I dag er det onsdag. Lillelørdag, som det også kalles. Onsdag 14.september. Så vidt jeg har fått med meg så er det en helt vanlig onsdag, som vi kaller det. Verdenshistorien preges av invasjoner, kriger og politiske avtaler inngått denne dagen. I Norge kan datoen forbindes med ras. Flere opp gjennom århundrene. Det nærmeste å relatere dagen til for meg er kanskje banalt nok at det er bursdagen til Morten Harket og dødsdagen til Patrick Swayze….
Funfact, som ikke var så fun egentlig, er med et kjapt klikk hentet fra www.infosiden.no.
Denne uka er onsdag den 14.september den viktigste dagen, for meg. Ikke den morsomste, men. Det burde vært mandag. Da hadde mamma bursdag. Den ble feiret med kake og kaffe om kvelden, og jeg hadde både vært på trening og gjort litt annet småtteri før på dagen. I går var det tirsdag og jeg hadde time både hos frisør og på sykehuset. Etter litt stikking og atter en gang et opphold i trommelen med fotografering av innsida av et hue som mistenkes å bli tommere og tommere, hadde jeg invitert meg selv på middag hos en god venninne. Det ble god mat, skravling, kaffe og bikkjekos. Til og med et anseelig antall døtre og en svigersønn fikk jeg hilst på. Kunne godt ha vært den viktigste dagen det også.
Denne dama var altså borte på vift to kvelder på rad. Sist det skjedde? Husker ikke.
I dag er det en ny dag. Og jeg er i gang med ukas viktigste aktivitet. Jeg sitter på rompa, drikker kaffe og har pleddet lett tilgjengelig dersom det skulle bli behov. Og det regner jeg med at det gjør. Selv om småbrukeren fyrte i ovnen før han dro på jobb i dag tidlig, så stua er lun og god. Denne dagen og dagens aktivitet, eller mangel på sådan, er helt nødvendig, faktisk uunnværlig for at resten av uka skal kunne inneholde noe som helst. For eksempel potetopptaking og hengekøyetur…
Så her er døra låst, det meste av lyset avskrudd, klesvask og annet ligger helt rolig i haugen sin og hele verden får seile sin egen sjø. Jeg sitter. Og ligger. Ukas viktigste dag. Og ukas viktigste operasjon er i gang. Hviledag. Det kalles visst aktivitetsbalanse eller energiregulering… Ukas viktigste dag. Satser på at den gjør nytta si.
Lyng og mose er byttet med pledd og sofaputer. Men ellers er mye likt.
Også jeg som hadde bestemt meg da…NÅ skulle jeg klare det! NÅ skulle jeg virkelig ta meg sammen og få til noe som jeg hadde tenkt på lenge uten å få ut finger’n. Og jeg kjørte i gang, med pågangsmot, vilje og stor tro på at DENNE gangen skulle jeg få det til.
Neida, det handler ikke om å slanke meg fjørten kilo. Ikke fem engang. Det er mandag i dag, men det betyr ikke ny diett et par dager før jeg sakte men sikkert bikker tilbake i gamle spor. Mat og drikke er godt. Og jeg kan jo liksågodt spise opp resten, ikke sant, for hva om det blir enda bedre med enda mer? Neida, det var ikke det vettu. Ikke denne gangen.
Og nei. Det handler ikke om å begynne å trene heller. Det er i gang det, så det har jeg styr på. Jeg er ingen mandagstrener som allerede på onsdag begynner å kjenne at det får holde for denne uka. Jeg trener. Og akkurat nå trener jeg meg opp fra horisontal. Lette økter med andre ord. Men, nei, det er ikke snakk om trening det her.
Det er rett og slett snakk om blogg. Jeg skulle jo bli flinkere til å kommentere på blogg. Vise fram at jeg er er der og at jeg leser det dere flinke medbloggere med gode tanker skriver om. Legge igjen noen ord uansett om jeg har noe lurt å si eller ikke. Men i alle fall skrive noen ord. JEG setter jo pris på at andre gjør det når jeg lirer av meg et og annet på det store internettet. Så da burde vel også jeg bidra?
Uka gikk og jeg fikk det til. Jeg kommenterte både en og to og tre og ratt fire blogginnlegg per dag. Jeg var i dytten, som det sies. Helt til helga kom. I går var jeg tom. Tom for kommentarer. Antakelig tom for ord fordi jeg allerede hadde liret av meg 1268 ord på egen blogg. Det var tomt og jeg hadde ikke en eneste kommentar å bidra med. Beklager.
