Og heldigvis for det! For i dag har vi pakket julepølse, lefse og kransekake og drar på julebesøk! Et julebesøk som skulle foregått i romjula, så klart, men som ble avlyst.
Så i dag feirer vi litt til. Litt utsatt, kan du si. Men etterpå har vi tenkt å gi oss med jul vi også altså. Det eneste som bekymrer er jo fortsettelsen på sangen; «og innimellom kommer FASTE!». Jammen bra jula har vart så lenge, og at påsken kommer tidlig i år. For akkurat det tror jeg vi hopper over…
Hva er det vi driver med egentlig? I verden? Og her i landet?
Vi bygger ned fjellet og skogen med hyttefelt. Hver nordmann sin hytte, sies det. Og nå må det vel snart være sant? Det bygges hytter over en lav sko. Og de skal være store som eneboliger. Helst litt større. De skal ha vann og kloakk, gjerne boblebad og badstue. De skal ha oppvaskmaskin og vinskap og oppvarmet inngangsparti så det ikke blir så ekkelt nedsnødd og glatt. Vi skal ringe hytta varm før vi kjører dit.
Når vi kjører dit skal vi ha veier som tar unna all trafikken til enhver tid. Også tidlig fredag eller sen torsdag slik at langhelga på hytta kan nytes så fort som mulig. Veien må til enhver tid være brøytet og saltet, men brøytebilen bør for all del ikke hindre meg når milene til hytta skal forseres.
Vi hugger ned skogen både langs veien og for å gjøre plass til industri. Veier og annen infrastruktur trumfer både naturreservat og annet som skulle finne på å være til hinder for framkommeligheten. Skog og urørt natur må vike for bygging i streben etter å tiltrekke seg både investeringer og arbeidsplasser til kommunene rundt i landet. Akkurat som hyttetomtene.
Jeg håper disse blir så glad i skog og vann at de verner om den når de blir så store at det er de som bestemmer.
Skogen må vi ta vare på. Det fins millionvis av økosystemer som er avhengig av at vi lar den være i fred. Vi som er glad i skogsturer vet hvordan landskapet og miljøet blir etter moderne flatehogst. Vi vet også hvordan det kjennes å komme til ei myr langt utenfor allfarvei og oppleve at det går grøfter på kryss og tvers. Vi vet jo også forskjell på gammelskog, det som gjerne kan kalles urskog, og plantefelt. Skogsdrift må til. Skogen må forvaltes. Men hvordan gjør vi det? Og hvilke hensyn er AS Norge villige til å ta?
På samme tid leser og hører jeg om at det er for lite norsk melk til å lage yoghurt. Og det er for lite norske poteter til å lage potetgull. Vi må importere. Melk og potet og fåglarna vet hvilke andre råvarer. Råvarer som så absolutt skulle ha vært produsert her i landet. I nærområdet. Bærekraftig. I stedet for å fraktes jorda rundt med alt det vil ha å si for miljøavtrykket. I utgangspunktet skulle vi etter min mening ha produsert så mye at vi hadde mer en nok sjøl. Og om lite bærekraftig transport av råvarene skulle være aktuelt så burde den ha gått andre veien! Til de som har for lite mat. De som sulter.
Fisk har visst også blitt husdyr. Nord i landet sprenges små øyer og skjær bort og i filler for å bli til oppdrettsanlegg. Riktignok på land slik at lakselus og annet styggedom ikke sprer seg så lett. Områdene som ikke blir oppdrettsanlegg kan fort sprenges og tilrettelegges for noe annet. Vindmøller for eksempel. Digre monstre med breie Berlinmurer av noen veier i mellom. Og fram til hver enkelt vindmølle så klart. Hva blir igjen for fuglene som skulle hekke på holmene og rein og andre skapninger som skulle beite og aller helst yngle i lyngen som nå har blitt til «vindmølleland»? Og hva skjer med villfisk i fjorden og fiskerne som hadde arbeidsplassen sin i båtene der?
Samtidig svartelister vi kua. Den promper og skaper negativt miljøavtrykk påstås det. Og bonden som produserer melk og kjøtt og potet får skylda for at produksjonen etterlater miljøavtrykk. Sammen med kua da. Hva skal vi gjøre, sier toppene og møtes på prestisjetunge konferanser. Dit de har flydd med privatfly eller annet der fossildrivstoffet forbrukes over en lav sko.
