både av sensasjonslyst eller fordi jeg bryr meg sånn.
Jeg kan baksnakke og
jeg kan snakke bak.
Jeg kan snakke foran og
jeg kan framsnakke.
Jeg kan snakke for og
jeg kan forsnakke.
Jeg kan snakke på innpust og
jeg kan snakke på utpust.
Jeg kan snakke før jeg tenker og
jeg kan tenke før jeg snakker.
Og jeg kan snakke tull og bedrive
snikksnakk.
Men jeg kan også lytte.
For det er en grunn til at vi har to ører og bare en munn! Har jeg hørt,
når jeg har tatt ei pause i snakkinga 😉
Dette er mine foreløpige refleksjoner rundt utfordringen som Kjerringtanker ga oss medbloggere i oktober. Det handlet jo om å reklamere for eller anbefale en blogg. Framsnakke, som jeg hengte meg opp i. Nå har jeg jo ikke akkurat gjort det i dette innlegget, men det kan jo komme, ikke sant? For oktober er lang 🙂
I dag har jeg snakket nesten en time i telefonen med denne. Bildet tatt i Kyoto, Japan.
“Alle gode ting er tre er en talemåte for at noe som skjer tre ganger eller ved det tredje tilfellet innebærer hell. Brukes gjerne før tredje forsøk, så etterfulgt av på det fjerde skal det skje! og til slutt på det femte gjelder det! før man gir opp. Talemåten har opprinnelse i gammel tallsymbolikk, hvor 3-tallet ble ansett for å være hellig.
Det har vært hevdet at uttrykket har gresk opprinnelse, der det finnes lignende uttrykksmåter tilbake til antikken, men også at det har opprinnelse fra middelalderens Tyskland, der det ifølge gammel rettspraksis var nødvendig å stevne tiltalte for retten tre ganger før det kunne avsies dom i hans fravær.”
Jeg skal ikke stevne noen for retten i middelalderens Tyskland eller noe som helst annet sted, jeg skal bare svare på utifriluft sin helgeutfordring, jeg ;-).
Tre for meg kan jo bety både tallet tre, eller et tre eller flere i skogen. Et fint trekløver, kanskje, eller treverk som brenner i et bål. Men bildet ble av tre trekopper ;-):
Siden gårsdagen gikk med til å fyre i ovnen, brenne talglys, koke kaffe og mat på stormkjøkknen og vedkomfyr og lese bok, så ble all aktivitet som var planlagt her i går flyttet til i dag. For vaskemaskin og ølbrygging må ha strøm. Øvrige stunt på kjøkkenet er også enklere med strøm. Surprise.
Men i dag var det meste i orden og dermed har det meste av elektriske apparater i heimen også gått 😉! Og jeg har lagd noe grønt. Giftiggrønt. Jeg er foreløpig usikker både på konsistens og smak. Like usikker som jeg er på om sesongen er helt riktig for denne produksjonen. Så når den gufne fargen dukket opp så var jeg ikke akkurat veldig overrasket. Men heldigvis ble fargen bedre etter hvert. For den som dukket opp først kan i beste fall kalles guffen. Utrivelig og grumsete grønnsvartbrun gusje. DET var det det så ut som.
Takke meg til giftiggrønt! Og om jeg er riktig heldig så skal dette forestille myntegelé. Eller så blir det myntesuppe. Eller saft, eller… kanskje noe som går an å putte i drinken? Men i utgangspunktet gelé, altså. Ikke absint. Men giftiggrønn.
Jeg var på vei ut av senga i dag tidlig, etter en rolig kaffekopp og dagens oppdatering fra Kobe, Japan (der avleggeren befinner seg) da «Amy» traff småbruket. Hun traff ikke så veldig tidlig og egentlig ikke så veldig hardt heller. Det er tross alt indre østlandet med lite fjell, sjø og dype daler her omkring. Men hardt nok til at strømmen forsvant.
