Endelig fikk jeg i går skrevet om min lille ekspedisjon til fjells tidligere denne uka. Og når friluftsheidi er til fjells så fotograferes det. Mye! Og kamerarullen er full av bilder og minner som jeg syns fortjener og deles på bloggen.
Men neida! Jeg får fortsatt ikke lastet inn nye bilder, jeg. Selv om blogg.no meldte for over et døgn siden at “de jobber med saken”.
Jeg glemte nesten hvor bra middag kan smake oppvarmet på stormkjøkken i solnedgangen.
Jeg glemte nesten at det gjelder å passe på når værmeldinga er lovende.
Jeg glemte nesten at to netter på alenetur har blitt en årlig tradisjon.
Jeg glemte nesten at jeg kunne!
Og jeg glemte nesten å blogge om det, gitt🤭
Men her er mitt innlegg som svarer på helgeutfordringen fra utifriluft. Glemt, sa hun. Lenke kommer når jeg er hjemme fra fjellet en gang senere i uka og har bedre nettilgang.
“Må jeg virkelig stå opp i dag også?”, sa jeg til småbrukeren da jeg ravet ut av senga klokka 09.00 (!) i dag. Etter en time med kaffe på senga…servert av han som kom seg opp litt før. “Jeg får vel stå opp i dag også!”, ble jo konklusjonen. Så her er jeg da. Oppe og om ikke akkurat “oppe og hoppe” så i alle fall saktegående mellom noen små oppgaver.
Det som er fint er jo at slike laaaange og trege morgener gir meg mulighet til å lese blogg. Og bli inspirert. Av en blogger som ikke har noe å blogge om ;-). I dag skrev utifriluft “Hvor er du kjære inspirasjon?”. Jeg tror jeg har det akkurat slik som hun beskriver om dagen sjøl. Mangler inspirasjon til skriverier. Og spesielt på en dag som dette. Forresten både i går og dagen før også i mitt tilfelle. Det er ikke ofte jeg er “stille” på bloggen flere dager etter hverandre.
Og lange og trege morgener – ja de er helt nødvendig innimellom de dagene som har vekkeklokke. Når jeg må innfinne meg på sykehuset før 08.00 om morgenen, eller stå opp for å rekke jobb (som ikke begynner før “langt på dag”, men tross alt begynner på et fast klokkeslett), så er disse latere morgenene helt essensielle for å få skrotten til å takle hverdagen. En slags pause for å innhente meg igjen etter et par dager med mer aktivitet og slik at jeg klarer det jeg skal i morgen og dagen etter for eksempel Og jeg vet jo at jeg kommer i gang. Til slutt. I dag ble klokka nullnihundre, men det er helt ok. For meg. Nå. For det trengs.
Og nei, jeg har ikke noe valg. Det må være slik. Så i mangel på inspirasjon til blogg – det ble et innlegg om å stå opp. Eller om det faktisk var nødvendig å gjøre det i det hele tatt. MEN! Jeg sto opp. I dag igjen. Etterhvert. Og både utifrifluft og jeg skrev blogg, gitt. Inspirert eller ei.
I et forsøk på å inspirere meg sjøl: friluftsheidi på tur. Bildet har forøvrig ingen sammenheng med innlegget 😉
Det jeg har drevet med de siste par dagene, innimellom i alle fall, er visst i følge sikre kilder poenggivende virksomhet. Ikke bare hadde jeg stekt vafler til formiddagens veldig trivelige besøk på balkongen – jeg serverte dem med hjemmelaget rørt jordbær også. Og jeg hadde til og med kokt saft. Og laget gelé. Og i den forbindelse måtte jeg jo også plukke bær. Og slikt gir husmorpoeng, i følge min kilde.
Nå skal det sies at vedkommende ikke fikk smake på verken saft eller gelé. For det sto fortsatt til kjøling i bryggerhuset. Jeg vet heller ikke riktig hva disse poengene eventuelt kan byttes inn i om de blir mange nok. Ikke vet jeg hvor mange jeg trenger for å oppnå “neste level” heller. Og jeg har tydeligvis ikke vært i nærheten noen gang siden jeg ikke har noe informasjon om akkurat det. Da får det heller ikke spille noen rolle at det var noen andre som plukket og kokte saft og gelé av det meste av bær. Jeg hadde såpass i fryseren fra i fjor at det ble både saftflasker og geléglass i flertall. Og selv om solbæra var i flertall så havnet det visst både rips og blåbær oppi der også.
I dag poster jeg Marias ord. De finner du om du leter opp «@lifewith_addison» på Instagram. I bloggform blir innlegget seende slik ut:
Kronikermatte:
Hvis jeg har én avtale på en dag = hele dagen er full
Jeg våkner med energi = jeg må bruke av den så raskt som mulig i tilfelle den forsvinner
Hvis jeg har en avtale kl 15 = hele dagen før klokka 15 er ubrukelig til andre ting
Hvis jeg må vente på noen = bruker jeg energi på å være i beredskap
Hvis jeg har to små ærend på én dag = det teller som én stor utflukt
Hvis jeg skal kjøre til et nytt sted = jeg må legge til ekstra energikost for kartlegging, parkering og navigering
Hvis jeg skal kjøre og noen skal sitte på = det koster dobbel energi enn om jeg kjører alene
Hvis jeg har vært sosial i tre timer = har jeg egentlig jobbet fulltid
Hvis jeg får mange telefoner eller beskjeder på en dag = har jeg egentlig hatt et helt «arbeidsskift» mentalt
Hvis jeg gjør én husoppgave = har jeg egentlig gjort fem, for jeg måtte hente ting, rydde ting og legge meg ned innimellom
Hvis jeg trener i én time = er det mindre utmattende enn å være sosial i én time
Hvis jeg må avlyse = sparer jeg energi, men jeg bruker den opp på dårlig samvittighet
Kroniker-matte er ikke tull – det er hverdagsmatematikk for å få livet til å gå rundt med begrenset energi. Vi regner i krefter, ikke i timer. Og det er lov å bruke kalkulatoren sin annerledes enn andre.