Jeg tror dessverre ikke det har så mye å si hva toppene bestemmer på disse møtene. Jeg tror det har mye mer å si hvilke valg jeg som forbruker gjør. Ikke jeg alene da. Forbrukerne har makt. Og det er vi som forbrukere som motiverer investorer til å kjøre på slik at vi får tilfredsstilt forbrukerbehovet og de tjener penger.
Men hva om vi forbrukere generelt blir noe mer edruelige i forhold til eget, nettopp, forbruk? Kankje kan endring skje? I alle fall på sikt. Vi må stikke fingeren i jorda. Skal vi ha hver vår hytte og kjøre til den på en time i stedet for en og en halv? Skal vi spise like eksotisk hele året selv om ingrediensene må skipes inn fra andre sida av kloden der vær og føre tilsier dyrking hele året? Og skal vi se på det som en menneskerett å fly til fjerne destinasjoner minst en 3-4 ganger i året? Eller skal vi kjøpe kjøtt og grønnsaker som er produsert i nærmiljøet, leie ei hytte som allerede står der når eieren ikke bruker den sjøl, kjøre på en litt smalere vei og bruke litt lengre tid?
Mye vil ha mer og mange vil ha fler, er en talemåte jeg har vært borti. Jeg tror vi må innse at akkurat det der må vi slutte med.
Jeg håper at mitt lille bidrag med å kjøpe norsk og gjerne kortreist hjelper litt. Jeg håper at jeg kan fortsette å spise opp maten min så matsvinnet blir minimalt. Og aller mest håper jeg at ungene jeg gjennom jobben har hatt med på tur i skog og mark opp gjennom åra blir glad i akkurat det som voksne også. Skog og mark. For jeg tror nemlig at den som er glad i naturen vil ta vare på den. Og jeg håper at vi kan slutte å skylde på kua. For det er oss, du og jeg, og ikke kua. Som må gjøre en innsats.
Men samtidig sier jeg som Oppsynsmannen, altså Bård Tufte Johansen; hjelper det? Er det håp? Og hva vil akkurat du gjøre for at det ikke skal gå helt «åt skogen» med dette landet og denne planeten vår? Takk til oppsynsmannen og NRK for å sette fingeren på utfordringene. Som det ble sagt; det er ingen som gidder å høre på en insektsforsker som farer rundt i enga med håv og nerder om biller og ugress. Det trengs en mer populistisk innfallsvinkel. Som for eksempel en komiker (!).
Er hytta di ledig for utleie, forresten Bård 😉? Hilsen sånn passe miljøbevisst men definitivt naturelskende blogger.
Om oppsynsmannen, fiskeoppdrett, urskog, hyttefelt og biller:
Det slo meg nemlig midt i lunsjen i dag. Det er vel egentlig nå jeg burde passe på å bli kriminell? Begå et aldri så lite brekk og sikre meg både livets opphold på kort sikt og etter hvert egen pensjon. I et ørlite blaff så fristet det en smule.
Her er det nemlig dårlig med fingeravtrykk i dag. Et ublidt møte med en svingende port i går sørget for at minst to fingre på den ene hånda er satt ut av spill. Vondt var det da og vondt er det nå. Og den ene fingeren eksploderer snart om den skal fortsette å bli tjukkere og tjukkere. Lilla er den også. Men jeg klarte å bøye den i går kveld, så da går jeg ut ifra at ingenting har røket tvers av inni der. Men banker gjør den. Og tastatur er definitivt det tyngste trykket den finner seg i i dag.
Fingeren er helt uten fingeravtrykk i dag. Såpass opphovnet at det meste er glattet ut. Det var da ideen kom. Hva med å gjøre et ørlite brekk og få litt glede av kløninga, liksom? Rett og slett bli litt kriminell. Uten fingeravtrykk er det vel vanskeligere å fakke meg? Det tror jeg Sherlock og Herr Watson har sagt en gang.
Vel. En ørliten runde til i tankeboksen og jeg fant ut at om det skulle være riktig så må jeg vel denge til resten av fingra også. Slik at fingeravtrykket rett og slett forsvinner på dem også. Og DET orker jeg ikke! Au! Så da blir det vel dårlig med kriminelle greier her….får vel bli noe annet når jeg blir stor da!
