Det er «in» å gå Rondane på langs, Norge på tvers, trekanten i Rondane eller Trollheimen eller noe annet. Eller topptur. I Rondane er det flere som tar en to-tre topper over 2000 meter på en og samme dag eller tur.
Vi har gått «Rondane på gjørs». Eller på trass. Spiller ingen rolle. Vi har bestilt, pakket, reist og gått. Badet, sittet, spist og skravlet. Fordi vi kan. Og fordi vi vil. På gjørs og på trass. Og det er fryktelig tilfredsstillende. Både å nyte og å «leve» fjellivet noen dager. Og ikke minst å kunne gjennomføre noe slikt «på tross av» og bare fordi vi kan. Og vil.
Fra sengeliggende til «ut-på-tur» tok det 5 dager. Det restitueres innimellom i rasende fart. Nesten like skremmende fort som når det går andre veien… Men vi ville nok og vi kunne nok. Dermed ble det den tiende turen for oss jentene i «TheGreatEscape». Ti år på rad har vi gått, syklet, padlet, ridd, krabbet og badet oss gjennom norske fjell. Ikke så stille, skravla er nemlig stort sett på, men ganske rolig. Av og til er samtalen såpass viktig at vi rett og slett må sette oss rett ned for å klare å konsentrere oss godt nok. Går vi blir det veldig mye distraksjon. I form av «seeee!!!», «jeg tror jeg må ta et bilde eller ti», “jeg må bare ta en avstikker opp på den toppen der, venter du her?” og «vann: Bade? Og bilde?».
Så ja, det har blitt mye bilder. Som regel til sammen minst en 10-15 av hvert motiv. Det anbefales dermed for den som fort går lei å enten klikke seg inn på noe annet. Alternativt dele opp seansen. For deg som syns det blir i meste laget, altså. Dere andre: Nyt Rondane! Jeg kan love dere at det fins mye turglede i disse bildene! Mye turglede, litt trass og en god del livsglede! Og ikke minst: det er ikke nødvendig å gå en trillion hverken kilometer eller høydemeter for å oppleve akkurat det samme som vi gjorde. Takk til Cessa for at du er sherpa, overkøyebeboer uansett vanndrypp eller ikke og ikke minst “partner in crime”. Rimelig tilfreds med både deg og meg så kunne jeg ikke vært mer fornøyd! Lykke!
Det kommer nå 21 bilder. Turbilder, fjellbilder, gjentamegsjølbilder. Det er sikkert ikke mer enn et par promille av antall bilder knipset. Og som en siste advarsel: det fins både selfier, bikinibilder med og uten kjærring inni og bilder av ligging. Du er dermed advart…
Hjertelig tilstede i fjellheimen. Både jeg og Piktjønn.Østover Blæsterdalen ei kveldsstund.Innover dalen på umerket sti. Etterhvert kratt, myr og bekk. Ikke sti.Bak den blå døra fantes fire rom. På nummert tre ble det plass til både du og je…Rondane er stein. Også der folk har bodd og jobbet.Kvelden farger fjellene rosa.Rom med kart og utsikt.Bare se, men ikke røre. Ikke jeg.
Vind i håret er bedre enn hår i vinen…
Vadeidyll.Badeidyll med klestørk.
Badeelv. 8-10 grader?
Mountainlove.Paraplydrinker hører med på badeferie og på 10-års jubileer! Hurra for oss!Viktig samtale under oppseiling. Og spotting av badeplass.Lukt. Kjenn. Lev. Pust.
Vann for tørste turgåere. Med et hint av sauemøkk…
Speil, speil på veggen der…Takk for nå Blæsterdalen.“TheGreatEscape vol 10” takker for seg og forlater Nedre Dørålseter.Rondane sett fra Sohlbergplassen.
I rekken store, dyptgripende og universelle eksistensielle spørsmål som kan dukke opp på tur kommer det nå et reelt eksempel:
Når det blåser så mye at pottisen slenger seg ut av posen på egenhånd, men ved en uforutsett tilfeldighet havner i fjellskoa som står til lufting, hva da?
kan den spises?
gjelder 10-sekunders regelen?
bør man i ethvert tilfelle nyte prosecco og pottis innendørs når det blåser såpass?
For de som er ukjent med 10-sekunders regelen så betyr det at mat/godis/snacks eller annet spiselig som detter ned på bakke eller golv kan tas opp igjen, børstes pent av og fungerer fint som menneskeføde dersom det «reddes» innen nettopp 10 sekunder.
I dette tilfellet, der fjellskoa sto til lufting av en grunn, og det dessuten var igjen mer pottis i posen, så ble flaket kastet. Forhåpentligvis til glede for fugl, rev eller sau.
