasjon og dictus for MS-dropfoten, brodder når det er glatt og truger når det er egnet, gåstaver til støtte for ikke å gå mer enn en gang eller to på trynet hver tur, og knaske sånn akkurat passe med smertestillende… Og traske og gå for MS-saken:
Aller helst med T-skjorta på som på bildet. Foreløpig under jakka.
ptrfbt
Jeg skal bruke denne innsamlingsaksjonen og målet om 60 km som motivasjon til å trene og røre på meg selv om jeg ikke oppnår all verden av formbedring eller blir sterkere i muskler som jeg faktisk ikke har kontroll på. Jeg skal i april se om mer aktivitet kan hjelpe meg med å motvirke fatigue og gi meg mer energi. Lokal forskning, med andre ord. Selv om fagfolka sier at jeg er såpass aktiv fra før at de fortsatt anbefaler meg å bremse….
Jeg sliter som sagt med kraftig fatigue, muligens kun MS-relatert men sannsynligvis også kreftrelatert, og jeg har funksjonsnedsettelser og økt trettbarhet spesielt i høyre side. Kognitivt har jeg også en økt trettbarhet som går ut over konsentrasjon og energi.
Jeg vet at frisk luft gjør meg godt. Og om mange av de 60 kilometerne utføres utendørs så får jeg i alle fall luft!
Målet mitt er å klare 60 kilometer. Jeg ser at mange poster, allerede tidig i mars, at de går både kilometer- og milevis på en tur. Disse kan jo nesten klare 60 kilometer på ei uke. Heia alle dem. Jeg håper de finner motivasjon selv om 60 kilometer kanskje ikke er all verden til utfordring for dem. Det er uaktuelt for meg å gå så langt som mange. Går jeg 4 kilometer en dag så må jeg sannsynligvis ligge eller sitte ganske så rolig dagen etter. For meg er det langt! Så for meg gjelder det å tilpasse. Gå akkurat så mye som jeg orker. Og legge inn hviledager. Men jeg kan gå. Og jeg akter å gjøre det. Kort og sakte, men på to bein.
Jeg kommer ikke til å regne med kilometer jeg går de få timene i uka jeg er på jobb eller når jeg går rundt i huset, til og fra garasjen, driver med husarbeid eller trasker i sykehusgangene eller hvor som helst andre steder. Det blir ofte noen kilometer hverdagsaktivitet på slikt noe hver dag, så da kjenner jeg at for meg så ville de 60 kilometerne antakelig bli lett å oppnå på denne måten. Derfor passer det best for meg å telle kun de som er «ekstra». Det vil forhåpentligvis motivere meg mest. Samtidig som at jeg vil at prosjektet skal kreve en innsats av meg utover normalt. Å finne balansen og akkurat riktig nivå på utfordringen er vel det vi alle må jobbe mot alle sammen. Utfordre akkurat nok til at det både er motiverende å holde på og at jeg opplever mestring når jeg klarer det.
Det blir ikke noen skjermdump av hverken skritteller eller strava-oppdatering fra meg. Jeg konkurrerer ikke hverken med de som går langt eller de som går kort. De som ruller i stol eller de som går skitur. Og hvem bestemmer egentlig hva som er langt og hva som er kort? Men fortsett å poste uansett. Vi vil jo det samme og hva som motiverer meg er helt ulikt for hva som motiverer andre.
Jeg konkurrerer med meg selv. Dagens meg selv. Ikke den jeg var før jeg ble syk. Og jeg lager meg egne regler. Det vil si at gåing for turens skyld, ellipsemaskin og kanskje romaskin hvis jeg drar på treningssenter skal registreres. Skulle jeg ramle inn på en spinningtime, så skal jeg vel finne ut hva jeg registrerer av kilometer for det også. Akkurat å gå på flatmark eller tredemølle er noe av det jeg sliter aller mest med. Men heldigvis har jeg fortsatt snø i skogen og kan gå en og annen kilometer på truger om jeg vil.
Jeg bruker innsamlingsaksjonen som en god øvelse i å ikke sammenlikne meg med andre. Som pasient på både kreftavdeling og nevrologisk avdeling så har jeg sett såpass mange sjuke medpasienter at jeg er glad jeg har muligheten til å gå ut i det hele tatt. Om så bare 200 meter fra trappa. Selv om jeg skulle ønske jeg var av dem som kan traske lange fjellturer i ulendt terreng eller gå en skitur. Jeg skal ikke sammenlikne meg med noen av dem. Og ikke med mitt tidligere «friske» jeg. Husk at den som går en runde rundt huset knuser dem som ligger på sofaen!
Uansett mål og utfordringer, alle som har meldt seg på gjør en innsats for både seg selv og forskningen. Jeg heier på alle og ikke minst heier jeg på forskning som kan gi behandlingsmuligheter til slike som meg som har en progressiv sykdom og en tilleggsdiagnose som gjør dagens medisiner såpass risikable at spesialistene på 3 sykehus, inkludert Radiumhospitalet, vegrer seg for å bruke dem. Og en ting har vi felles: Vi går for en verden uten MS! Alle monner drar. Hver dag teller og hvert skritt teller! God tur og lykke til alle medvandrere!
PS! «Min» del av innsamlingsaksjonen ligger på min facebookside (se under), vippsnummeret for den som vil bidra men ikke vil bruke denne lenken er #22127. Ellers så er jeg svak for ren heiing, altså 😉
Jeg fant utsikt. Luft og rom. Fritt syn og fri pust.
Jeg fant turglede. Akkurat passe langt og akkurat passe bratt.
Jeg fant skare. Og den tillot meg å gå akkurat hvor jeg ville. Utenfor sti og gjennom områder som er vanskelig tilgjengelig ellers.
Jeg fant is. Elva bød på både is og åpent vann. Og iskunst.
Jeg fant akebakke. Om noe ufrivillig. Noen steder er det for bratt for trugene og det er fort gjort å ende på rompa. I alle fall når en slik som jeg skal ut i bushen fordi jeg har fått øye på noe interessant.
I går var det nemlig turdag. Planen er å lage fler av dem utover våren. Jeg håper skaren varer lenge!
Elva lager hjerter.Bålplass i sola.Kakao ved bålet.Iskunst ved elva. Enda flere hjerter?Under brua.Ufrivillig akebakke.
