Min hobby, som utifriluft utfordrer oss til å skrive om her på blogg denne helga, kan vel egentlig oppsummeres i ett bilde. Eller kanskje to. Ææææ…, det ble visst tre…
Fullpakket sekk og på vei til skogs.
Overnatting i hengekøye eller lavvo eller under tarp.
Og bading. DET er min(e) hobby(er).
Og lenken til utfordringen er her: Min hobby.
Det kunne ha foregått på Rema 1000 eller Coop eller hvorsomhelst. Men det skjedde bak en reol på Kiwi. Mer konkret mellom potetgullet og appelsinjuicen. For der var det ikke så mange andre.
Det var altså der, med halvfull vogn, en huskelapp med en trillion punkter og komplett mangel på fungerende strategi, at jeg befant meg. Jeg hadde oppsøkt den stilleste delen av butikken og var rimelig på gråten. Huskelappen lå i hånda den, men jeg var ute av stand til å lese den. Det var det komplette sammenbrudd som var på gang.
Huskelappen var komplett uleselig. Jeg visste ikke hva jeg hadde funnet allerede og skjønte ikke hvor jeg skulle gå for å finne resten. Jeg husket at jeg skulle ha kattemat, men hvor!?! Reoler, skap og hyller ga ingen mening og alt var bare rot. Jeg sto der helt ubrukelig i en krok og var i ferd med å gi opp det hele og forlate handlekurv og hele forretningen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det annet enn at det var en fullstendig både mental og fysisk meltdown. Som om noen skulle ha fjernet chipen i apparatet som er skroget mitt, eller at styringsmekanismen var ute av funksjon. Det jeg så rundt meg ga ingen mening og kropp og hode virket overhodet ikke. Jeg forsto rett og slett ikke «Kiwi-språket». Og da tenker jeg ikke på det språket maoriene snakker på New Zealand.
Hadde jeg ikke hatt MS, og visst at slikt noe er et symptom på sykdommen, så ville jeg ha blitt seriøst bekymret. Nå ble jeg bare litt bekymret. Såpass brått og heftig har jeg ikke opplevd det før. Og når det slår såpass til så er det ganske skremmende i grunn. Jeg lurte på om jeg i det hele tatt kom til å komme hjem med alt jeg skulle ha på butikken. Om jeg kom til å klare å lese og ikke minst finne igjen resten av det som sto på handlelista, og om det var mulig å kjøre bil hjem sjøl.
Heldigvis kom avleggeren til unnsetning. Og da jeg hadde stått der mellom juicen og potetgullet et par minutter, og hun hadde snakket litt saklig og løsningsorientert til meg, så klarte jeg til slutt å fullføre oppdraget. Som var å ukeshandle mat. Ikke direkte kjernefysikk, akkurat.
Neste gang du ser et fortvilet menneske som står tilsynelatende helt umotivert bak en reol på butikken så kan det hende vedkommende bare lider av en kombinasjon av etterdønninger etter ei økt med kroppsbevissthets- og bevegelighetstrening.
Det kombinert med masse folk, både ansatte og kunder som styrte hit og dit, noen som snakket til meg, ukjent butikk der varene slett ikke befant seg i samme rekkefølge som der jeg pleier å handle, samt masse inntrykk og stimuli av alle slag på en gang. DET tåler jeg dårlig. I alle fall av og til. Og da kan det rett og slett hende jeg trenger å stå helt stille bak en reol og lukke øya og puste litt dypt mens jeg snakker litt strengt til meg selv. Alternativet er jo å begynne å grine der bak reolen.
Det gikk så vidt uten tårer i dag. Neste gang det skjer planlegger jeg å stille meg, eventuelt sette meg på golvet, ved siden av ølhylla og ta meg en forfriskning mens jeg puster og gir meg sjøl en verbal overhaling. Der bak en reol på Kiwi.
