Friluftsheidi

Anledningen benyttes til å gratulere med 2-års dagen!

Neida, det er ingen som fyller to år her i huset i dag. Hverken tobeinte eller firbeinte. Og ikke er det gratulasjon til en venninnes datter heller. Selv om jeg faktisk husker akkurat den bursdagen. Hun er ikke akkurat to hun heller… Håper hun lager seg en god dag! Og det er i alle fall ikke en gratulasjon til Putin for to årsdagen for invasjonen av Ukraina. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; STOPP GALSKAPEN! Tenk to år! Og i mens sitter vesten og diskuterer….

Nei, jeg feirer en annen toårsdag. Den 24.februar 2022, for to år siden, lå jeg nemlig i ei sykehusseng hele dagen. Kreftsvulst og spredning var operert ut om morgenen og planen var at jeg skulle skrives ut om ettermiddagen samme dag. Det ble ikke noe av. Av den enkle grunn at jeg ikke var i form til hjemsendelse. Jeg fikk ikke engang lov til å gå på do alene da de var redd jeg skulle ramle overende.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men jeg ble liggende i senga til den 25. Jeg rakk til og med et kort blogginnlegg da formen begynte å bedre seg utpå kvelden. Og jeg skrev om hva jeg drømte om. Tur. Og fjell. Og overnatting ute. Vinter, vår og sommer gikk med til medisiner, nye medisiner, bivirkninger, innleggelser, formsvikt og formøkning. Fjerning av mindre alvorlige kreftflekker og rehabilitering. Med en del vakuum innimellom. Og et og annet stunt i villmarka innimellom.

To år som fri for den skumle kreften og endelig i stand til å konsentrere meg om å komme i form og holde ms-en nogenlunde i sjakk. Og drømme.

Og har jeg oppfylt drømmen? På mange måter har jeg jo så absolutt det! Jeg har utallige netter i hengekøye til skogs med eller uten følge. Jeg har sovet i egen tipi og jeg har gått i fjellet. Både i fjellskogen og i høyfjellet. Det toppet seg jo med turen til Glittertind i september. Bloggen forteller meg at jeg feiret ettårsdagen for operasjonen med ei natt i tipien.

Toårsdagen blir feiret på en helt annen måte. I dag har jeg gått over Grønland😉. Over Grønland torg 😉 Dagen feires hos avlegger og samboer. Koreansk mat, dessert og trivelig samvær.

Jeg er heldig. Jeg får oppleve og oppfylle drømmer. Og jeg kan feire!

Nøyaktig 48 måneder etter diagnose og operasjon og 51 måneder etter multippel sklerose-diagnose(og det rimte :-)).

«Att og fram er er like langt», har jeg lært. Så i min iver etter å få til en såkalt turdag på tross av vind og styrtregn så ble det en slik tur. Att og fram. Snø er det nok av og med regn oppi der så inntar den raskt en annen konsistens enn tidligere i vinter. Timingen er dermed perfekt for å fortsette å gå opp trugeløyper.

Så i dag ble det litt komprimering av gamle spor. Litt nytråkking og ikke minst tilbake i mine egne spor. Att og fram. Tilrettelegging for framtidige turer😊

De som hadde gått før meg hadde lagt seg nedpå litt på et par steder. Å vasse rundt i slik blautsnø er såpass hardt at jeg mistenker at det var lurt av dem. Kanskje jeg skulle gjøre som dem? De hadde forresten også driti i sporene sine, så jeg vet ikke jeg…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag var att og fram i alle fall langt nok 😉

Hva slags filosofi er det, egentlig?

Joda. Du tar en gjeng med 5-åringer, ett bål og en bolle pinnebrøddeig. For anledningen farget rosa. Ei rist og passe varme til steking.

Og dermed er vi i gang. Men kan det egentlig kalles pinnebrød når brødene stekes på rist og ikke på pinne? Og kan det kalles pinnebrød når det i praksis er boller? Blir det ikke da bare brød? Brød stekt på bål!?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og så var det fargen… Hva skjer når de rosa bollene blir stekt og de får både brune og svarte flekker utapå? Er de fortsatt rosa inni?

Hva var det egentlig de puttet i, de deigansvarlige, for å få den rosa fargen? Var det jordbær, kanskje? Eller var det maling? Eller rødbeter? Eller? Joda, de som hadde vært med på produksjonen visste. Det var konditorfarge.

Og hva smaker det egentlig når de har den fargen? Smaker det rosa? Som bobletyggis? Eller sånn de smakte i «gamledager», på 80-tallet? Eller? Den lokale forskningen var enstemmig. Selv om innholdet så ut som bobletyggis så smakte det fortsatt pinnebrød.