Men i dag er det mandag. Ny uke og ny start. Med nye muligheter for å friskt ta fatt på hvilket forsett det skulle være. Enten det handler om vekt, trening eller kommentering. Og om det gikk litt i vasken de siste par dagene, så får det ikke hjelpe. Det er bare å restarte. Det er det samme som jeg opplever med treninga. Det er bare å begynne på skratch igjen.
Jeg får begynne på nytt da. Forsettet er jo å kommentere hver dag. Jeg begynner i dag. Igjen. Jeg har ikke tapt før jeg gir meg. Og å gi seg er jo ikke et alternativ. Tenk om det går denne gangen?
Det var en gang en blogger. Og det var en gang en pyramide. Bloggeren kalte seg friluftsheidi. Pyramiden hadde også navn. Den ble kalt Maslows behovspyramide.
Friluftsheidi utstyrt for klatring i trær og eventuelt pyramider. Greit med sikkerhetsutstyr som hindrer en i å falle helt til bunns…
Abraham Maslow var en russisk-amerikansk (!) psykolog som forsket på sammenhengen mellom grunnleggende behov og vår atferd og motivasjon. Hans teori er den mest kjente av behovsteoriene og pyramiden er en framstilling av hans teori. Den ble publisert i 1943. Maslows teori er at behovene våre må oppfylles nedenfra i pyramiden. Og at ingen vil få tilfredsstilt behovene som finnes høyt opp i pyramiden før de nederste er oppfylt.
Som pedagog er Maslow og behovspyramiden, eller behovshierarkiet, kjent stoff for meg. Når kunnskap om menneskets utvikling og behov skal tilegnes, for eksempel i barnehagelærerutdanningen, så er Maslow og hans behovspyramide grunnleggende pensum. Hvis barn skal lære og utvikle sitt potensiale så trenger de trygghet og at grunnIeggende behov som mat og sikkerhet er tilfredsstilt først.
I sommer har jeg tenkt på pyramiden. Jeg har virkelig kjent på at jeg har befunnet meg midt i den. Men slik jeg tenker meg pyramidene i Egypt, med labyrinter, trapper, ganger og blindveier, slik tenker jeg også at Maslows behovspyramide er. Mange muligheter til å velge en omvei, komme inn i en blindvei, gå feil trapp og rett og slett gå seg bort. Virre rundt, med andre ord.
I sommer da jeg lå rett ut i senga med feber, svimmelhet, smerter i kroppen, uvelhet, null matlyst og magesjau så var de fysiologiske behovene det eneste jeg kunne forholde meg til. Mitt ønske var å orke å stå opp fra senga i det hele tatt. Eventuelt spise og drikke noe annet enn en halv banan og tre bittesmå slurker vann. I det minste karre meg opp for å sitte ved bordet ei stund sammen med familien når det var middagstid. Det var alt jeg ønsket. Det handlet om å klatre et par etasjer i pyramiden. Fra fysiologiske behov, for eksempel for mat, via trygghetsbehov – ønske om å tro at kroppen skulle restituere seg, til å få dekket et minimum av sosiale behov. Bevege meg opp fra rød sone til gul da.
Nå har jeg heldigvis kommet meg opp på den gule etasjen i pyramiden. I alle fall innimellom. Jeg ramler med ujevne mellomrom ned både på oransje og rødt igjen og en og annen gang får jeg snusen i både grønt for anerkjennelse og blålilla for selvrealisering. Selv om det er sjelden. Men da gjelder det å være våken og følge med slik at jeg faktisk får det med meg!
Men skulle jeg ikke være glad da? Er det ikke sånn at når jeg nå har oppnådd et nivå som jeg bare drømte om i sommer så skulle jeg være tilfreds? Lettet, glad, harmonisk og tilfreds i livet? «Og så levde hun lykkelig alle sine dager»…?
Jeg er tydeligvis ikke skrudd sammen slik. Nå er jeg i den gule etasjen en del av tida. Og det er jo fryktelig mye mer tilfredsstillende enn å være i den røde! Glimtene av lykke og tilfredshet har vært mange de siste ukene etter hvert som jeg har oppdaget at jeg er i stand til å gjøre mer og mer. Men hva skjer? Jo, jeg kommer til et visst punkt og fungerer mye bedre enn på mitt dårligste. Men i stedet for å være superhappy og tilfreds så higer jeg etter å klatre til grønt og blått. Jeg vil mer. Jeg higer etter selvaktelse og status og personlig og åndelig selvrealisering. Som Maslow uttrykker det i behovshierarkiet.
