For noen av de heldige som fortsatt mangler personlig erfaringer med realiteten så ser sannheten slik ut: Jeg syns det er så tungt å stå opp om morran at jeg heller velger å bli i senga her hjemme og få «betalt» i AAP av NAV. Det er jo så mye lettere enn å dra på jobb og tjene mine egne penger. Jeg får antakelig for mye i AAP da, siden jeg ikke er motivert nok til å jobbe. Hvis AAP, trygd eller whatever ligger på et så lavt nivå at jeg så å si ikke overlever på det, så vil jeg sikkert på magisk vis bli så frisk at jeg kan dra meg opp og på jobb! Jeg burde jo valgt arbeid framfor MS og kreft, jeg skjønner jo det. Der er vi enige, nemlig. Og jeg heier jo på individets valg. Så lenge individet har noe! Valg altså. Min feil, jeg skjønner det. Jeg valgte jo å være syk, for det var så lettvint. Og lukrativt. Jeg burde valgt noe annet.
Noen ganger har jeg ikke stått opp, eller jeg har gått og lagt meg igjen midt på dagen. Da ligger jeg kanskje og drar meg under ei helsevesendyne… Hau!
Endelig er det noen som har knekt både MS-koden og kreftkoden. Det handler jo bare om å stå opp. At jeg ikke har tenkt på det før. I dag sto jeg opp. Hele forrige uke også. Hver dag hele livet bortimot så vidt jeg husker. Minus et par dager i fjor da jeg var innlagt på sykehus grunnet noe kreftoperasjonsgreier, infeksjoner og bivirkninger av medisiner. Jeg er klar jeg, Elin og Trygve. Jeg har både stått opp og jeg har motivasjon. Jeg regner med dere er klare til å ansette meg? Jeg kan jobbe et par timer i uka, midt på dagen, hvis kroppen er i form. Jeg kommer i morra. For jeg har tenkt å stå opp da også. Eller i overimorra. Eventuelt neste uke. Kanskje. Tror jeg. Jeg vet ikke riktig… Det er ikke så forutsigbart livet i denne kroppen. Men det går vel bra? Det haster vel ikke så fælt? Fem prosent stilling med fleksibel arbeidstid, ikke noe tidspress, pause når jeg trenger det og oppmøte når det passer i forhold til dagsform og avtaler med NAV, sykehus, fysioterapeuter og andre behandlingsinstitusjoner. En drømmearbeidstaker. Akkurat en sånn som Trygve og Elin heier på.
Trygve fungerer jo godt med sin MS-sykdom, ikke sant? Han er eksepsjonelt god til å stå opp om morran, han. Så det burde vel være enkelt for meg også!? Hvis jeg bare gadd å stå opp om morran!
Jeg er glad jeg er varig syk kun med de sykdommene jeg har. Tenk for et handicap slike som Elin og Trygve har: total mangel på empati og realitetsforankring for den som har det annerledes enn dem. DET hadde vært fælt det!
Hørt om Prøysen sin «Du skar få en dag i mårå…», der han synger om «der kjærringa er hest»? Der har jeg vært i dag. Med hest. Eller, hesten var jo der fra før. Jeg kom kjørende. Og så ble det ridetur. Det klarte vi fint. Og til slutt skulle det bli selfie. Av både kjærringa og hesten:
Både friluftsheidi og Kolfinna holdt på å blåse bort, men begge var enige om at det hadde vært en fin tur. Tror jeg.
Det gikk sånn passe. For både kjærringa og hesten. Vi er nok bedre til å være på tur. Begge to. Og heldig var jeg som slapp å være hest sjøl. Kjærringa egner seg nok tross alt bedre «på» hest enn «som» hest. Hu egner seg nok ikke så godt på sjølfi, heller. Der må det nok i tilfellet øves mer. Om hu gidder.