Og hvilket bilde skal man egentlig velge til et innlegg som dette? Det var jo ikke akkurat noe fotografering der bak reolen. Men så fant jeg dette på kamerarullen fra i går kveld: og akkurat så skjør som denne kjente jeg meg der bak reolen. Ikke pust på meg, liksom, for da går jeg i stykker 😉
I 15 minutter hver dag i hele september skal jeg være ute. 15 minutter «helt ute».
Rundt 15.000 mennesker lever med MS i Norge i dag og det finnes ingen kur. I september inviterer MS-forbundet hele Norge til å sette av nettopp 15 minutter hver dag – étt for hvert tusende menneske som lever med MS. Kampanjen har som mål å skape synlighet, fellesskap og samle inn penger til en verden uten MS.
For meg er en slik kampanje todelt. På ene siden er det å sette fokus og samle inn penger til en sak som er viktig for meg personlig. På den andre siden handler det om å gjøre noe for meg selv som jeg vet jeg trenger, og som kan gjøre hverdagen min bedre. I dette tilfellet: øke hverdagsaktiviteten min og komme meg mer ut i frisk luft!
Skal DU være mer ute?, kan vel noen tenke. Jeg har jo en tendens til å oppsøke frisk luft og natur relativt ofte. MEN, jeg tar stadig vekk meg selv i å enten være ute dag og natt, altså mange timer i strekk, eller være inne en hel dag. Innedagene kan være nødvendige de. Men jeg er helt sikker på at 15 minutter, minst, med frisk luft også disse dagene vil være enda bedre.
Den første uka har de 15 minuttene fordelt seg over litt av hvert: jeg har hentet grønnsaker i kjøkkenhagen, jeg har gått skogstur, jeg har vært på fototur i hagen, jeg har gått mellom ulike ærend i sentrum, jeg har vært i skogen med barn i barnehagen og jeg har hengt i køye mellom to trær på skogstur med ei venninne og lest bok ute på terrassen. Utetid kan være veldig variert!
Uke to har startet med mer utetid, denne gang lesestund i hengekøye med barnehagebarn. I morgen blir det noe annet. Vi får se hva.
Jeg er engasjert og dedikert. Og MS-forbundet bruker mitt bidrag på sine plattformer. Jeg håper det kan være et rimelig godt eksempel. Selv om innsamling av støtte gjennom spleisen står litt stille denne gangen.
Føler du deg kallet så er linken til innsamlingsaksjonen her: https://www.spleis.no/project/447937/history
Det så lenge litt mørkt ut for hele eventyret. Værmeldinga lovet nedbør i relativt store og ujevne bøtter og spann hver gang vi sjekket den i dagene før. I varierende mengde ettersom prognosene endret seg dag for dag – men så definitivt regn. Når den ene da klart og tydelig hadde definert seg sjøl som «godværsturist» så så det ikke direkte lyst ut for planene om hengekøyetur. Denne gangen var planen et helt nytt sted også.
Dagen før planen skulle settes ut i livet var det tid for å sette ned foten. «Har vi en plan B?», spurte godværsturisten? Njæææ, friluftsheidi var tvilende og idébanken var ute av drift.
Heldigvis var godværsturisten noe mer oppegående og fant det magiske løsningsordet: «Koie», sa hun.
Selvfølgelig, vi måtte jo dra tilbake til stedet vi hadde vært før. Det stedet som har åpen koie med overnattingsmuligheter under tak.
Sekken ble pakket og den blir rimelig diger når det her er snakk om en variant av «glæmping» som krever en del remedier med eneste mål å gjøre alt mer behagelig. Og med regntrekk utapå så ser den i grunn latterlig enorm ut.
Men siden monstersekken ikke skulle bæres mer enn omkring 500 meter så regnet jeg med at det skulle la seg gjøre om jeg bare klarte å løfte den opp på ryggen 😉
Vi ankom i lett duskregn og det viste seg at begge var såpass ivrige på uteovernatting i køye og ikke soving i glissen koie, at vi optimistisk fikk opp tarp og hengekøyer mellom skurene. Det ble middag på kokeapparat og vin både med og uten bobler i koia. Vi måtte bare fordrive en saueflokk og dytte unna noe sauemøkk foran døra først.
