I dag har vi arrangert «avskjedskaffeslabberas» for denne avleggeren som i slutten av måneden forlater vesten og flytter til 125,7 millioner innbyggere i en av verdens største byområder på andre sida av kloden. Besteforeldrene fikk kaffe og de fikk sagt hade’. Og avleggeren fikk sagt hade’ til dem. Nå ser hun fram til nye inntrykk, spennende lukter, smaker og kulturopplevelser på øystaten Nippon-koku. Solens land.
Avleggeren pakker kofferten og forsvinner til Tokyo. Grunnleggende språkkunnskaper i japansk er tilegnet, kontakt med karatedojo er opprettet og forelesninger i makro- og mikro-økonomi venter.
Undertegnede syns det er litt over gjennomsnittet spenstig og applauderer initiativet, ambisjonene og eventyret generelt. Og så sier vi sayonara og god tur!
Det gjelder å servere bakst som motiverer til å komme tilbake 😉Litt bakst fra “søta bror” også for sikkerhets skyld.
En viktig del av min yrkesutøvelse er såkalt faglig oppdatering. Jeg plikter å holde meg oppdatert på pedagogikk og metode og rett og slett følge med litt for på best mulig måte å videreutvikle egen yrkesutøvelse. Jeg vet ikke om lesing av nettartikler på tv2.no og titting på innslag i nyhetene teller som faglig oppdatering.
MEN: de siste dagene har barns oppvekst og spesielt organiseringen av hverdagen deres stått på agendaen i media. Og det som legges fram er interessant. Om ikke så veldig overraskende.
For oss som har drevet med uteliv og naturbarnehager og tilbrakt dag etter dag og time etter time i skogen, på fjellet, i skiløypa og under en busk sammen med unger i et tjuetalls år, så er slett ikke dette noe nytt. Det nye er at mediene snakker om det. Og at noen har gjort forskning som blir lagt merke til. Ungene leker for lite. De er overorganisert. Og de er for lite ute i frisk luft og utforsker omgivelsene sine.
Så i dag har jeg gjort som jeg pleier. Bidratt. I alle fall så godt som jeg er i stand til å bidra for tida. Jeg har lagt til rette for lek og påfunn. Gitt rom for valg. Sluppet til initiativ. Og ikke minst: gjort alt det der ute! Unger, katter, rådyr og vi heldige voksne har atter en dag utfoldet oss i «winter-wonder-land». Og jammen kom ikke snøskuteren og la flotte spor til masse skilek. Skilek som blir aller best når 4-åringen får bruke løypene og bakkene når hun er motivert for det. Ikke bare når det passer oss voksne.
Jeg har lekt. Og kan i den forbindelse fortelle at halvvissent juletre smaker omtrent som gammel grønn Dent. Kvister fra utejuletreet var nemlig mat som undertegnede skulle fores med. Jeg vet ikke helt om jeg var å betrakte som ku….eller om det var et næringsmiddel som han som serverte regnet med at var normal kost for slike som meg. Det var ikke jeg som redigerte leken og det var åpenbart ikke så viktig så lenge jeg lekte med.
Ifølge forskningen ligger de godt an de ungene som driver og styrer på ute i frisk luft stadig vekk. De har bedre konsentrasjon til og med langt opp i tenåra! For ikke å snakke om bedre motorisk og psykisk helse. De som i tillegg får lov til å leke ute (og inne)– bedrive det vi kaller frilek – kan glede seg over større kreativitet, økt empati og bedre forståelse av sammenhenger i livet.
Så etter en gjestevisitt hos unger, katter, rådyr og alle de andre både små og store der i winter-wonder-land så kan jeg med hånda på hjertet si at det blir lekt! Og det blir lekt ute. Og om jeg ikke virker så godt på andre områder, så kan jeg da i alle fall holde meg oppdatert. Eventuelt fortsette som jeg pleier der i krattet eller snøhaugen… Gå ut og lek, sa de da jeg var lita. De var visst på sporet.
Den som er ute og leker kan plutselig nå til topps.Det kiler i magen. Det gjorde det på 70-tallet også husker jeg.Nå blir det løyper.Pløsen er med.Noen spiser, mens andre leker noen meter unna.
