Magien ligger i detaljene.

Dette innlegget kunne like godt ha hatt overskriften «Mine 3 onsdagsgleder» eller noe i den duren. Onsdag er jo i høyeste grad som regel en hverdag. Og jeg er jo ganske opptatt av å følge med på hverdagsgledene. Og den som leter etter hverdagsgleder, den skjønner etter hvert at magien ligger nettopp i detaljene!

Denne dagen er i grunn et godt eksempel på det.

For det første:

Onsdag har jeg fast gruppetrening med fysioterapeut. «Kroppsbevissthet og bevegelse» heter opplegget og det er det jeg vil kalle meget lavterskel aktivitet. Fysioterapeuten som leder seansen starter som regel med å spørre oss hvordan ståa er i kroppen akkurat i dag. Ofte er det noen med smerter, noen har stiv og støl kropp, og andre har rett og slett dagen. Eller ikke. Hun sier da: «Men dere kom dere i alle fall hit! Det er ikke verst!»

Og det er det jo ikke! Akkurat den detaljen er jo en ganske magisk seier i seg selv. Og den gir muligheter for å gjøre noe godt for smertene, den stive kroppen eller det stressa huet.

For det andre:

Her jeg bor hadde jeg også i kveld en helt magisk og fargesterk solnedgang. Hele vesthimmelen lyste oransje og himmelen var klar og kun brutt av stripa fra et fly som passerte i ny og ne. Og jammen har sola strålt i hele dag, akkurat som i går. Selv om tåka var ganske gjenstridig i lavlandet.

For det tredje:

I kveld kom bekreftelsen på at gjengen med turfolk jeg på et eller annet magisk vis har blitt en del av faktisk FÅR leie samme seter neste år som vi bodde på i juni da vi var på Bitihorn. DET er en veldig god nyhet som det er veldig morsomt å bringe videre til gjengen. For det var en nydelig plass! Og nå har vi jammen meg god tid til å glede oss! Takk til initiativtakeren som fikk oss «på sporet» med planlegging allerede i september. Det gjør meg glad at folk er så ivrige og villige til å forplikte seg. Jeg gleder meg!

Se der! Jeg trengte jammen ikke tenke meg så lenge om før jeg hadde tre onsdagsgleder å dele. For magien ligger i detaljene. I alle fall for en gledesjeger 😉.

For en turdag!

Noen ganger er jeg så heldig at turlysten, turmuligheten og turværet slår til SAMTIDIG! I dag for eksempel. Sekken ble pakka i en fart, opptenningsved kløvd og frokosten ble inntatt i bilen på vei oppover. For i dag SKULLE jeg på tur.

Tåka lå tett som graut over lavlandet, men omtrent nøyaktig i det jeg forlot asfaltveien og bega meg, fortsatt i bilen, oppover grusveien, så forsvant tåka og sola skinte over høstskogen. Ved parkeringa var det tomt og det viste det seg at det var på hele turen. Bare meg, en og annen småfugl, bålknitring, litt plasking i gjørme og ellers natur og komplett stillhet.

Et par kilometer en vei og det samme tilbake var planen. Og avstanden jeg husket at det var. Da turen var unnagjort og jeg returnerte til bilen så klokket jeg inn 6,86 kilometer på helseappen. Ikke overraskende. Det er rimelig vanlig at den avstanden «jeg tror» og «husker» at det er – må forlenges betraktelig. Men i slike forhold og på såpass lettgått sti og terreng så er det i grunnen helt greit.

Jeg fikk sol og frisk luft. Utsikt og bål. Matpakke og til og med en telefonsamtale med avleggeren i Kobe der ved bålet mens kaffevannet kokte. Ikke det verste stedet å tilbringe ei stund en tirsdag formiddag.

Da jeg fikk øye på bilen på hjemveien så måtte jeg stå litt i bekken ei stund! Gjørmeforekomstene på Hedmarksvidda er som vanlig ganske heftige så skovask i bekken var i grunn helt påkrevd. Heldig for meg da at de gamle skoa som både har revna og er reparert fra før fortsatt faktisk er vanntette!

Og jada, jeg har klær som skulle ha vært vaska, vinduer som skulle vært pussa, sikkert 10 rom og kott som skulle vært rydda og så videre. Men heldigvis hadde jeg i dag vett på å snu ryggen til alt det der og stikke på tur i stedet. Akkurat det faller meg rimelig lett 😉.

På riktig vei 🙂

Fra tårnets topp ser jeg fortsatt at tåka ligger over lavlandet.