Dedikert. Manisk. Besatt. Fiksert. Nerd. Eller rett og slett dum?
«Er du dum sover du i telt om vinteren» eller noe i den duren, sa vi da jeg var liten. I skrivende stund ser jeg et innslag på tv der det snakkes om og med en kar som har sovet i telt utenfor et vinmonopol i HELE januar. For å få tak i en spesiell vin fra Burgund. På vinslipp. Han hadde spart opp både ferie og penger for å få det til. Det var ikke 119 kroner flaska for den vinen, tipper jeg. Noe begrenset naturopplevelse vil jeg også tro det var.
Besatt, er muligens rette ordet. I alle fall er nerd det. Vin-nerd. Ikke i negativ betydning. Jeg er i grunn mest måpende og drar på smilebåndet til hele konseptet. Det er fascinerende hvor dedikert det går an å bli til det som interesserer en. Og hvor forskjellige ting som engasjerer oss nok til å bli såpass besatt og dedikere alle våre ressurser for å oppnå det vi vil.
For denne karen som tok seg en hel måneds fri fra jobb, sov en hel måned i telt utenfor døra, samt brukte en god del av sparepengene sine på å fylle bilen med edle dråper var det en selvfølge. Jeg regner med han var normalt oppegående. Ellers. Og han var jo slett ikke alene. Det var mange i køa så teltinga var nok helt nødvendig for å beholde «kønummeret» sitt. Kanskje du sto i kø. Eller satt? Eller hva nerder du omkring? Hva er du opptatt av?
Jeg liker også vin. Og syns det kan være spennende med hvilken vin som kommer til sin rett til hvilket måltid og slikt. Men vinbudjsettet mitt er nok en smule lavere enn hos denne karen. Telt bruker jeg sjelden. Også, og kanskje spesielt om vinteren. Men lavvo og hengekøye dukker stadig opp i livet. For jeg er jo besatt jeg også. Fiksert vil vel enkelte si. Nerd også. I alle fall rimelig dedikert. Turdedikert. Gjerne med vin i sekken, altså.
Karen i nyhetene er slett ikke den eneste. Også TVVest kan melde om teltleir utenfor polene på Vestlandet også:
Den siste dagen i januar er snart over. Vi møter februar med lengten etter vår og allerede lysere dager. Det er mye å glede seg til!
Og da syns jeg det er på sin plass å takke for en feiende flott januar også. Takket være bloggblokka og vår alles Frodith! 31, trettien, stikkord har hun gledet oss med og bidratt til liv på bloggen og refleksjon og fantasi hos mange av oss. HELE januar har hun gitt oss et ord til fri tolkning hver eneste dag, til og med i dag som stikkordet er GLEDE!
Tusen takk, Frodith! Du er en ekte gledesspreder! Nå gleder jeg meg til februar og mars og… til alle dagene som kommer! Og kjenner jeg Frodith rett så kommer det helt plutselig utfordringer der en gang i framtida også! DET går det så absolutt an å glede seg til!
Så satser jeg på at Frodith tilgir bruken av bildet…;-)
Av alle bilder jeg har av både egg og fugleunger, vårens blåveistuer og hestehov, eller nyutsprungne blomster så er det ingen av dem som regelrett og praktisk talt skriker slik av “liv” og i dette tilfellet nytt liv som dette! Jeg håper på nytt liv i både fuglekasser og grantrær om noen uker.
Jeg er ikke så innmari bedugget akkurat nå, men jeg innrømmer at det har forekommet tidligere. Morgendugg er noe helt annet. Ofte kan det være mye av det når jeg driver med hobbyen min. Altså når jeg sover ute. Og det er noe helt eget med de dråpene som morgenduggen lager. De er friske og glassklare og ligger der som krystaller og venter på at den nye dagen skal ta grep.
Som liten husker jeg at vi mente det var noe magisk ved å drikke duggdråper fra marikåpe. Jeg husker ikke hvilken magi vi skulle oppnå og hva det skulle være godt for, men jeg husker at jeg gjorde det.