Regnet som var meldt uteble nesten helt. Noen få dråper innimellom, men definitivt hengekøyevær under tarpet. Vi tenkte nok i utgangspunktet at vi kom til å legge oss rimelig tidlig, i og med at vi dro til skogs tidlig på ettermiddagen. Men der tok vi feil.
Samtalene gikk i ett og avløste hverandre. Vinen, maten og desserten var god og vi var enige om at vi var overraskende lite trøtte. Helt til midnatt. Da måtte vi rett og slett innse at både kropp og klokke mente at det var natta.
Midnattsmåneskinnsmagi 🙂
Månen lyste opp disen over vannet og natta var av det magiske slaget. Med ei hodelykt på deling var det helt essensielt at «leggerutinene» ble gjort i riktig rekkefølge. Tannpuss og dotur måtte koordineres og etter å ha beundret måneskinnet ei lita stund var det leggetid. Først for den ene som ikke hadde hodelykt, og til slutt hu med hodelykta på huet.
Det er rart med det; når uteliggere som oss får bakset oss på plass inni køyekokongen med soveposen som en lun sky rundt kroppen, så går det ikke mange minuttene før det blir stille. Selv om månen lyser så den nesten blender oss.
Det var stille helt til klokka passerte åtte. Da hadde undertegnede egentlig vært mer eller mindre våken ei stund og sett at morgentåka delvis hadde lettet, samtidig som det lysnet sakte men sikkert. Det er høst. Men temperaturen, også om natta, viste seg å være av det rimelig lune slaget akkurat i natt. Mange varmegrader førte til at ekstremsoveposen var bare delvis lukket gjennom natta.
Da morgenen kom var det såpass behagelig å henge der i køya at hvis det ikke hadde vært for at basale behov for å tømme tanken begynte å bli rimelig påtvingende, så hadde vi nok ligget der ei stund til.
Men det var dårlig med morgenkaffe å få servert der i køya. Dermed var det bare å komme seg opp og få satt over kaffen. Den kunne vi nyte i solskinnet utendørs. Og siden sola tittet mer og mer fram så bestemte vi oss for at frokost også skulle foregå ute. Ostesmørbrød, deilig hjemmelaget ripsgelé og kaffe kunne nytes før leiren skulle brytes. Sauene kom tilbake og måtte skuffet konkludere med at vi hadde spist opp all frokosten vår sjøl. Da vi til slutt fikk samlet alle løse deler kunne vi igjen hufse på oss sekkene og returnere mot bilen.
Jeg tenker alltid at det nesten gjør vondt å forlate en leir når forholdene og været ligger så godt til rette og er så magisk vakre og fredelige som det vi opplevde i dag. Men «heldigvis» kom det sju regndråper til akkurat i det vi nærmet oss bilen. Det motiverte oss tross alt til å komme oss under tak.
Det ble et vellykket høsteventyr denne gangen også. Og jeg er i rute med mitt «sove ute minst ei natt hver måned i hele 2025»-prosjekt. Og når vi får sommerlige temperaturer både natt og dag mens farger og natur ellers definitivt vitner om høst så kan vi bare være takknemlige.
Takknemlige for at skogen skaper magiske kulisser for henging mellom to trær. Og takknemlige for at vi har «vett på» å ta for oss av slike høsteventyr. Til og med de av oss som er «godværsturister».
Monstersekk rigget for regn. Tung som fy – men full av “turkomfort” 🙂
Soverommet er klart.
Rødvins”lerke” – rett og slett tilpasset stapping i ryggsekk.
Morgenutsikt fra køya.
Morgenselfie.
Blank morgenstund.
Kaffe i sola.