Jaja. Heldigvis var småbrukeren oppe og i gang og vi rakk både å koke tevann og egg og steke croissanter ferdig på ettervarmen. Litt flaks skal man ha.
Og resten av dagen? Tja. Det ble ikke noe av det vi egentlig skulle. Så det var bare å fyre i vedovnen, tenne lys og lese bok. Ikke det dummeste å bruke en strømløs dag til der det ikke anbefales å gå ut noe særlig. Formiddagskaffen ble kokt på stormkjøkken på oppvaskbenken og kanelsnurrene ble varmet på vedovnen.
Og fårikålen ble kokt på den gamle vedkomfyren i bryggerhuset. Idet poteter, kål og lam var ferdig – da kom strømmen tilbake. 6 timer og 45 minutters strømbrudd var unnagjort.
Lysene brenner fortsatt og det er fyr i ovnen. Men hodelykta er lagt vekk. Men jeg vet hvor den er. For jeg er ikke helt overbevist om at det ikke blir behov for den igjen i kveld eller i morgen. Men helst ikke i 6 timer og 45 minutter.
Før i tida hadde vi potetferie. Omtrent på denne tida av året. Da hadde vi fri fra skolen og kunne bidra til potetopptaking enten hjemme eller hos en potetbonde der vi fikk betalt. Lommepengene eller lønna da kunne vi bruke på mart’n helga etterpå. For den kom så klart ETTER at vi hadde tjent «grovt» på potetplukking. Nå heter det høstferie. Og det er i grunn helt greit. Her i området starter høstferien denne helga. Og potetferie er det nok ikke for så mange. For at potetopptaking har noe med ferie å gjøre – ja det motsetter jeg meg sterkt. Dette er hard jobbing.
De siste par årene har vi «grøvi potet» på den definitivt manuelle måten. Med grev. Jeg har ingen anelse om hva «grev» er på bokmål. Men det er altså det jeg hakker og graver i jorda med for å finne potetene.
I noen år kjørte vi med gammel potetopptaker type hest, altså som hesten tidligere dro, for å kaste potetene opp av jorda slik at vi lett kunne plukke dem. Men vi har ikke hest, så vi brukte firhjuling 😉. Men da opplevde vi at den potetopptakeren ødela mange poteter. Den skar dem i to litt for ofte.
Da bestemte vi oss, siden potetåkeren består kun av fire-fem relativt beskjedne fårer, at vi kunne grave manuelt. Dessuten så har vi en erfaren potetgraver på 74 år, som stiller med eget grev og arbeidsevne og arbeidslyst. Dermed er potetønna unnagjort på et blunk. Nesten. Takk for hjelpa!
Nå skal det være poteter nok til hele vinteren og erfaringsmessig helt fram til neste års nypotet er klare til å bli spist. Det blir nok noe saltbakte småpoteter eller noe i den duren allerede i ettermiddag 😊.
Campingstolen er til fotografen. For det var hu som måtte ha pause oftest.
Denne onsdagen er slett ikke over, den. Og enda står gledene i kø.
Kaffe servert på senga og fyr i ovnen var klart allerede før jeg slo opp øynene i dag. DET har blitt oppskriften på en god start for meg.
Dagens trening har gått etter planen. Selv om jeg var både kvalm og svimmel etter intervallene i dag tidlig. Jeg setter det på konto for ikke spist frokost. Men heldigvis smakte det med havregrøt og te etter at økta var unnagjort. Utpå formiddagen ble det kroppsbevissthets- og bevegelsestrening i gruppe hos fysioterapeut. Godtvondt eller vondtgodt å få aktivert noen muskelgrupper og kroppsdeler som rett som det er kjennes både stive og smertefulle.
Som regel tvinges det fram som eneste mulighet. Men i dag klarte jeg å skaffe meg ei stille stund med restitusjon tidlig på dagen – FØR det var helt tomt for energi. Det skjer ikke hver gang. Som regel venter jeg til det framtvinger seg selv og batteriene er så flate at de ikke lar seg lade, faktisk. Da er det jammen bra jeg faktisk får det til en gang i blant. For da vet jeg i alle fall hvordan det skal fungere, eller i alle fall KAN fungere 😉.
