Det så lenge litt mørkt ut for hele eventyret. Værmeldinga lovet nedbør i relativt store og ujevne bøtter og spann hver gang vi sjekket den i dagene før. I varierende mengde ettersom prognosene endret seg dag for dag – men så definitivt regn. Når den ene da klart og tydelig hadde definert seg sjøl som «godværsturist» så så det ikke direkte lyst ut for planene om hengekøyetur. Denne gangen var planen et helt nytt sted også.

Dagen før planen skulle settes ut i livet var det tid for å sette ned foten. «Har vi en plan B?», spurte godværsturisten? Njæææ, friluftsheidi var tvilende og idébanken var ute av drift.

Heldigvis var godværsturisten noe mer oppegående og fant det magiske løsningsordet: «Koie», sa hun.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Selvfølgelig, vi måtte jo dra tilbake til stedet vi hadde vært før. Det stedet som har åpen koie med overnattingsmuligheter under tak.

Sekken ble pakket og den blir rimelig diger når det her er snakk om en variant av «glæmping» som krever en del remedier med eneste mål å gjøre alt mer behagelig. Og med regntrekk utapå så ser den i grunn latterlig enorm ut.

Men siden monstersekken ikke skulle bæres mer enn omkring 500 meter så regnet jeg med at det skulle la seg gjøre om jeg bare klarte å løfte den opp på ryggen 😉

Vi ankom i lett duskregn og det viste seg at begge var såpass ivrige på uteovernatting i køye og ikke soving i glissen koie, at vi optimistisk fikk opp tarp og hengekøyer mellom skurene. Det ble middag på kokeapparat og vin både med og uten bobler i koia. Vi måtte bare fordrive en saueflokk og dytte unna noe sauemøkk foran døra først.

Regnet som var meldt uteble nesten helt. Noen få dråper innimellom, men definitivt hengekøyevær under tarpet. Vi tenkte nok i utgangspunktet at vi kom til å legge oss rimelig tidlig, i og med at vi dro til skogs tidlig på ettermiddagen. Men der tok vi feil.

Samtalene gikk i ett og avløste hverandre. Vinen, maten og desserten var god og vi var enige om at vi var overraskende lite trøtte. Helt til midnatt. Da måtte vi rett og slett innse at både kropp og klokke mente at det var natta.

Midnattsmåneskinnsmagi 🙂

Månen lyste opp disen over vannet og natta var av det magiske slaget. Med ei hodelykt på deling var det helt essensielt at «leggerutinene» ble gjort i riktig rekkefølge. Tannpuss og dotur måtte koordineres og etter å ha beundret måneskinnet ei lita stund var det leggetid. Først for den ene som ikke hadde hodelykt, og til slutt hu med hodelykta på huet.

Det er rart med det; når uteliggere som oss får bakset oss på plass inni køyekokongen med soveposen som en lun sky rundt kroppen, så går det ikke mange minuttene før det blir stille. Selv om månen lyser så den nesten blender oss.

Det var stille helt til klokka passerte åtte. Da hadde undertegnede egentlig vært mer eller mindre våken ei stund og sett at morgentåka delvis hadde lettet, samtidig som det lysnet sakte men sikkert. Det er høst. Men temperaturen, også om natta, viste seg å være av det rimelig lune slaget akkurat i natt. Mange varmegrader førte til at ekstremsoveposen var bare delvis lukket gjennom natta.

Da morgenen kom var det såpass behagelig å henge der i køya at hvis det ikke hadde vært for at basale behov for å tømme tanken begynte å bli rimelig påtvingende, så hadde vi nok ligget der ei stund til.

Men det var dårlig med morgenkaffe å få servert der i køya. Dermed var det bare å komme seg opp og få satt over kaffen. Den kunne vi nyte i solskinnet utendørs. Og siden sola tittet mer og mer fram så bestemte vi oss for at frokost også skulle foregå ute. Ostesmørbrød, deilig hjemmelaget ripsgelé og kaffe kunne nytes før leiren skulle brytes. Sauene kom tilbake og måtte skuffet konkludere med at vi hadde spist opp all frokosten vår sjøl. Da vi til slutt fikk samlet alle løse deler kunne vi igjen hufse på oss sekkene og returnere mot bilen.

Jeg tenker alltid at det nesten gjør vondt å forlate en leir når forholdene og været ligger så godt til rette og er så magisk vakre og fredelige som det vi opplevde i dag. Men «heldigvis» kom det sju regndråper til akkurat i det vi nærmet oss bilen. Det motiverte oss tross alt til å komme oss under tak.

Det ble et vellykket høsteventyr denne gangen også. Og jeg er i rute med mitt «sove ute minst ei natt hver måned i hele 2025»-prosjekt. Og når vi får sommerlige temperaturer både natt og dag mens farger og natur ellers definitivt vitner om høst så kan vi bare være takknemlige.

Takknemlige for at skogen skaper magiske kulisser for henging mellom to trær. Og takknemlige for at vi har «vett på» å ta for oss av slike høsteventyr. Til og med de av oss som er «godværsturister».

Monstersekk rigget for regn. Tung som fy – men full av “turkomfort” 🙂

Soverommet er klart.

Rødvins”lerke” – rett og slett tilpasset stapping i ryggsekk.

Morgenutsikt fra køya.

Morgenselfie.

Blank morgenstund.

Kaffe i sola.