Friluftsheidi

I dag har jeg ikke tatt et eneste bilde. Foreløpig i alle fall. Og det tyder for meg på at det ikke har vært så mye å skrive hjem om – eller blogge om. En helt vanlig onsdag. Ikke bedre enn andre onsdager og ikke verre. Ingen onsdag å lagre i minneboka, kanskje.

Men; jeg jakter jo gleder. Prosjektet mitt, og hvorfor, finnes her i dette blogginnlegget. Og da er det viktig å lete til man finner dem også slike dager. Dager som verken har tur, gourmetmat eller noe annet som peker seg ut.

Men onsdagsgleder har det vært:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

1. Kaffe på senga om morra’n er ikke feil. Ikke denne onsdagen heller.
2. Jeg har klart å la være å gjøre noe for å orke å gjøre noe annet! Hurra for det!
3. Jeg gleder meg til morgendagens spennende opplevelser

Ellers så har jeg jo både spist relativt godt, sola har skint i alle fall innimellom, katta og småbrukeren har vært rimelig greie å ha med å gjøre og syrinen blomstrer! Lag deg en god onsdagskveld!

Å stikke til skogs på tur en tirsdag er helt innafor. Og med den vinden i dag, av typen som fjerner alle løse deler og gir utfordrende flyforhold til og med for ender og traner, så er en bitteliten lunsjtur med stormkjøkken perfekt. Og når selskapet er perfekt også, så kan det jo ikke bli noe annet enn bra. Og det kan jo heller ikke bli noe annet enn tirsdagsbad.

Takk for turen og takk for tirsdagsgledene!

Bildene forteller om tirsdagsgledene:

Glede nr 1: Godt selskap og gode samtaler. Ingen pinlig stillhet.

Glede nr 2: Arme riddere tilberedt på stormkjøkken. Med bær og frukt og utsikt til.

Glede nr 3: Benk å sitte på og ved.

Glede nr 4: Tirsdagsbad.

I dag fikk jeg endelig sådd noen frø som forhåpentligvis skal forgrønne, forskjønne og fargesette terassen utover sommeren. Og i år syns jeg egentlig at jeg var ganske lur. Om jeg skal si det selv.

I stedet for å bruke stein som tidligere år, eller kjøpe dyre lecakuler eller liknende slik det reklameres for, så har jeg gått for noe annet. Kongler! Og gamle bukser!

Nederst i pottene fyller jeg furu- eller grankongler. Noen ganger så mye som i halve potta. Oppå der legger jeg et par stoffbiter fra ei utslitt og oppklipt linbukse – og så legger jeg på jord. Og så frø. Slik får jeg både drenering mellom konglene i bunnen, samt sperre mellom drenering og jord ved hjelp av buksa. Overflødig vann kan renne gjennom stoffet og ned i konglene og plantene (hvis frøene spirer) kan suge opp det de trenger. Det er tanken. Billig og gratis. Og ikke minst: pottene er nokså mye lettere å flytte på!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå gjenstår det jo bare å se om frøene spirer. Og jeg må ut og plukke flere kongler!

Mandagen har jammen vært full av ting å glede seg over. Ikke bare at sommeren er her. For det er den virkelig. Akkurat nå såpass at det er godt å gå inn – og kjøle seg!

Men her er mine 3 utvalgte mandagsgleder. Og 5 bilder av dem:

1. Potetene er i jorda og redskapen er ryddet vekk.
2. Kjøttmeisungene har blitt veldig store og fluesnapperen har lagt tre egg siden siste kikk.
3. Epletreet blomstrer vakkert i rosa og hvitt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når gamle boplasser besøkes. Om det så er rimelig igjengrodd og det så vidt finnes spor etter grunnmurer og hustufter, så finnes det gjerne et og annet øvrig minne fra tidligere tider gjemt i krattet også. Gårsdagen var ikke noe unntak.