Når tanken er tom, altså tankene. Og det ikke fins noe som helst som likner på inspirasjon, idé eller er i nærheten av et tema jeg har lyst til å blogge om. Ja da er valget egentlig såre enkelt: enten la være! Noe som antakelig ville være å foretrekke. Eller å lete opp dagens små øyeblikk. Så kan jeg i alle fall minne meg selv på dem.
Så her er mine tre torsdagsgleder:
2. Jeg har fått ny sveis i dag. Eller, sveisen er vel den samme. Men turen til frisøren gjorde at det ble litt mindre av den. Det er alltid godt.
3. Dagens opptreden på jobb inneholdt blant mye annet en interessant undring over et forlatt fuglereir. For hvor har det egentlig blitt av fuglene som bodde i fuglereiret? Har de bare flydd sin vei? Kan de være på sykehus tro? Og fins det egentlig et eget fuglesykehus? Ikke vet jeg. Og 3-åringen og 4-åringen som funderte sammen med meg hadde heller ikke fasiten. Dessuten så måtte vi spise mer blåbær, så det ble ikke mer oppmerksomhet til det reiret. Men et gyldent øyeblikk ble det. I alle fall nok til å bli med blant mine torsdagsgleder.
Tenk så fantastisk å få lov til å skrive akkurat disse to enkle ordene. “Det gikk!” På denne dagen, 3.september for akkurat 2 år siden, så kunne jeg det. Og det var nok alt jeg orket å skrive også. Innlegget var kort og godt slik: https://friluftsheidi.blogg.no/det-gikk.html
For da hadde denne turgjengen klart å nå toppen av Glittertind. For fem av dem relativt greit. For den siste, meg, ved å krysse den grensa som min MS (multippel sklerose) og funksjonsnedsettelsene den medfører setter. Sammen med de etterdønningene etter kreftbehandling som også var tilstede.
Men vi klarte det. Jeg rett og slett fordi jeg fikk veldig mye hjelp og støtte underveis. Men jeg gikk sjøl. Bortsett fra en 10-20 meter i ei steinur på vei ned igjen like før det ble mørkt da beina sviktet fullstendig. Da ble jeg vel mer eller mindre slept til et noenlunde jevnt parti der jeg kunne ligge(!) og få i meg litt nøtter og sjokolade ;-). Da var det enda 2-3 timer igjen. Men man er jo ikke æresmedlem i trass.no uten grunn.
Det gikk. I ettertid har mer eller mindre den samme gjengen vært på telttur utenfor allfarvei på Venabufjellet. Og vi har gått til toppen av Bitihorn. Det ble nok pushet litt grenser på begge de turene, men vi (eller jeg da) krysset ikke grensa.
Om et par uker samles noen av oss igjen for å planlegge neste års tur. Mon tro om vi holder oss innenfor grensa, pusher den eller passerer den neste gang? Jeg gleder meg i alle fall! Og å glede seg er viktig for alle.
I september har MS-forbundet i Norge kampanjen «15 minutter for MS». Målet er å sette fokus på MS og de omkring 15000 her i landet som lever med MS i kroppen, samt samle inn noen sårt tiltrengte kroner til forskning. Ved å gjøre en aktivitet som passer oss. Ett minutt per 1000 MS-rammet om dagen.
Dette skriver MS-forbundet på sine nettsider:
15 minutter for MS:
Rundt 15.000 mennesker lever med MS i Norge i dag og det finnes ingen kur. I september inviterer vi hele Norge til å sette av 15 minutter hver dag – én for hvert tusende menneske som lever med MS. Bli med å skap synlighet, felleskap og samle inn penger til en verden uten MS.
Dette går pengene til:
Pengene går til MS-forbundets viktige arbeid for mennesker med MS og deres pårørende – til møteplasser, informasjon, forskning, politisk påvirkning og tiltak som gir bedre livskvalitet. Sammen jobber vi for en verden uten MS.