Eller brød da. Siden pinnene var fullstendig fraværende.

Sånn gjøres både forskning og filosofi rundt bålet. Og alle forslag og hypoteser kom til en konklusjon. Bortsett fra akkurat det med navnet. Pinnebrød eller bålbrød eller boller, eller… Lokal forskning av kompetente og filosoferende forskere.  Altså 5-åringene. Pinnebrødfilosofi. Bålfilosofi.

I går, og et par ganger i dag også faktisk, var jeg rett som det var så rasende at det helt sikkert ikke er spesielt sunt i min alder. Jeg er vanligvis av den sorten som er mest arg, bruker meg og freser mest i den private sfære, om det er noe som provoserer nok. Men i går inntok jeg ullundertøy, allværsjakke og en god dose selvbeherskelse. Og møtte opp til demonstrasjon. Jeg ble ikke mer harmonisk av det, det kan jeg ikke påstå, jeg ble vel bare mer sikker på min egen overbevisning.

Raseriet, den «godlynte markeringen», det vil si demonstrasjonen og etterfølgende såkalt informasjonsmøte, dreide seg om vindturbiner. Vindturbiner og skogeiendom.

Nok om det. Dagen i dag har i så måte vært ren rekreasjon. En slags medisin. Tolv unger, tre voksne, fjorten par ski, en pulk med drikke, brødskiver, ved og rosa (!) pinnebrøddeig var den beste medisinen jeg kunne få. I alle fall i DET påskeværet. Skiløperne måtte frigjøres for ullgensere og flere måtte lufte sveisen som holdt på å bli klissbløt av svette innimellom turene opp og ned bakken.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Takk for at jeg får være en bitteliten del av hverdagen i denne barnehagen. I dag har disse timene sammen med den spreke gjengen på skistadion vært som den beste medisin. Medisin mot raseri!

Landskap med vindmøller.

Da jeg var elev på videregående skole, for et par generasjoner siden, skulle jeg og en medelev intervjue forfatter Rolf Jacobsen til en norskoppgave. Jeg husker at vi forberedte oss med blant annet å høre forfatteren selv lese dette diktet:

Landskap med gravemaskiner

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.

Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.

De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.

De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?

For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?

De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra prosjektører.

Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.

Jeg vet at jeg som tenåring syns teksten var både dyster og dystopisk. Men på en annen måte også fascinerende. Og jammen ga det såpass mye gjenklang i meg at jeg fortsatt husker det! Og at det ble skrevet allerede i 1954 (!) var rimelig overraskende på dagens meg. For 70 år siden altså!

Det ble aldri noe av det intervjuet. Så vidt jeg husker fordi forfatteren ble syk. I dag tenker jeg imidlertid på diktet igjen. Et 70 år gammelt dikt som jeg kjenner at på mange måter beskrev noe vi mennesker har drevet mer og mer med i løpet av disse 70 åra.

Vi har bygd ned natur. Og nå er vi desperate! Tilgangen på urørt natur minker dramatisk både i Norge og verden. Vi bygger ut og tar for oss. Vi bruker opp. Nå diskuteres bygging av vindparker i mitt område. Digre vindturbiner som vi, feilaktig spør du meg, innbiller oss at vi trenger og er avhengige av. Og jeg blir forbanna. Klar-for-å-bedrive-sivil-ulydighet-forbanna!

For nå skal de visst begynne å spise av skogene mine også. Det var vel det Rolf allerede forutså i 1954!

Kilde: boktips.no/dikt

Dårlig glid. Godt feste. Diskutabelt sporvalg. Impulsiv deltakelse. Dårlige forhold generelt egentlig.

Sånn kan vel dagens tur beskrives. Gårsdagens mildvær hadde lagt igjen et tynt og glasert lag med skare øverst i den etter hvert så vanvittig dype snøen. Skaren var akkurat tjukk nok til sånn ca et ekorn. Eller eventuelt katta. Men sylskarp. Så hvert skritt på truger ble i grunn en kamp. En kamp for at trugene ikke skulle sette seg fast under skaren på veg opp og forårsake snublings med medfølgende nese plantet i nevnte sylskarpe skarelag. Med påfølgende au og hau!

Så dagens trugetur ble akkurat så kort som planlagt. Og definitivt mye tyngre enn planlagt. Skogen er ikke helt klar for trugeturer etter innfallsmetoden enda. Det vil si; jeg må holde meg i oppkjørt eller oppgått spor til skaren (forhåpentligvis) blir tjukk nok😊

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sola i går lagde vår på sørsida av grana. Men på nordsida er det full vinter, gitt 😉

FOR en solskinnslørdag 😊 Jeg lurer nesten på om påsken er i gang allerede!?! Sola har begynt å varme og på dager som denne, der den får «fritt leide» over hele den blå himmelhvelvingen, lager den både takdrypp og istapper.

