I går var det klart for avleggerens årlige eggjakt. Det har blitt en tradisjon. Egget er det samme som det har vært siden dama var sju eller noe. Innholdet er nytt. Og ikke minst jaktmetode og jaktopplegg. Vi har kjørt alt fra «let til du finner»-varianten. Innom «følg den røde tråden» til fjorårets ledetråder. Da var det lagt ut ledetråder som med litt tolking og tenking førte avleggeren til neste ledetråd, og den neste og til slutt til egget. Via mange mellomstasjoner så klart.
I år måtte nytt konsept tenkes ut. Og siden det skal by på både moro og utfordringer for en litt over middels oppegående universitetsstudent, så krever det en liten smule tankevirksomhet og kreativitet fra påskeharen. For det er jo hen som gjemmer egget, ikke sant? Påskeharen hadde tenkt ut passende opplegg og avleggeren ble utstyrt med et noe udetaljert og passe dårlig kart, litt som Monsen på villspor, om du har sett det.
Med følge av småbrukeren la hun ut på tour-de-påskeegg rundt omkring på eiendommen. Hun fant alle ledetrådene og etter litt fram og tilbake, blant annet oppdaget vi at påskeharen hadde lagt inn en feil, klarte hun å knekke koden. Ledetrådene ble satt sammen til et meningsfullt resultat og egget ble funnet. I år også. Bra det er et helt år til neste gang. God tid til å klekke ut en ny utfordring. Tipper påskeharen har jaktopplegget klart minst dagen i forveien i 2023 også.
Jeg skal ikke påberope meg å være spesielt samfunnsengasjert. Som de fleste andre så er jeg meg selv nærmest. Det vil si at jeg engasjerer meg i ting som har direkte betydning for meg sjøl, mine nærmeste og mitt liv. Det hender en gang i blant at engasjementet går utover sine vante rammer. Krigen i Ukraina for eksempel, har opptatt meg en smule.
Jeg har på tross av min egen navlebeskuing fått med meg flere oppslag i media om ei ungjente som har fått nevnte spørsmål mange ganger. «Er du jente eller gutt?». Rett og slett fordi hun har valgt kort hår og det vi tradisjonelt vil beskrive som lite feminine klær. Altså er fraværet av rosa, kjoler og stæsj rimelig komplett. Jeg begynte å tenke.
Like etter at jeg hadde lest om denne sterke tenåringen befant jeg meg på museum der en av utstillingene dreide seg om jenteleker og gutteleker. Det var Kvinnemuseet i Kongsvinger som satte fokus på dette. Blant annen kvinnehistorie, aborthistorie og ikke minst utstillingen «Lesbene gjør opprør».
Som barnehagepedagog kan jeg vel være den nærmeste til å skrive under på at jeg er en smule yrkesskadd på dette området. Så da denne utfordringen dukket opp, antakelig laget for besøkende barn, så kom engasjementet. Og tankene. Og jeg begynte å gruble.
Lurespørsmål…
Et annet spørsmål jeg som besøkende fikk var «Har hesten alltid vært ei såkalt jenteleke?» Neida, den har jo ikke det. Det var småguttene som lekte med hester før i tida. Gyngehester, tinnsoldater med krigshester, kjepphester og hester med gårdsredskap. For eksempel trehester. My Little Pony og Barbiehesten kom langt senere. Jeg husker dessuten tegneserien «Silkesvarten». Jeg tror også bestemt at jeg var innehaver av en rød gyngehest en eller annen gang på 70-tallet.
Og som Ylvali som har blitt jaget ut av jentegarderoben; det har jeg også nesten. Jeg ble ikke jaget, men jeg husker fortsatt at jeg fikk denne kommentaren etter meg en gang jeg som barn måtte en tur på jentedoen etter et skirenn eller noe slikt: “Var ikke det en gutt?”, sa de store jentene som sto ved vasken. Det la seg oppå kommentaren fra han som brøytet veien en dag jeg gikk til skolen og krysset veien for at han skulle få gjort jobben sin. “Det var flink gutt”, sa’n. Jeg var for beskjeden for å protestere begge gangene. Jeg var jo bare pre-friluftsheidi, ikke Ylvali. Heia henne! For meg ble vel resultatet at jeg sparte til langt hår så fort jeg var stor nok til å bestemme sjøl.
