Så tidlig som i år tror jeg aldri jeg har pyntet juletreet. Eller, jeg vet egentlig ikke. Det er mulig jeg har fortrengt nye tradisjoner og at jeg fortsatt tror at jeg “alltid” pynter juletreet lille julaften. Nå gjør jeg det når det passer. Og i år passet det i går kveld.
Midt i omorganisering av hele romjula, representert ved tre generasjoner, baking utført av avleggeren og noe interiørgreier (!) som småbrukeren drev med så kom glitter, flagg, engler, kuler og ikke minst William Wallace på plass. Det kortreiste, mer som i ikkereiste, juletreet er pyntet. I dag drar jeg på nissefest ikledd varmedress og tradisjonell nisselue. Normalt arbeidsantrekk i min bransje hele desember, egentlig.
Juletreet er fullt av minner fra levd liv, reiser og folk jeg har møtt underveis. Nasse Nøff har blitt oppgradert til helårspynt og henger dermed ikke på juletreet i år. William derimot får henge der han henger. Hysterisk eller ikke.
Jeg har ikke juletre jeg. Men jeg tar fram nissene etter mamma, hun laget dem, og de får komme fram et par dager. Da er hun liksom litt tilstede. 🙂
Det er så fint med juletre og pynt som bringer minner 🙂