Jeg ramla utpå til slutt. Langsomt impulsiv som bare en ekte hedmarking kan være. Jeg har endelig fått ut fingeren og tastet ned mine favoritter. Eller noen av dem da. Etter utfordring fra Bunny her på blogg. Se lenke lenger ned i innlegget.
Og fullstendig klar over følgende fakta som herved også opplyses til den eventuelle leseren som uforvarende har ramlet inn på denne bloggposten: dette blir ikke noe kort innlegg! Jeg er komplett ute av stand til å velge kun EN favoritt under mange av kategoriene. Dessuten så må flere kommenteres. Så da blir det sånn da:
Favorittperson: Avleggeren. Hjemmelaget og personlig oppfostret. Snart 24 og på flyttefot til Japan, as we speak.
Favorittdyr: Katt. Og hund. Og hest. Og tiger. Og gaupe….
Favorittartist: Her begynner moroa på årntli’: Rag’n Bone Man har blitt lyttet til mye de siste par åra. Og akkurat i det siste har jeg hørt mest på relativt gammel James Vincent McMorrow. Og skal det trenes så funker ACDC og Five Finger Death Punch best.
Favorittalbum: Her syns jeg også det er komplett umulig å velge. Jeg liker jo det ene og det andre, litt av hvert og noen ganger det ene og noen ganger det andre. Men akkurat nå hører jeg Blaze of Glory med den o’store Jon Bon Jovi fra filmen Young Guns II. Bon Jovi er type «guilty plesure» og egner seg for øvrig perfekt for roadtrip og slikt.
Favorittsang: Always Remember Us This Way, Lady Gaga. Fra Shallow-filmen. Men jeg liker versjonen til Stellar Perry fra The Voice Australia 2020 best…
Favorittblomst: Blåveis.
Favorittfarge: Grønn.
Favorittskuespiller: Viggo Mortensen. Og så gjør Johnny Depp veldig mange gode, blant annet Gilbert Grape. Og han er jo ubetalelig som Jack Sparrow Willy Wonka og TheMadHatter,.
Favorittfilm: Chocolat. Eller Once upon a time in Hollywood. Judi Dench gjør forresten en genial figur i Chocolat. Så dermed skulle hun vært med på forrige kategori. For øvrig så er den filmen spekket av en Juliette Binoche som bare er vakker, mystisk og kvinne og Johnny Depp som er hunk…. Samt en Peter Stormare som selvfølgelig er skurk. Og hysterisk morsom. Boka er også en favoritt. Skrevet av Joanne Harris.
Favorittserie: Jeg ser ikke serie…bortsett fra The Mandalorian og slikt som jeg har sett i det siste. Men jeg har altså lite å sammenlikne med.
Favorittby: Har ikke peiling. Liker byens puls og tilbud. Men etter en dose så liker jeg godt å returnere til «bygda».
Favorittland: Vil i alle fall tilbake til Island.
Favorittblogg: Vanskelig. Men jeg leser i alle fall ofte både MetteJosteinsdatter og Frodith.
Favorittdrikk: Ale. Og vann. Og vin. Er bare sånn passe glad i brus og andre ting med kullsyre. Altså hvis det ikke er øl.
Favorittmat: På restaurant bestilles ofte fisk/sjømat eller lam. Ellers slår småbrukerens servering det meste.
Favorittaktivitet: tur. Og uteovernattinger i skog og fjell. Og bål.
Favorittparfyme: Bruker veldig sjelden parfyme.
Favorittkaninblogger: 🐰Vet om kun en, så det er vel «the one and only», det da!?!»
At det skal være så vanskelig å velge noe over noe annet da du! Men jeg vet jo at det er sånn. I alle fall for meg. Og i alle de åra jeg har jobbet med unger som sier «det beste jeg vet» og slikt, så har jeg hatt mange diskusjoner med dem om akkurat det. At det går an å like mye forskjellig. Og til ulik tid og i ulike situasjoner. Men takk for utfordringen, Bunny. Tanken var vel at vi skulle bli kjent med mennesket bak bloggen. For min del så har jeg nå vist alle, om det skulle være tvil, om at jeg svimer litt hit og dit og har vanskelig for å rangere og velge. Sånn er det med meg. Hva med deg?