Turdagen i dag er nesten slutt. Sola har gjemt seg bak Dørålsglupen. Sti som ble til bush og kratt og så til myr og så til elv ble heldigvis til sti igjen og det ble bading👍Vi er passe sårbeint, passe mette og passe tørste! Sommeren i fjellet er god!
For mindre enn fem dager siden var akkurat det som er i ferd med å skje nå en komplett utopi. Det var ingen som trodde dagens innhold var en mulighet en gang. Aller minst jeg der jeg lå rett ut med feber, magetrøbbel og ute av stand til å gå lenger enn fram og tilbake til do. Resten av døgnet ble tilbrakt horisontalt vekselvis under og over dyna ettersom kroppstemperaturen varierte. Det var ingen som trodde de neste ukene skulle inneholde noe annet enn i beste fall å slepe skroget en runde eller to rundt huset. På innsida eller utsida. Legen snakket om innleggelse og rådyra var gode, eeehh, gode råd var dyre.
Ikke nok med det: partner in crime led av ryggkink og var relativt indisponert på ubestemt tid. Dårlige odds, med andre ord.
Dagen etter kom trua tilbake. Dagen etter der igjen fikk jeg klarsignal av legen. Altså, ikke akkurat til å dra på «escape» da, jeg spurte ikke om akkurat det. Men jeg fikk i alle fall ferie. Og lørdag satt trua såpass stabilt i skrotten at aksjon-skaff-deg-husrom-i-fjellet ble iverksatt.
The Great Escape vol.10 blir et faktum. Nå! I dag! Sekken er pakket. Og selvfølgelig har jeg gått i «kjekt-å-ha-fella». Det vil si når jeg tenker: «jeg skal ikke bære dette kilometer på kilometer opp og ned bakker, bare fra bilen til rommet, så da kan jeg jo ta med… Kjekt-å-ha-metoden, med andre ord. Den fører til mye greier. Veldig mye greier. Så ja. Sekken er pakket. Både den store og den lille. Og en ikeabag med «kanskje det er lurt å ha i bilen-greier».
Men når jeg nå engang skal ha med bil…ja, da kan jeg jo fylle den opp. Jaja.
Fokuset på dette årets escape blir:
Pust. Sakte. Kjenn. Lev. Fotografer. Og du store min som jeg gleder meg.
Hasta la vista, folkens! Jeg drar på høydetrening. The great Escape vol 10. Trur eg!
Neida, bare i reklamen. Men messengeren min avgikk ved et eller annet tidligere i dag, og er fortsatt en smule preget. Diverse forsøk på gjenoppliving har foreløpig kun lykkes sporadisk. Dermed har jeg ikke kunnet dele gamle facebookminner slik jeg vil i dag! Aaarghhh!
Et skikkelig i-landsproblem. Overhodet ingen som motsier det. Men ganske irriterende når minnefeeden renner over av gamle turopplevelser i alskens fjell, langs sti og sykkelvei. Over snøfonner og gjennom «steinhelveter». Slike minner som gjør friluftsheidi aldeles blank i øynene av sentimentalitet og dermed ganske «løs» på deletasten. I alle fall når det gjelder deling til tidenes mest trofaste turfølge.
Men neida! Ingen deling. Selv om messengeren ble gjenopplivet så vil den fortsatt ikke dele slikt. Muligens fordi hen tror det er et lukket kapittel. At slike stunt er det slutt på. «Du orker ikke det nå», sier’n. «Ikke hu du skal ha med deg heller». Det skal vi bli to om, kjære doffen. Eller messenger da. Antakelig tre.
Vi VET vi ikke orker 70 kilometer med alt for tung sekk, som vi fikk “mansplainet” rett i fleisen etter sånn ca 5 av dem. Og vi VET vi ikke skal sykle Rallarvegen i år. Men nå er vi såpass kjent i fjellet (haha, artig å påstå) at vi også VET hvilke hytter vi lett når med bil. HVOR de har god mat og fin utsikt. Og hvor vi kan gå skikkelig sakte og kort eller la være å gå i det hele tatt, om nødvendig krabbe, men allikevel få fjellfølelse. Og muligens, bare muligens (haha, særlig!) bade.
Ingen har dævva. Vi har bare vært litt nede for telling av ulike årsaker ei lita stund. Men står lykken den vise bi, i alle fall den som er æresmedlem av trass dått enno, og ei til jeg kjenner som antakelig er på pallen, så kommer vi oss kanskje hit igjen over helga:
Beklager å eksponere deg på blogg igjen uten å spørre AC, men du får være takknemlig for at det ble akkurat dette bildet når det nå engang var fra denne plassen…
Jeg liker å ligge i lyngen. Det gir ro. Og det gir perspektiv. Ligger jeg med nesa i været så ser jeg akkurat det: været. Jeg ser skyer som farer over himmelen. Eller jeg ser blå himmel. Eventuelt grå himmel. Noen ganger får jeg regndråper i fjeset. Da ligger jeg ikke der så lenge. Andre ganger kjenner jeg snøfnugg som daler på kinn og nese. Da ligger jeg heller ikke så lenge.