I oktober 2021, på akkurat denne dagen, skrev jeg innlegget under. Det var FØR både MS var konstatert formelt og FØR kreftdiagnosen. Det har foregått mange kamper, både på banen og på innbytterbenken, etter det. De på banen har foregått uten meg. Og ellers har kampene for det meste dreid seg om i det hele tatt å nærme meg innbytterbenken. Eller ikke havne enda lenger unna, kanskje…Men jeg har fått på meg drakta, eller turbuksene, da. Ganske ofte. Satt på sidelinjen, avskiltet og avskrevet som irrellevant i mange sammenhenger i hverdagslivet. Men rett som det er på beina. Om enn litt på skrå 😉
Jeg kan til og med stabbe rundt i blautmyra med sekk innimellom. Og det går nesten alltid bra…
Innlegget fra oktober 2021:
Ute på banen foregår kampen. Spillerne løper etter ballen, enten i et system de har blitt enige om eller eventuelt litt på måfå. På sidelinjen står de som ser på. Og på innbytterbenken sitter de som nesten, bare nesten er gode nok til førsteelveren.
I verden går hverdagen sin gang. Folk haster avgårde til jobb i bil eller på buss og trikk. De leverer unger i barnehagen. De smører matpakker. Og de går på møter. Siden de har gode rutiner og evne til å gjøre flere ting på en gang så rekker de alt sammen. Etter jobb lager og spiser de middag med familien, kjører unger til aktiviteter, trener og møter venner og familie i sosialt lag.
Her fra eksil virker alt dette hverdagslige mer og mer magisk. Tenk å kjøre til jobb litt før det blir lyst om morran. Kanskje med en kaffekopp i midtkonsollen Tenk å få velge fra «gåutavdøra-klærne» i skapet og ikke de slitte joggebuksene og den nuppete ulltrøya i haugen ved senga. Ei godt brukt turbukse hadde vært en høydare!
De som orker å være utenfor huset i åtte-ti timer hver dag er for meg for tida overmennesker. Sånn som 5-barnsmødre som jobber fullt som leger og er fotballtrener for 8-åringen og sitter i FAU på barneskolen i tillegg. Intense greier. På linje med slike som kan holde pusten under vann i fem minutter. Hvordan klarer de det?
Jeg skulle ønske jeg var god nok til innbytterbenken. Der er det i alle fall en bitteliten sjanse for å komme utpå. Akkurat nå er jeg utafor. Ikke på benken engang, men på sidelinjen. Mitt navn glimrer med sitt fravær både i lagoppstillingen og på jobbens vaktliste. Turbuksa kjennes stiv ut og i går oppdaget jeg at jeg hadde ei pen kåpe. Den ble sist brukt en gang i midten av februar og har hengt gjemt og glemt bak det meste siden da. Litt sånn som meg.
Når “innbytterbenken” min ser slik ut så skjønner alle at ingen har vært på den på ei stund.
Kilde og inspirasjon: Men du ser ikke syk ut, Ragnhild Holmås, 2020
så får jeg masse assosiasjoner. Nærliggende er det å tenke på windows – som benyttes i dette øyeblikk. En annen flyktig tanke er at vinuene i huset her så definitivt skulle vært pusset. Det blir en annen gang!
Så var det det med vindusplass. Lurer på om avleggeren som kom med toget, æææææ jug; buss for tog i dag. Det var lite folk på bussen så jeg tipper hun hadde vindusplass.
I et vindu kan man oppleve både innsikt og utsikt. Det kan være et vindu mot verden. Et sted vi kan sitte og betrakte det som foregår på utsida. Eller vi kan stå utafor og kikke inn. Kanskje lengte både ut og inn?
Jeg er glad i vinduer med utsikt. Jeg liker jo best å være på utsida av vinduet, egentlig. Og det bærer bildearkivet preg av. Om jeg er på innsida så er utsikten gjennom vinduene som regel dokumentert. I alle fall dersom jeg finner utsikten interessant. Jeg velger ofte vindusplass. Rett og slett fordi jeg kjenner at utsikt kan hjelpe meg å få innsikt.
