Vi har noen faste gjester her på bruket. De kommer hver natt, rydder litt vilkårlig i snøen og legger igjen spor. Noen ganger ganske mange. Og ofte surrer de en del rundt så det virker som det har vært stor ståhei og full fest hele natta.
Innimellom kommer de også i dagslys. Sånn som julaften. De har det nok ganske kaldt for tida. Og de stadige besøkene i hagen og det at de dukker opp så ofte tyder vel på at matmangelen begynner å gjøre seg gjeldende. Heldigvis er det ikke mer snø enn at de klarer å karre fram litt spiselige greier både på åkeren og rundt omkring i hagen.
Foreløpig får småfuglene ha neket sitt i fred. Men vi får se hva som skjer de neste dagene. Og spesielt om det blir mer snø.
Det er uansett imponerende at de tre jeg så på forsommeren, diltende i hæla på mora si, fortsatt er både oppegående og absolutt til stede. Den gangen var de bitte, bitte små. Omtrent på størrelse med en katt. Bare med litt lengre bein. Nå har de blitt store, og det er vanskelig å se forskjell på dem og mora.
Årets julekveldsbål brenner og kaffen er klar. Da er det jul! Det er 8.julekveldsbålet på rad og en viktig tradisjon for meg. Julekortet fra skogen går i år til deg som ikke gleder deg til julefeiring. Uansett om det er fordi du ikke har noen å feire sammen med, om feiringa ikke blir slik som du hadde tenkt, om du savner noen eller det er av andre grunner. Og det går selvfølgelig også til deg som gleder deg. Uansett: lag deg gode dager og skap deg egne og gjerne nye tradisjoner med det utgangspunktet du har. Her er en av mine – god jul🎄
I følge både kalender, tv’n og verden ellers så er det “kvelden før kvelden” i kveld. Og det er en fin kveld. Jeg avslutter personlig med en stor kopp te og en av de største musikkfavorittene mine på denne tida av året:
“Stjernesludd” (originally by DumDum Boys)
November har vært her
Lagt igjen sludd
Ser solen går ned i svarthvitt
Gatene her er bare brente broer
I kveld blinker byen som et mareritt
Året så langt har vært bare myke pakker
Er redd det er for sent til å ta det pent
Glorien falmet før bladene falt
Grenene hvisket jeg fikk som fortjent
Det er ikke alt jeg har sagt som er bull
Hadde jeg gods skulle du fått gull
For i natt
Når snøen laver ned
Lager vi engler
Og vi er i himmelen
Alle snille barn er kjøpt og betalt
På skjermen har sjarmen gått tom
Gatens løse fugler er lagt under tre
Herberg er lagt ned så ingen har rom
Jeg trenger noen svar
Så jeg ringer en svarer
Stemmen lyder kjent
Så lenge det varer
For i natt
Når snøen laver ned
Lager vi engler
Og vi er i himmelen
Hva er likheten mellom Nasse Nøff og William Wallace? Nasse Nøff kjenner de fleste. Den søte og litt engstelige rosa grisen som stort sett dilter etter Ole Brum rundt omkring i Hundremeterskogen. William Wallace på sin side var skotsk ridder og revolusjonær i oppstanden mot engelskmennene rundt år 1300. Udødeliggjort på film av Mel Gibson.
Ikke så mye likhet mellom de to der, sier du? Og et meningsløst spørsmål. Men kanskje definitivt et hverdagsspørsmål? I alle fall for slike som meg som har et hode som liker å assosiere og gruble helt uhemmet.
Nei, de er ikke så like, de to. Men de har noe til felles. Begge henger på juletreet mitt. I fjor hang William der alene sammen med kuler, engler og norske flagg. I år henger han litt under og til høyre for Nasse Nøff.
Sånn er juletreet mitt. Fullt av alt mulig. Veldig mye er kjøpt på reiser, slik som William. Andre ting har jeg fått i gave. Blant annet Nasse. Det er et tre fullt av minner fra mange ulike land og byer. Og det er et tre fullt av minner om mennesker jeg har møtt og epoker i livet. Det henger et hjerte fra Asbjørn der. Asbjørn gikk i barnehagen jeg jobbet i på midten av 90-tallet. Det henger heklepynt fra både bæssmor og Tallin der. Og det fins fargerike kuler fra husets tidligere generasjoner. Minner om opplevelser og menneskemøter.
Alle er de forskjellige. Akkurat som deg og meg. Du er deg og jeg er meg. Vi er ulike både utapå og inni. Vi ser forskjellige ut og tenker ulikt om saker og ting. Men er vi egentlig så forskjellige? Vi har tanker og følelser, ønsker og behov. Både for jula og livet. For både fest og hverdag. Uansett hvordan utsida vår ser ut, og hvilket århundre vi er født så har vi verdier og overbevisninger som vi i ulik grad står opp for. Akkurat som Nasse og William.
