Vi har gjort det igjen. En gang til. Småbrukeren og jeg har gjennomført enda en søndagstur på nye stier. Nye for oss da. Det er liksom mantraet denne tursesongen. Det blir ingen høye topper eller langturer over kilometer etter kilometer. Men vi skal på nye turer. Ny som i steder vi ikke har gått før. Nærturer og lavterskelturer. Det gleder jeg meg til.
I dag vandret vi elvelangs igjen. Det var elver og kanaler og dammer og bekker overalt. Og fugl. Stort sett småfugl. Noen av dem definitivt og ekstremt nyfødte. Og det var et par ender og gjess. En og annen turgåer møtte vi på etter hvert. Et par bikkjer var ellers det vi så av fauna. Og en enslig stisyklist.
Ellers var det bare oss midt i salaten. Jeg innbiller meg nemlig at naturen nå om våren, med alt det grønne og frodige som bare eksploderer, er omtrent som en salat. Det oppleves i alle fall slik som jeg forestiller meg at det er å befinne seg inni en sånn.
Vakkert elvelangs i bjørkeskogen.Bekkeblom.Turvann og turkaffe.Pause ved dammen.Søndagskaffe midt i elvedeltaet.En fersk gjeng. Og en må ta ansvar…Mer salat på gang.
Trost i taklampa er sikkert stas. Trost i gran er også magisk.
På mange måter så syns jeg dette er den aller beste tida på året for skogstur. Det er så å si fritt for insekter. Ikke en mygg å se og langt fra det hjortelusfluemarerittet jeg opplever på sensommeren. Med så lite nedbør som vi har hatt herover de siste ukene så er stiene tørre og fine. Og mengden kratt er foreløpig såpass beskjedent at slike som meg som liker å vase rundt litt utenom sti kan relativt lett ta meg fram uten å gå meg fast i villniset.
Det aller viktigste er derimot livet. Livet som finnes i vårskogen. Alt som spretter fram er insisterende grønt. Det formelig eksploderer fram. Ekornet som holdt til i grana jeg passerte «brukte kjeften» såpass heftig at jeg faktisk skvatt. Fuglesangen var øredøvende. Jeg møtte i alle fall fem kjappe firfisler som stakk seg vekk i gresset. Og teppene av hvitveis lå tett.
Allikevel holdt jeg på å gå glipp av dette aller vakreste. Bare en halvmeter fra stien fløy nemlig en fugl opp og satte seg i et tre et par meter lenger borte for så å holde et svare leven. Som regel betyr det at det finnes et reir. Og det gjorde det! Jeg måtte ikke leter lenge før jeg fant det. Et perfekt reir med fire blanke, turkise egg. Som jeg ikke hadde lagt merke til i det hele tatt om ikke fuglemor hadde styrtet avgårde og lagd et svare leven.
Trosten fikk etter en liten titt være helt i fred med både egg og reir. Men jeg kommer nok innom en dag om ei ukes tid.
Slike turer og slike små opplevelser og funn er både genial og rimelig terapi. Og jeg er fryktelig glad for at jeg i det hele tatt evner å lage meg slike opplevelser. Når jeg finner slike skatter i tillegg så får det ikke hjelpe at den siste kilometeren gikk på ren vilje. Og at jeg måtte hvile før den påkrevde dusjen etterpå kunne gjennomføres. Den siste halvtimen var jeg mest opptatt av å finne neste stubbe å sitte på. Ikke så opptatt av vårskog, ekorn og kvitrende fugl.
Har du mulighet så ta deg en tur ut i helga. Våren venter og sier velkommen inn!
I dag er det onsdag og turdag. Turdag kan falle på hvilken dag som helst egentlig, men denne uka ble det altså onsdag.
En liten frokostseanse med ideer og kart brakte meg til en sti jeg har gått før. Greit at underlaget er rimelig lettgått, samt at bakkene ikke er for bratte og ulendte hverken oppover eller nedover. Og ikke minst at turen ikke er for lang. Kapasiteten er jo en smule redusert kan jeg vel trygt si.
