Kjære venteplass 6. I dag sviktet jeg deg. Min faste benk måtte klare seg uten mitt nærvær denne gangen. Hele denne uka faktisk, for i dag var jeg skikkelig gæern! Denne gangen var det plass 5 som ventet på meg. Litt lenger inn i systemet. Litt kortere ventetid også egentlig. Og det liker vi. Selv om jeg er klar over at det kan være helt tilfeldig.
Men jeg må si at venteplass 6 faktisk er en smule mer underholdende enn venteplass 5. Sekseren har nemlig både underholdning i form av masse folk å se på på vei fram og tilbake i gangene. For slike som meg som finner slikt noe underholdende. Samt tv. Lite av begge deler på femmeren.
Da var det bra jeg ikke trengte å sitte der så lenge. I dag kom jeg inn til ct 10 minutter før tida! Slå den! Og jeg slapp å vente til i morgen for ultralyd. Så i løpet av under halvannen time så var jeg ferdig. Og dermed blir det også kun en sykehustur denne uka. Det er slett ikke å forakte det heller!
Ikke verst for en som har besøkt både kirurgisk poliklinikk, pasienthotell (!), brystdiagnostisk avdeling, kirurgisk sengepost 3 og 4, kreftenheten og laboratoriet de siste ukene. For både kortere og lengre opphold. Og dette var kun det ene sykehuset. Et par andre kommer utapå. Nesten alt som har med MS å gjøre foregår jo et annet sted…
Jeg kommer tilbake, venteplass 5. Det samme gjelder et par av de andre nevnte. Men kjære venteplass 6: du og jeg er nok ferdige med hverandre. I alle fall håper jeg det. Eller forresten, jeg kommer nok tilbake for litt MR med jevne mellomrom. Det hadde jeg helt glemt.
Jeg vet ikke om jeg kan si at det var hyggelig så lenge det varte, venteplass 6…men uansett: takk for alt! Denne skrotten har nå rykket et hakk videre og den lilla sofaen på kreftenheten samt den blå på venteplass 5 må fikse jobben, i alle fall ventejobben, det neste året!
I dag er det onsdag og turdag. Turdag kan falle på hvilken dag som helst egentlig, men denne uka ble det altså onsdag.
En liten frokostseanse med ideer og kart brakte meg til en sti jeg har gått før. Greit at underlaget er rimelig lettgått, samt at bakkene ikke er for bratte og ulendte hverken oppover eller nedover. Og ikke minst at turen ikke er for lang. Kapasiteten er jo en smule redusert kan jeg vel trygt si.
Jeg fikk bestemt meg og det som møtte meg var en nydusjet skog som luktet helt utrolig godt. Den som ikke har gått i skogen etter ei regnskur og trekt pusten så langt ned som det bare går, den har igjen en opplevelse å glede seg til!
Med lettgått sti, en liten graveøkt da knottene på stavene satte seg fast i gjørma, samt kaffe og matpakke og varmende sol, så ble de drøye fire kilometerne både terapi og trim. Og det var jammen bra for i morgen er det sykehus igjen.
Over brua.Lettgått for snubleføtter.Ikke helt sommer.Friluftsheidi.Lunsj i lyngen.Rakk akkurat inn før dette kom.Tolker dette som en protestaksjon. Foregikk under planlegging. “Ligg-ned-aksjon”?
Frodith sin fargeutfordring er gjennomført. Blir det grått på blogg.no framover nå tro? Eller svart-hvitt, kanskje?
Jeg vet ikke. Men midt i pust-og-pes-og-bøy-og-tøy-seansen min i dag så oppdaget jeg at jeg kunne ha dekket nesten alle fargene kun med ett bilde. Nemlig dette:
De svarte beltene er i bruk på karatetrening hver uke.
Her mangler kun turkis. Beltene tilhører ikke meg. I denne sammenhengen har jeg kun fungert som bananbærer og vannflaskefyller. I beste fall sporadisk som lagleder. Det passer godt for en barnehagelærer. Jeg er jo god til å telle folk som virrer hit og dit og passe på at de er sånn noenlunde der de skal når ting skjer. Og ikke minst til å passe på at folk går på do når det passer.
Beltene tilhører avleggeren og småbrukeren. Av naturlige og fullstendig anatomiske grunner så ser vi tydelig at det er avleggeren sine som henger til høyre. Beltene hennes er en smule kortere. Ellers er det meste likt. De hvite og gule beltene er snart 10 år gamle. De svarte beltene som i utgangspunktet skulle vært i midten er i bruk. Spesielt avleggeren ifører seg sitt opptil flere ganger i uka.
Jeg må benytte anledningen til å takke http://frodith.blogg.no/ for den morsomme utfordringen. Den hjalp i alle fall meg til å gå på «fargejakt» både bevisst og ubevisst. Ikke minst la jeg mye bedre merke til fargene rundt meg da akkurat farger var tema på blogg. Til og med i dag som jeg hadde «rundet» fargeutfordringen. Jeg gleder meg til neste sprell!