En ting er sikkert. Nasse og William har ikke så mye til felles. Men de har likheter. En er at de henger på samme tre! Det er litt fint, tenker jeg. Og et eksempel til etterfølgelse.
William Wallace og Nasse Nøff er relativt langreiste. Fra Edinburgh og Paris. Grana derimot er ekstremt kortreist. Den har vokst opp på småbruket.
…i stille grender, og rundt omkring ellers også har jeg sett. I dag er det vintersolverv. 21.desember. Årets korteste dag. Noen sier at «sola snur», men så langt har akkurat det heldigvis til gode å skje.
Mange timer med mørke er det. Til og med her i innlandet. Men det finnes lys. Sola skinner vakkert over rim og snø i alle fall et par timer midt på dagen. I skogen er skyggene lange og roen total. Og i morgen er dagen og sola allerede på vei mot sommer.
«Er du ferdig til jul?», fikk jeg spørsmål om i dag. «Ferdig?». Med hva? Jeg har ikke bakt hverken smultringer eller goro eller noe som helst annet. Alle julegavene er langt fra i hus og enda mindre levert. Småbrukeren har sørget for at julegrana er et sted på vei inn i stua og søster og mor har bakt lefse.
MEN, jeg kan berolige alle bekymrede kontakter om at det BLIR jul i huset i år også. Jeg har nemlig full kontroll på julevasken.
I dag har jeg nemlig støvsuget bestikkskuffen. Og da er det jul! Reidar tar resten! Reidar må ikke forveksles med småbrukeren. De er ikke spesielt like.
Reidar tilhører derimot småbrukeren og er forresten rund og hvit, både støvsuger og mopper og trenger bare litt lading og påfyll av grønnsåpevann innimellom. Og at noen trykker på knappen. Bestikkskuffen derimot fikser han ikke. DEN må jeg ordne sjøl.
Ukas oppturer og nedturer har avløst hverandre på rekke og rad. Jeg har prestert å stige opp som en løve opptil flere ganger. Og falt ned igjen som en skinnfell nøyaktig like mange. Sånn er det. Men at det i alle fall varierer ser jeg på som en opptur!
Mandag startet jeg med ei treningsøkt. Kondisjonstrening av type intervall. Første økt på en måned omtrent. DET var ikke akkurat en opptur. Så hardt kan jeg nesten ikke huske at det har vært før og svimmelheten og uvelhelten etterpå var såpass påtrengende at det gikk lenge før jeg turte ta den påkrevde dusjen. Men fokuset er på oppturen. Oppturen som det tross alt var bare å få gjennomført ei økt! La gå da at det viste seg å bli ukas eneste.
Onsdag var det ut og spise og ikke minst konsert med en strålende gjeng damer. Å gjennomføre alt det der på en og samme dag, og enda ha vært en tur på jobb og kjøpesenter først – ja det må sies å være en opptur. Konserten var som forventet meget bra. Både band og gjeng var oppegående og jeg rakk tilbake på hotellrommet før jeg bikka. Mange timer som løve før jeg inntok skinnfell-varianten, med andre ord. Og hotellrom? Erfaring tilsier at det er lurt med en enkel retrettmulighet når slike som meg skal ut på livet. Dessuten er det fryktelig dyrt med taxi hjem til småbruket.
Uka ble avsluttet med frisk luft. I dag har småbrukeren og jeg holdt åpen dag i juletrefeltet. Små og store har kommet, lett, akt, vurdert, diskutert, saget og tatt med seg ei gran hjem. Jeg har tatt imot, brent bål, veiledet, tatt betalt og bidratt til pakking av julegran. Og fått sol, frisk luft og etter hvert rimelig rød farge i kinna. Og dermed havnet skinnfellen, altså jeg, på sofaen igjen.
Men jammen har mye latt seg gjennomføre denne uka. Det har vært mange harde energiprioriteringer. En del nedturer og ting som ikke har gått helt etter planen. Og flere oppturer.
Og oppturer blir enda mer stas om de fokuseres på. Så jeg stålsetter meg herved for nedturen som sniker seg på etter dagens innsats. Inntar rollen som skinnfell med rutine, for å si det sånn. Og med ei god uke, og ikke minst dagens dose vintersol og friske luft i opplevelsesbanken, så går jeg allikevel inn i neste uke som en løve. Med skinnfellen på.
Og bilder av opp- og nedturer? Jadagitt!
Heldigvis er det nesten alltid lys i enden av tunnellen. Også i enden av juletrepakkeren.
Onsdagsmiddag.
BigBang er glimrende live.