Fra mitt eget vindu kan jeg oppleve denne utsikten. Over både drivhus og verden.
Utsikt.
Utsikt over vann er best.
Det går an å stå på utsida og kikke inn også.
En gapahuk i en gammel kjeller – med vindu og utsikt.
Med utsikt til toppene. Nedre Dørålseter.
Perfekt utsikt til turplanlegging. Her var det innsikt nok til å holde seg unna toppene i bakgrunnen. Blant annet.
Fotografen var livredd, men utsikten var fin. Og ja, undertegnede er fortsatt redd for høyder. Og pariserhjul. Det er vel en slags innsikt.
Og da måtte jeg jo «reise» tilbake til Funchal på Madeira.
Rua Santa Maria var lenge et sted for Madeiras akterutseilte matroser og lyssky aktiviteter. I dag er gaten full av små barer og restauranter og framstår både trendy og attraktiv. Da avleggeren og jeg besøkte byen i mars, så måtte vi selvfølgelig ta gata med de hundre dørene i øyesyn.
Gatekunsten, som ved første øyekast ser tilfeldig ut, ble iverksatt av tidligere kulturminister João Carlos Abreu i 2010. Kunstprosjektet “Åpne dører”, der lokale kunstnere fikk utsmykke de gamle, falleferdige inngangsportalene i Rua Santa Maria forvandlet bydelen fra gammeldags til trendy på en, to, tre. Både abstrakt og figurativ kunst pryder portalene. En havfrue her, et fargerikt kart der.
Jeg telte aldri om det virkelig var hundre dører. Men at de var flotte var det ingen tvil om. Og forskjellige. Her er noen av dem:
Mitt «favoritthuskebilde» havner derfor på blogg. På bildet husker min bestemor og bestefar mens de poserer for fotografen. Om jeg ikke tar helt feil så foregår huskinga en eller annen gang på slutten av 40-tallet. De huskende ungdommene var gift i 68 år. I dag fins de ikke mer.
Men bildet minner meg om å huske. Både om jeg finner ei huske i en park eller mellom to trær eller i overført betydning. Det er mange minner å huske på. Disse to er del av mange og manges.
Gårsdagen ble en sånn dag. En dag med mye tid i horisontalen, og der den eneste turen ut døra var tur retur postkassa. Slett ikke verst, det er vel sånn omkring femti meter dit… Men det var sol og det meste av den horisontale virksomheten kunne gjennomføres på den innglassede balkongen.
I dag, derimot, var formen bedre. «Bakkeintervall» foreslo småbrukeren da. Kjempeforslag! Men jaja. Det er jo relativt effektiv trening da. Spesielt for slike som meg som går med staver. Heldigvis planla han ikke så mange, og dessuten hadde han både kaffevann og kanelsnurrer i sekken. Så da vi bare fikk hentet alt vi hadde glemt så ble det bittelitt bakkeintervall og myyyye bål! Akkurat en passe porsjon for den som må leve «livet i små porsjoner».
Heldigvis ikke like langt som til Glittertind. Og heldigvis høy bål- og kanelsnurrfaktor etterpå.
Bildet av trappa er tatt på Oppistun Børli, Hans Børli sitt barndomshjem i Eidskog. Jeg ser for meg at dette er kjøkkentrammen han beskriver i diktet. Huset er borte, da det brant i 1969. Bare kjøkkentrappa står igjen. Den kalte Hans Børli for sitt «alter». Det vokser markjordbær mellom trinnene.
To år på rad har jeg hatt gleden av å tilbringe et par dager her mens småbrukeren har drevet restaurering av bygninger som fortsatt står. Et magisk sted med helt spesiell stemning. Det er fint å sitte der på trammen og kikke ut over vatnet Børen, slik Hans helt sikkert gjorde mange ganger.