Så langt så kan jeg bare, via meget lokal og kvalitativ personlig forskning, si at behovshierarkiet stemmer. Maslow hadde rett. Vi mennesker, i alle fall jeg, er i slik sammenskrudd at med en gang et behov er tilfredsstilt så higer jeg etter noe mer… Og hva som oppleves selvrealiserende og gir anerkjennelse tilpasser seg ikke nødvendigvis en ny situasjon. I alle fall ikke umiddelbart.
Slik er det i alle fall for meg. Jeg kjenner nesten alltid på at jeg skulle ha gått litt lenger eller klart litt mer. Det kaldes vel selvoppholdelsesdrift. Noen vil si ambisjoner. Eller kanskje driv. Jeg vet ikke. Men en ting jeg kjenner på og som jeg leste om senest i dag formiddag er:
Lykke avhenger egentlig ikke av objektive forhold som rikdom, helse eller et trivelig og trygt lokalsamfunn. Lykken avhenger av samsvaret mellom objektive forhold og subjektive forventninger. Det vil si at hvis jeg har en forventning om å klare å delta i alt jeg blir invitert til av familieselskaper eller andre sosiale happeninger, gå lengre fjellturer, ha lønnet arbeid, vaske golvene mine og få til alt jeg fikk til før…ja da vil jeg ikke oppleve hverken lykke eller tilfredshet. Fordi jeg ikke får det til.
Sånn som da jeg var på overnattingstur i fjellet denne uka. Jeg fikk til å pakke sekk, bære den fram til egnet sted, rigge camp, sove ute og reversere hele prosessen til jeg til slutt var hjemme igjen. Like hel, om enn litt mer sliten enn på forhånd. MEN, jeg kjente på lysta til å orke å gå lenger og være lengre borte. Jeg var langt høyere i pyramiden enn jeg kunne forestille meg der jeg lå i senga i sommer, men jeg ville egentlig enda høyere…
Med litt dårlig samvittighet for at jeg ikke kunne være fornøyd med det jeg fikk til så blir refleksjonene deretter. Hva er det som gjør at slike som meg ikke kan være mer tilfreds med det jeg faktisk kan få til med det utgangspunktet jeg har akkurat nå? Jo det er forventningene!
Helt klart forventningene jeg har til meg selv! Eller ønskene. Jeg VET at jeg ikke kan gå langt. Jeg VET at jeg ikke kan bære tungt veldig langt i alle fall. Og jeg VET at jeg trenger hvile både før og etter en tur eller en sosial sammenkomst. Og jeg VET at dagens tilstand i kropp og sjel er ekstremt mye bedre enn den var for eksempel senest i starten av juli. Jeg forventer egentlig ikke hverken å gå lange, bratte fjellturer med full oppakning for uteovernatting eller jobbe mange timer i uka. Jeg forventer heller ikke å holde hus og hjem og småbruk og greier i tipp topp stand hele tida. Jeg er ikke helt ulogisk i topplokket! Jeg VET også innerst inne at jeg ikke kan trene meg opp til å klare alt det det heller. Men ønsket om å virke ligger der. Og forteller meg hele tida at jeg bør klatre en etasje eller to til i den pyramiden litt oftere. Helst så fort som mulig! Og da bør jeg jo velge riktig trapp og gå inn riktig gang med en gang…
Men det var altså en gang en blogger og en pyramide. På veien gjennom pyramiden møtte bloggeren både fysiske og psykiske hindringer. Alt fra initiativløshet og bomturer, nedturer og oppturer, til framskritt og gjennomføringsevne. Det førte henne ofte opp og ned og hit og dit i pyramiden som var utformet som en labyrint. Noen ganger kjente hun et glimt av lykke. Andre ganger var det ikke noe annet enn frustrasjon å spore. Det var mye forvirring, mye refleksjon og selvransakelse, redsel og usikkerhet. Spesielt de gangene hun kom til en låst dør eller trappa stoppet midt i løse lufta. Hun gikk seg stadig vill der i pyramiden. Å kalle seg friluftsheidi hjelper kanskje ikke på selvfølelsen heller når hverdagen består av minimalt med friluft og stort sett og i beste fall bare heidi… Her ligger det et lite paradoks og muligens en selvmotsigelse som gjør det vanskelig å oppfylle eget image. Eventuelt så må hele mitt behovshierarki omskrives.