Hvor bevisste er vi egentlig? Og hvorfor må ungjenter og -gutter få spørsmålet «er du jente eller gutt?» med en gang de skiller seg ut fra det vi tradisjonelt er vant til å se? Jo, fordi vi foreldre, besteforeldre og pedagoger fortsetter å ruske gutta i håret og applaudere hvor tøffe de er mens vi tar jentene på fanget og skryter av den nye, rosa paljettgenseren deres. Og maler jenterommene rosa og gutterommene lyseblå…
Det eneste jeg kan si til mitt forsvar var at avleggeren her i huset levde med knallblått rom med lysegrønne møbler i mange år. Det ble malt rett før hun ble født. Uten at vi visste om hun kom ut som gutt eller jente. Hvor det røk? Da hun insisterte på lilla da rommet skulle males igjen da hun var 8… Lilla matchet bedre til både Littlest Pet Shop og Bratz…
Ja, nettopp.
Historien til Ylvali som er lei av spørsmålet finner du her:
Et «gammelt» innlegg fra 2016, og med reprise i 2020, «rant meg i hu» som det heter her om dagen. Det kom i grunn i forbindelse med at småbrukeren har skiftet jobb. Til et sted med mange høner….eeehh, damer. Muligens foregår det kakling i den kjøkkenhagen. Jeg skal høre med ham om et par måneder. Og siden det er høysesong for høner, les påske, samt at jeg fortsatt kakler mer på sosiale medier enn ansikt til ansikt og at det så vidt jeg har skjønt også kakles en del i deler av bloggverdenen, så syns jeg det var god grunn til å poste en reprise igjen. Påskehøner og kakling i kjøkkenhagen må vel ha en viss relevans også i 2022.
Dette er altså hva jeg skrev i mitt tidligere bloggliv da utfordringen besto kun av stikkordet «høne».
Høne sa utfordreren at jeg skulle skrive om. Eller var det noen høner som sa det? Kakling i kjøkkenhagen, eventuelt i hønsegården var en av assosiasjonene da. Høne av typen som bor i skogen og som vårkåte orrfugl og tiur spiller for og gjør seg til for er en annen assosiasjon. Skravlehøner. Kaklehøner. Hvit italiener… og rett og slett høne. Høne er i følge wikipedia en æse i norrøn mytologi. Mer om det senere. Høna har sitt eget opplysningskontor! Opplysningskontoret for høne, må vite. I tillegg så leser jeg på nettet om tre gode grunner til å spise høna. Jeg kan nok komme på i hvert fall tre gode grunner til ikke å spise høna også, kjenner jeg. Og hva kom egentlig først; høna eller egget? Mye artig hønestoff å ta fatt i, som man skjønner. Og da tenker jeg ikke på fjær. Og ikke koffert.
Kakling i kjøkkenhagen.
Så heter en bok av Sven Nordqvist som nesten ikke handler om høner i det hele tatt. Derimot handler den om en katt, Findus, og eieren, den noe eksentriske småbrukeren og ungkaren Pettersen. Jeg har med stor iver og glede lest om Pettersen og Findus både til eget barn og andres. Og sett dem på film. Pettersen har høner i hønsehuset. De gjør seg både i bokform og på film. Og de kakler. Både i hønsehuset og i kjøkkenhagen. Om det meste. Spesielt om andre og om noen gjør noe som er litt uvanlig. Da girer de seg opp til et spektakulært nivå der fjæra fyker. Og de kakler om det. Som høner flest.
Det bor ingen hane i hønsehuset til Pettersen. Ergo er de bare damer der. Jeg lurer litt på om det hadde blitt kaklet like aktivt om det hadde vært en hane tilstede. Hadde de dempet seg eller hadde de kaklet enda verre? Jeg mistenker at de hadde kaklet en del for oppmerksomhetens skyld, men viktig kakling hadde de nok tatt når hanen var vekk. Sov eller var på do eller noe.
Høner er som regel flinke til det. Å kakle. Spesielt da det bare er de og de andre hønene tilstede. Damer også. Spesielt når det bare er de og de andre damene tilstede. Jeg vet det er en påstand, og noen er sikkert uenig. Den uenigheten kan du gjerne kakle litt om sammen med venninner eller andre høner, unnskyld damer, som du foretrekker til formålet. Helt innafor. Jeg har imidlertid øvd i over 47 år (nå 49) på å være jente, dame, høne, whatever, så jeg står for påstanden. Kakling er ei hønegreie. Hanene driver med noe annet. Galer for eksempel. Og brisker seg og sparker i bakken. I alle fall et par av de hanene jeg kjenner. Denne for eksempel:
Hønsehus med kakling, og hane.