Nå brenner det i ovnen og kvekdsroen senker seg. Og denne dagen, som de fleste har hatt mange gleder. Onsdagsgleder.
Og når gledene står i kø så er det jo fint å se dem!?! Jeg erfarer i alle fall at når jeg er flink til å gå på jakt etter små og store gleder, flink til å lete til jeg finner dem, ja da står de faktisk i kø.
Og velger vi å se de små gledene i hverdagen, så blir hver dag god. Til og med når det er kø 😉
Denne overleveren plukket jeg i hagen på mandag. Men den kan få illustrere onsdagsgleder allikevel.
Ett av to er halvparten. Så det høres ikke så verst ut, egentlig.
September har liksom blitt “aksjonsmåneden” for meg. Det er i september de siste årene at MS-forbundet har arrangert sin aktivitetsaksjon med mål om fokus på MS, at ingen skal møte MS alene, innsamling av midler til forskning og samhold rundt saken. Jeg har vært med flere ganger, også i fjor. Da skrev jeg et blogginnlegg om å nå mål:
I fjor nådde jeg altså begge målene for aksjonen. Både eget for aktivitet og innsamlingsmålet jeg satte på spleis. Hundre prosent måloppnåelse, med andre ord. I år derimot har jeg visst kun femti prosent.
Målet var minst 15 minutter utendørs hver eneste dag i hele måneden. Som regel har det jo vært laaaangt over 15 minutter i frisk luft på meg, men enkelte dager har jeg måttet gå ut “på gjørs” for å få det til. Det har vært fint. Jeg skrev jo til og med i innlegget jeg har lenket til over at utetid var noe jeg ville fokusere mer på. Pengeinnsamlingen derimot, har ikke akkurat gått så det suser. Jeg satte et ganske lavt mål for egen spleis, og kun 60 % av målet er oppnådd i skrivende stund.
Jaja, sånn ble det denne gangen. Og jeg har en tanke om hvordan jeg kan angripe en innsamlingsaksjon som denne neste gang ;-).
I fjor skrev jeg også om hvordan jeg nok burde øve meg på å IKKE nå mål. Jeg har for eksempel fryktelig vanskelig for å snu om det ser ut som jeg ikke skal nå et mål på tur. Slik sett er nok pengeinnsamling et lettere mål å mislykkes med for min del. For det handler jo ikke bare om at jeg VIL.
I dag VILLE jeg på sykkeltur. Så selv om det meste av kroppen kjentes stinn av melkesyre (det er sånn noen dager) så ble det en ørliten tur. Med kaffe og matpakke i høstskogen med utsikt over bygda fikk jeg en god dose både mosjon, frisk luft og rett og slett turglede!
For meg er det viktigere enn alle pengemål 😉
Takk for en fin uteseptember. I morgen kommer oktober og jeg fabler om mer utetid :-).
Jeg starter uka og mandagen med huet i skyene. Tåka ligger riktignok både tett og lavt, men jeg mener det så klart ikke helt bokstavelig.
Helgas meget trivelige turgruppe-treff med idémyldring til tur 2026 har i grunn ført til et par ting. Èn: dette er en umåtelig fin og ikke minst inspirerende gjeng med sherpaer, støttespillere, fotoansvarlige, matpakkebærere og tilretteleggere som jeg setter utrolig stor pris på å ha i nettverket. Og så to: huet mitt blir så inspirert av å snakke om topper og klatring og hytter og fjellområder at idéer popper opp inni huet mitt og nekter å la seg ignorere.
Morgenen etter kvelden før. På bildet over syns det ikke så godt, men hodet er allerede i ferd med å bevege seg oppover mot skyene.
Nå: via ferrata. Altså klatreruter som er tilrettelagt med faste installasjoner for innsteg og sikring, slik at de med guide skal være tilgjengelige også for de uten klatreerfaring.