…har jeg lært. Og jeg har kjent det på kroppen. Opptil flere ganger gjennom livet.
Fram til midt i februar så trente jeg 4-6 ganger i uka. Ikke så hardt. Men det var både intervall, styrke og bevegelighet i opplegget. Og balansetrening. Formen var så god den hadde mulighet til å være med den kroppen og den varige sykdommen jeg hadde. Den kroppen jeg fortsatt har.
Forskjellen er at jeg ikke har rørt meg på snart 3 måneder. Jeg har jo rørt meg. Jeg har gått korte turer, blitt andpusten og svett, men energien har ikke rukket til mer enn det samt å stå opp, dusje og rydde ut av oppvaskmaskina og slikt. Innimellom alle sykehusgreiene. Ikke noe trening, med andre ord.
Jeg skulle gå på ellipsemaskina. Det har jeg gjort mye av. I dag var det helt ufattelig tungt. Selv om motstand og oppoverbakke ble justert til et minimum. Det tok nesten knekken på meg. Så det ble med et kvarter. Det var akkurat det som var planen også. Til og med jeg skjønner at å begrense seg er alfa og omega akkurat nå.
Mageøvelsene svei godt i et eller annet som befant seg godt polstret inni saccosekkmagen der et sted. Jeg antar jeg kan bli en smule støl i morgen. Høyrebeinet slang i alle retninger når beina skulle få litt styrketrening. Og balansen? Å stå rett opp og ned på begge beina på bosuballen var mer enn nok. Da jeg vred på hodet holdt jeg på å sende meg sjøl som et prosjektil inn i veggen. Mulig jeg må gå for hjelm neste gang.
Så joda. Her fins forbedringspotensiale. Både på utholdenhet, styrke, balanse og bevegelighet. Forfallet er dominerende. Og skremmende raskt. Trening er så definitivt ferskvare. I alle fall for en kropp som ikke er så fersk…
Gjenopptok bruken av noen av de greiene her i dag.
Det er nok en liten overdrivelse. Jeg tror ikke jeg er i stand til å frembringe en så sterk følelse eller ambivalsens for noe så banalt som en farge at HAT er rette ordet. Dessuten er lilla blomster pent. Så alt er relativt.
Men jeg er ellers ikke så glad i den fargen, det må jeg innrømme. Jeg har nok egentlig aldri vært det, selv om jeg mistenker at den fikk det såkalte «dødsstøtet» etter av avleggeren led av «lilladilla» tidlig på 2000-tallet. En slags overdose antakelig.
Det betyr at jeg egentlig unngår lilla. Jeg velger det bort både på klær og interiør og ender nok ellers kun med lilla når det ikke finnes alternativer.’
Mitt lilla bidrag til froditshs fargeutfordring handler egentlig om et par ting. Litt dårlig samvittighet. Og en del om forsetter og mål. På bildet åpenbarer det seg nemlig to elementer som har vært rimelig ubrukt en periode nå. Joggesko. Og lilla bosuball…
Disse er klare. Men er jeg?
Kroppen kjennes ut som den tar mer og mer form av saccosekk mens den nærmeste framtida antakelig vil kreve noe mer pondus og stamina av den samme kroppen. Så målet er å bli litt sterkere og mer motstandsdyktig. Og forsettet er å begynne denne uka.
I den sammenhengen satser jeg på at både joggeskoa og den lilla bosuballen blir høyt elskede rekvisitter. Og at de blir brukt.
«En ska itte setta seg og vente på å få det bra, en ska hjelpe tel det en kæin for å få vara med på livet!»
Det sa Alf Prøysen. Det er en øvelsessak akkurat det. Men det handler vel om å ta tak i det en kan gjøre noe med, nettopp sjøl. Og det handler om å ta de lure valgene for seg sjøl, for å «vara med på livet».
Og jammen er det vanskelig, Alf. Det meste av tiden så vet jeg så mye som ikkenoe om hva jeg egentlig trenger eller hva som er lurt av meg å prioritere. Og jeg har ingen energi til å finne det ut heller. Jeg kjenner at jeg er sulten, men har ikke lyst på noe. Bokstavelig talt også. Setter du mat foran meg så spiser jeg og syns det smaker. Men sjøl…nei da blir det en banan.
Da er det fort gjort å bli sittende å vente. Med manko på både fysisk og psykisk energi så er veien inn i apati og uvirksomhet kort.
Men innimellom så finnes både initiativ og gjennomføringsevne. Og da kan jeg jo invitere til litt sosialt samvær på champagnebalkongen og terrassen. Perfekt da at gjestene har med både skravleboks og lunsj. Da blir det både sosialt samvær og foring. Terapi.
Takk for besøket og takk for praten og maten, jenter!