Mange favoritter på en gang: Her hører jeg James Vincent Mcmorrow, iført grønn genser, på vei til en by jeg koste meg i og med avleggeren rett ved siden av meg. Utenfor bildet. Tommelopp.
Jeg kom meg ut på søndagstur i dag. Det ble med en halvtimes tid og det holdt med en kilometer. Men det ble frisk luft og litt sporjakt. Og det ble skog.
For hvis MetteJosteinsdatter med nyoperert rygg kan tråkke omkring i løssnøen sånn:
Ja da kan jeg! Og det er det beste med blogg, ikke sant? Inspirasjonen det kan gi. Og motivasjonen vi kan gi hverandre. Takk til bloggere som gir inspirasjon til både det ene og det andre. Fra direkte utfordringer til street-art-safari, mat, strikking, bærekrafttanker eller til skogsturer.
Takk for hjelpa, sier jeg! Og hvis du kan så kan jeg! I alle fall litt og i små porsjoner!
Det spurte jeg meg selv om den 2.februar 2022. Såpass mye vann har rent ut i havet siden da og året har vært en smule innholdsrikt, at det gidder jeg ikke skrive om akkurat i dag.
Det jeg lurte på var jo mer konkret hvordan det gikk med frikortet i år. I 2023. Altså når jeg nådde grensa for hvor mye den enkelte selv skal betale for behandling i helsevesenet i løpet av et år. I fjor nådde jeg summen den 2.februar. 2921 kroner hadde jeg svidd av på slikt i januar i fjor. Det var FØR kreftdiagnosen kom:
I år har AS Norge bestemt at jeg har råd til å betale kr 3040,- før de går inn og subsidierer sjukdommen. Og det har jeg jo. Råd altså. Inntil videre. Og for så vidt ikke noe valg. Nå er det slutt. I dag kom vedtaket. Så nå har jeg svidd av tilstrekkelig av kronene mine på sykehus, lege, medisiner og fysioterapi. Og en og annen kilometer kjørt til og fra. Resten av året slipper jeg med å betale for det utstyret de eventuelt bruker. Og det blir ikke så mye. Det går lite plaster på de undersøkelsene mine.
I fjor hevet de summen med 500 kroner. I år kun 50. Da går jeg for at den heves med kun 5 kroner neste år, altså! Det må jo være et visst system i galskapen? Jeg regner med jeg har bruk for det der kortet i 2024 også. Og kanskje jeg får ei god hånd med noen av disse i tillegg?
Satser på at dette er gode kort for resten av året!
Når fredagen i stor grad tilbringes under et pledd så er det ganske ålreit å ha verdens fineste kopp med flyvende teppe på, med varmende te oppi. Fått av verdens fineste «flyvende-teppe-partner-in-crime». Når jeg ikke kan være oppå teppet så får jeg være under da…
En helt naturlig “bivirkning” og betaling, med renter, for å ha brukt det der teppet litt for mye å fly på i det siste. Er jeg for mye oppå så må jeg finne meg i å krype inn under etterpå.
Det gledes til å suse av gårde, gjerne med teppe både over og under, på nye eventyr. En annen dag.
Det er litt forskjell på å befinne seg under og over teppet.
Den 9.mars for et år siden ble mitt kroppslige katastrofeområde beskrevet her på bloggen. Da gadd jeg kun å ta med de fem mest prekære feilene. Og enda så kjentes det nesten som det var lite troverdig alt alt det der befant seg i en og samme skrott når jeg så det på trykk. Folk måtte jo tro det var jug. Sånn var fjorårets innlegg på denne dagen:
Men sånn var det. I dag er feil 3, ulyd i hjertet, klarert. Den er der, men ikke noe å bry seg om, sa kardiologen. Så da gjør jeg ikke det. Hele problemstillingen kan vel i grunn bare fjernes fra lista. Juhuuuu. Jeg har alltid hatt sans for å stryke ting på lister. Da kunne jo et par av de andre problemstillingene rykke opp, kanskje? Tro’kke det, nei. Der kan nok fibromyalgi settes inn. Gjeninsettes antakelig. I alle fall så fins det noe smertegreier i den her kroppen. Noe som ingen leger hverken kan se på blodpøver og revmatismeprøver, eller som kan forklares ut i fra MS-diagnosen. Men akkurat det er jo ikke ferdig utredet. Utypisk er det visst også, sier de. Og jeg mistenker at det koker litt bort i all den andre kålen…
Så det er fortsatt (minst) 5 feil. Jeg har vært uten kreft i kroppen i et år. Ordet “kreftoverlever” er visst ikke et ord de bruker på den formen og spredningsfasen som jeg hadde, sier kreftlegen. MEN: jeg har ikke fått flere feil på dette året, altså! Og inntil det motsatte er bevist så er denne kroppen kreftfri. Om noen dager starter en ny kontrollperiode med pet-ct, prøver og timer. Da satser jeg på kun å bli sånn passe og helt gjennomsnittlig selvlysende slik at jeg kan fortsette å konsentrere meg om å ta time for time mens jeg behandler lymfødem og varierende dagsform fram til neste runde i juni.
