Det ble det ikke. Ikke ble det hvilesøndag eller lat søndag heller. Livet på rehabilitering tar ikke helgefri! I alle fall ikke her. Tre avtaler før lunsj og to etter. En liten periode før i dag lurte jeg på om det var vm i klesskift jeg var med på. Inneaktivitet, uteaktivitet, aktivitet i treningsrom, inneaktivitet igjen. For en som har trøbbel med termostaten i kroppen fra før så blir det en del klesskift av slikt.
Men heldigvis så ble det tid til tur før middag. Det gjelder jo å passe på når muligheten er der. Og når søndagen ellers går i rasende fart så var det bare å fylle på med litt til. Og godt for både kropp og hode var det.
Selv om det ikke ble badesøndag. Isen hadde inttatt tjernet, men akkurat rundt badebrygga var det åpent vann. Så…. Det blir en dusj i stedet. Og en lat søndagskveld. Det er planen for i morra er det på’n igjen.
I år tok det litt lenger tid på rehabilitering før friluftsheidi stakk av enn det gjorde i fjor. Faktisk nesten fem og en halv time. Det var myyyye lenger enn forrige gang:
Men det var altså så lang tid det tok før jeg måtte en tur ut og lufte meg. Selv om det denne gangen ble kun en tur med asfalt under beina. Frisk luft er helt essensielt. Også når en skal tilbringe de neste ukene på hybelen her på rehab’en. Og de neste dagenes turmål er allerede i planleggingsfasen, så planen er fortsatt å komme meg ut hver dag. På lista over mål har vi både et tjern og toppen av en slalombakke. Og et helt nyttt sted byr jo på mange spennende retninger både å gå og sykle ellers også. Selv om dagene er rimelig fylt opp med individuelle avtaler, kursing og fellesopplegg. Jeg kommer nok til å stikke av mer. Akkurat det er jeg HELT sikker på.
Nå går det såpass rundt oppi topplokket her at en skulle tro det var lørdag….eeeehhhh; DET er det jo faktisk. Men å «bo seg til» på et nytt rehabiliteringssenter og lade opp til de første dagene med «treningsleir» krever sin kvinne. Så nå blir det horisontalen en time eller to.
For det gjelder å ta med seg mest mulig. Ikke sant? Det var i alle fall det ei venninne skrev til meg etter at jeg hadde sendt henne bilde av pakkekaoset mitt i går. Da var mye av det jeg skulle ha med meg foreløpig spredd ut over hele kjøkkenet. På vei ned i sekker og kofferter etter hvert.
Men nå er det meste i bilen. Jeg har pakket sykkel, klær til uteliv og innetrening. Lesestoff og strikketøy. Og jeg har pakket ved (!).
Jeg kjenner egentlig ingen andre som tar med seg ved når rehabiliteringsopphold er målet. Men de som kjenner meg vet at bålved er viktig. Store deler av vinterhalvåret er jo en ikeabag med bålved standardutstyr baki bilen min. Så også på rehabilitering. Jeg kan ikke tenke meg at det er mulig å være der i tre uker uten bål!
Så da er jeg vel klar. Kaffekjelen og tursekken er i bilen. Det samme er joggesko og tursko. Denne gangen får hengekøya være igjen hjemme. Men ellers har jeg med det meste. Hele livet skal forflyttes noen uker. I morgen blir det roadtrip før jeg inntar min nye hybel og forhåpentligvis blir kjent med noen trivelige medpasienter og fagfolka som tilrettelegger for oss. Og skulle det bli for heftig så er i alle fall bålveden på plass. Og jeg har pakket fyrstikker!
Noen har pakket seg selv. Det gjelder å ta med seg mest mulig.
…satt på den ene siden av gjerdet. På den andre siden av gjerdet satt en annen gutt. I andre klær. Jeg leste om guttene i sommer. Historien var både skremmende, fengslende, ukomfortabel og lærerik. Rett og slett litt utfordrende. Og fortellerkunsten fullstendig besnærende. Synes jeg.
Derfor har jeg lest både om «Alt som er ødelagt» og ikke minst «Gutten på toppen av fjellet». Den siste om en annen gutt. Men fra samme tid sånn omtrent. Flere helt annerledes skildringer av andre verdenskrig. Fra en helt annen synsvinkel. Barnets.