Jeg fikk bestemt meg og det som møtte meg var en nydusjet skog som luktet helt utrolig godt. Den som ikke har gått i skogen etter ei regnskur og trekt pusten så langt ned som det bare går, den har igjen en opplevelse å glede seg til!
Med lettgått sti, en liten graveøkt da knottene på stavene satte seg fast i gjørma, samt kaffe og matpakke og varmende sol, så ble de drøye fire kilometerne både terapi og trim. Og det var jammen bra for i morgen er det sykehus igjen.
Over brua.Lettgått for snubleføtter.Ikke helt sommer.Friluftsheidi.Lunsj i lyngen.Rakk akkurat inn før dette kom.Tolker dette som en protestaksjon. Foregikk under planlegging. “Ligg-ned-aksjon”?
Oransje er dagens fargeutfordring fra http://frodith.blogg.no/. Og denne gangen var jeg egentlig ikke i tvil. Jeg trengte ikke gå lenger enn til stueveggen for å finne akkurat oransje. Bildet er et minne fra en friluftsheidi-alene-på-tur-i-villmarka. Og det slår meg at det snart er på tide å finne en måte å gjenoppta virksomheten… Det gledes!
Denne utsikten er blåst opp og henger på stueveggen hjemme hos meg. Til minne om en magisk kveld ved Femunden der fotografen hadde det travelt.
Her sov jeg på turen. Og hengekøya er forresten oransje, for sikkerhets skyld 🙂
Selvskryt kommer fra hjertet, har jeg hørt. Så da er dere advart. Men i dag ble det ekte søndagstur. Ikke rundt huset, som forrige helg. Ikke engang en bitteliten runde i egen skog. Slik som har vært tilfellet og det eneste oppnåelige i uka som har gått.
Søndagsturen i går gikk på nye stier, lette og flate sådanne. Lettgått for alle og med utallige muligheter for å både korte ned turen om nødvendig. Eller gå litt lenger om det var ønskelig. Og ikke minst en miljøforandring. Det trengte vi begge to.
Småbrukeren og jeg endte på noe over 300 000. Centimeter. 3 kilometer høres stiligere ut regnet i centimeter. Men med litt surring fram og tilbake, et par avstikkere til noe som viste seg å være såkalte «dead ends» samt en laaaang rast med kaffe og kanelsnurrer på kokeapparat, så endte vi faktisk på litt over 3 km. Eller 300 000 centimeter. Overraskende nok. Kjentfolk møtte vi også på et par ganger. Veldig trivelig med litt prat👍
For meg er det en seier. En søndagsturseier. Og en hverdagsseier med god margin! I alle fall siden langfredag. Jeg er på beina. Plutselig og helt selvgående i over 300 000.
I dag ble det endelig skogstur. Av den veldig korte og lavterskel typen. Men jeg passerte 1000. Både skritt og sette hvitveis, antar jeg. I alle fall skritt. Og det er rekord slik fysikken har oppført seg i det siste. Det ble en kilometer på kryss og tvers i egen skog. Det var helt på sin plass.
Kroppens «all-time-low» når stadig nye, ikke høyder, men dybder. Formen har tross alt økt kapasiteten fra tur-retur do, via en runde rundt huset, via postkassa til dagens stunt offroad. På bare noen dager. En hvitveistur på omtrent akkurat en kilometer fortjener dermed en klapp på egen skulder, tenker jeg. Og jeg tror jammen jeg passerte 1500 skritt også. Ikke verst, når 1000 var målet.
#fuckcancerOg opp av alt det brune og grå strutter nytt liv. Det er vår.
Hahaaa! Dagens sykehusvisitt ga gode svar. Blodprøvene ser bra ut og infeksjonen er bortimot bekjempet. Kirurgen er fornøyd, medisinering og dren har gjort jobben så langt. Ti dagers hestekur har gjort nytta si. Drenet er ute og mobiliteten på opptur!