Dråpene mine her er hentet fra arkivet. Der er det veldig mange av dem. Det fins både regndråper, isdråper, mange dråper sammen som gir bekker, elver og vann. Og det fins doggdråper både i gress, edderkoppspinn og marikåpe. Det er nesten så jeg tror bildearkivet er en smule bedugget.
Det skal handle om hobby i dag. I alle fall for oss som følger Frodiths lille januar-moro. En hobby er i følge snl.no «en foretrukket aktivitet på fritiden som barn eller voksne engasjerer seg i, ofte nok til å kunne utvikle visse ferdigheter».
For meg handler det om noe jeg gjør som rekreasjon, bare fordi jeg har lyst og har glede av det. Det skal være moro! Min hobby har i mange år sendt meg ut i frisk luft i all slags vær og til alle tider på døgnet. Det handler jo rett og slett om tur.
Noen ganger utøves hobbyen langt av gårde i et eller annet fjell- eller skogsområde som jeg må kjøre bil til. Hobbyen kan ta meg på tredagers fjelltur med innlagt lavvoovernatting eller til toppen av Glittertind. Men for det aller meste er jeg på tur i nærheten. Gjerne i egen skog eller i nærliggende allmenning. Turlivet kan utføres som dagstur. Men aller mest fornøyd med hobbyen er jeg når jeg tilbringer hele natta ute. Eller får til et bål underveis. Eventuelt begge deler.
En helt ålreit camp for ei alenehelg ved bredden av Femund.
I lange perioder bruker jeg betraktelig mye mer tid på å tenke på tur, lese kart, se turvideoer og gamle bilder enn jeg gjør på å faktisk være på tur. Jeg skriver og deler jo også såpass mye om tur at enkelte har spurt meg om jeg i det hele tatt HAR ei seng. Inne. Jeg har jo det. Men jeg tar lite bilder der…
De siste par-tre årene har hobbyen og dermed turene måttet tilpasses en god del. Overnatting ute bør helst gjøres uten for lang tur til camp. Mange ganger er bilen kun et kort steinkast fra hengekøya. Såpass kort vei at det er mulig å gå flere turer med bagasje slik at sekken ikke blir for tung og komfort kan prioriteres opp. Lengre turer må foregå over lengre tid og komforten både før og etter må skrus opp et hakk eller to. Det vil si at lange turer med tung sekk ikke foregår særlig ofte. Jeg har ikke lagt ut på så innmari lange turer med den sekken på før heller, altså. Men da var i alle fall lange turer med tung sekk mulig, så sant ei god seng og litt skikkelig mat ventet i mål.
Så min «overskuddsaktivitet» er tur. Med bål. Gjerne mat på bål. Med eller uten overnatting. Noen ganger med følge og andre ganger alene. Både helt vanlige tursko med eller uten brodder, sykkel, truger, kano og hest kan brukes til slike hobbyturer. Og i løpet av året blir alt tatt i bruk. I løpet av denne vinteren skal jeg prøve meg på langrennski også, kanskje. I alle fall de stødige fjellskia. På flatmark. Det er flere år siden jeg klarte å styre de greiene, så det blir spennende.
Uansett så kjenner jeg at det nok snart må bli en tur med overnatting igjen. Det er den berømte «krattsjuka» som begynner å rasle. Uttrykket «krattsjuka» er det småbrukeren som er opphavsmann til. Han kaller det nemlig det når jeg begynner å lese kart, se på værmelding og legge planer om overnatting til skogs. Eller i et kratt, som han sier.
Han kan kalle det sjukdom så mye han vil. Uansett så er ikke «krattsjuka» den verste diagnosen en kan få. Jeg gleder meg til neste tur!
Topptur og topp tur til Glittertind.
Lavvotur i godt selskap i Skarvheimen. Avstanden fra lavvo til fotograf er omtrent den samme som fra fotograf til bil 😉
På sykkel langs Rallarvegen. Jeg vurderer å prøve med trehjulingen om et år eller to.
Alenetur i Femundsmarka. Utsikt fra Stor-Svuku mot Femunden og Sølen.
Trugetur i nærskogen.På alenetur bruker jeg mye tid på å nyte utsikten. Eller stirre tomt ut i lufta mens tankene flyr 😉Bål hører tur til.Godt selskap, bobler, bål og bålmat er heller ikke å forakte på tur.