Damer kakler ikke bare i kjøkkenhagen. Altså i gamle dager, og da mener jeg ikke på 90-tallet eller der omkring, men da a bæssmor var ung, da kaklet de nok en del i kjøkkenhagen, tror jeg. Hun er født i 1929 og kjøkkenhage var derfor et naturlig oppholdssted for jentene og dermed kaklinga på den tida, tenker jeg. Nå for tida er min erfaring at damer kakler en del andre steder også. Over et glass vin, for eksempel. Da kakler vi fælt! Kaklinga kan nok eskalere i både hurtighet, intensitet og ikke minst lydstyrke etter hvert som kaklemiddelet(les: vinen) virker. Ukontrollert kakling kan oppstå. Undertegnede har vært borti både vin ved navn «Skravlevin» og «Brisa» så det ligger liksom i prisen.
Vi kakler hvis vi sitter sammen med noen på bussen, eller kjører bil sammen. Vi kakler på telefon og chat. Og det kakles på jobb. Både i og utenfor pauserommet. Jeg har opplevd kakling på pauserommet som har vært både i dybde og tema såpass intenst at hanen som ankom så seg nødt til å forlate åstedet. Han var heldigvis såpass ung at det muligens er håp for at han kommer seg i løpet av en 10-15 års tid. Ellers så har undertegnede også deltatt i kakling som var såpass viktig at fjelltur måtte avbrytes. Sekk av og kaffe og sjokolade fram. Kaklingen i dette tilfellet krevde såpass med konsentrasjon at makspuls i tillegg passet dårlig. Fin kakling forresten. Lite tilhørere sånn pluss minus 1500 meter over havet.
Sekk av, kaffe og sjokolade fram: viktig kakling pågår!
Kakling i kjøkkenhagen, hønsehuset, over vinen eller på fjelltur kan være fryktelig tilfredsstillende. Ingenting er som å dele tanker, nyheter og spørsmål med andre høner som en kjenner. Og det beste er hvis medkakleren har både nyheter og tanker å dele. Da kan kaklinga ta nye høyder. Noen ganger så store høyder at en eller flere av hønene nesten detter ned av pinnen sin.
Undertegnede har gått på ei kakleblemme både en og to ganger. Kakling som har kommet ut av kontroll på den ene eller andre måten. Fort gjort å kakle for aktivt over et glass eller i kampens hete ellers. Da er det mulig noen får en høne å plukke med meg eller deg etterpå.
Lurer på om Høne i norrøn mytologi var fæl til å kakle. I følge Voluspå var Høne så heldig å få være med Odin og Lodur å skape de første menneskene, Ask og Embla, ved å blåse liv i to trestokker som hadde drevet i land på en strand. Det var nok vanskelig å ikke kakle om det til både venner og familie etterpå. Høne var også kalt «Odins vakre venn» og da var det sikkert en del som var mer enn villige til å høre på kaklinga hans.
Hva skal til for at du detter ned av pinnen din? Eventuelt oppfører deg som hanen som måtte forlate hønsegården, ehhh pauserommet, tidligere i innlegget? Hvor går grensa di? Hva er det greit å kakle om? Hvem er det greit å kakle om? Trenger det å være sant det vi kakler om? Og ikke minst, hva skjer når ei av hønene eller damene tar kaklinga med seg ut av hønsehuset eller pauserommet og kakler det videre i neste hønsehus eller over neste glass vin?
Er det da det går dit høna sparker? Og hvor, eventuelt hvem, sparker påskehøner?
Dagens plan var en tur langs innlandshavet. Vi så fram til bar bakke, kanskje en og annen blåveis og finfin utsikt over bølgene på vannet. Varsel om kraftige vindkast fra dårligst mulig retning gjorde at vi lagde plan b. En ny sti som vi hadde hørt mye fint om og i et turområde som var nytt for oss. Det måtte det bli.
Så begynte vi å tenke på hvor åpent det egentlig var dit vi hadde tenkt oss. Og vi kikket ut kjøkkenvinduet og fikk øye på både bjørk og gran og til og med buskfuru som slet med å holde på verdigheten i vindkastene. Fristelsen var ikke alt for stor.