Men håpet er at hun en dag skal lande i en form for harmoni slik at hun kan «leve lykkelig alle sine dager» på tross av vinglingen mellom etasjene!
For 4 dager siden røk jeg på en smell og havnet på shopping. Nettshopping. Friluftsheidi er kronisk dårlig på slik oppsøkende shoppingvirksomhet som innebærer besøk i butikker eller kjøpesenter. Det skjer selvfølgelig noen få ganger i året. Jeg trenger jo ting av og til, jeg også. Ellers unngås konseptet så godt det lar seg gjøre.
Men nå er altså varer bestilt og jeg bare gleder meg vilt og uhemmet til jeg endelig skal «bli vakker». Hvis jeg ikke får hjerneblødning eller i det minste gnagsår av all kommunikasjonen de som skal gjøre meg vakker oversvømmer meg med da. Så langt har jeg mottatt ikke mindre enn sju mail og to sms fra «Blivakker» og posten. Fordi jeg trenger bodylotion og hårshampo. Og ikke gidder tråkke rundt på kjøpesenter for å få tak i det jeg vil ha. Ni meldinger, altså. Om samme bestilling.
Ordrebekreftelse, faktura og hentemelding er for så vidt greit og akkurat det jeg trenger og forventer. Det er tre meldinger det. Fakturaen er det for så vidt ikke så farlig med, men til og med jeg skjønner at den kommer jeg ikke utenom.
Men ærlig talt! Jeg trenger ikke mail om at varene mine SNART blir pakket. Jeg trenger heller ikke sms om at varene mine ER KLARE for sending. Jeg trenger heller ikke beskjed om at de er klare til OMPAKKING på en eller annen sentral. Og ikke at de er LEVERT posten for videre transport. Det tar jeg liksom som en selvfølge. Posten trenger egentlig heller ikke å sende sms om at varene ER PÅ VEI. Det går jeg ut i fra er en naturlig konsekvens av at noe er bestilt og skal sendes.
DET JEG TRENGER ER BARE ORDREBEKREFTELSE, FAKTURA OG BESKJED OM AT JEG KAN HENTE PÅ UTLEVERINGSSTED NÅR PAKKA ER FRAMME! Det er tre meldinger eller mailer det. 3.
Og hvor mange purringer jeg kommer til å få før jeg rekker å hente greiene, ja det kan jeg saktens bare lure på. Såpass at jeg velger oppsøkende shopping neste gang, kanskje? Tvilsomt. Men ærlig talt:
Det var da voldsomt til mas da!
Og det verste er at nå har jeg stelt det til igjen. Jeg har bestilt noe annet fra et annet sted, og er allerede oppe i 6 (!!!) mailer og meldinger. Og de varene kommer ikke før på tirsdag, står det…. Går vi for tosifret innen da? Det var da voldsomt til i-landsproblemer a gitt . Og mas!
Denne uka arrangerer Norsk Friluftsliv Friluftslivets uke 2022. Forrige helg, det vil si lørdag 3.september oppfordret de dermed landets befolkning til å ta ei natt i naturen. Blant mange andre lokale og regionale arrangementer denne uka.
Nattinaturen.Det vil si sove ute. Akkurat den kvelden fellesarrangementet gikk av stabelen var jeg travelt opptatt med hverken å drikke prosecco eller male, men med å ligge på sofaen og virre litt rundt og se på andre som gjorde det. Innendørs. Kun sabling av bobler utendørs.
Dermed ble det natt i naturen i natt som var i stedet. Det går fint. Som de fleste vet så trenger det ikke å være hverken arrangert eller oppfordring til overnatting i et kratt for slike som meg. Utenettene kommer med ujevne mellomrom uansett. Og bildene. Hermed er du advart. Turrapport og turbilder under oppseiling:
Med sol i øya og høstfjellet servert.Hvor er egentlig sherpaen?Camp med utsikt over sivilisasjon og Mjøsa.Høstens fargeeksplosjon er i gang.Lavvostemning.
Nattinaturen med måneskinn, stjernedryss og utsikt “hjemover” kan være så magisk som det her.
Denne gangen ble det lavvo. Trærne på 740 moh er ofte ikke så veldig hengekøyevennlige. Og så står de gjerne feilplassert til henging… Med lyng og “prinsessen på erten” rigg, så ble senga rett så behagelig. Og med en hel lavvo for meg sjøl så står jeg fritt til å rote så mye jeg bare gidder 😉
Frokosten er inntatt og campen komprimert. Ingen sherpa å se, så dermed fikk jeg klare sjøl tilbake til bilen også 😉
Og etter å ha pakket alt ut igjen, hengt til tørk, luftet og vasket og så pakket det sammen igjen og ryddet opp, puh, så er turen over for denne gang. Nattinaturen. Lag deg ei god helg. Både natt og dag og inne og ute.