Oransje er dagens fargeutfordring fra http://frodith.blogg.no/. Og denne gangen var jeg egentlig ikke i tvil. Jeg trengte ikke gå lenger enn til stueveggen for å finne akkurat oransje. Bildet er et minne fra en friluftsheidi-alene-på-tur-i-villmarka. Og det slår meg at det snart er på tide å finne en måte å gjenoppta virksomheten… Det gledes!
Denne utsikten er blåst opp og henger på stueveggen hjemme hos meg. Til minne om en magisk kveld ved Femunden der fotografen hadde det travelt.
I dag ble det lunsj, det vil si banan, kanelsnurr og kaffe, med utsikt over innlandshavet. Og for en dag i Mjøskanten! 22 varmegrader, grønt løv på bjørka, humlesus i busken bak ryggen og blank, blank vannflate. Og blå himmel og blått vann.
La gå da at det var en times forsinkelse på kreftenheten slik at resten av ettermiddagen i grunn gikk med til å stirre i veggen, og teste tålmodigheten. Jeg ble heldigvis ikke så «blue» av det😊 God helg!
Blått innlandshav så langt du ser til lunsj i dag.
Gult er kult. En forslitt frase. Sånn jeg husker det fra en reklame for brus en eller annen gang i barndommen eller ungdommen. Nå om dagen preges min verden både av hestehov og påskeliljer. Det er mye gult. I påsken bakte avleggeren gul kake. Altså red-velvet-kake med gul krem. Aldeles nydelig og absolutt noe hun kan fortsette med. Sola skinner gult rett som det er og jeg har en gul badeand på badekarkanten og en flaske gult i kjøleskapet.
Det gule i dette innlegget skal derimot komme i form av et egg. Et blått egg. Rett før påsken gikk over til sykdom og elendighet så rakk nemlig avleggeren og jeg å male egg. Egg som symbol for nytt liv.
Dette egget er inspirert av nyheter jeg med gru ser, hører og leser. Det er inspirert av Ukraina og fargene i det ukrainske flagget. Jeg har kjøpt med meg flere dekorerte egg fra ulike land i Øst-Europa. Så jeg vet litt om hvor viktig eggdekor er i deres tradisjoner. Det «ukrainske» egget har jeg derimot etter begrenset evne laget selv. Den praktiske utførelsen sto ikke helt i stil med den opprinnelige visjonen. Men fargene stemmer!
Mitt gule bidrag til frodiths fargeutfordring går altså til Ukraina. Måtte lidelsene snart være over slik at alle ukrainere kan gjenoppta hverdagen og bygge både seg selv og landet. La dem få et nytt liv!
Spurte han, 5-åringen. Han hadde registrert at jeg kom sent. Dermed var spørsmålet i høyeste grad logisk. Det er jo liksom vanlig da, at den ansatte som kommer sist er den som skal være der til slutt.
Jeg måtte benekte det logiske. Jeg kom riktignok sent. Veldig sent. Etter 12, faktisk. Men jeg dro tidlig også. Først av alle. Og jeg vet ikke hvem som skulle låse. Ikke meg, i alle fall.
Min visitt var nemlig akkurat det. En visitt. Et kort besøk. Som jeg både tenkte og sa, «jeg må passe på når jeg har to timer med energi sammenhengende». Det kan jo erfaringsmessig bli ei stund til neste gang. Det gjelder å passe på når jeg står på beina. Det er vel i grunn det jeg svarer når noen spør hvordan det går også: «joda, jeg er på beina».
«Det var jammen lenge siden jeg har sett deg nå», sa 6-åringen. Riktig det også. Jeg husker ikke sist jeg viste meg fram på arbeidsplassen, faktisk. Men jeg husker at det var både snø og is, at vi gikk på skaren og at varmedress var påkrevet. Lenge før påske, med andre ord.
Forhåpentligvis blir det ikke så lenge til hun ser meg neste gang. Formen er oppadgående og jeg orker litt og litt mer. I alle fall om jeg tar lange pauser innimellom. Det er bra. Det blir nok ei stund til jeg skal låse barnehagen derimot. Om det skal skje så kreves det mer enn å virke et par timer om gangen. Når og om det skjer er kun forutsigbart på et område: det blir lenge til! Men et par timer er bedre enn null timer. Han som lurte på om jeg kom «i måjå», altså i morgen, måtte få negativt svar. Kanskje jeg kommer neste uke, sa jeg. Og det har jeg egentlig lyst til å få til. Tross alt var han som lurte en av de få av de små som både husket og tiltalte meg ved navn i dag. Når en slik som meg på mange måter føler seg satt på sidelinjen, være parkert, så er det overraskende godt å bli husket.
Så takk til han som hadde trua og lurte på om jeg hadde senvakt og skulle låse. Takk til hun som syns det var lenge siden hun hadde sett meg, og ikke minst takk til han som husket hva jeg heter. Selv om dere minnet meg på noe av det jeg savner så minnet dere meg på noe enda viktigere. Nemlig hvorfor jeg har drevet i denne bransjen så mange år.