Ei sinkbøtte uten bunn hang på ei grein oppi skogen. Noe gammel piggtråd var surret opp og viklet på noe som så ut som en rusten hjulbue fra et eller annet redskap. Og denne:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg vet ikke hva det en gang har vært. Jeg vil tippe et eller annet redskap som hesten har dratt etter seg over åker og eng. Nå er bringebærkjerret i ferd med å “spise opp” hele stasen. Men fortsatt syns jeg det er en form for kunstverk.

Et fremmedelement i alt det grønne. Noe som ikke skulle vært der. Men samtidig noe som skal være der.

I følge blogg og dagens finlesing av diverse “gjestebøker” på opptil flere av stedene vi passerte på tur, så var det nesten tre år siden forrige gang jeg gikk den samme turen. Den gangen sammen med avleggeren. Og flere kuflokker. Selv om tittelen var Ikke ei ku i sikte  da også.

I dag hadde ikke kuene fått lov å innta almenningen for sitt sommerbeite enda, og vi kunne uforstyrret vandre den snaut fem kilometer lange runden i akkurat det tempoet som passet oss. Eller passet friluftsheidi da, rettere sagt. For det er jo hu som går først. Og det gjelder visst stort sett uansett hvem som er med på tur. Mest praktisk at den som trenger mest eksakt planlegging for hvor a setter beina og har mest akutt behov for stopp, sidesprang(altså skritt til siden) samt beveger seg mest i rykk og napp styrer tempoet.

Heldigvis finnes det mange gode fotoobjekter på en tur. Og da må man jo stoppe. Noen sekunder pause i stabbinga er som regel ikke å forakte. Og det går jo litt tid da stavene skal av, telefonen opp fra lomma og skjermlåsen overvinnes før bilde kan knipses. For meg er det overhodet ikke noe alternativ å knipse i fart. Bevegelse og “å fote seg” i ulendt terreng krever fullt fokus, så skue av utsikt og fotografering krever stopp, ja.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bildearkivet i dag forteller at det ble en del stopp. Og det var fritt fram og helt uten kuer i sikte!

Godt med høydemeter på relativt kort avstand før vi kom hit, så det var helt greit med en benk ved varden.

Det er furua med utsikt, det 😉

Og enda en benk å hvile rompa på. Inne i koia var ovnen enda lunken etter et par tyskere vi møtte på stien som hadde overnattet 🙂

Så kom vi til den gamle boplassen der det er bygd gapahuk over kjellermuren og historien er gjengitt på plakater. 

Og da ble det obligatorisk kaffekoking og kanelsnurrer.

Takk for turen!

Dagen derpå kan vel den 18.mai kalles for de fleste, vil jeg tro. For noen var det muligens litt heftig at 17.mai kom på en lørdag i år. Med mulighet for å ta’n “helt ut” på alle måter. Politiet melder i alle fall om en god del fyll og uro… Forhåpentligvis utpå kvelden da ungene hadde lekt fra seg og spist seg ferdig på is og pølser. Mette og sårbeinte var det nok mange som ble i går også. Og noen fikk kanskje en og annen is for mye.

For meg er det også dagen derpå i dag. Foruten mett og fornøyd, eller “mett og belåten” som noen sier hos söta bror, så misliker denne kroppen definitivt både penklær som krever litt stolt holdning, å gå og stå på asfalt og ikke minst så er det relativt krevende med bunadsko. Selv om de er av det lavhælte og moderate slaget. Bunadsko lar seg ikke kombinere med verken dictusbånd eller skinne/beinortose, så jeg gikk uten i hele går. Med stokk, riktig nok.

DET kjenner jeg i dag, ja. Så på dagens skogstur ble det rett og slett litt tungt. En del smerter i både hofte, kne, rygg og skuldre. Skuldre og armer gjør jo mer og mer av jobben når underkroppen etterhvert blir mer og mer oppbrukt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men allikevel: I dag gikk jeg på stien og følte meg skikkelig heldig! Heldig som kan gå skogstur i bratta og i ulendt terreng til og med dagen derpå. Og selv om jeg både så barnetog, var på kaffebesøk og befant meg stivpyntet og på asfalt mye av gårsdagen. Og selv om jeg føler meg litt avblomstret og matt og fargeløs i dag, litt sånn som denne, så er jeg virkelig av de heldige:

Sist jeg gikk denne turen var i juni 2022. Da holdt jeg innimellom på med adjuvant kreftbehandling og var vel bare i sånn passe form egentlig. Så i dag tenkte jeg at “jeg må da for pokker klare det NÅ”. Fuckcancer og fuckms, for å si det sånn.