Målet er stort: En verden uten MS, derfor gå 50% av innsamlede midler i denne aksjonen til norske forskningsprosjekter
Men veien dit er like viktig: Ingen skal møte MS alene – 50 % tilbakeføres til lokallag for lokale tiltak.
Les mer her: https://www.ms.no/15-minutter-for-ms/
Jeg har i tillegg laget meg et eget mål for kampanjen. JEG skal bruke mine 15 minutter per dag på å være ute, rett og slett.
Jeg er en del ute, jeg. Har til og med hatt mye av arbeidsdagen ute i mange år. Og jeg er gjerne på tur både dag og natt når jeg først er ute. Jeg trener både ute og inne og er på tur rett som det er. Så gjennom året så er nok «utetida» mi ganske omfattende. MEN; etter at jeg ble syk med blant annet MS så har det ofte blitt slik at jeg enten er ute både dag og natt over flere døgn, ELLER så er jeg veldig mye inne. Det skorter litt på hverdagsaktiviteten med andre ord. Og spesielt utendørs. Med småbruk, flere gamle hus og stor hage og kjøkkenhage så er det mye utearbeid å ta fatt på.
Dermed er mitt mål for mine «15 minutter for MS» i september å være 15 minutter ute hver dag. Gjerne i hagen med diverse forefallende.
Det blir bilder og delinger på sosiale medier og ikke minst; jeg øker hverdagsaktiviteten min, inntaket av frisk luft og jeg får muligens gjort noen nødvendige oppgaver på kjøpet!
Fokus på sykdommen og fellsesskap med andre MS-syke er hovedmålet. Men skulle noen ha lyst til å støtte «saken» med ei krone eller flere så er adressen til spleisen i mitt navn denne: https://www.spleis.no/project/447937
Passer ikke det, så setter jeg pris på deling av innlegget og/eller begge deler 😉
I dag er det 2.september og kampanjen er godt i gang. Jeg startet i går kveld med en ørliten kveldstur blant plommer og grønnsaker i hagen. Og plutselig hadde det gått 15 minutter 😊
Nøyaktig, 3 år, 6 måneder og 17 dager, eller noe slikt, har gått siden jeg fikk beskjed om at jeg hadde malignt melanom. Altså føflekkreft. Den aggressive hudkreften.
Det første halve året etter operasjon den 24. februar ble brukt til behandling av infeksjon i operasjonssår som endte i sykehusinnleggelse, haugevis med undersøkelser og blodprøver, flere forsøk på tablettbehandling med påfølgende sykehusinnlegelse igjen og mye styr og råtten form.
Etter det så har det gått relativt greit. Jeg har fått fjernet tre andre «flekker» på skrotten, der to av dem viste seg å være basalcellekreft, altså en «snillere» kreftform. Og jeg har gått til kontroller. MR, ultralyd, pet-scan(ct med radioaktiv kontrast), vanlig ct og blodprøver. Alt administrert via onkologen som også har kontrollert meg hver tredje måned. Og timer hos hudlege og øyelege.
I dag kom endelig dagen. Onkologen sa at prognosene nå er såpass bra at det de neste par årene kun vil være nødvendig med kontroller med ultralyd og blodprøver og time hos ham to ganger i året! DENNE dagen har jeg ventet på!
Han påpekte at det fortsatt var en viss risiko for tilbakefall. Så vidt jeg forsto så er det særlig slik med for eksempel både brystkreft og malignt melanom. MEN, risikoen for tilbakefall er aller størst de første tre årene etter operasjon. Og selv om multippel sklerose og noe kompliserte og begrensede behandlingsmuligheter av melanomet og -vurderinger av den grunn har gjort behovet for oppfølging noe utvidet, så er endelig dagen her.
3 år, 6 måneder og 17 dager siden lynet slo ned. Og 3 år, 6 måneder og 8 dager siden operasjon og siden jeg hadde kreft i kroppen!