For som det ble sagt på planleggingstreffet der vi satt rundt bålet: de som vil kan gå en fjelltur, de som vil kan gå en tur rundt hytta, de som vil kan sitte i sofaen, de som vil kan fiske og de som vil kan gå til toppen på via ferrata. De som vil!
Og til frokosten i dag leste jeg dette:
Det er jo ikke denne via ferrataen jeg fabler om, men prinsippet er det samme.
Og det hjalp jo ikke! For hva er det JEG vil? Jo jeg vil utfordre meg selv og med ujevne mellomrom helst både ligge og nikke oppunder grensa for hva som er mulig, og noen ganger rett og slett gå litt over grensa. Og da har jeg fått for meg – fordi jeg vil – at JEG kan jo også prøve meg på via ferrata!
…!
Jeg har to stemmer som kjemper om oppmerksomheten nå: den ene er fornuftig og sier at jeg skal satse på en fjelltur. Det vet jeg at jeg kan, så det er bare snakk om å gjøre noe jeg har gjort før og eventuelt pushe på lengde eller vanskelighetsgrad når det gjelder terreng. Den andre stemmen, og den som rett og slett BRØLER inni hodet mitt akkurat nå sier at «jammen, du vil jo utfordre deg på noe du definitivt ikke kan og egentlig ikke tør, så hva om du bestemmer deg for å teste og trener for å klare det? Via ferrata, altså! Det hører jo med til historien at jeg i tillegg til å ha funksjonsnedsettelser i kropp og mentalt også har en kraftig og til dels lammende høydeskrekk! Gardintrapp er i tøffeste laget, liksom.
Når fornuft og realisme er helt klare og tydelige på at dette skal du ikke drive med, OG den noenlunde realistiske delen av meg skjønner at det er det eneste rette, men nekter å la det overta tankene så sliter jeg. For kroppen forteller meg i grunn gang på gang at mange dager er det tøft nok å forsere trappa (!) til 2. etasje inne i huset.
Så da driver jeg her da, med huet i skyene. Og en sinnsyk kakofoni av inspirasjon, lyst, fornuft, realisme og ja og nei og skal, skal ikke. Jeg veksler mellom «alt er mulig, bare jeg VIL nok» og «dette blir for tøft både for deg og omgivelsene og er rett og slett ikke mulig». Jeg kjenner meg sjøl såpass godt at jeg vet at her blir det store indre diskusjoner og strengt snakk til meg selv med argumentasjon i den ene og den andre retningen i ukesvis og månedsvis. Jeg satser alt på å komme til sans og samling innen turen skal detaljplanlegges.
Turen kommer i juni 2026. Fram til da kommer hodet til å befinne seg både i skyene, i bløt og i et neverending hamsterhjul. Jeg bare VET det.
Hvor ble torsdagsbadene av? Og tirsdagsbadene? Har badeengelen feiga fullstendig ut? Eller har alle tjern og innsjøer i nærheten tørka inn? Har fornuften tatt friluftsheidi? Eller hva?
Det nærmeste svaret er vel at det er en kombinasjon av å feige ut og å bruke energien på andre ting. Jeg kan i alle fall ikke skylde på været. For bading uansett vær har liksom vært greia, da. Både i regn og snø. Og i sol.
Men i går fikk jeg dratt meg sjøl opp etter nakkehåra og plasket uti igjen. Det klaffet med tid og sted, energi nok og så hadde jeg rett og slett lyst. Og til min overraskelse så var vannet slett ikke så kaldt som jeg hadde fryktet. Selv om jeg hadde ullstilongs på under turbuksa på jobb før badestuntet.
Men det er jo en egen glede å vrenge av seg ullstillongsen og gå og bade…eller…Litt ekstra stas, liksom.
Jeg skjønner jo at fornuften på ingen måte har slått inn. Og jeg tenker heldigvis, egentlig! Det ble faktisk noen svømmetak. Ikke mange. Men på bildet syns jo ikke det 😉
