I dag startet jeg dagen med kaffe på senga og katten på dyna. Jeg starter ofte dagen slik nå for tida. Det virker ganske godt. Dagen blir levelig på den måten. De fleste av dagene i alle fall. Som regel leser jeg nettaviser, scroller facebook og oppdaterer meg på meldinger og varsler. Når det er ferdig står jeg opp og starter dagen og dagens aktiviteter.
I dag leste jeg et kommentarfelt. Jada, jeg tok sjansen 😉Kommentarfeltet lå under et intervju med vår finske venninne Sanna Saaroma. Det er jo mer som en kuriositet å regne. Den dama har jo en tendens til å smelle i veg noen synspunkter som får kommentarfeltet til å gå varmt. Så også i dag. Jeg kunne glede meg over et kommentarfelt fullt av krenk, fordommer og bastante meninger. Og fullt av folk som kun ser SIN sannhet.
Jeg gjorde som de fleste i sånne kommentarfelt; leste bare overskriften. Sanna mente, sikkert satt på spissen (kanskje?) at den som var uføretrygdet og allikevel orket å trene skulle dra seg på jobb i stedet. Det er ganske imponerende at et menneske som påberoper seg å være både opplyst og følge med i tiden ikke har fått med seg hva helsevesenet og ekspertene som har med mange av oss navere å gjøre nå sier om fysisk aktivitet. Jeg kan hilse fra ekspertisen jeg har vært i kontakt med nå nettopp og melde til Sanna og eventuelt andre som skulle være i tvil: Riktig trening er bra! Det er godt for både hjernehelse og for kroppslige skavanker. I mitt tilfelle så er det såpass viktig å klare å gjennomføre treningsøktene at det blir «jobben» min.
«Trening likestilles med bremsemedisin når det gjelder å hindre attakker og funksjonsnedsettelser», fikk jeg beskjed om da jeg ble skrevet ut fra rehabiliteringsinstitusjonen for oss ms-syke for noen uker siden.
Så Sanna (og meningsfeller): jeg velger å trene og satser på at det hindrer meg i å havne i rullestol og/eller bli enda mer avhengig av skattepengene dine! Og forresten: de uhorvelig store mengdene med «lønn» jeg snylter til meg fra NAV hver måned betaler jeg også skatt av. Kanskje de skattepenga går til skolegang for unga dine for eksempel, Sanna?
Jeg velger å ikke dele lenken til intervjuet. Et pedagogisk «knep» er nemlig å ikke gi for mye oppmerksomhet til negativ atferd! Og jeg kan med glede si at i dag kunne jeg trekke på smilebåndet og rett og slett «drite» i slike meninger. Pardon my french! I dag har jeg gitt oppmerksomhet til hva jeg kan gjøre sjøl. Jeg begynner så smått å få det til en gang i blant. Ukas tredje økt med styrketrening og intervaller er gjennomført. Og jeg har kun vært på jobb i to timer altså, Sanna. Men vet du hva? Jeg gidder ikke ha dårlig samvittighet for det! Jeg blir heller i ganske godt humør av det. Livskvalitet, nemlig. For det forjener jeg også!
Og jeg velger å stille et retorisk spørsmål: Er det de late naverne som gidder å trene, tror du?
Så da får Sanna og alle kommentarfelt holde på med sitt. Jeg har fokus på mitt. For det er det jeg kan gjøre noe med.
Hilsen hu som kom seg til toppen av Glittertind, men som ikke fikser å stå i jobb i hverdagen!
Jeg heier på deg👏
Heier tilbake 🙂
Jeg har jo nevnt min far før, som hadde MS. Han trente i alle år, både mens han jobbet og etter han ble uføretrygdet. Og det var garantert en av grunnene til at han slapp å noen gang sitte i rullestol. Han gikk med en krykke, og til slutt med rullator. Og trente hver dag, med det han kunne klare. Jeg trente side om side med han når jeg var liten. Ikke tunge vekter eller liknende, men hverdagsøvelser som holdt han oppegående. Svømte gjorde han også. Det fantes ikke så mange medisiner som kunne bremse den gangen, så trening var absolutt noe som hjalp. Stå på! Og de med helt håpløse utspill kan bare gå å legge seg!!
Utspillene får jeg ikke gjort noe med, men det får jeg med treninga:-) Nå trener jeg tyngre men kortere økter og foreløpig kjennes det ganske bra ut. Takk for at du forteller om faren din. Det gir motivasjon!