Det ble et glass rødvin å feire med denne mandagen!
Det var nesten skremmende stille på kreftavdelingen i dag. Og så og si ingen forsinkelser. Skål for det og gode nyheter 🙂
…og med det fjerde skal det skje, og ved det femte smeller det…eller? Neida, 1-2-3 er ukas, eller forrige ukes helgeutfordring fra utifriluft. Forrige helg, litt forsinket på mandag ettermiddag, skrev jeg om forrige helgs utfordring. Nemlig: glemt.
Denne helga går jeg for pallen! For mine 1-2-3 i uka som var, eller pallen som det også kan kalles så slik ut for slike som meg som liker å telle seire:
Ei god uke med en god del seire, for den som teller det. Minst en en, to, tre slike. Det er ikke verst i det vi allerede er godt inn i ei ny uke og til og med en ny måned. Lag dagen, uka og måneden god og tell seire!
Jeg tør å påstå at selvmedisinering er viktig for alle som lever med multippel sklerose! En ting er medisinene vi mottar av helsevesenet – enten som behandling av symptomer eller for å bremse utvikling av nye symptomer. Det kan dreie seg om medisiner mot smerter, funksjonsnedsettelser, spasmer, magetrøbbel og tull med tarm og blære, balanse, synsforstyrrelser, mental utmattelse…lista er rimelig uendelig. Mange får også bremsemedisiner. I tillegg kommer hjelpemidler som ortoser, ganghjelpemidler og for eksempel rullestol. Og hvordan symptomene påvirker hverdagen eller ikke og hvor mye eller lite vi har av dem varierer fra person til person. Og de varierer fra dag til dag for hver enkelt.
Og jeg, jeg har forstått og klarer en og annen gang å ta selvmedisineringen min på alvor. For meg handler det om å si nei. «Jeg kommer ikke» eller «jeg kan ikke nå» eller «jeg skal gjøre det en annen gang» eller «spør meg gjerne neste uke». Det handler om mental selvmedisinering. For når nøtta overbelastes så setter de fysiske symptomene inn for fullt. Noe som igjen gjør at det mentale slites enda mer, og så er spiralen i gang. Jeg henger ikke med verken mentalt eller fysisk og går på veggen i forsøket. Det er hverdagen.
Da tyr jeg til selvmedisinering. Ikke piller og hjelpemidler – men medisiner som muligens fås på det som kalles «grønn resept». Jeg stikker ut. Og jeg stikker på tur. Tar meg en ekspedisjon. Forlater sivilisasjonen og gjør et eller annet «stunt» tilpasset meg. I naturen.
En vindstille og uendelig vakker kveld i fjellet. 
I går kom jeg hjem fra en slik «selvmedisineringsseanse». To dager og to netter med lavvo og sovepose på fjellet. Pluss minus 1000 meter over havet. Akkurat høyt nok til at fjellfølelsen kommer. Alene. Bare meg og utstyret og boka mi. To døgn der de enkle behov og de banale oppgavene tar alt fokus og all tid. To døgn der det handler om å holde seg varm og tørr, lage mat på kokeapparat, nyte fjellterreng og utsikt, spise når jeg er sulten og sove når jeg er trøtt. To døgn der de eneste valgene dreier seg om jeg skal lese i boka mi, stirre tomt ut over vannet eller tusle en tur i lyng og kratt. Eller lukke øya og strekke ut kroppen oppå soveposen til jeg igjen må gå på do i en busk eller blir sulten og må lage litt mat. Eller får lyst til å bade. Badevannet var for øvrig noe av det kaldeste jeg har opplevd på flere måneder. Så det holdt med to. Bad altså. Og det var ikke morgenbad, for å si det sånn.
