De som har lest litt friluftsheidi før, vet at “krattsjuka” er en av diagnosene hennes. En av de varige. Kronisk.
“Krattsjuka” er småbrukerens navn på behovet for å gå til skogs med tung sekk for så å bli der gjennom natta og til neste dag. Uteovernatting. Under tarp, i hengekøye eller lavvo. En sjelden gang i telt. Mulighetene er mange og utenettene har jeg sluttet å telle.
Etter 5 måneder med villmarksekspedisjoner kun i dagslys var det i kveld på tide. Så nå prøver jeg natt-i-naturen light. Det vil si kort vei med sekken, vedovn og tipi i egen skog. Nesten helt ute!
Ski-VM er i gang. Eller verdensmesterskap i nordiske grener, som det heter. Glem forresten verdensmesterskap i Planica. Glem landslag og skistjerner og smøring kontra ikkesmøring. Glem gamle og nye distanser og øvelser. 10 kilometer, 15 kilometer og 5-mil. Så gammaldags. Det er i barnehagen det skjer! Der arrangeres vinteraktivitetsuke. I dag med bowlecurling på isen. Og ikke minst den nye grenen. Den som er aller mest innafor nå – nemlig skihockey!
Skihockey. Korte ski og lang kølle (!) er nok en fordel.
For et par år siden innførte vi grenen “skikasting”. Altså langrenn med kasting av sandposer på blink. Og for de mest forbanna: skikasting! Og det aller viktigste: det er ingen som klager på feste eller gli hverken i skikasting eller skihockey. Dessuten er det jo like stas å se på og vifte med flagget eller være banemannskap og måke snø av isen. Noe for de mange og skihockey for de få. Noe for Klæbo, tro?
Dagens porsjon er inntatt. Det er en av disse vinterdagene som er så gnistrende klare og der sola skinner så intenst over hvit nysnø at den som har den minste tilbøyelighet til å trekke mot frisk luft bare MÅ ut! Slik er det i alle fall med meg.
Jeg lengter etter fjell og åpne vidder med perfekt trugeføre. Den ligger og venter omtrent 4 mil med bil unna. Men jeg har jo almenninga betraktelig nærmere. Og i dag ville jeg være litt lur og ta den i bruk igjen. Spare energi på bilkjøring og heller bruke det som fins ute i sola.
Jeg fikk rett i at jeg trenger litt mengdetrening når det gjelder kart og kompass. Det har vært alt for lite i bruk de siste åra. Og jeg bomma i dag også. Ganske mye. Denne gangen skjønte jeg at jeg hadde bomma litt før og ga opp kursen jeg i utgangspunktet ville ha. Gleden var derfor stor da jeg plutselig innfant meg på en «topp» med utsikt! DET hadde jeg ikke forventet. Men det ble bål og ostesmørbrød. Ikke verre svidd enn at jeg åt opp alt denne gangen også. Kaffe hadde jeg glemt, men kakao gjorde susen. Siden vettet hadde slått inn og jeg hadde avlyst opprinnelig turmål, så kjente jeg på mestring der jeg satt.
Fikk bruk for spaden også. For her var det mye snø!Med sola i ryggen og utsikt nordover.Lunsjen er snart klar.
I dag fungerte kroppen såpass godt at det på tross av mangel på skare og med nok av bratte bakker og opp og ned og rundt og forbi var veldig ok å puste og pese litt. Hodet og vett fikk også kjent på mestringen da jeg faktisk evnet å legge om planer midt i turen. Jeg skjønte faktisk at jeg ikke kom til å nå det planlagte målet. Og jeg fikk til å ombestemme meg! Jeg gleder meg til at vett og trass kan begynne å samarbeide framover, altså! Da forventer jeg at porsjonskontrollen – altså livet i små porsjoner – vil gå relativt mye enklere.
Det er rimelig deilig å kjenne at jeg faktisk kunne gått en halv eller hel kilometer til om det hadde vært nødvendig. Såpass at jeg feiret i solsteken ved bilen. Med en kakaoskvett som var spart og ryggen mot en furulegg.
Og når navigasjonen er på stell igjen, så er gleden stor over å gå på egne spor. Da vet jeg at bilen er innen rekkevidde.Litt vår innhentet av vinteren.