Ble det dørstokkmila som skulle vinne denne søndagen? Småbrukeren tok ansvar, skar gjennom og bestemte at søndagsturen denne gangen måtte foregå i skogen. Plan c. Helst der det var såpass tett mellom trærne at vindkastene ikke kom til. Dermed ble det en sti vi har gått før. Og det ble brodder på undertegnede. For oppi her og inni skogen, i alle fall der det er såpass gløtt i skogen at det er plass til en sti, ja der er det snø og is enda. Men også ly. Ly for vinden som suste i tretoppene. Småbrukeren kunne selvfølgelig gå uten brodder. Han har i følge seg selv så god motorikk at han ikke har behov for slikt…
Vi fant en fin bar og tørr plass i sola. I le for den sure vinden. Med noe begrenset utsikt riktignok men helt klart midt i matfatet for skogens innvånere. Så mange spor etter både elg og ekorn er det lenge siden jeg har sett på et sted. Og så mange spor etter ekornmåltider, det vil si demonterte grankongler, er det også lenge siden jeg har sett.
Heldigvis slapp småbrukeren og jeg å spise kongler på turen. Vi fikk luftet kokeapparatet og det ble både kaffe og ikke minst kanelsnurrer varmet over gassbluss. Bra diett for slike som oss. Ekornet som satt i grana nedenfor lot seg hverken lokke med ekornspråk (ulike varianter av smatting og lokking) eller lovnader om en smak av kanelsnurren. Han forduftet en eller annen gang mens kaffen sto og trakk.
Vi drakk og spiste opp og ruslet tilbake til bilen. Og med den motvinden som kastene hadde å by på så var vi i grunn fornøyd med at vi valgte plan c for denne søndagsturen. Og småbrukeren hadde så mye kanelkraft innabords da han kom hjem at han forsvant til ei treningsøkt. Jeg la meg på sofaen 😊
Søndagsturdiett.Ikke av de videste utsiktene jeg har hatt under en rast, men ganske lunt.
Er det mulig! Ja det er det. Han gjorde det igjen. Fredag kveld, like før Monsen skulle på villspor igjen, ble tv-en svart. Helt død. Feilsøkinga ga ingen synlige resultater og kundeservice hadde tatt helga. Vi begynte å se fram til ei fjernsynsløs helg. Ja egentlig ei hel påske uten påskekrim, nyheter og påskenøtter…
Litt videre meget lokal forskning avdekket plutselig at internettboksen var helsvart. Den er jo hvit da, men alt som egentlig skulle lyse både blått og lysegrønt var altså svart. Det var helt dødt i den boksen. Ok. Var internettet ute i bygda tro? «Ingen kjente driftsproblemer» meldte leverandøren på sin nettside da jeg endelig kom inn på den via et meget ustabilt 4g. Javelnei.
Småbrukeren iførte seg hodelykt og startet litt mer målrettet forskning. Denne gangen i ledningsnettet bak både tv, internettboks og tv-boks.
Akkurat ja! Feilsøkingen ga resultater. Strømtilførselen til internettet, nemlig. Grunnen til at det meste var svart befant seg en halvmeter unna. Ikke mindre enn to tydelige brudd fant han. Når isolasjonen er borte og de ulike trådene forstyrrer hverandre så kuttes strømmen. Da blir det meste svart.
Så ja, han gjorde det igjen. I november var det ladekabelen til den splitter nye laptopen. Nå var det strømtilførselen til internettet. Godt tygd og herpa. Smakte sikkert lakrislisser.
Og den hovedmistenkte? Katten Yoda? Han måtte ut en tur… Igjen.
Det er nordavind fra alle kanter. Det meste utafor her ligger flatt og det blåser med snøeler i kasta. Riktig ufyselig. Såpass at katt og friluftsheidi holder seg unna alt som heter friluft. Vi fyrer i ovnen og sørger for at sofaen er i bruk.
Hagesentrene og blomsterbutikkene frister derimot med vår. Det bugner av påskeliljer, stemor, tulipaner både med og uten løk, krokus og andre vårfristelser. Tåler -5 grader sto det, så jeg. Jeg er skeptisk.
