Sendt ut i kulda.

Det er nordavind fra alle kanter. Det meste utafor her ligger flatt og det blåser med snøeler i kasta. Riktig ufyselig. Såpass at katt og friluftsheidi holder seg unna alt som heter friluft. Vi fyrer i ovnen og sørger for at sofaen er i bruk.

Hagesentrene og blomsterbutikkene frister derimot med vår. Det bugner av påskeliljer, stemor, tulipaner både med og uten løk, krokus og andre vårfristelser. Tåler -5 grader sto det, så jeg. Jeg er skeptisk.

Alt jeg gikk til innkjøp av var noen korte og beskjedne liljer som i grunn fortsatt var mer løk enn blomst. Og jeg er definitivt usikker på om de kommer til å vokse og bli til blomster noen gang. Men de har havnet på trappa. Selv om minusgradene nok har vært nærmere tosifret de siste nettene.

«Du kan jo ta dem inn om natta», har jeg hørt. Jada, det kan jeg.  Jeg er helt sikker på at jeg muligens kommer til å huske det i alle fall den første kvelden. Etter det går det nok som vanlig. Altså dit høna sparker. Dessuten er hele pottehistoria såpass tungt at å drive å flytte på den er helt uaktuelt.

Vi får se da, vøttø. Blir det så kaldt at alt fryser fast så blåser det i alle fall ikke avgårde med nordavinden!

God påske!

Litt gammelt og litt nytt og litt fra hagen. 

Pupp or no pupp!?!

Denne uka begynte jeg virkelig å dra på åra. Altså, det er jo for så vidt ikke noe nytt. Heller noe som har skjedd gradvis, vil jeg si. Ikke desto mindre så kommer påminningene rett som det er. Og denne gangen litt sånn overtydelig, syns jeg.

Jeg fikk puppebrev. Det syntes ikke utenpå at det var det. Og brev fra sykehuset er ikke så helt uvanlig her i huset for tida, så overraskelsen var i grunn stor da det viste seg at det var akkurat det. Et puppebrev. Jeg hadde ikke forventet det enda. Ikke på mange måneder. Jeg har jo akkurat rukket å bli 49!

Men puppebrev fikk jeg. Et viktig sådan! Jeg fikk brev fra mammografiprogrammet. Det skjer det året du fyller 50. Altså hvis du har pupp da. Damepupp. Du undersøkes for uregelmessigheter for å avdekke eventuell brystkreft. AS Norge har bestemt seg for at det er verdt å sjekke puppene våre når vi kommer til en viss alder. De vil ha meg inn til mammografiundersøkelse. Puppeundersøkelse. De understreker at det er frivillig da. Fint det. Men for meg er det ikke noe å tenke på!

Ja, de sier det er ubehagelig. Direkte smertefullt, vil en del påstå. Men som’n sa i Kompani Lauritzen: «smerte er midlertidig…». I alle fall denne typen, vil jeg tillegge. Og en slik midlertidig smerte vil aldri skremme meg fra å ta den undersøkelsen. Konsekvensene ved å gå med uoppdaget brystkreft skremmer meg mye mer!

Det er ingen i min familie som har fått brystkreft, hevder du kanskje. Det gjelder meg også. Men det hjelper ikke. Det er ingen i min familie som har hatt hverken MS eller hudkreft heller. Men jeg fikk det for det.

Så jenter! Du ja! Om du er 50 år ung og nettopp har fått tilbudet, eller om du er eldre men aldri før har gått: møt opp! Eller ring mammografiprogrammet og be om time! Du har ikke råd til å la være! Og de som bryr seg om deg har ikke råd til at du lar være heller!

Puppebrev mottatt!

Hvem har behov?

For nøyaktig ett år siden så fikk jeg altså brev fra helsetjenesten her i AS Norge. I følge dette blogginnlegget reagerte jeg visst med å bli forbanna:

Jeg har ikke behov.

Jeg hadde ikke behov for utredning og behandling, sto det der…. Slik ble jeg altså vurdert for et år siden. Jeg vet ikke helt om jeg skal le eller grine. Akkurat nå kjenner jeg at jeg kan strekke meg så vidt til å dra på smilebåndet. Sånn kan det altså gå.