Det handler om å bare være. På slike turer, eller ekspedisjoner eller stunt, så MÅ jeg ingen ting, egentlig. Det er viktig å skru litt av og gjøre bare akkurat det jeg vil i akkurat mitt tempo og akkurat så mye eller lite som jeg gidder. Det handler om å skru litt av. La verden gå sin gang og slippe å forholde seg til noe som helst. Annet enn min lille verden der under lavvoduken ved vannkanten bak en busk.
Dette er selvmedisinering for meg. Og jeg blir, hver gang jeg «tar ut» en slik «resept», utrolig takknemlig for at jeg kan. Og ja, en slik medisinering må definitivt spesialtilpasses «pasienten». Det gjelder å finne akkurat riktig sted. Passe langt, eller kort egentlig, fra parkert bil. Passe langt, kort der også egentlig, fra bademulighet. Og passe lett fjellterreng å gå på tur i. Og gjerne mobildekning. I alle fall setter småbrukeren pris på det. Og det kan jo være noe i det, når slike som meg skal virre rundt i bushen helt alene. Denne gangen så jeg i løpet av de to døgnene der ved lavvoen til sammen fem fiskere, to hundekjørere, minst tjue ender og fire kuer. Samt en traktor og noen få biler på grusveien bak trærne.
Ellers var det helt stille. Til og med vindstille det første døgnet. Selv om jeg våknet til rim på busker og lyng og frostrøyk over vannet den første morgenen, så bød resten av dagen på strålende sol og vindstille. På tur kunne jeg gå med kortermet trøye hele veien og på «toppen» kunne matpakka nytes i lyngen uten behov for verken jakke eller lue.
Ut på T-tur.
Ikke så vanskelig å følge umerket sti her heller.
Jotunheimen klokka 11 og…
…Rondane klokka 13… Det er vel det som kalles “vid” utsikt.
Noen ganger er det enkle det beste. Også turmatpakke.
Fin “sofa” å nyte utsikten til fjellkjedene fra.
Kjærringa med staven(e) nådde toppen.
Lue og votter, og for øvrig ullundertøy og varmeflasker, ble det derimot bruk for i soveposen begge nettene. Ikke så rart med frost den første natta, kanskje. Men med samme «rigg» nedi soveposen natt nummer to, så var det nødvendig å åpne glidelåsen og slippe ut litt varme utpå natta. Tåka lå tjukk helt ned på vannflata utenfor lavvodøra siste morgenen. Da bar fjellet preg av høst og lue kjentes tross alt ganske riktig. Ikke bare for å kamuflere sveisen 😉.
Det er noe “ikke så sommerlig” over å drikke varm kakao og lese bok iført strikkevotter.
Men vakkert var det.
Og dette er hva jeg så, eller ikke så, da jeg åpnet glidelåsen siste morgenen.
To dager med fri pust. Et nytt sted. Frisk luft hele døgnet. Bad. Sovepose. Bok. Godt drikke og relativt god mat (mat var litt lettvint planlagt og besto av det jeg rasket med meg fra hjemme for jeg gadd ikke innom og handle). To dager med kun eget selskap. Ganske godt selskap, om jeg skal si det selv. Med utsikt og vandring langs nye stier. To morgener med godt, men varierende vær. To dager i fjellet. To dager med selvmedisinering friluftsheidi-style.
Medisineringen virket med en gang. Lettheten satt i både pust og kropp med en gang jeg kjørte av asfalten og innover fjellveien. Nå venter jeg på at langtidsvirkningen skal slå inn. Foreløpig dominerer bivirkningene. For selvfølgelig kommer disse medisinene også med bivirkninger. Akkurat som alt annet av medisinering. Men det vet jeg jo om. Og det jeg vinner og de gode opplevelsene, mestringen og tilstedeværelsen jeg opplever gjør at det som kommer etterpå av både smerter og utmattelse så absolutt er verdt det. Kalkulert risiko.
Sånn er det med all resept er min erfaring. Også den grønne. Den selvmedisineringen som foregår til fjells. Takk for meg for denne gangen! Jeg kommer tilbake når jeg trenger påfyll 😉.