Alt jeg gikk til innkjøp av var noen korte og beskjedne liljer som i grunn fortsatt var mer løk enn blomst. Og jeg er definitivt usikker på om de kommer til å vokse og bli til blomster noen gang. Men de har havnet på trappa. Selv om minusgradene nok har vært nærmere tosifret de siste nettene.
«Du kan jo ta dem inn om natta», har jeg hørt. Jada, det kan jeg. Jeg er helt sikker på at jeg muligens kommer til å huske det i alle fall den første kvelden. Etter det går det nok som vanlig. Altså dit høna sparker. Dessuten er hele pottehistoria såpass tungt at å drive å flytte på den er helt uaktuelt.
Vi får se da, vøttø. Blir det så kaldt at alt fryser fast så blåser det i alle fall ikke avgårde med nordavinden!
Denne uka begynte jeg virkelig å dra på åra. Altså, det er jo for så vidt ikke noe nytt. Heller noe som har skjedd gradvis, vil jeg si. Ikke desto mindre så kommer påminningene rett som det er. Og denne gangen litt sånn overtydelig, syns jeg.
Jeg fikk puppebrev. Det syntes ikke utenpå at det var det. Og brev fra sykehuset er ikke så helt uvanlig her i huset for tida, så overraskelsen var i grunn stor da det viste seg at det var akkurat det. Et puppebrev. Jeg hadde ikke forventet det enda. Ikke på mange måneder. Jeg har jo akkurat rukket å bli 49!
Men puppebrev fikk jeg. Et viktig sådan! Jeg fikk brev fra mammografiprogrammet. Det skjer det året du fyller 50. Altså hvis du har pupp da. Damepupp. Du undersøkes for uregelmessigheter for å avdekke eventuell brystkreft. AS Norge har bestemt seg for at det er verdt å sjekke puppene våre når vi kommer til en viss alder. De vil ha meg inn til mammografiundersøkelse. Puppeundersøkelse. De understreker at det er frivillig da. Fint det. Men for meg er det ikke noe å tenke på!
Ja, de sier det er ubehagelig. Direkte smertefullt, vil en del påstå. Men som’n sa i Kompani Lauritzen: «smerte er midlertidig…». I alle fall denne typen, vil jeg tillegge. Og en slik midlertidig smerte vil aldri skremme meg fra å ta den undersøkelsen. Konsekvensene ved å gå med uoppdaget brystkreft skremmer meg mye mer!
Det er ingen i min familie som har fått brystkreft, hevder du kanskje. Det gjelder meg også. Men det hjelper ikke. Det er ingen i min familie som har hatt hverken MS eller hudkreft heller. Men jeg fikk det for det.
Så jenter! Du ja! Om du er 50 år ung og nettopp har fått tilbudet, eller om du er eldre men aldri før har gått: møt opp! Eller ring mammografiprogrammet og be om time! Du har ikke råd til å la være! Og de som bryr seg om deg har ikke råd til at du lar være heller!
For nøyaktig ett år siden så fikk jeg altså brev fra helsetjenesten her i AS Norge. I følge dette blogginnlegget reagerte jeg visst med å bli forbanna:
Jeg hadde ikke behov for utredning og behandling, sto det der…. Slik ble jeg altså vurdert for et år siden. Jeg vet ikke helt om jeg skal le eller grine. Akkurat nå kjenner jeg at jeg kan strekke meg så vidt til å dra på smilebåndet. Sånn kan det altså gå.
Men som jeg skrev den 6.april 2021; trass.no hadde ikke lagt opp! Dermed ble det klaget og anket både fra meg selv og fastlegen. Og her sitter jeg i dag. Joda, AS Norge, jeg hadde visst behov. Det gjaldt bare å utrede litt. En utredning som sendte meg ut på en rimelig vill og ikke så veldig velkommen klatring på statusstigen for diagnoser, egentlig. Men som også sendte meg i fanget på de rette folka. De som virkelig har potensiale til å møte mine behov!
Jeg kjenner ikke akkurat noen trang til noe «den som ler sist ler best» i dette tilfellet. I går brukte jeg helsevesenet godt. Selv om jeg ikke fikk utrettet noe som helst og det hele i grunn kan kalles bomtur både for meg og fagfolka. Jeg hadde faktisk FOR store behov.
Med litt hygge attåt så ble det omtrent nøyaktig ti timer på farten. I dag lå jeg under dyna til klokka var 13.30. Dagen derpå, kan man vel trygt si. Så jadda, nå er vi i alle fall enige om at jeg har behov!
