På toppen ta væla, eller verden om du vil, er været absolutt finest om natta.
I alle fall 09.09.2022.
God morgen verden!
På toppen ta væla.
Hverdagsflyktning.
Har du aldri hørt om det? Hverdagsflyktning. Det har ikke jeg heller. Men begrepet slo meg her jeg sitter i myra. Ikledd to lag ull, lue og med utsikt over innlandshavet og en fargesterk fjellflora. Det er nemlig hverdagsflyktning jeg er.
Forlatt hverdag og sivilisasjon, jeg kan høre den da, tatt sekken på ryggen og funnet meg en camp der jeg blir ei stund. Flyktet litt fra hverdagen. Akkurat nå. Og er jeg riktig heldig så blir det ikke minusgrader her i myra i natt🤞
Nytt venterom og gode nyheter.
Endelig kom det litt gode nyheter også. Denne gangen etter bittelitt ventetid på et helt nytt venterom. Det vil si jeg har vært der for en helt annen grunn en gang før, så helt nytt var det vel ikke. Og det var vel i grunn strengt tatt ikke et rom heller. Men det var en gang. Ikke som «det var en gang…et troll…» for eksempel. Mer som en ventegang.
Men poenget med ventegangen var scanning av skrott. Utapå til en forandring. Alle mine en og en kvart trillion føflekker skulle «etterses» av fagfolk. Les: hudlege. Utstyrt med lupe og drevent blikk så for gubben over hele friluftsheidiskrotten på et blunk. En helt vanlig dag på jobben for hudlegen. Hvor suspekt kombinasjonen lupe og bikinilinje enn kan høres ut for oss andre…
Og når lymfene var behørig skvisa og sjekket så ble jeg godkjent. Alle de en og en kvart trillion flekkene ble frikjent og jeg fikk beskjed om at jeg ikke trengte å komme tilbake dersom jeg ikke oppdaget forandringer eller at sykehuset ville ha meg dit igjen. Jeg fikk beskjed om at en del av flekkene slett ikke var føflekker en gang. Det var slikt som kom med alderen, sa’n. Også jeg som begynte å få tiltro til gubben…
Men bare gode nyheter i dag, altså. Sjekk. Jeg satser på at de neste ukenes 3 scanninger av innsida går i samme duren. Selv om jeg da er tilbake på mer kjente venterom og venteplasser. Og en og annen ventegang, kanskje…
Hurra, high five, tommelopp og kryssede fingre! Og vet dere hva, kjære blogglesere: Det er skikkelig digg å dele litt gode nyheter også!!!
Hvetebrødsdager.
Den første tiden etter et bryllup kalles som kjent hvetebrødsdager. Etymologisk (veldig flott ord!) så betyr uttrykket «festdager». Det vil si dager da man bare spiste hvetebrød. Dermed navnet hvetebrødsdager.
Jeg vet ikke noe om slike dager, ugift som jeg er. Men at det er hvetedager for tida, det er sikkert. Sommersesongen går så definitivt mot slutten og her rundt småbruket så bærer åkeren preg av akkurat det. Hveten strekker seg mot høstsola og den klare lufta og modnes dag for dag. De siste dagene har vært perfekt for kornet, og i dag var treskeren i gang nedi bakken, så jeg.
Hvete er verdens mest utbredte kulturplante, leste jeg i sted. Det produseres mer mais og ris i verden, men hveten kommer på tredjeplass og er den sorten som vokser flest steder.
Gjennomsnittsforbruket er på 65 kg per person, mens i Midtøsten og Vest-Asia ligger det på det doble av dette.
27% av kornproduksjonen i Norge er hvete og år med gode vekstvilkår kan opptil 70 % av kornet i norske brød være norsk hvete. Det har økt betraktelig de siste 50 årene eller der omkring.
Slikt gleder meg. Jeg liker tanken på at vi kan dyrke og produsere varer vi trenger selv. Og når jeg leser om kornmangel i verden så minnes jeg på at en hveteåker gjerne kan betraktes som en åker med gull.
I alle fall ser åkeren ut som gull akkurat nå. Selv om akkurat denne hveten etter det jeg har hørt skal gå til dyrefor. Det er det den gjør hvis den ikke anses som god nok til brødmel. Både to og firbente trenger bonden!
Så spis ditt brød og drikk ditt hveteøl med andakt. Det er gull du fortærer. Nyt hvete(brøds)dagene. Med mindre du er glutenallergiker. Da blir det maisbrødsdager, kanskje?
Kilder:
no.wikipedia.org
snl.no
På stubben.
I dag har je søtti i skogen.
Je satt på en stubbe og kjinte lufta ta måså og skogbåtten.
Je hørte spettmeisen i tørgrana bak meg
Og såg matfatet ått ekkønn
Hæn hadde flere rundt stubben der je satt.
Je vart rå i rompa
Men jeg fekk dri pusten helt neri magan
Og måsåsenga tog godt imot meg
Da je la meg før å studere tretoppa over hue mitt.
I dag har je søtti i skogen.
På en stubbe.
Je skar gjøra mer ta dæ.
Under stjernene.
Innendørs i kveld – men allikevel under stjernene⭐.
En mandag med både opp- og nedturer, men stjernehimmelen holder stand.
Takk for i dag og god natt🙂
Ny jobb?
I min bransje er vi akkurat i gang med et nytt arbeidsår. Nytt barnehageår i dette tilfellet. Akkurat som nytt studieår for studentene og nytt skoleår for elever og lærere. Inntreffer i august hvert år. Ofte så innebærer det nye ansatte. Nyutdannede eller erfarne som starter på nytt med ny jobb et nytt sted.
Hva med meg da? Jeg har ikke ny jobb. Jeg har de siste par årene ansett meg selv som heltidsansatt i egen helse. En ansettelse der ansvarsområdene i grunn bare har økt på spesielt det siste halve året. Jeg har ikke ny jobb, nei. Og nå har jeg ikke den gamle heller. Jeg er foreløpig ikke en del av det nye barnehageåret. Jeg er ikke lenger ansatt som pedagogisk leder.
Nøklene er levert inn. Det samme er oppsigelsen. I dag har jeg vasket jobbjakka. Eller jakkene, rettere sagt. Og de andre ekstraklærne jeg hadde liggende i barnehagen. De har ligget i en ikeabag på kottet i over et halvt år. Jeg har ikke orka å ta tak i det og bare skrittet over hele bagen hver gang jeg trengte noe fra skapet bak. Endelig har vemodet tydeligvis gått over til neste fase. Handlingslammelsen som har lyst mot meg fra en signalblå ikeabag har sluppet i alle fall såpass at rotet er fjernet. Melankolien og sorgen over nøklene ulmer stadig. Og vemodet over å ikke lenger ha bruk for dem…joda det er i grunn verre enn en ikeabag med halvmøkkete klær. Det går ikke an å tenke for mye på slikt…
Vaskingen innebar også et dypdykk i mitt tidligere arbeidsliv. I form av tømming av lommer. Den tømminga bekreftet at alle tre jakkene inneholdt et grunnleggende arsenal for å ta seg gjennom arbeidsdagen. En arbeidsdag type ute, med et tosifret antall unger. Jeg regnet etter hvert opp: 3 par engangshansker, 4 mer eller mindre reduserte pakker tørkepapir type nese, en pakke tørkepapir trolig brukt på nese før puttet tilbake i plasten, 3 fyrstikkesker, 5 opptenningsbriketter, en spiker, en tråd og en udefinerbar rød plastbit. Alltid beredt. Nå er lommene tømt og jakkene rene. Hva skal jeg bruke dem til nå?
Du vet du jobber i gårds- og friluftsbarnehage når…
Jeg har lovnad om at jeg skal få jobbe for arbeidsgiver igjen når jeg er klar for det. Men etter å ha vært ute av ordinær jobb og stilling i over to år, så var det vel i grunn på tide å innse at akkurat den opprinnelige avtalen måtte termineres. Jeg har tømt og fjernet spor på arbeidsplassen, men ikke alle. Så vidt jeg husker så har jeg fortsatt et par ski hengende i garasjen i barnehagen og jeg har en gammel laptop tilhørende arbeidsgiver stående på hjemmekontoret. Den er kaputt og kommer antakelig til å bli brukt som blink eller noe etter hvert…
Sånn klamrer jeg meg fortsatt fast til arbeidsplassen. Med et par gamle ski og en avtale om en eller annen form for ekstraressurs-rolle på et eller annet tidspunkt når helsa tilsier det. Da jeg oppdaget at navnet mitt var nevnt i årets årsplan så bekreftet det at sjefen har skjønt at hun ikke blir kvitt meg så lett. Plutselig dukker jeg opp igjen. Psyken trenger å klamre seg til halmstrået som sier at jeg en gang i framtida igjen kan bli en aktiv del av et kollegie og en brikke som har betydning på en arbeidsplass. Håpet om å spille en rolle flammer opp en gang iblant. Ny jobb? Njæææi, jeg vil nok fortsatt ha stor stillingsstørrelse som ansatt i egen helse. Ei god stund til. Faktisk i all framtid hevder enkelte fagfolk. Men ny rolle? Definitivt. Uten nøkler og med tomme lommer et kvarters tid tenker jeg.
6 ting jeg lærte på dugnad.
Dette innlegget kunne egentlig hett: «Prosecco og maling.» For det var det som var tittelen på dugnaden. Et gammelt hus er anskaffet, ikke av undertegnede, hu har nok av slikt. Men av en venninne som etter en heftig «kjøpe-hus-og-kjøpe-maling-og-slikt»-runde inviterte til dugnad. Som het nettopp «Prosecco og maling». Og det ble det. Både prosecco og maling. Og det er her læringsprosessen kommer inn.
- Jeg har sablet mine første bobler! Det var på tide. Og med utmerket og erfaren læremester med egen sabel til formålet, så ble det så lett atte. Mulig det var nybegynnerflaks, for jeg har aldri prøvd før. Men sabling ble det og det ble bobler i glassene.
- Drillpiker kan både henge opp hus og røske ned postkasser. Både med og uten drill. Selv om jeg var en smule skeptisk til selve postkassemalinga. Men det lille huset må vel i alle fall sørge for noen trivelige naboer utover våren.
- Det føles fortsatt suspekt å ligge på sofaen mens 6 andre personer jobber rundt deg. Men innimellom å fylle glass, koke kaffe, rydde søppel og forsyne dugnadsgjengen med sjokolade slik at blodsukkeret holdt seg på et stabilt og malevennlig nivå, så passet jeg sofaen. Og sablet.
- Gammel teglsteinsmur kan gjenoppstå i fresh drakt når den blir utsatt for litt maling. Eller ganske store mengder maling, faktisk. Og mye prosecco. Flinke malere!
- Postkasser kan gjerne matche soverommet… Men jeg er usikker på om de bør det? Eller må det? Fakta er i alle fall at noen gjør det. I alle fall nå.
- «Maling går fort», hadde flere av oss hørt. Vi er litt usikre på akkurat det. I alle fall hu som maskerte nesten hele kvelden, hu som malte mur med rå muskelkraft og de som hang på tvers i halvmørten oppi trappa for å male trappegangen. Og ikke minst hu som skulle administrere hele dugnaden samt bo i resultatet. Det er fortsatt et strøk igjen. Kanskje et par-tre på muren. Noen må kjøpe mer prosecco. Eller cremant, helst 😉
Takk for en hyggelig dugnad. Jeg koste meg både som drillpike, sofaligger, postkasseansvarlig og stumtjener. Og er dypt imponert over både maleferdigheter og proseccokapasitet, om det kan sies på den måten. Her er det mye kompetanse ute og går! Hilsen hu som kun sablet boblene og ellers holdt seg til rabarbracider og kjørte hjem 😉
Viktig og helt vanlig dugnadsjobb. Sier vi. Foto: ACM.
Postkassa matcher nå soverommet.
Ett er nødvendig.
Ett er nødvendig – her
I denne vår vanskelige verden
Av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.
Gå inn i mørket
Og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.
Hans Børli
Lag deg en god lørdag. Kanskje akkurat dine øyne skinner på et medmenneske som trenger hjelp til å lyse opp dagen sin akkurat i dag.
Frostvæske.
Det hjelper med ullsokker, fyr i ovnen og frostvæske. Pledd og tente lys fungerer også. Da kan september og høst bare komme.
God fredda!