Har du aldri hørt om det? Hverdagsflyktning. Det har ikke jeg heller. Men begrepet slo meg her jeg sitter i myra. Ikledd to lag ull, lue og med utsikt over innlandshavet og en fargesterk fjellflora. Det er nemlig hverdagsflyktning jeg er.
Forlatt hverdag og sivilisasjon, jeg kan høre den da, tatt sekken på ryggen og funnet meg en camp der jeg blir ei stund. Flyktet litt fra hverdagen. Akkurat nå. Og er jeg riktig heldig så blir det ikke minusgrader her i myra i natt🤞
Endelig kom det litt gode nyheter også. Denne gangen etter bittelitt ventetid på et helt nytt venterom. Det vil si jeg har vært der for en helt annen grunn en gang før, så helt nytt var det vel ikke. Og det var vel i grunn strengt tatt ikke et rom heller. Men det var en gang. Ikke som «det var en gang…et troll…» for eksempel. Mer som en ventegang.
Men poenget med ventegangen var scanning av skrott. Utapå til en forandring. Alle mine en og en kvart trillion føflekker skulle «etterses» av fagfolk. Les: hudlege. Utstyrt med lupe og drevent blikk så for gubben over hele friluftsheidiskrotten på et blunk. En helt vanlig dag på jobben for hudlegen. Hvor suspekt kombinasjonen lupe og bikinilinje enn kan høres ut for oss andre…
Og når lymfene var behørig skvisa og sjekket så ble jeg godkjent. Alle de en og en kvart trillion flekkene ble frikjent og jeg fikk beskjed om at jeg ikke trengte å komme tilbake dersom jeg ikke oppdaget forandringer eller at sykehuset ville ha meg dit igjen. Jeg fikk beskjed om at en del av flekkene slett ikke var føflekker en gang. Det var slikt som kom med alderen, sa’n. Også jeg som begynte å få tiltro til gubben…
Men bare gode nyheter i dag, altså. Sjekk. Jeg satser på at de neste ukenes 3 scanninger av innsida går i samme duren. Selv om jeg da er tilbake på mer kjente venterom og venteplasser. Og en og annen ventegang, kanskje…
Hurra, high five, tommelopp og kryssede fingre! Og vet dere hva, kjære blogglesere: Det er skikkelig digg å dele litt gode nyheter også!!!
Den første tiden etter et bryllup kalles som kjent hvetebrødsdager. Etymologisk (veldig flott ord!) så betyr uttrykket «festdager». Det vil si dager da man bare spiste hvetebrød. Dermed navnet hvetebrødsdager.
Jeg vet ikke noe om slike dager, ugift som jeg er. Men at det er hvetedager for tida, det er sikkert. Sommersesongen går så definitivt mot slutten og her rundt småbruket så bærer åkeren preg av akkurat det. Hveten strekker seg mot høstsola og den klare lufta og modnes dag for dag. De siste dagene har vært perfekt for kornet, og i dag var treskeren i gang nedi bakken, så jeg.
Hvete er verdens mest utbredte kulturplante, leste jeg i sted. Det produseres mer mais og ris i verden, men hveten kommer på tredjeplass og er den sorten som vokser flest steder.
Gjennomsnittsforbruket er på 65 kg per person, mens i Midtøsten og Vest-Asia ligger det på det doble av dette.
27% av kornproduksjonen i Norge er hvete og år med gode vekstvilkår kan opptil 70 % av kornet i norske brød være norsk hvete. Det har økt betraktelig de siste 50 årene eller der omkring.
Slikt gleder meg. Jeg liker tanken på at vi kan dyrke og produsere varer vi trenger selv. Og når jeg leser om kornmangel i verden så minnes jeg på at en hveteåker gjerne kan betraktes som en åker med gull.
I alle fall ser åkeren ut som gull akkurat nå. Selv om akkurat denne hveten etter det jeg har hørt skal gå til dyrefor. Det er det den gjør hvis den ikke anses som god nok til brødmel. Både to og firbente trenger bonden!
Så spis ditt brød og drikk ditt hveteøl med andakt. Det er gull du fortærer. Nyt hvete(brøds)dagene. Med mindre du er glutenallergiker. Da blir det maisbrødsdager, kanskje?