Herlig var det i skogen i dag! Og akkurat det er en stor dagen derpå-glede for meg!

Da helgeutfordringen fra utifriluft denne gangen var nettopp “Den gang da”, så måtte det bli et 17.mai-innlegg om bunad.

For avleggeren er den stolte eier av en riktig gammel variant med stor affeksjonsverdi. Denne:

Denne er vevd, brodert og montert av hennes oldemor, mi bæssmor, i 1948. Modellen er så vidt jeg husker  fra 1935. Bunaden er en Hedmarksbunad med ullstakk og ulliv. Avleggeren arvet den, tradisjonen tro, til sin konfirmasjon i 2014. Skjorta er av  lin og ble brodert og sydd til min konfirmasjon i 1987. Den gang da (!) var det JEG som arvet den av min mor. Og den gang da passet den:

Siden den gangen har jeg gått over til mer ekte bjørk. Denne bakgrunnen på konfirmasjonsbildet hadde vel de fleste av oss som ble konfirmert her i kommunen akkurat da. I alle fall vi som ble fotografert i dette studioet. Jeg har gått over til en annen bunad også. Samme modell. Annen størrelse:

Sånn kan det gå.

Forresten: Tidlig på 70-tallet, på den tida mora mi brukte arvebunaden, var jeg så klart også standsmessig antrukket på 17.mai. Den gang da tyder ansiktsuttrykket antakelig på en viss skepsis til å sitte på armen til en av gutta i “Gudfaren”. Selv om det er far min ;-).

I alle fall i forhold til hva jeg har pleid så tar jeg’n helt ut i dag. Ikledd bunad, tur til “sentrum” og til og med sett på barnetog og hørt hornmusikk.

Jeg kan hvis jeg vil🇧🇻 Gratulerer med dagen🇧🇻

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Akkurat nå gikk jeg inn i en klassisk prokrastinerings-situasjon.

Dagens mer praktiske oppgaver var unnagjort. I alle fall de jeg gadd. Eller prioriterte. Alle de oppgavene som BURDE ha vært gjort, ja de går nok ingen steder denne gangen heller. Så det blir en annen gang.

Jeg satte meg ned for å blogge. Og ord og innhold kom – ikke! Så:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Først måtte jeg svare på en mail og noe messenger-greier.

Så måtte jeg gratulere et par unge damer med dagen.

Så «måtte» jeg rydde og slette i mailboksen.

Så kommenterte jeg noen blogger jeg leser rett som det er.

Så gikk jeg inn og sjekket facebook og instagram…

Og så «måtte» jeg google hvordan prokrastinering egentlig staves! Ja, for det slo meg overhodet ikke at stavekontrollen ville ta seg av slendrian i stavemåten. Jeg var innom både prokrastrinering, prokastrinering, prokastinering… jada, her var det mye å «velge» mellom. Stavekontrollen derimot går for prokrastinering. Så da så.

Og det er akkurat det jeg gjør. I stedet for å skrive et godt og meningsfullt innlegg med kloke betraktninger og forsøksvis interessant innhold, ja så ble det altså dette!

Men bunadskjorta er strøket. Potetsalaten er montert (montert høres mye mer stas ut enn «laget»),

17.maiblomstene både på spirebordet og trappa er på plass og balkongflagget er lokalisert. Og denne bloggeren er klar for en eller annen feiring av nasjondaldagen. DEN er jeg i alle fall pro! Selv om feiringa har foregått uten alt for mye annet enn skogsturer, god mat og flagg de siste åra.