Det er fint å snu litt på hodet der jeg ligger. Da kan jeg få øye på mye rart. Ofte kravler det noe levende like ved øyet. Andre ganger er det noe pent å feste blikket på, noe som jeg ikke hadde fått øye på hverken stående eller gående.
Både lyng og gressbakke egner seg. Og etter regn, ja da blir det dråper. Lykke!
De siste ukene ga flere luker med ro og muligheter for mye knestående i gresset og til og med litt ligging i lyngen. Og en god del perspektiv på alle måter.
Liljekonvall i regnet.
Villjordbær.Regndråper…rogndråper…Blir det multe i år?
Noen ganger trenger jeg utsikt for å skaffe meg litt innsikt. Noen timer alene på vidda, med vidt utsyn, kan kjennes ganske forfriskende. Akkurat nå lurer jeg jo litt på om den vanlige «ettertur»-følelsen av letthet i hodet kommer direkte av utsikten og innsikten. Eller om det har med mangelen på søvn gjennom den mildt sagt vindfulle natta der i lavvoen å gjøre. Ikke vet jeg. Men det er ingen tvil om at dosen med utsikt ga en slags innsikt.
Det har blitt viktigere enn noen gang å gripe dagen. Klisje eller ikke. Det vil si passe på å gjøre det jeg har lyst til når jeg orker og ting ligger til rette for det. Livet er nå. Og jeg vil gjøre noe godt hver dag. Og de dagene jeg orker mest så kan jeg med fordel skaffe meg litt utsikt. Jeg kan gå med sekk. I alle fall så langt at jeg ikke ser bilen mer. Så sant det er litt terreng eller en og annen buske mellom lavvo og bil i alle fall. Det betyr at jeg kan dra på tur over flere dager. Dagsetappene kan sikkert bli opptil flere kilometer, i alle fall et par, hvis jeg tar pauser, pakker sekken godt, og været ikke tilsier mer klær enn høyst nødvendig. Ideen er i alle fall sådd i hue, så vil framtida vise om dagene blir brukbare til slikt. Gå kort og sakte, heter konseptet.
Det skjer ikke noe før jeg begynner. Veien blir til hvis jeg går. Innholdet må skapes av meg. Og for meg. Det er opp til meg sjøl og mitt eget initiativ. Det eneste jeg kan styre er eget initiativ og egen gjennomføringsevne. Ikke noe nytt. Bare veldig tydelig når jeg skaffer meg innsikt, stikker fingeren i jorda, stirrer på utsikten og kjenner etter.
Kan det være både noe bra og noe dårlig? Noe vi ser på som litt vulgært og tacky? Er det noe vi higer etter uansett? Hva er luksus for deg? Og hva er luksus for meg? Akkurat nå er det å klare å gå noen meter fra bilen med 20 kilo på ryggen for å slå opp lavvo, rulle ut liggeunderlag og sovepose og sette meg godt til rette og se på utsikten ren luksus. For meg. For deg kan det være et rent mareritt, og luksus vil være noe helt annet.
Sånn kan altså hjernen holde på hos en friluftsheidi som snur ryggen til både hus og hjem, bil og infrastruktur og tilbringer noen timer i all enkelhet. Med vidda i ryggen og utsikt over innlandshavet i synsranda. Nok utsikt til å gi hjernen fritt spillerom i sin evige leten etter innsikt.
Nytt liv er magisk. I epletreet har jeg fulgt en liten familie over lengre tid. Helt fra både fluesnapper og blåmeis kranglet om hvem som skulle få flytte inn tidlig i vår. Og mot alle odds så vant blåmeisen denne gangen. Antakelig en helt spesiell blåmeisart også kalt «trassmeis».
I alle fall så ble det masse egg, før det ble et helt lass med nyfødte nakne unger. Nå har mor og far blåmeis hatt et par uker med ekstremt travle dager. De styrtflyr ut og inn og holder stadig på å kræsje med hverandre i inngangen. Og ungene gnisler og piper og lager et svare leven så lenge de aner at det er mat underveis.
Jeg har hørt dem lenge og i dag fikk jeg endelig samlet meg til å stikke mobilkameraet oppi og dokumentere gnislerne. Jeg var redd jeg skulle bli for sen og at fuglene bokstavelig talt var fløyet. Pilfinkene i den andre kassa har nemlig hatt flyvetrening rundt husveggen her et par dager allerede nå. Relativt støyende og med en form for stupflyging fra busk til tre og tilbake til busk.
Men blåmeisungene lå der fotogene og fine. Mange små hjerter i hjerteform. Magisk gjeng 🙂