Ei furu hadde bikka og inviterte til en liten pust i bakken på hjemvei.

Veldig greit med en bekk til skovask.

Tåka henger fortsatt nedi der når jeg er på hjemvei 🙂

Kronikerlogikk.

I dag stjæler jeg.

La meg forklare. På instagram følger jeg denne kontoen: @lifewith_addison. Maria, som hun heter, setter rett som det er ord på hverdagen slik den ser ut for kronikere som henne, meg og mange andre med varige sykdommer som stjæler både energi og funksjonsevne. Og hun treffer midt i blinken!

Stadig vekk kommer det innlegg der hun beskriver hverdagen på en måte som treffer og som jeg gjenkjenner så godt at det nesten er skummelt. Denne gangen «kronikerlogikk». Her er hva hun skriver om det:

Kronikerlogikk.

Før klokka 12 er alt chill, men idet den bikker 12:01 får jeg plutselig «dårlig tid» og føler at jeg må begynne å gjøre noe…

…og…

jeg kan bruke en hel dag på å forberede meg til noe som tar 10 minutter…

 

Det er helt greit å dra et sted alene, men med én gang jeg avtaler å dra med eller møte noen, blir det stress – for da føles det mer bindende og jeg må forholde meg til klokka…

 

Jeg kan godt være spontan – så lenge det er jeg som er den spontane. Når andre plutselig planlegger noe eller endrer planene, er det en helt annen historie…

 

…og…

 

…enten er jeg helt ute av drift – eller så starter jeg ti prosjekter samtidig og fullfører halvparten…

 

Jeg kan avtale å ringe senere, men når tiden kommer føles det som å bestige et fjell – eller så har jeg glemt det helt og ringer aldri opp…

 

Jeg kan ha energi til å gjøre «store ting», men føle meg helt knekt av småting som å svare på en melding eller finne parkering…

 

Jeg kan gå en lang tur, men blir utslitt av å stå i kø…

 

Jeg kan være kreativ og produktiv når ingen forventer noe av meg – men helt lammet når jeg føler meg presset…

 

Jeg kan være midt i en god prat, men plutselig kjenne at jeg er «ferdig» og begynner og lete etter en utvei…

Jeg kan være midt i en samtale, men miste helt konsentrasjonen fordi noen klikker med en penn eller lager en gjentakende lyd. Da forsvinner ordene mine helt…

 

Jeg kan gjennomføre noe, og (rett etterpå eller) flere uker senere bli stresset over om jeg faktisk gjorde det – fordi jeg ikke har noe minne av hendelsen…

 

… og listen er lang! Det ser kanskje rart ut utenfra, men for meg gir dette full mening (for meg også, Maria), fordi logikken er formet av hverdagen jeg lever i – med begrenset energi, uforutsigbar kropp og behov for kontroll over ting andre kanskje tar for gitt.

 

Noe av det verste syns jeg er når ordene blir borte eller når jeg ikke husker om jeg har ordnet noe, sagt noe, eller gjort noe ferdig. Når noe har havnet i «det store svarte hølet», som jeg kaller det. Da kjenner jeg meg ikke særlig høy i hatten og har i grunn bare lyst til å gå og gjemme meg.

Men da er det jammen fint å lese at det kan være sånn for andre også. Det er ikke bare meg. Og det er ikke bare deg. Sånt noe synes bare ikke på oss, men vi gjør så godt vi kan!

Den som vil lese for å bli klokere eller til trøst og forståelse kan gå inn på @lifewith_addison og lese flere velvalgte og kloke ord om å leve i en kronikerhverdag. Og selv om jeg opplever veldig lite av de forutintatte og fordomsfulle kommentarene og reaksjonene som mange kronikere gjør, så treffer ordene. I alle fall kommenteres det ikke når jeg hører 😉 .

Jeg håper Maria syns det er greit at jeg «stjæler» og gjenforteller innlegget hennes på blogg. For jeg syns det er så riktig og viktig. Og jeg tenker at det syns hun også. Såpass viktig at det er fint om flere får lese hennes ord.

Dagen er ikke den samme uten.

Akkurat det er helgeutfordringen fra utifriluft i helga som var. “Dagen er ikke den samme uten”.

Og joda, dagen kan være bra uten, det er ikke det. Men aller best start på dagen for meg er om jeg kan ta det helt rolig den første timen. Kaffe på senga, enten hentet sjøl eller servert ferdig i kopp fra en morgenfrisk småbruker (jada, jeg vet jeg er heldig). Men den rolige starten har blitt noe jeg setter umåtelig pris på og noe som gjør at dagen går i gang i akkurat det tempoet denne skrotten setter pris på.