Mulig jeg er både femti, feit og full av feil. Men jeg er f… ikke ferdig!
Jeg kjenner mange sterke kvinner. Kvinner som står på, oppnår ting for seg selv, de nærmeste eller verden. Kvinner som gjør spektakulære ting. Tøffe damer. Damer som har gjennomføringsevne og får til ting og oppnår greier.
Jeg kjenner damer som har en egen evne til å få andre til å føle seg bra. Jeg kjenner kvinner med omsorg. Jeg kjenner mange powerkvinner.
Og jeg kjenner mange litt mer puslete kvinner. Inkludert meg selv. Fellesbetegnelsen er at alle er seg selv. Alle kjemper akkurat sine egne kamper og er powerwomen på akkurat sitt område. Og det skal vi være glade for. Og ikke minst fornøyd med.
Så er det jo sånn at de fleste av oss kan hige etter å bli en bedre utgave av oss selv. Og heldigvis så handler ikke det nødvendigvis om å bli penere eller tynnere. Det handler om å gjøre ting som utfordrer en selv. Ting som er skummelt, nytt eller grensesprengende. For akkurat mine grenser! I helga var jeg litt superwoman. Jeg gjorde noe jeg slettes ikke tør. Og for meg viste det seg at det var utfordring nok. Jeg kjørte gondol. Vi var to stykker som egentlig ikke turde, men som tenkte som Harald Rønneberg «det er begrenset hvor gæernt det kan gå», lissom?
Det handler om å skape mening i sitt eget liv. Sprenge noen grenser uansett hvor de går. Være seg selv på godt og vondt og gjøre noe med det du kan gjøre noe med.
Dronning Sonja inviterte i dag 50 betydningsfulle kvinner til lunsj i anledning kvinnedagen. Jeg har ikke sjekket gjestelista. En klinikk som driver med slikt «feirer» kvinnedagen med 25% tilbud på fillers!!!!! Jeg tror jeg hadde hengt et par timer med Sonja i stedet, altså. Om det skulle ha vært aktuelt med noen som helst av de tilbudene der.
Gratulerer med dagen til Jessie, Sonja, avleggeren, Annica som har bursdag, og meg selv. Vi er alle kvinner. Kvinner med ulike mål, forskjellige planer, ulike utfordringer og ulike utgangspunkt. Vi er mennesker. Og som jeg har sagt utallige ganger: folk er folk. Og alle folk kjemper en kamp, for seg selv eller for noe.
Som sagt og skrevet av Hans Børli i Tankestreif, 1991: «Dette er det vanskeligste av alt: å være seg sjøl – og synes at det duger».
Gratulerer med dagen!
To damer jeg kjenner godt som akkurat har utfordret seg selv en smule, og som stadig driver med den øvelsen.
Det lærer vi ungene, ikke sant? Dele på godene, bytte på og låne bort. Da jeg var liten delte vi lørdagsgodt. Det var viktig at 0,33-literen med solo ble fordelt med nøyaktig like mange dråper i kjøkkenglasset, og at toppen på den lille skåla med popcorn eller potetgull var eksakt like høye.
På denne turen har avleggeren og jeg delt. Det har vært helt nødvendig da enkelte porsjoner i størrelse har overgått vår kapasitet så til de grader.
Og i går delte vi med det lokale dyrelivet. Ei nærgående due eller to ble viftet vekk med gåstavene, godt og anvendelig ekstrautstyr, men disse gikk smake:
