Ett er nødvendig – her
I denne vår vanskelige verden
Av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.
Gå inn i mørket
Og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.
Hans Børli
Lag deg en god lørdag. Kanskje akkurat dine øyne skinner på et medmenneske som trenger hjelp til å lyse opp dagen sin akkurat i dag.
Det hjelper med ullsokker, fyr i ovnen og frostvæske. Pledd og tente lys fungerer også. Da kan september og høst bare komme.
God fredda!
Vi holdt til 2.september.
Da ble det frokost foran denne.
Det var det han hadde på ønskelista, småbrukeren, da jeg den 1. september i fjor dro avgårde for å ta de første MR-bildene.
Historien etterpå ble jo både mer kronglete og omfattende enn noen av oss kunne forestille oss. Og bildene har blitt mange.
Både MR-bilder og CT og PET-CT. Og både innleggelser og venefloner har rent inn. Sammen med operasjoner, medisiner, blodprøver, ultralyd og alle mulige og umulige konsultasjoner.
Nå er det september igjen. Og tida er klar for nye runder med alle mulige bilder. Tviler på at de blir sexy denne gangen heller. Men siden det jo er innsida som teller, så vil det jo si at det er det viktige som fotograferes. På alle måter.
Og selv om «friskefriluftsheidi» nok begynte å forsvinne allerede i 2014 eller der omkring, så startet det altså for alvor 1.september for et år siden. Men de sexy bildene lar fortsatt vente på seg!
Dagens spørsmål:
Hvorfor rekker aldri denne kroppen å tilpasse seg ny årstid til den kommer?
Det er det samme både vår og høst. Om våren blir det plutselig alt for varmt, jeg svetter, vrenger av meg ull og vindtett, myser og blir solbrent. Om høsten holder jeg på å fryse i hjel i et par uker når de første frostnettene inntreffer. Gåsehud på bare legger, iskalde føtter og hender. Kjent konsept.
Det er en grunnleggende treghet i systemet her, jeg skjønner det. En graverende feil i termostaten, sier småbrukeren. Og det begynte’n å si FØR overgangsalderen inntraff, altså 😉
I dag var det null – 0 – grader da småbrukeren sto opp for å dra på jobb. Tipper jeg er akklimatisert en eller annen gang uti oktober…
I dag valgte jeg feil sokker. Og bukser, trøye og jakke….rett og slett feil antrekk! Jeg gikk for skjørt til knærne, løs topp og tynttynntynn cardigan. Samt korte bomullssokker. Definitivt sommerlig. Jeg gikk i den berømte fella og kledde meg etter kalenderen og at sola skinte. Ikke etter faktisk temperatur. Og jeg angret!
Først en tur til politiet. Altså, jeg har ikke gjort noe gæern’t. I alle fall ikke som noen har sett og sagt til noen. Men passet hadde utløpt.
Allerede på vei fra bilen og inn der så kjente jeg at antrekket var en smule optimistisk. Det burde kanskje ha ringt ei bjelle på veien også da jeg måtte sette på rattvarmeren fordi jeg var så kald på henda…
Men inni bilen igjen etterpå så glemte jeg fort den i overkant friske lufta. Påminningen kom egentlig så fort jeg åpna bildøra igjen. Et jobbesøk sto for tur, og antrekket var fortsatt feil. Skjørt og hvite joggesko er ikke akkurat det jeg ville iført meg på jobb i barnehagen uansett, men i dag skulle jeg bare på et kort besøk. Et besøk som varte i 4 timer. Og i alle timene angret jeg på valg av antrekk.
11 varmegrader og litt kald «trekk»…også jeg som vanligvis går i turbukse, ullsokker og vindjakke mye av året! Svømmeturen på vei hjem ble kjapt avlyst. Så det ble ingen reprise av «badetirsdagen» fra blogginnlegget på denne siste augusttirsdagen i fjor:
Og nå er jeg hjemme. Iført ullsokker, pledd og filttøfler. Jada høsten. Bare kom du! Jeg har riktige sokker også, jeg!
Ut fra et relativt insisterende behov for å meddele meg, dele refleksjoner og meninger, og med et stort behov for å ventilere samt rett og slett rimelig høyt skravlebehov så velger jeg å skrive . Og poster det jeg skriver på blogg. I alle fall mye av det.
Linjene jeg lirer av meg som friluftsheidi blir lest av noen få. Og enda færre, men noen av dem fryktelig trofaste, kommenterer det jeg skriver. Det setter jeg veldig pris på. Tusen takk for det, folk. Trivelig, rett og slett. Et par ganger har noe av det jeg har skrevet blitt publisert i andre fora. Men det er på blogg.no at skriveriene lever sitt dagligliv.
Men kommenterer jeg? Jeg leser jo andre sine blogger. Med noe ujevne mellomrom må jeg innrømme. Men enkelte blogger kikker jeg da på mer eller mindre daglig. Og jeg er dårlig til å kommentere. Litt fordi jeg ikke tenker at jeg har noe å si som har substans. Eller fordi jeg har krøpet inn i sneglehuset igjen og er fornøyd med å være litt usynlig. Kanskje også fordi jeg er helt bestemt på at blogg og diskusjon er to helt adskilte ting for meg. Eller av ren initiativmangel.