Is er typisk sommer. Akkurat disse ble fortært på moloen på Goksøyr camping på Runde i juli i år. Rett og slett for å feire at vi hadde “vunnet” en super plass til bobilen etter en litt effektiv morgen som igjen kom etter en perfekt sommerdag på stranda.
Is og sand og vann og sol og bading! Det blir ikke mer typisk sommer enn det. Takk for helgeutfordringen, utifriluft 🙂
Jeg er så vidt meg bekjent ikke den som ukritisk strør om meg med fiffige forkortelser av engelske «trenduttrykk». Tror jeg. Men det er et par som jeg kjenner at beskriver hverdagen min såpass godt at de er aktuelle nok til faktisk å kommenteres. I dag snakket jeg med min 78 år gamle «svigerfar» om akkurat det. Og vi var rimelig enige: vi lider mye oftere av JOMO enn av FOMO. I perioder KUN av det første.
Så vidt jeg vet så er FOMO forkortelse for «fear of missing out». Altså på sånn passe godt norsk; frykten for å gå glipp av noe. Denne tilstanden oppstår for eksempel når du ikke får vært med på en vennemiddag du gjerne skulle deltatt på. For da går du glipp av all moroa som helt sikkert skjer. Eller du drar av en eller annen grunn ikke på en konsert som du allikevel tenker at hadde vært midt i blinken å få med seg.
En som har store kapasitetsbegrensninger kan fort gå glipp av mye og bruke mye energi på å gruble over om man ikke burde prioritert slik at aktiviteten, konserten eller hva det nå er, kunne latt seg gjennomføre.
En som lider av JOMO derimot er bare glad til. «Joy of missing out», er opprinnelsen til det uttrykket. Og, som svigerfar og jeg var enige om; det er som regel den følelsen vi kjenner på. Gleden av å slippe. Gleden av å ikke gjøre ting fordi man «burde» eller alle forventer at man skulle. Å glede seg over å kunne velge selv. Velge bort og med vitende og vilje gå glipp av noe. Om det er et selskap, en konsert eller et annet arrangement som «alle» skal og vil på. I alle fall er det det vi alle tror at alle vil.
Som varig syk og særlig med fatigue som krever sitt så lever jeg vel i grunn livet på en knivsegg mellom FOMO og JOMO. Ja, jeg har FOMO rett som det er, for det er en god del jeg bare må takke nei til. Selv om jeg har lyst til å være med. Dagsformen er ikke god nok til å gjennomføre og ha glede av et arrangement. Eller så har jeg prioritert annerledes og dermed utgår dagens selskapelighet selv om invitasjonene er mange. At jeg prioriterer noe annet betyr ikke at jeg ikke har FOMO. Jeg må bare lære meg å leve med den.
Og heldigvis, som jeg skrev tidligere her, så lider jeg oftere av JOMO. Jeg går med glede glipp av enkelte greier, særlig de med masse folk, kø og mye inntrykk på en gang. Rett og slett fordi jeg vet at det koster mer enn det smaker. Og mye greier kan jeg glede meg over at jeg ikke har noe stort behov for å delta i. Flaks for meg.
Verst er det vel når jeg ikke helt klarer å balansere følelsen av FOMO med følelsen av JOMO. Når aktiviteten, arrangementet, konserten eller selskapet jeg er invitert til er noe jeg har veldig lyst til men som jeg vet at jeg har best av å la være. Jeg ville så gjerne ha vært med, men jeg vil for alt i verden slippe «bivirkningene» jeg får. Det er bedre med de greiene som er ubetinget JOMO-aktiviteter. Timesvise shoppingturer, uendelige køer, snapchat og tiktok er eksempler på det. Udiskutabelt JOMO for meg!
Så sitter jeg her da, en fredagskveld, i vakuumet mellom FOMO og JOMO. Og det er i grunn helt greit😊.
I dag fikk jeg igjen for å nesten alltid kjøre rundt med badetøy og håndkle i bilen. I sommerhalvåret vel å merke. Om vinteren har jeg hatt en tendens til å alltid ha en ikea-bag med finkløvd bålved i bilen. I tilfelle. I tilfelle plutselig bading eller plutselig bål. Noen ganger blir det plutselig begge deler, så sesongene har en tendens til å overlappe hverandre.
Og heldig er jeg som har min egen «badeplass» som ligger såpass greit til at det passer å stikke innom der på vei hjem fra jobb. Og heldig er jeg som har en badeplass med en av mine favorittblomster i tillegg. Plassen har faktisk fått navnet «Heidis plass». Ei venninne introduserte det navnet etter at jeg hadde «inntatt» plassen både for bading og hengekøyeovernatting et par ganger. Og siden har den hett det. I alle fall for oss.
I dag ble det helt impulsivt lunsj, bading og ei stille stund med fred og ro på Heidis plass. Og fotografering av yndlingsblomsten (i alle fall en av dem):