Og hva skjer hos friluftsheidi da? Joda. Det legges planer. Morgendagen skal brukes til både rydding, vasking og litt vårpuss her og der. Og ikke minst skogstur. I alle fall fabler innsida av hue om alt det der. Stooore planer, med andre ord. Hårete mål. Overdrivelse er tross alt en av mine få sterke sider…
Så tok jeg en tur til postkassa. Sola skinte og det så både varmt, vårlig og deilig ut. Da slo realiteten inn. For det første holdt jeg på å fryse i hjel. Selv om jeg hadde bukse på. Det har ikke vært noen selvfølge de siste par ukene. Bukse, altså. For det andre så ble jeg andpusten og rett og slett ganske gåen. Kvalm ble jeg også. Før jeg gikk inn igjen. I følge helseappen var det snakk om i underkant av 900 skritt.
Nå sitter jeg i stolen igjen. Litt sånn smålykkelig over å være kvitt kabler og poser og koblinger og svineri, altså dren. Litt som da jeg inntok senga for dagens siesta, det vil si halvannen times helt nødvendig soving midt på ettermiddagen. En kompresjonsbandasje på et en smule bulkete lår er i grunn omtrent tusen ganger bedre å leve med. Både med og uten bukse. Og gleden over å kunne snu seg i senga uten å omorganisere poser, slanger og koblinger er til å ta og føle på!
Men jeg innser at jeg må prioritere. Og da kjenner jeg meg sjøl såpass godt at jeg vet hva som kommer øverst på prioriteringslista i morgen: skogstur! Jeg vet jeg klarer 900 skritt. Og det gleder jeg meg til! Tipper jeg kan klappe meg på skuldra og innkassere 2-0 til friluftsheidi i morgen. Tipptopptommelopp!
Skal i alle fall karre meg forbi denne bjørka i morgen.
Det er skikkelig vår ute. På et blunk ble is og snø borte. Bekken går fritt og småfuglene kvitrer og bygger og stresser av gårde og hit og dit. I skogen er det masse hvitveis, sier småbrukeren. Akkurat nå er jeg ikke i stand til å nyte slikt noe. Jeg har et håp til helga.
Jeg som har nok med en og annen tur rundt huset får derimot nyte det jeg faktisk ser. Og det er, foruten småfuglene i egenproduserte fuglekasser, bjørk med museører og solskinn, dette:
Scilla. Jeg vet ikke om det er en scilla siberica eller en scilla bifolia. Den flyttet nemlig inn på småbruket lenge før meg. Ved hjelp av tidligere generasjoner småbruker. Men blå er den. Litt unnseelig og beskjeden. Men et sikkert og insisterende vårtegn.
Tidligere i vår ble småbrukeren og jeg enige om at søndagstur, det skulle vi få til hver uke. Det vil si ut på tur i skog og mark, med kokeapparat og kaffe i sekken, gjerne et nytt sted og en ny sti hver gang.
Forrige søndag gikk turen via legevakt til akuttmottak og videre til sengepost. Med bil og seng. Ikke akkurat etter planen. En søndagstur jeg ikke kan anbefale.
I dag er det søndag igjen. Jeg har ikke vært utendørs siden langfredag. Bortsett fra til og fra bil et par ganger. I dag ble det derimot søndagstur. I alle fall en slags.
Jeg har gått rundt huset. På utsida. Med bukse på. Til og med en liten tur nedom bekken nederst i hagen, og bortom bjørka fikk jeg til. Slett ikke verst. Småbrukeren var ikke med. Katten Yoda derimot, møtte opp.
Og denne søndagsturen bød på virkelig vårstemning. Sola varmet. Påskeliljene hadde brutt ut i full blomst, bjørka trenger kun et par dager til før museørene overtar og i fuglekassene innredes det med både mose og gress.
Så i dag ble det en liten dose frisk luft. Søndagsturen er gjenopprettet. Tur er tur. I alle fall relativt sett. Dessuten har jeg sittet på den innglassede balkongen med vinduet oppe. Nesten overdose frisk luft antakelig.
Vårstemning på trappa.Snart “eksploderer” bjørka.Her er innredningen i gang.