I dag forferdes vi over nye kriger. Kriger der barn bor. Gutter og jenter med og uten pyjamas. Der de lever og skal leke, gå på skole og i barnehage, spise og utvikle relasjoner til andre. De skal sove i pyjamasen sin. I stedet havner de i skuddlinjen og lærer om hat.
John Boyne beskriver det i bøkene sine. Banksy har laget kunst. Med en gang jeg så bildet tenkte jeg på «Gutten i den stripete pyjamasen». Men ser han på bildet egentlig en annen gutt bak et gjerde? Eller ser han seg selv i speilet?
Uansett; vil du ha en fascinerende og noe ubehagelig leseopplevelse så anbefales John Boyne. Og ja: han skriver om kamper og kriger. Mest om de som foregår inne i folk. Og gutten i den stripete pyjamasen – han likna ganske så mye på han andre gutten! Inni også!
Bilde: Art by Banksy. Anbefales å google for den som liker streetart.
De siste dagene har formen vært rimelig slækk. Det har kun vært mulig å gjennomføre MÅ-ting. Som avtaler med leger, fysioterapeuter og slikt. Andre behov har måttet vike. Et ms-skrog som ikke akkurat samarbeider samt tidenes migreneperiode med hittil årets verste anfall på søndag har sørget for det.
At skrotten ikke blir helt og fullt klarert av disse fagfolka er jo ikke lenger overraskende. Allikevel så krever det litt oppmerksomhet. Og en del energi til både refleksjoner og mental bearbeiding. Men da blir det jo ekstra deilig og det kjennes ekstra fortjent når jeg endelig klarer å karre meg til skogs. Til og med etter å ha vært en bitteliten tur på jobb først.
I dag ble det altså endelig tur. For meg en relativt lang tur. Båltur. Med kaffe og pultostskive i sekken. Snøelene som kom da jeg startet turen forsvant. Og da jeg satte meg i bilen for å kjøre hjem kom sola. Bittelitt sent, men helt uvesentlig. Jeg er bare glad for turen. Og håper denne dagen bringer bud om bedre tider for kropp og hode. Jeg kjenner i alle fall at det er mye enklere å takle kveldens smerter når bålturen langs en ny og inntil i dag ugått sti ligger «i banken». Lag deg en god onsdagskveld!
Det trengs bare en håndfull vedskier for å koke kaffe.Går og samler inn penger til MS-forbundet i hele oktober – selv om mine bålturer som regel foregår i grisgrente områder.Oktoberverdenen er gul.Mer lettgått enn Glittertind la jeg merke til…Jeg gikk en tur på stien.
Hvilken personlighetstype er du? Hvordan du reagerer når den første snøen faller om høsten sier muligens noe om hvilken personlighetstype du er? Jeg vet ikke akkurat det, men la oss for bloggens skyld forenkle det hele solid. Hvordan er din reaksjon når den først snøen faller? Jeg vet bare at reaksjonen er enormt forskjellig fra individ til individ.
Noen blir forbanna og rett og slett hater det som kommer ned. De hater både den rene nedbøren av type hvit og ikke minst tanken på at vi har månedsvis med vinter og mørke foran oss. De forbanner glatte veier og kulde. Noen jeg kjenner går så langt at de kaller snøen for «jævelpulver». De ser på snø som heft og gruer seg til å måke. Ikke så vanskelig å forstå akkurat det!
Så har vi den motsatte varianten. Det er de som fascinert kikker ut gjennom vinduet når fnuggene daler ned og ikke kan komme seg i uteklærne fort nok. De som stormer ut og bygger snømann, aker og fanger snøfnugg på tunga før de treffer bakken. Mange av disse lurer på når de egentlig kan ta frem skia. Ofte lenge før det hvite dekker plengraset. Jeg kjenner flest unger som er slik. En og annen overivrig voksen som helst skulle hatt skiføre hele året finnes også. Men min erfaring sier meg at de fleste snøelskere er under 10 år.
I forrige uke kom den første snøen her jeg bor i innlandet. Det kom relativt lite av den. Kun et melisdryss. Det var den første snøen i år. For to år siden kom det mye. I alle fall nok til at brøytebilen fikk mange turer forbi småbruket.
Da var jeg en av de som måtte ut. Og bygge snømann (katt, faktisk). Og fange snøfnugg med tunga. Det er lenge siden jeg var 10. Yrkesskade antakelig.