I går leste jeg dette innlegget hos Bunny:
Bunny skriver om blogg.no og blogger han følger. Og jeg er så enig! Vi trenger å skape litt liv på plattformen. Selv jeg som har blogget mye kortere tid enn mange av de andre jeg leser har observert at lesertallene har sunket betraktelig de siste månedene. Jeg ser det blant annet fordi friluftsheidi for eksempel kan befinne seg langt opp på «topplista» sine 100 mest leste uten å ha blogget noe særlig på et par dager. Før så var det umulig så sant jeg ikke blogget flere ganger om dagen eller innleggene ble delt på andre plattformer. Lesertallene har stupt, for å si det sånn.
Jeg tyter hele tiden om å konsentrere meg om det jeg kan gjøre noe med i livet. Og ikke bekymre meg og overtenke så mye om alt som jeg ikke har styring på. Jeg vet ikke alltid hva som fenger bloggleserne og ikke er det så innmari farlig heller. Det vil aldri funke for meg å lage blogginnlegg for å få lesere. Det er ikke slik jeg kan bidra til «liv» på blogg.no.
Men det jeg KAN gjøre er å kommentere! Altså andres blogginnlegg. Ikke bare sitte å smuglese. Men legge igjen en bitteliten kommentar! Selv om jeg ikke har reflektert så mye på forhånd. JEG setter jo pris på kommentarene som jeg får uansett, og da vil jeg jo tro at andre også kan ha det sånn!?!
Så i dag har jeg tatt meg sammen, blitt inspirert og tatt meg sjøl i nakken. Jeg har gjort noe med noe jeg faktisk kan gjøre noe med. Jeg har kommentert! Minst en 5-6 blogginnlegg! Og jeg har et forsett om å fortsette med det. Om ikke hver dag så i alle fall oftere enn før! Lage litt liv i kommentarfeltene, rett og slett! Som en jeg kjenner sa en gang «nå blir vel internett fullt…»… 😉
Det er den tida igjen.
De mørke høstkveldene er tilbake.
Kveldene der sola går ned i et hav av farger, eller i en brann.
Og mørket og stjernene overtar.
Det er mørkt om natta igjen.
Det er på tide å tenne lys.
Og snart kommer bålsesongen.
Foreløpig på terrassen en mørk og stjerneklar sensommerkveld.
Jeg tenner lys og sitter tankefull under stjernene
mens bålet brenner ned og jeg går for å sove.
I augustmørket.
27. august er den nasjonale MS-dagen i år. Gratulerer med dagen! Ikke til de som har diagnosen MS, det passer vel i grunn bedre å kondolere, kjenner jeg. Men gratulerer til MS-foreningen i Norge som har stiftet dagen og arrangerer «Trå til for MS!» over hele landet.
Gratulerer så mye med nasjonal MS-dag og med arrangementet «Trå til for MS». Et arrangement, eller mange små rettere sagt, som har som mål å sette søkelyset på sykdommen MS, bryte ned fordommer og øke kunnskapen i befolkningen.
I Norge er vi 13000 personer som lever med MS. Det finnes ingen kur. Vi blir ikke friske. Men forskning fører til at mange kan bli mindre syke. DET syns jeg er verdt å satse på.
MS er forkortelse på multippel sklerose. Det er ikke en muskelsykdom. Det er fortsatt mange som tror det. Og jeg synes ikke det er så rart. Mange av oss har jo en smule trøbbel med å styre muskulaturen. Multippel sklerose er en autoimmun sykdom som blant annet gjør at nervesignalene huet mitt forsøker å sende til for eksempel beina eller armene ikke kommer fram. Eller bruker lang tid. Eller forstyrres på veien slik at bevegelsen blir en annen enn den jeg ville ha. Immunsystemet mitt har laget skader i hjernen og ryggmargen som gjør at det der er arrdannelser. Noe som lager trøbbel for signalsystemet! Skadene lar seg ikke reparere.
Litt som den brua oppi Gudbrandsdalen som knakk. Noen holdt på å forsvinne i elva, de som har tenkt seg over nå etterpå må kjøre en omvei, eller så må de snu. Brua kan repareres. Det kan ikke nervecellene mine. Så om jeg er på vei til å skritte over en bekk og tenkeboksen sender en ubevisst melding om at beinet må løftes til et langt skritt over, så kan det hende den beskjeden forsvinner ut i intet, den kan ta omveier eller møte såpass motstand at det skrittet lar vente på seg, eller skrittet kan bli for kort. Slik er det fort gjort å havne i bekken av. Eventuelt bli stående å svaie på ene sida.