Dagens oppmøtested var Radiumhospitalet. Siden jeg var så ung og sprek, som kirurgen sa for en fjorten dagers tid siden, ville Oslo Universitetssykehus ha meg med i en studie. En kombinasjon av immunterapi som del av kurativ kreftbehandling.
Jeg veide for og imot og bestemte meg for i alle fall å møte opp. Etter å ha lest 16 sider informasjon om gjennomføring og bivirkninger. Jeg hadde vel egentlig bestemt meg for å takke ja. Så meningsløst som denne helsa nå engang oppfører seg, så tenkte jeg at det var liksågodt å gjøre det beste ut av det. Være litt nyttig, rett og slett. Muligens få noe meningsfullt ut av det.
Men ble jeg godkjent? Neida! Da legespesialisten var godt i gang med forklaringer og utredninger så nevnte jeg nemlig bokstavene M og S. Multippel sklerose.
Slike folk var det visst ikke noe særlig å ta med i slike studier. Og et eller annet sted på veien hadde altså informasjonen om at jeg var den helt begrenset lykkelige innehaver av denne sykdommen forsvunnet.
Så jeg ble forkastet. Ikke godkjent. Ikke noe forsøkskanin her i gården. Og ikke noe testmus.
Så da er jeg tilbake til lokalsykehus. De ble ikke kvitt meg så lett, nei😉
Det meningsfulle var at jeg fikk meg en middag og noen timers skravling med avleggeren. Får ta det som en tur…
Avbrekk, påfyll, flukt eller roadtrip. Kjært barn har mange navn. Og i helga har jeg drevet med alt dette på en gang. En slags miniferie fra hverdagen, rett og slett. En miniferie som strakte seg helt fra lørdag formiddag til tidlig søndag ettermiddag. Litt over et døgn. Men ikke så mye som et og et halvt.
Jeg kaller det miniferie. Og det var skikkelig godt med en pause fra hverdagen. Og slett ikke ille å kunne slenge tannbørsten og litt til i en felles koffert av det minste slaget og stikke avgårde for ei lita stund. Og på det drøye døgnet rakk vi jammen en del.
Besøk på småbrukerens nye arbeidsplass med innlagt museumsbesøk og utstillingsåpning med underholdning, bobler og kanapeer. Stilig. Og trivelig å hilse på så mange blide kolleger. Ferden gikk videre til søta bror og hotellovernatting, god mat, dessert på meget stilig sted og ellers snusing på livet en tidlig lørdagskveld i en bitteliten svensk småby. Med ei god natts søvn i bunnen fikk vi oss en bedre frokost og en tur langs vannet mellom gamle museumsbygninger. Helt perfekt en søndagsformiddag med vår i lufta. Etter en liten biltur i retning grensa rakk vi en svipptur innom en festningsruin. En festning som var mye større enn undertegnede hadde sett for seg i alle fall. Resten av hjemturen gikk rimelig direkte og vi gjenintok småbruket som Yoda hadde passet helt på egenhånd før middag.
Slett ikke verst å rekke såpass på noenogtjue timer. Og godt med et avbrekk. I dag er hverdagen så definitivt tilbake. Som heltidsansatt i egen helse så handler den mye om sykdom og å administrere diverse oppmøter og henvisninger. I dag var det trening, tilpasset en skranglete kropp, en ny innkalling samt en telefonsamtale med sykehuset. Og 16 sider behandlingsinformasjon mottatt på mail. I morgen går turen til Radiumhospitalet for mer forberedelser. Så jeg kan trygt si at hverdagen er tilbake.
Og sånn må det bare være. Men jammen er det godt å rømme avgårde innimellom. Miniferie eller roadtrip. Påfyll og avbrekk ble det uansett 😊
Bobler og kanapeer. Åpning av utstillingen “Lesbene gjør opprør”Småbruker og museumshåndtverker på Kvinnemuseet. Her fantes også godt med refleksjonsstoff for en pedagog.Kvinnehistorie.Ja, hvordan var dette igjen, egentlig?
Denne festen gikk vi bare forbi. Og både kjøretøy, glass og flaske hadde forlatt åstedet da vi passerte på vei hjem.
Speilblank søndag.Velkommen inn, eller?
Helt kanon.
Småbruker på barrikadene. Og ja, det snødde i dag. Sola varslet rett.