Dagen etter var det heldigvis litt igjen. Nok til å kaste snøball på blink og bygge «snøtanks». «Snøtanks» består av litt snøballer av type som i snøborg, men satt sammen på en litt abstrakt måte og med mye teknisk utstyr som blant annet er spesielt effektivt om man blir angrepet av helikopter! Nemlig. Det sa ingeniørene som bygde den i alle fall. De var ca 4 år. Hver.
“Det snør! Himlens korrekturlakk over feilstavet sommer…”
(Anne Grete Preuss)
Lett redigert innlegg opprinnelig publisert i oktober 2020.
Fredag og i går var jeg jo så innmari løsningsorientert. Så da var det bare å holde på konseptet og sette i gang og løse søndagen da den kom. Det var i alle fall planen. Siden dette er en hverdagsblogg som handler om livet og hverdagen, MIN, så får jeg vel ofre noen ord på denne søndagen også. Det er mest realt sånn.
For i dag virket ikke migrenemedisinene, nemlig. Dermed blir hele greia med å løse dagen litt mer vrien. Etter først en tablett, så en til, og til slutt en tredje som ikke virket så hadde jo halve dagen gått. Under dyna med propper i øra og gardin og rullegardin for vinduet og enda var det for skarpt lys. Hodet måtte holdes hardt hele tida og kvalmen herjet. Egentlig er to rosa migrenepiller om dagen maksdose…men i kampens hete og dertil desperasjon så prøvde jeg meg og satset på at alle gode ting er tre.
Det vak’ke det! Dermed endte jeg med frokost da det endelig letta litt ca klokka 13. Og jeg våget meg ikke ut av senga bortsett fra på do før klokka var omtrent 14. Det er ikke vanlig. For jeg pleier jo å stå opp. Hæsjtgægg jegharståttopp og så videre…
I går skrev jeg om å finne løsninger. Mentalt var jeg så pragmatisk og løsningsorientert som ekstremutgaven av meg sjøl kan være av og til. Så da natta ble av den heller søvnløse typen, og migrenetablett ser ut til å ha blitt obligatorisk til morraskaffen – ja da var det bare å skru på den løsningsorienterte friluftsheidi’n, da!
Migrenemedisin er jo, heldigvis, en enkel og effektiv løsning. De gangene den virker. Heldigvis var det i dag. Litt fysisk aktivitet pleier også så å si alltid å gjøre godt mot smertefull og stiv kropp. Så da frokost var inntatt og jeg fikk stablet meg på beina og kom i gang med dagen, sånn i halv ellevetida, så fikk jeg så smått gjort litt treningsaktivitet. Balansen blant annet trenes flere ganger ukentlig. Uten egentlig å bli så merkbart mye bedre. I dag var en dårlig dag også. Men sånn er det.
Etterpå så løste jeg behovet for frisk luft med halvannen kilometers gåtur på egen grunn. Jeg er over gjennomsnittet heldig som har egen skog å gå i om jeg vil. Og om vinden var av det lite innbydende slaget i åpent lende, så var det ganske rolig og godt nedi skogen. Og småbrukeren kjører jo såpass mye firhjuling nedi her at jeg har fine stier å gå på til og med på dager der beinet så å si ikke lar seg løfte. De dagene blir «hjemmestiene» lange nok. Som i dag.
Det ble altså en kort tur. Og rett inn igjen etter litt vedbæring etterpå. Og når den første snøen nå daler ned på utsida her, så kjennes det mer enn riktig å tilbringe ettermiddagen foran ovnen som knitrer og varmer.
Så langt har jeg da løst lørdagen også. Med de forutsetningene akkurat denne dagen ga. Dagens stikkord: migrenemedisiner, kort tur og ved.
Når jeg tenker meg om så løser bål og ovn mye her i livet😉 ….
Fortsatt bart og fint i skogen.Bekken er i gang med sesongens kunstprosjekt.
Akkurat det sa jeg til ei dame jeg møtte på tur i dag. Det handlet om været og det handlet om vinteren. Is i grøfter og på vanndammer og frossen gjørme i stien vitner om at den er på vei. Sur oktobervind og rundt null grader bidro også.
Frost.
«Nå går vi inn i 5-6 måneder med kulde!», sa dama. «Ja sånn er det nå i detta landet», sa jeg. «Så da må vi jo bare løse det». «Bare» med litt ironi…. Eplekjekk er jeg jo også.