Noen sitter i rullestol, noen går med staver eller krykker. De fleste ser du det ikke på. Og de fleste har mange symptomer som ingen ser. Mange med ms trener. Ikke fordi vi er så ufattelig spreke. Men fordi mange av oss både har fått beskjed om og opplever at en sterk kropp lettere takler både dårlig balanse og rotete signalsystem. Jeg har gått på snørra mange ganger på tur, jeg, men jeg har nok unngått det mange ganger også fordi jeg har øvd på å gjenvinne balansen. Eller fordi jeg går med staver. Jeg kan ikke «trene av meg» ms’en, men jeg kan gi meg sjøl de beste forutsetningene for å takle funksjonsnedsettelsene som følger med den. Jeg vet ikke hvilke nervesignaler immunforsvaret går til angrep på neste gang. Og jeg vet ikke når det skjer. I morgen eller om ti år. Jeg satser på etter neste forskningsgjennombrudd! Eller aldri!
For mange kan medisiner bremse utviklingen. De kan forsinke eller hindre nye interne «angrep» fra immunsystemet og dermed minske faren for forverring. DET trengs det forskning på!
Akkurat for min del så er ikke den type immunterapi aktuelt for tida. Jeg trenger et aggressivt immunforsvar som ikke «sover» for å hindre tilbakefall av kreftsykdommen som ble oppdaget 2,5 måneder etter ms-diagnosen. At kreftbehandlingen ikke ble helt «standard» fordi jeg har MS-diagnose har vel i grunn gjort det hele litt mer komplisert.
Både som MS-pasient og som kreftpasient så hører jeg stadig om hvor mye ny forskning og nye medisiner som er tilgjengelig og hvor omfattende utviklingen i behandlingsmuligheter som har skjedd på bare de siste par åra. Det forteller meg at forskning er riktig! Og forskning er viktig! Mitt håp er at forskningen kan gi enda flere muligheter for medisinering uansett hvor du er i ms-sykdommen og uansett hvilke andre diagnoser du har. Vi som har MS er like forskjellige som alle andre folk og vi har like lett eller vanskelig for å få andre sykdommer som andre.
Så gratulerer med «Trå til for MS!» i dag. Det foregår innsamlingsaksjoner over hele landet og oppfordringen om å lage sin egen har pågått ei stund. Jeg kjenner at det kunne og burde jeg gjort. Men denne gangen så holdt initiativet og overskuddet kun til et blogginnlegg.
Har du derimot lyst til å støtte saken så er det mulig her: http://gi.ms.no/
Med huset på ryggen så gjelder det å ha med seg alt man trenger. Altså, skal man overnatte i skogen så må man ha med seg alt i tursekken. Jeg er god til det. Det er ytterst sjelden jeg opplever at jeg har med meg for lite greier. For lite ull eller mat eller andre duppeditter, nei det skjer ikke.
Men jeg begynner å få god erfaring med å glemme ting. Jeg tror det skjer omtrent annenhver tur at noe er glemt igjen hjemme.
Denne gangen var det tannbørste. Jeg hadde med tannbørstebeskytter og tannkrem. Men ingen børste. Jaja, ingen krise. Alene på tur så ble tenna gnudd av sånn passe med tannkrem på fingeren og alt var såre vel. Skulle jeg vært borte lenger enn ei natt så måtte jeg vel ha funnet meg en kvist.
Jeg har også glemt ladekabel. Jeg har hatt med fulladet powerbank og tenkt at nå kunne jeg fint lade opp telefonen når det måtte behøves. Det ble ikke noe av. Ladekabelen lå i bilen.
Jeg har hatt med for lite vann også. Men så sant jeg ikke befinner meg i en ørken så går det som regel greit å koke vann fra bekker og sjøer. I fjellet drikker jeg fjellvann naturell.
Jeg har hørt om de som har glemt både teltplugger og sovepose på tur. Det høres stusslig ut.
Jeg har vært på tur der vi må dele på ei hodelykt også. Det kan føre til en del latter og artigheter når den som har lykt må «legge» de andre før hun kan skru av lyset. Jeg har glemt og nesten glemt å ta med gaven når jeg har reist i bursdagsselskap. Det er litt kjedelig.
Men det verste jeg glemte på tur var en tidlig vår da jeg skulle sove ute og se fugleleik ved et tjern. Det var frost om natta og glohett om dagen. Typisk vårvær. Jeg gikk i kortermet. Og jakka lå hjemme! Overnattingstur i villmarka uten ytterjakke kjentes ikke helt innafor. Heldigvis hadde jeg med ei tynn dunjakke som egentlig skulle fungere som pute i hengekøya. Så det løste seg den gangen også. Og været var bra. Rimfrost om natta, men vindstille og sol om dagen. Der hadde jeg flaks.
Jeg kan ikke la være å lure på hva det neste blir. Så lett som jeg fryser så tror jeg neppe det blir ullsokker eller sovepose. Forhåpentligvis noe jeg kan spikke meg erstatning for om det skulle behøves.
Men jeg tipper at «huset på ryggen», eller tursekken om du vil, fortsatt vil være av det solide slaget også på framtidige turer. Skal det hjelpe på sekken sin vekt så må jeg nok gå for å glemme noe annet enn tannbørste. Jeg husker som regel å ta med meg alt for mye. Godt jeg sjelden er langt fra bilen da…