Men som jeg skrev den 6.april 2021; trass.no hadde ikke lagt opp! Dermed ble det klaget og anket både fra meg selv og fastlegen. Og her sitter jeg i dag. Joda, AS Norge, jeg hadde visst behov. Det gjaldt bare å utrede litt. En utredning som sendte meg ut på en rimelig vill og ikke så veldig velkommen klatring på statusstigen for diagnoser, egentlig. Men som også sendte meg i fanget på de rette folka. De som virkelig har potensiale til å møte mine behov!

Jeg kjenner ikke akkurat noen trang til noe «den som ler sist ler best» i dette tilfellet. I går brukte jeg helsevesenet godt. Selv om jeg ikke fikk utrettet noe som helst og det hele i grunn kan kalles bomtur både for meg og fagfolka. Jeg hadde faktisk FOR store behov.

Med litt hygge attåt så ble det omtrent nøyaktig ti timer på farten. I dag lå jeg under dyna til klokka var 13.30. Dagen derpå, kan man vel trygt si. Så jadda, nå er vi i alle fall enige om at jeg har behov!

Trass.no. Med planer om å le sist…

Forsøkskanin eller testmus?

Dagens oppmøtested var Radiumhospitalet. Siden jeg var så ung og sprek, som kirurgen sa for en fjorten dagers tid siden, ville Oslo Universitetssykehus ha meg med i en studie. En kombinasjon av immunterapi som del av kurativ kreftbehandling.

Jeg veide for og imot og bestemte meg for i alle fall å møte opp. Etter å ha lest 16 sider informasjon om gjennomføring og bivirkninger. Jeg hadde vel egentlig bestemt meg for å takke ja. Så meningsløst som denne helsa nå engang oppfører seg, så tenkte jeg at det var liksågodt å gjøre det beste ut av det. Være litt nyttig, rett og slett. Muligens få noe meningsfullt ut av det.

Men ble jeg godkjent? Neida! Da legespesialisten var godt i gang med forklaringer og utredninger så nevnte jeg nemlig bokstavene M og S. Multippel sklerose.

Slike folk var det visst ikke noe særlig å ta med i slike studier. Og et eller annet sted på veien hadde altså informasjonen om at jeg var den helt begrenset lykkelige innehaver av denne sykdommen forsvunnet.

Så jeg ble forkastet. Ikke godkjent. Ikke noe forsøkskanin her i gården. Og ikke noe testmus.

Så da er jeg tilbake til lokalsykehus. De ble ikke kvitt meg så lett, nei😉

Det meningsfulle var at jeg fikk meg en middag og noen timers skravling med avleggeren. Får ta det som en tur…

Miniferie.

Avbrekk, påfyll, flukt eller roadtrip. Kjært barn har mange navn. Og i helga har jeg drevet med alt dette på en gang. En slags miniferie fra hverdagen, rett og slett. En miniferie som strakte seg helt fra lørdag formiddag til tidlig søndag ettermiddag. Litt over et døgn. Men ikke så mye som et og et halvt.

Jeg kaller det miniferie. Og det var skikkelig godt med en pause fra hverdagen. Og slett ikke ille å kunne slenge tannbørsten og litt til i en felles koffert av det minste slaget og stikke avgårde for ei lita stund. Og på det drøye døgnet rakk vi jammen en del.

Besøk på småbrukerens nye arbeidsplass med innlagt museumsbesøk og utstillingsåpning med underholdning, bobler og kanapeer. Stilig. Og trivelig å hilse på så mange blide kolleger. Ferden gikk videre til søta bror og hotellovernatting, god mat, dessert på meget stilig sted og ellers snusing på livet en tidlig lørdagskveld i en bitteliten svensk småby. Med ei god natts søvn i bunnen fikk vi oss en bedre frokost og en tur langs vannet mellom gamle museumsbygninger. Helt perfekt en søndagsformiddag med vår i lufta. Etter en liten biltur i retning grensa rakk vi en svipptur innom en festningsruin. En festning som var mye større enn undertegnede hadde sett for seg i alle fall. Resten av hjemturen gikk rimelig direkte og vi gjenintok småbruket som Yoda hadde passet helt på egenhånd før middag.

Slett ikke verst å rekke såpass på noenogtjue timer. Og godt med et avbrekk. I dag er hverdagen så definitivt tilbake. Som heltidsansatt i egen helse så handler den mye om sykdom og å administrere diverse oppmøter og henvisninger. I dag var det trening, tilpasset en skranglete kropp, en ny innkalling samt en telefonsamtale med sykehuset. Og 16 sider behandlingsinformasjon mottatt på mail. I morgen går turen til Radiumhospitalet for mer forberedelser. Så jeg kan trygt si at hverdagen er tilbake.