Denne uka har jeg gått like langt på truger som for to uker siden. Det var jo da jeg gikk myyye lengre og myyye tyngre enn jeg egentlig hadde planlagt. Det er tungt å gå på truger. Løssnø og mye rart terreng kjører puls og pust til topps og både kondis og funksjonsnedsettelse får kjørt seg. Jeg har gått like langt som langturen, men samtidig bare halvparten denne uka. Dobbelt så kort, haha. I stedet for å gå en lang trugetur som omtrent tar knekken på både hode og kropp, så har jeg fordelt kilometerne på to. To turer, men kilometersummen er den samme.
Men dobbelt så mange bål. Og ikke minst: terskelen for å prøve igjen blir sååå mye lavere når utfordringen og innsatsen er mer tilpasset. Og jada, både puls og pust har fått kjørt seg uansett. Dårlig førlighet og balanse utfordres selv om distansen er dobbelt så kort.
Mestring kjenner jeg på. Friluftsheidi kommer seg på tur. Og det er i alle fall minst dobbelt så godt!
Det er alltid lys i enden av tunnellen, sier de. Ikke i denne. Noen tunneller slutter aldri. De fortsetter og fortsetter. I ring eller nedover mot mørket. De er bare sånn.
Tuller du deg inn i en slik så er det ikke sikkert du finner ut igjen. Går du rett fram så hender det at tunnellen svinger og går tilbake dit du kom fra. Og det er jo ikke alltid dit du skal, ikke sant? Du har vært der før og er vel kanskje ferdig der? Og du vil jo ikke tilbake for det er ikke noe godt sted å være.
Plutselig så oppdager du, kanskje fordi noen ga deg et tips, at du kan svinge. Du, eller jeg, kan velge å gå til høyre. For eksempel. Der er det lys. Om jeg velger å gå dit. Og akkurat det kan jeg velge. Rett fram, venstre eller høyre.
I dag velger jeg høyre. Der er det lys i tunnellen. Og det kan bli «a hell of a ride».
Samme tunnell. Og til høyre er det lys selv om det ligger noen hindringer i veien!
Dagens tur overrasket. Ikke bare klarte jeg å planlegge at jeg skulle gå en litt lettere trugetur i dag enn den jeg tok sist jeg pakket sekken og trugene i bilen. Det i seg sjøl var jo en overraskelse. At det var tungt selv om det var kortere og lettere terreng enn sist – DET var derimot ikke noen overraskelse. Truger er fint det. Og jeg kan gå nesten overalt det er snø. MEN; med mye løssnø i åpent terreng der underlaget under snøen er kvist og rot etter skogsmaskiner, DET er tungt. Truger kan også gå dypt i snøen. Veldig dypt.
Men ok. Det var jo ingen overraskelse. Ikke var det spesielt overraskende at det var en del dyrespor å finne heller. Elg, rådyr, mus, ekorn, rev…de fleste hadde vært en tur uti snøen og gjort si greie. Spist litt her, svinset litt rundt, bæsja litt og så forsvunnet videre. Inne i et skogholt møtte jeg imidlertid på noen spor som skilte seg en smule fra resten.
Et rådyr hadde så definitivt hatt det travelt. Det hadde bykset av gårde i løssnøen, rett på og gjennom kvist og kratt. Jeg så for meg panikk! Og sporene som gikk delvis i samme rute og litt ut til sida fortalte meg en historie som så absolutt handlet om panikk og ren dødsangst. For meg så de sporene ut som ulvespor. Avstand, størrelse og merker etter klør gjorde i grunn mistanken stor. Her hadde Storeulv eller eventuelt Lilleulv jaget etter Bambi. Begge hadde forsvunnet nordover, og jeg vurderte bare et nanosekund å følge etter. Det er for så vidt ikke ukjent at det finnes gråbein i området, men litt overraskende var det allikevel å finne så tydelige og ferske spor etter kampen om tilværelsen. Om det ble middag på ulven eller om rådyret slapp unna kan jeg bare fantasere om.
For å være helt ærlig så er det mye mulig sporene var fra bikkje. I så tilfelle ei på walkabout langt fra folk og vei. Og med en usportslig jeger som har bikkje som jager rådyr i uhorvelig djup snø. Meeen, ulveterorien er jo litt spennende å beholde!
Jeg skulle videre, orket ikke forfølge sporene særlig lenge, hadde kun et doggete mobilkamera å dokumentere med, og kom til slutt fram til dagens mål. Det var skikkelig tilfredsstillende å gå rett på og ikke minst at den siste biten gikk inne i skogen med hardere underlag og mindre løssnø. Rene autostradaen. Det var DER det flyktende rådyret skulle ha stormet av gårde!