Men igjen; konsentrere seg om det en kan løse, så klart. At det er vinter, kaldt, og at været er sånn eller slik; DET får vi ikke gjort noe med. Men hva er det jeg kan gjøre noe med? Hva kan jeg løse? Hvordan skal jeg forholde meg til denne vinteren som er i anmarsj?
Jo, jeg som er glad i å være ute på tur kan for eksempel være litt kortere tid på tur om gangen. Hvor deilig er det ikke å komme inn igjen etter en totimers tur ute i kulda? Antakelig blir det ikke noe bedre etter fire timer. Og jeg kan kle på meg mer når jeg går ut. Selvsagt. For ikke å snakke om å raste et sted jeg kan gå inn i ei koie eller en gapahuk og i beste fall fyre opp ei grue eller et bål.
Jeg har jo allerede måttet redusere lengden på turene i kilometer, grunnet funksjonsnedsettelse, men «lengetur» har jeg jo fortsatt med. Men lengetur i sakte tempo og en hel haug med pauser kan fort bli litt småkjølig på denne tida. Funksjonsnedsettelser har krevd hjelpemidler. Heldigvis fins det fagfolk som bidrar til, om ikke akkurat å løse, men i alle fall å bedre min mulighet til å løse slike utfordringer. Så er det jo opp til meg å bruke hjelpemidlene og fortsette å sykle og gå.
Hjelpemidler bidrar til at JEG kan løse en del utfordringer.
Jeg kan ta ei pause i syklinga. Sykkeltur er kaldt om dagen! Jeg kjente i dag at det snart er på tide å «hermetisere» den sykkelen for sesongen. Og så kan jeg glede meg til snø og trugeføre. Varmt i stedet for kaldt drikke i sekken hjelper også. Og varmt drikke slukker tørsten det og.
Refleksjonen kom også i form av tanken på «hvordan løser jeg det egentlig på dårlige dager?». De dagene jeg er i enda dårligere form enn til vanlig og det koster nesten alt av krefter bare å komme seg på do om morran. De dagene da kroppen sier vilikkekanikkeorkerikkebareglemdet, mens hodet bare vil og vil og vil? Ofte løses det med trass. Jeg står opp allikevel. Men det er mange dager med begge bena, armene og hodet sugd fast langt nedi «blautmyra» hele dagen, ja.
I går var det en slik dag. Da ble eneste turen ut til og fra postkassa. Men jeg bestemte meg for det. Og da var det greit. Jeg løste det slik i går.
Akkurat i dag løste jeg det også. For i stedet for å tenke at dagen gikk i vasken, så bestemte jeg meg for å ta en kortere og snillere tur. Altså, ETTER at formen hadde blitt bittelitt bedre, så klart.
Og det ble en god opplevelse. Og når alle vet at litt er bedre enn ingenting, så er jeg strålende fornøyd med egen innsats. Og egen evne til å løse noe når forutsetningene ikke er noe jeg får gjort noe med.
Jeg holder jo i grunn på å ta en slags uformell master i «hvordan løse hverdagen som varig syk med både den ene og den andre diagnosen». Altså hva gjør jeg med det jeg fortsatt har kontroll på? Om noen dager reiser jeg på rehabilitering igjen. Jeg har store forhåpninger til at det fins kompetanse der som kan gjøre meg mer løsningsorientert enn jeg er. For det gir mestring.
Det er vel egentlig mantraet: «Hvordan kan jeg løse det her?» «Hvordan kan jeg skape meg en hverdag med noen gode opplevelser og som kjennes meningsfull?». På tross av smerter, funksjonsnedsettelser, fatigue og oppfølgingstimer. Og til tross for behandling og oppfølgingstimer på alle bauger og kanter.
I dag hadde jeg altså et lyst øyeblikk og var relativt løsningsorientert, syns jeg. Og ble belønnet med tur, røde kinn og en grunnleggende tilfredshet både fysisk og psykisk. Jeg tror jeg må bli enda flinkere til å tenke løsningsorientert når det gjelder alt, egentlig. Resten av fredagen skal løses med fyr i ovnen, pledd, refleksjon om å løse greier og en sjokoladebit. (jug: mange sjokoladebiter…blant annet…) God helg!
Nyter utsikt og satser på innsikt om å være løsningsorientert.