Bildet til utfordringen viser mitt siste morgenkaffebål fra forrige uke. En god kaffestund om morgenen er ikke avhengig av bål, da. Men det finnes i grunn ikke bedre start på dagen enn med et sprakende bål og nykokt bålkaffe mens både undertegnede og naturen omkring sakte men sikkert våkner til liv.

Så morgenkaffe, fra bål eller på senga, DET er en god start og dagen er rett og slett ikke den samme uten 🙂

Og når en leier hytte og morgenkaffen blir servert i denne koppen – ja da må det jo bare bli en fin dag 😉

En ørliten porsjon.

Porsjonskontroll har blitt hobbyen min. Helt ufrivillig. Tidligere kunne jeg forsyne meg av alle døgnets 24 timer. Fylle dem med innhold. Jobbe, vandre, hoppe, oppleve, skravle, være med, delta, planlegge og rekke det meste. Jeg hadde jo timesvis å ta av hvert døgn. Bare jeg fikk sove noen timer innimellom.

Nå er det porsjonskontroll som gjelder. Jeg trenger luft. Luft mellom aktiviteter. Det jeg før kunne rekke på ei helg må jeg nå fordele over kanskje tre. For jeg har nok med en brøkdel. Energien er kanskje nok til to timers aktivitet av noe slag. Resten av tida må bestå av hvile og «luft».

Som for eksempel i helga. Planen var en bytur med småbrukeren. Litt «dugnadsarbeid» i leiligheta til avleggeren mens hun er på utveksling. Gå ut og spise og rusle litt i nærområdet for å bli kjent og nyte litt historisk grunn.

Skulle jeg avtale å treffe noen av de mange som har ytret ønske om en kaffe-og skravlestund? Ei gammel studievenninne som bor i nabolaget? En slektning jeg ikke har sett på lenge? Ei barnsomvenninne? Eller foreslå å gå på kafé med ei lettskravla bloggvenninne? Skulle jeg endelig stikke innom den spennende vintage-butikken jeg så sist og skulle jeg gå på en utstilling eller kunne vi få med oss en teaterforestilling?

Nei, denne gangen ble det ingen av delene. Det ble litt praktisk arbeid i leiligheta. Det ble middag på Lorry, kulturhistorie og god mat i skjønn forening akkurat det. Det ble rusletur i en historisk bydel (der jeg aldri har vært) og litt problemsøking og problemløsning på diverse installasjoner i den unge damens bopel.

Og en del ren stillesitting og stirring ut av vinduet. For når formen og spesielt energien er såpass begrenset som den er for tida, så er det mer enn nok. Det finnes ikke overskudd til mer enn det jeg «må». Og det er ikke fordi jeg ikke vil. Jeg tror jeg mer enn gjerne hadde tatt et par timer med godsnakk over en kaffe eller tre på kafé med alle de som har hintet om at det er en mulighet. Jeg ville gått på en konsert, en utstilling, sett en forestilling eller besøkt et galleri eller museum også, jeg, om jeg hadde hatt energi til det.

Men denne gangen ble det sånn. Kun meg og småbrukeren. Og egentlig i stor grad jeg som så på at småbrukeren gjorde dugnadsarbeid og drev problemløsning.

Jeg tenker bare «bedre lykke neste gang». Og satser på at det vi brukte tid på å få til å virke denne gangen faktisk virker neste gang. Og DA kan jeg prioritere litt annerledes. Uansett om den mildt sagt uforutsigbare «energibanken» min er full eller mer slunken 😉. For akkurat det er ikke godt å vite.

Og hovedstaden er fin den når den byr på en god porsjon «nestensommer» og fargeprakt i oktober. I helga ble dette akkurat den ørlille porsjonen byliv jeg trengte. Og det er jeg i grunn ganske fornøyd med at jeg tross alt skjønte 😉.

Bygater med vakre gårder og fargesprakende trær.

Gressløken troner i ensomhet med utsikt til både fargerike og mer anonyme nabobalkonger.

Han her er inntar sin faste plass når morgensola treffer vindusruta.

Heldigvis er blomstene hos avleggeren av typen som tåler noen måneder uten særlig stell.

Og høstkveldene byr på strålende fargesprakt gjennom persiennene.

Til fjells etter høstfarger!?!

Dra til fjells og se etter høstfarger, sier de. Det er der de finnes. Men trengs det da? Ikke i følge dagens lille vandring.