Og sånn må det bare være. Men jammen er det godt å rømme avgårde innimellom. Miniferie eller roadtrip. Påfyll og avbrekk ble det uansett 😊

Bobler og kanapeer. Åpning av utstillingen “Lesbene gjør opprør”
Småbruker og museumshåndtverker på Kvinnemuseet. 
Her fantes også godt med refleksjonsstoff for en pedagog.
Kvinnehistorie.
Ja, hvordan var dette igjen, egentlig?

Denne festen gikk vi bare forbi. Og både kjøretøy, glass og flaske hadde forlatt åstedet da vi passerte på vei hjem.
Speilblank søndag.
Velkommen inn, eller?

Helt kanon.
Småbruker på barrikadene. Og ja, det snødde i dag. Sola varslet rett.

Det kløøøør!

 

Noen elsker våren. De fleste syns det er veldig godt når sola tiner snø og is, det blir varmere og varmere i været, bakken blir tørr og det etter hvert blir grønt på bakken. Inkludert meg.

Mange klør litt av våren også. I øyne, nese og hals. Selv klarer jeg meg bra helt til bjørka spretter. De små museørene som er opptakten til alle de grønne bladene er kjærkomne. Men for min del henger de tett sammen med rennende nese, kløe i øynene og generell forkjølelsesfølelse. Ikke noe alvorlige greier og ikke noe som hindrer meg i å stikke til skogs i vårsola for å lete etter blåveis og hvitveis for eksempel. En skogstur like etter at skogbunnen har blitt bar, når elva klukker av smeltevann og småfuglene går mer eller mindre bananas i sine forsøk på å vekke oppmerksomhet hos det annet kjønn er en opplevelse.

Jeg kjenner en annen som er veldig glad i vår og fraværet av snø. Han er mindre opptatt av blåveis og løv på bjørka. Men han kløøøør! Tydeligvis. Så når småbrukeren rydder etter vinterens strøing av blåholke foran trappa, så ser han sitt snitt til å kløøøøø! Han nyter våren, Yoda vår 😊

Golvet i gangen bærer preg av barbakken utenfor døra. Akkurat som Yoda.
Hurra det er våååår!
Og det kløøøør!

 

 

 

Blåveispiken.

I går gikk det i gult. En gul calla kom i hus. I dag var det tid for en ny letetur i et relativt ulendt og utilgjengelig offroadområde nedi skauen her. På leting etter blått.

Og jeg fant! Og det er ikke aprilsnarr! Midt i alt det brune og grå, med litt bleke og visne kanter etter en litt for heftig nattefrost så stakk de fram. Med beskjeden høyde og nesten usynlig under dødt løv, kvist og brunt gress fra i fjor. Der sto den på sin korte og pusete stilk. Blåveisen.

De er ikke mange enda. Og de som så vidt stikker opp over alt det brune er fortsatt veldig korte. Men de er der. Det er vår i blåveisbakken. Og jeg kan være blåveispike på turene mine framover 😊

 

De få som ble med hjem i jakkelomma fikk stå på hjerteheklinga hennes bæssmor. I alle fall til Yoda oppdaget dem…

Kjøpt glede.

I dag sto det navnet mitt på denne da jeg passerte den på vei inn i dagligvarebutikken. Så den fikk bli med hjem.

Calla heter den. Ifølge det store internettet så anses den for å være «the bringer of happiness». Altså et symbol for det å finne trøst og glede i de små tingene. En god kaffekopp, en vakker solnedgang, et smil fra en forbipasserende eller andre ting som lyser opp hverdagen(@DynaplantNL). Eller en pen blomst. De nære ting.

Denne calla’en var på rett plass til rett tid. Så da kjøpte jeg litt gul glede i dag 😊

Calla.

3 onsdagsgleder.

Jeg maser stadig om de tre gledene. Både forsettet om å gjøre et visst antall positive ting for meg sjøl hver dag, gjerne tre. Og ikke minst å sette ord på minst 3 ting som har vært bra med dagen når den nærmer seg slutten.