Dagens mål var ikke ukjent for friluftsheidi. Hele tre ganger, tre forskjellige år, har jeg overnattet ved tjernet i skogen for å oppleve fugleleik om våren. Både under tarp og i hengekøye. Og jeg har både hørt og sett orrhanene spille og danse på isen. Da har det som sagt vært vår og mer eller mindre barbakke. Overraskelsen var derfor stor da jeg hørte den umiskjennelige gobligobligo-spillinga til orrhanen i en eller annen tretopp i dag. I starten av februar. I flere kuldegrader. Og i snø og tåke. Den slo av en melodi opptil flere ganger. Muligens kun til ære for meg, men det var nok også antakelig en noe forvirret utgave som ikke hadde tålmodighet til å vente på våren.
Da jeg reiste meg opp etter å ha tent bålet hørte jeg baksing og braking bak meg! Jippi, nå får jeg se elg, tenkte jeg. Men da jeg snudde meg så jeg bevegelse i en tretopp. Ikke elg, med andre ord. De har det sjelden med å klatre opp i trærne, har jeg hørt. Neida, det var en diger orrhane som landet i toppen av ei furu bare 10 meter fra leirplassen min. Den var tydeligvis bare sånn passe god på multitasking. Å gå inn for landing samtidig som den klarte å oppdage bål og folk, DET fikk den ikke til. Da den hadde landet fikk jeg studert den i flere sekunder før den fikk bål og kjerring i fokus og fant det for godt å stikke. Jeg er usikker på om det var denne som hadde spilt noen minutter tidligere, men fin var’n. (Nå etter at jeg kom i hus så har jeg lest meg opp til at orrhanen starter å spille allerede i januar-februar. Dermed lærte jeg noe nytt i dag også!)
Jeg fikk jobbet til jeg nærmet meg makspuls, sett spor og dyreliv, kjent på utenfor-allfarvei-følelsen, brent bål og spist lunsj, sett lyset i tåka forandre seg for hvert minutt, tryna i løssnøen et par ganger og sett sola. Det siste bare så vidt. Alt på en bitteliten ekspedisjon. Villmarksliv light! Med innlagte overraskelser. God tirsdag!
Lunsjbål.Rådyret har bykset av gårde i panikk.Ulven, i alle fall den eller det som fulgte etter, valgte ei parallell rute gjennom skogen deler av forfølgelsen. Trugespor på sida.Klør hadde’n ihvertfall.Skikkelig utsikt!Skrekkfilm med elgspor?Sjeggete.Vinterkunst.Akkurat så mye så jeg til sola.
I dag arrangerte DNT, Den Norske Turistforening, Kom-deg-ut-dagen. Med oppfordringen å komme seg ut på et eller annet vis. Og med arrangementer i anledning dagen landet rundt for dem som både ville komme seg ut og komme sammen.
Jeg tipper det var mange arrangementsansvarlige her i innlandet som var rimelig fornøyd med turværet i dag.
Jeg kom meg også ut. Enda mer nysnø lokket trugeentusiasten i meg til skogs. Grevlinghiet jeg skrev om i går ble sjekket, uten konklusjon, og det ble bål. I strålende sol og vindstille.
Lørdagsturen i formiddag var ganske så vakker. Sola stakk fram akkurat da jeg gikk ut. Og selv om den ble borte bak et skydekke bare noen minutter etterpå så er skogen umåtelig vakker etter nattas snøfall. Hvit, stille og ren. Ikke alle hadde holdt seg i ro inne selv om snøen lavet. Det var blant annet spor etter rådyr, mus, ekorn og rev. Og nå er det trugespor.
Vintervakker utsikt.Mulig de som bor her har lakenskrekk. De har ihvertfall vært ute i vinter.
Grevlingen hadde derimot ikke vært ute i dag. Jeg trodde jo helt sikkert at grevlingen lå i dvale i hiet sitt hele vinteren. Grevlinghiet, jeg mener i alle fall at det er det, i skogen her forteller en litt annen historie. Der er det en hardtrampet sti, mest som ei renne, fra en av hiåpningene og bort i krattet. Enten så lurer grevlingen seg ut en gang i blant, eller så er det reven som har tatt over boligen. Men stien, eller renna, tolkes av meg som grevlingskapt. Nysnøen skjuler sporene ellers, så det er vanskelig å si hvem som har labbet fram og tilbake utenfor der. Bortsett fra at det hadde vandret en elg over hiets «tak».