Så i dag ble det både kaffe og bål på terrassen og jeg tror til og med at det har dukket opp ei og anna fregne på nesa her!

Sol ute, sol inne. Sol i hjertet, sol i sinnet. Sol, bare sol 😊

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

«Trening er ferskvare». Har jeg hørt. Maaange ganger. Og akkurat det er jo helt riktig. Bare et par uker uten vanlig aktivitetsnivå kjennes på skrotten, for å si det sånn. I dag minte jeg meg selv på hvor redusert det er mulig å bli bare ved å hoppe over trening ei uke. Og det er jo egentlig bare en 2-3 økter. Økter som riktignok har blitt erstattet av både feber og sofaligging.

Sist jeg var fysisk aktiv var en relativt kort trugetur forrige lørdag. Etter det har jeg forholdt meg rolig. Hatt feber et par dager, og ligget på sofaen. Myyyye! Så at det var tungt å prøve seg på treningsrommet i dag kom jo ikke akkurat som noen overraskelse. Det har i grunn holdt å ta seg opp og ned til andre etasje de siste dagene. Og senest i går var tur retur postkassa i snøen mer enn nok fysisk utfoldelse.

Men i dag ble det altså en liten visitt på treningsrommet. Litt løfting av noe jerngreier på stang, litt knebøy og slikt og så vidt litt elipse. Det var både vondt og tungt. Og bekreftet ettertrykkelig det jeg vel egentlig visste: Trening er ferskvare!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men nå har joggeskoa blitt brukt igjen. Så da satser jeg på at neste gang blir hakket lettere!

Endelig kom jeg meg da ut så vidt det var. Bittelitt dagslys og frisk luft midt på dagen i går var i grunn helt greit nå. Det som kunne blitt en tur i nærskogen ble imidlertid avlyst. Jeg oppdaget nemlig hvor tom for luft, krefter og motivasjon jeg var etter å ha hentet avisa i postkassa, så jeg slo det fra meg.

En liten tur i hagen da, tenkte jeg. Joda. Den ble liten gitt! Med snødybde et sted mellom hofte og midje, så ble det ikke rundt huset en gang. Så akkurat denne torsdagen ble omdøpt fra turtorsdag til utetorsdag. I alle fall den halvtimen det tok å ta disse bildene 😊

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi har ikke sett’n her i alle fall. Han der Valentine, eller St.Valentine om du vil. Og hvorfor og hvem vi liksom skal feire den dagen  måtte jeg jo google, så klart. Så tradisjonen har muligens en bakgrunn i en hedensk hylling av fruktbarhet, som visstnok inneholdt elementer av nakne menn, slakting og pisking av unge, nygifte damer, MED deler av det nevnte slaktet. Rett og slett som et fruktbarhetsrituale.

Så kom paven da vettu, etter hvert, og syns vel at dette var en smule vulgært, tipper jeg. Sånn kunne de jo aldeles ikke få fortsette å drive på. Dermed innførte de feiring av St. Valentine i stedet. For det fantes visst en katolsk prest, eventuelt biskop, ved navn Valentin som havnet i fengsel i år 272 fordi han drev og viet soldater som keiser Aurelius mente burde slåss i stedet. I fengselet kurerte biskop Valentin fengselsvokterens datter for blindhet, forelsket seg i henne og ble henrettet den 14. februar året etter. Det var denne Valentinen som ble «hostet opp av ermet» og gjort til helgen rundt år 500 eller der omkring.

En ikke helt uvanlig martyrhistorie, eller legende, og passe spicy til at jeg ikke kryssjekket flerre kilder for verifisering.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og i dag har handelsstanden selvfølgelig adoptert hele greia og den er omgjort til en slags kjærlighetsdag som i følge media handler om blomster, sjokoladehjerter og romantiske middager. Så vidt jeg kan forstå. Jammen bra da at jeg klarte å klore ned et såpass sytete og selvmedlidende blogginnlegg i dag tidlig at «god bedring»-meldingene har tikket inn i hele dag 😉Helt ubevisst så sørget jeg selv for hyggelig oppmerksomhet akkurat i dag. Noen ganger er jeg bare imponert over egen taktikk, altså.

Men ut over det: han der Valentin har vi ikke sett noe til. Hverken jeg, katta eller småbruker’n.

Kilde til valentinlegende og bilde: www.countrylife.co.uk