Kjennetegnet for slike gleder er at de stort sett, i alle fall i minst 90 prosent av tilfellene, kommer som et resultat av mine valg. Det hører til sjeldenhetene at positive greier bare kommer rekende på ei fjøl uten at jeg bevisst eller ubevisst foretar et eller annet valg. Jeg velger å gjøre slik eller slik og dermed får jeg en positiv opplevelse. Forhåpentligvis. Det er mestring i å gjeninnta kontrollen. Også over de små tingene. Og akkurat her kan jeg utøve en viss kontroll.  Det vil si at jeg kan velge å gjøre noe jeg vet er positivt hver dag.

I dag valgte jeg

  1. Et besøk på arbeidsplassen. Der litt prat med både store og små var veldig hyggelig. «Nå var det jammen lenge siden jeg hadde sett deg», sa 5-åringen. 2 måneder er mye, spesielt når du er 5. Vi var enige om at det var bra vi kjente igjen hverandre.
  2. Energinivået hos denne kroppen er ekstremt lavt for tida. Etter avsluttet besøk i barnehagen lot jeg derimot som ingenting og stakk innom den nærliggende turskogen. Det ble et par kilometer i solglimtet blant trestammene. Herlig snødekt sti å gå på, fuglesang og skarp, frisk vårluft. Litt ny sti gjorde seg. Godt valg.
  3. Det ble biff til middag! På en helt vanlig onsdag. Her kom gleden rekende på ei fjøl. Mot normalt. Denne gode middagen kom på bordet ene og alene takket være ide, initiativ og utføring av småbrukeren. Noe som stort sett gjelder all middagslaging her på bruket. Så dagens tredje hadde ikke noe med gode valg hverken av eller for meg sjøl. Eller forresten: jeg har jo valgt småbrukeren! Ikke noe tilfeldig med denne gleden heller da…

Dagens tre gleder kunne ellers for så vidt ha handlet om en rolig start med kaffe på senga, kakao i koppen til lunsj eller at sola skinner og skogen byr på skareføre. Det finnes mange gleder når en bare begynner å lete etter dem!

I morgen kommer en ny blank dag. Det er bare å forsyne seg. Jeg skal ta noen gode valg for meg selv, så blir det noen torsdagsgleder på undertegnede, tenker jeg 😊 Lag deg en god kveld og en god torsdag!

På valgt sti.
Og litt utenfor sti.

Følg med nå!

Nå gjelder det å følge med. Vil du værra med så heng på, for å si det sånn. Det handler om vår. I skogen der jeg går tur flere ganger i uka så skjer det fort nå. Det endrer seg fra dag til dag. Helt sikkert fra time til time også, selv om jeg ikke har forsket noe på akkurat det.

Terrenget varierer. Et sted er det bart og tørt og dermed helt glitrende føre. To meter lenger borte så ligger det en halvmeter snø. Er jeg tidlig ute så kan jeg være heldig og få lettgått skare der snøen ligger. Men nå er den skikkelig råtten, så det skal ikke mange minuttene med sol til før jeg synker rett til bunns. I alle fall om jeg beveger meg utenfor sti der noen har tråkket før meg. I går endte jeg med å bruke noen gamle elgspor som underlag på en liten avstikker. Det går bra bortsett fra at en hvilken som helst elg nok har tre ganger så lange bein som meg. Også den som hadde laget gårsdagens spor…

Det er fortsatt påkrevet med brodder på stiene her omkring. Snø og ikke minst klink is dominerer i stinettet. Selv om barbakken stadig utvides.

Det ble kakao på en stubbe med utsikt i går. Med sola i ryggen denne gangen. Og den varmet. Så fortsetter det her så er det bart til påske. Til og med der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Altså her. Kakaostubben og området rundt var bart. Jeg husker at det var noe av det beste jeg visste som barn. Å finne en bar flekk under ei furu der sola hadde tint vekk snøen. Der var det helt ypperlig å lage konglefjøs. En etterlengtet aktivitet når vårskituren eller pilketuren måtte brytes opp litt. Det ble ikke konglefjøs i går. Bare kakao og turtanker.

Det er forresten elva som aller tydeligst og mest intenst vitner om vår. Den aldeles skriker det ut. Stadig mer vann dukker fram fra is og snø. Det klukker, fosser og plasker. Isen må gi tapt time for time. Det er stort sett bare kjøttmeisen som sporadisk klarer å overdøve elvebruset.

Og jeg? Jeg prøver å la våren både varme og pushe både kropp og hode. I går gikk jeg så sakte at det ble 2 ¼ time ute før sola forsvant bak en sky og jeg forsvant inn.

Våren fordriver elveisen.
På den smale sti.