Nei, gå ut i byen. Der finnes høstfarger i massevis🍁🍂🙂:

Håper du får en bedre dag!

Til deg.

Du unge freshe dame som gikk inn for landing foran beina mine da jeg var på vei inn på kaféen i går.

Du som hadde en diger bærepose med helt sikkert minst 20 ferske baguetter i henda og derfor helt “glemte” at det var 2-3 trappetrinn i stein før du var nede på fortauet og kunne ile videre.

Du som kastet baguettene opp i lufta, gikk ned med et brak og havnet på ryggen på fortauet mellom trappa og en parkert rullestol(!).

Du som på gråten sa idet jeg hjalp deg opp: “what a hell of a day I have”!!!

Jeg håper virkelig du har en bedre dag i dag! (og at du slapp for mange varige mén).

Tenn deg et lys. Det gjorde jeg i går!

 

 

 

Høstnatt-i-naturen.

Jeg er i rute til å nå mitt mål for Friluftslivets år 2025. Målet er minst ei utenatt i måneden hele dette året. Nå er oktobernatta gjennomført og det er faktisk kun to måneder igjen. Så vil det vise seg hvor og ikke minst under hvilke forhold de siste nettene vil foregå. Det kommer jo an på så mye. Blir det frost? Blir det snø? Kulde? Mildt? Hva med formen? Alenetur eller sammen med noen?

Vi får se. Sikkert er det at denne oktobernatta i naturen er av de bløteste jeg har vært med på. Tåka kom og gikk hele kvelden og solnedgang var det lite av. Kun et ørlite rosa skjær bak skyene. Månen var også framme bare glimtvis bak tåke og skyer, men det var oppholdsvær.

Klar for min mindfulness i camp.

Magisk og trolsk stemning før mørket senket seg.

Bålbrenning på begge sider av vannet.

Månen på kort visitt.

Speilblankt og trolsk under tåka.

Bålet blir som en fargeeksplosjon i natta.

Og kvelden ved bålet med kakao i koppen ble veldig trivelig. Å sitte ved bålet er min beste form for meditasjon. Mindfulness på min måte. Godt og avslappende og altoppslukende. Såpass at medbrakt bok ikke ble tatt fram før jeg hadde lagt meg i køya.

Det var godt og varmt og oppholdsvær der i tåkeheimen. Helt til en eller annen gang utpå natta. Da begynte det å regne også. Og med tett tåke og jevnt drypp så var det ikke spesielt overraskende at alt var dryppende vått da det ble morgen. Tarp, liggeunderlag, hengekøye, ja til og med lua der den stakk fram over panna og soveposen var dryppende våt utenpå. Men nedi posen var det lunt og varmt. På grensa til for varmt, egentlig.

Det ble kaffebål og frokost med ryggen mot en trelegg. Og det var ingen tvil denne gangen: det var ingen sjans for at køye, tarp og alle greiene skulle tørke der det hang, så det var bare å pakke ned greiene mens det rett og slett rant av det. Det dryppet og rant fra både trær og utstyr.

Og da alt var pakket ned kom sola!

Høsten hadde virkelig lagt seg over tarpet i løpet av natta.

Dryppende vått.

Godt med kaffebål i tåka. Kanskje bålet jagde tåka? For plutselig:

Den fargesprakende høstskogen åpenbarte seg.

Og siden jeg fortsatt var tørr, så var det bare å kaste seg uti 😉

Det ble ingen tur langs noen sti selv om været var fristende. Erfaringsmessig tar opprydding etter ei slik utenatt såpass med tid og krefter, spesielt da alt må pakkes ut igjen henges opp og tørkes før det enda en gang pakkes ned og lagres på kottet, at det var greit å komme seg hjemover før kreftene var slutt.

Så resten av dagen har gått med til tørk, vask og rydd. Heldigvis var jeg ferdigbadet sjøl da😉.

 

Oktoberbad.

Utenatta var både gjennomført og pakket ned da sola endelig kom i dag. Og da ble det onsdagsbad. Heldigvis så “lider” naturen av en form for forsinkelse, så badevannet er slett ikke så kaldt som høstværet skulle tilsi. Badetemperaturen fra i sommer kan vel ikke sies å ha holdt seg, men heldigvis tar det tid å kjøle vannet helt ned igjen:

Og når sola treffer så er det som høstfargene gnistrer i gult og gull.

Oktobernatt🙂

Oktobernatt i naturen er i gang. Tåka kommer og går og det samme gjør måneskinnet. Men bålet brenner og tarpet er oppe så idyllen er det ikke noe å si på 👍