Det blir nok en tur borti der i morgen også. Må sjekke om det er nye spor. Og om sporene er rev eller grevling. Og så lurer jeg jo litt på om det var en av beboerne i dette hiet som skremte meg vekk fra leirplassen min for noen år siden. Eller en etterkommer. De bor visst hele familier i et hi, har jeg lest meg til.
Grevling er jo det eneste som har klart å skremme meg bort fra en overnattingsplass i skogen noen gang. Mulig det er derfor den fascinerer. Og grevlingskriverier har det jo vært på bloggen opp til flere ganger. Litt smalt tema antakelig. Mest for spesielt interesserte. Men det er man jo. Spesielt interessert.
Og lørdagsturen ble bra.
Jeg skrev jo på en måte om grevling senest denne uka:
Rekk opp hånda du som vet hva det er! Eller rekk opp hånda om du har lekt det i det siste!
Jeg visste ikke hva det var før i dag. Men i dag lærte jeg det, og jeg kjente på kroppen hvordan det foregikk. «Hvorfor tok du den trangeste veien inn da?», var spørsmålet etterpå. Det kom mens jeg satt inne i «rundkjøringa» i snøhula. Der det var mange tunneller ut til åpen himmel. Noen altså litt smalere enn andre, noen gikk bare en runde inne i hula og kom tilbake til midten, mens andre var i god «krabbehøyde» også for oss over 50. Leker du sisten inni der så er det «grevlingsisten». Jeg vet at rev har flere utganger fra hiet sitt. Om grevling har det, vet jeg ikke. Men disse grevlingene har det i alle fall!
Akkurat her har denne grevlingen gått litt i hi.
Dagens aktivitet passet ypperlig for gjengen som gikk ut da det enda sto minus 18,4 grader på termometeret. Det sto i skyggen på baksida. Og i sola var det definitivt mye mildere. Da grevlingene begynte å leke sisten, en gang på tredje timen ute, så sto det – 9. Mildvær for grevlinger. Det var grevlinger på taket, i tunnellene og inne i midten. Og det var grevlinger på ski og akematter i bakken.
Her står det blant annet at mange barnehager har en utetid på ned mot en time per dag om vinteren. Og det er snittet. Det vil si at slike dager som dette rimelig sikkert vil trekke ned. Da er det nok mange barnehager som velger inneaktivitet hele dagen, vil jeg tro.
Ikke alle har muligheter til grevlingsisten. Til å lage grevlinghi så stort at alle som vil aktiviseres. En isete firkant av en lekeplass midt mellom hus innbyr ikke til hverken grevlingsisten eller annet uteliv. De fysiske forutsetningene er en viktig variabel. De som planlegger nye arealer for slikt som barnehage bør og MÅ ta hensyn til dette. Vi som er så heldige å ha plass, naboforeldre med traktor som kan dytte snøen i haug, samt gravevillige kollegaer har fått i både pose og sekk. Som et kinderegg for grevlinger.
Men etter min mening er det aller viktigste for å få til uteaktivitet også når temperaturen er på den blå sida: Barneveiledere og barnehagelærere som ønsker, vil og brenner for å være grevlinger! Også i gnistrende snø og minus ni en knirkete januardag. Der det er vilje er det stor sjanse for å lykkes. Også for grevlinger som egentlig skulle gått i hi på denne tida av året!
Vær alltid deg selv. Med mindre du kan være grevling. Da må du alltid være grevling!
Fritt etter «Batman-ordtaket» som florerer i ulike varianter på det o store internettet.
Med lite energi til å gjøre noe som helst annet så har tv-en stått på en god del mer enn normalt her de siste par åra. Der går det mye rart. Og i den antakelig evigvarende serien som følger mer eller mindre einstøinger som lever av jakt og fangst i Alaska (tror jeg) og der omkring, så sier de det mye. «It’s a storm coming». Det er nemlig alltid en storm på vei eller dramatisk nære på at den kommer i serien «Ødemarkens menn». Det er en og annen dame der også. Bare i biroller. Men været er tilsynelatende alltid på grensa til livsfarlig.
I går gikk jeg ut fordi det var så fint vær. Ikke så langt og ikke så lenge. For da jeg snudde meg vestover så så jeg det. Det var en storm på vei. I det minste skyer og snøvær. Godt jeg ikke var i ødemarken. Ingen fare for å måtte grave meg ned eller annen dramatikk denne gangen. Denne gangen heller, får jeg vel si. Det er forsvinnende lite storm her i innlandet, selv om det så absolutt fins både snø og kuldegrader.
Men gårsdagen hadde så definitivt et «It’s a storm coming»-moment.