Ned som en skinnfell. Foto: ACM
Opp som en løve. Søndag morgen med gullkant.Juletrefeltet var pyntet med både snø og sol.Desemberskogen.Heldige var de som kunne dra årets juletre hjem på denne.Brennesle i desembersol.
Frozen. Frøsin. Kald. Freezing. Frossen. I dag er det bare minus 10 her på småbruket. Før i uka var det minus 22, så det er for mildvær å regne. Dagens ørlille tur i frisk luft var ikke lang. Men pen. Frosten hadde sørget for det.
I dag er det sju dager igjen. 7. Nøyaktig ei uke før vi stuper inn i ribbetåka. Etter å ha snublet i juletrelysa som for de heldige av oss fortsatt lyser og svettet over gorojernet som kortsluttet. Etter å ha kjøpt alt for dyre julegaver til tante og fetteren til kusina fordi vi som vanlig skulle ordne det hele sammen med en trillion andre som også skulle bare på det lokale kjøpesenteret akkurat da vi skulle det. Da ble det panikkhandling og budsjettet røyk. I år igjen. Vi ser fram til lukta av kokt ullsokk hele 2. juledag, les damping av pinnekjøtt, og vi satser alt på at julekjolen fra i fjor funker i år også…den hadde jo stretch, hadde den ikke?
Sju dager igjen. Det er den 17. i dag. den 17. desember er den 351. dagen i året, Inga og Inge har navnedag, noen har bursdag og det er 14 dager igjen av året. Bhutan har nasjonaldag og Valentourettes Speller Jokke på Union Scene. (noen gir seg aldri, heldigvis)
Verden, desember og livet går sin gang, med andre ord. Her på bruket er det åpen dag i juletrefeltet og vi håper mange tar turen, låner ei sag og tilbringer ei stund på juletrejakt før de sager ned og tar med seg ei helt perfekt, uperfekt og kortreist gran hjem til stua. Og jeg håper alle finner igjen juletrelysa i løpet av de neste sju dagene, og ikke minst at de virker.
Det er 7 dager igjen, folkens. Uansett om du stresser deg fullstendig og totalt av skaftet eller ikke. Hvilket prinsipp har du planlagt de sju dagene etter? Husk, du KAN prioritere slik:
Første prioritering er det du har LYST til å gjøre. Jeg skal for eksempel bake pepperkaker kun fordi jeg liker å spise pepperkakedeig (hjemmelaget) og jeg skal tenne bål.
På andreplass på prioriteringslista kommer det vi MÅ. Og hva er det egentlig vi må? Og hvem bestemmer det? Jeg MÅ ha gran fra egen skog i stua, tror jeg, med lysa som jeg har arvet etter en for lengst avdød onkel og som en gang har blitt reparert av en for lengst avdød bæssfar. Hvis de ikke virker, må jeg vel panikkbesøke en annen onkel med greie på slikt…
Til slutt kommer det vi BØR. Det er ting vi trygt kan hoppe glatt over. Jeg skal for eksempel hverken feire jul innerst i kjøkkenskapene eller bak vaskemaskina. Så spesielt mye vasking av slike totalt uviktige flater blir det ikke her. Det er en viss mulighet for at jeg tar den helt ut og støvsuger bestikkskuffen på kjøkkenet. Men det er bare kanskje. Glitter har jo en tendens til å klistre seg fast på det meste, så at det er litt spindelvev i krokene gjør bare effekten større.
Og skulle planlegginga og gjennomføringa av disse sju dagene gå rett åt skogen og stressnivået ligge å nikke mot hjerneblødning om ei uke…husk: når alle har pakket ut leker, nips, sokker og airfryer( årets julegave har jeg hørt) og gått og lagt seg neste lørdag; DA setter du deg stille ned i lyset fra juletreet, legger beina høyt og skjenker deg et stort glass vin. Eller noe annet du liker. DET kan etter erfaring anbefales! I alle fall om du er så heldig at juletrelysa virker…
Jeg har ikke gått Lucia i dag. Ikke i år heller. Det har så langt i livet ikke hjulpet hverken med blondt hår eller forsøk på stjerner i blikket. Lucia har jeg til gode å være. Men jeg har gått Lucia-tog. Mange ganger. På jobb.
I år var det så kaldt at hele toget ble avlyst der også. I alle fall den delen som skulle foregå ute. Det er over gjennomsnittet stemningsfullt når de hvitkledde og lysblinkende ungene dukker opp i snøen og synger «Santa Luciaaaaaa…» for foreldre og andre tilskuere.
Ikke at jeg hadde planer om å delta. Det fungerer dårlig både med tog-gåing og generelt med uteklær utenpå bandasjen jeg har på leggen. Lymfedrenasje-bandasje, som rimer, og som er omtrent så tjukk og nesten like stiv som en gips.
Jeg kunne kanskje vurdert å slenge på meg et par lyslenker og tatt en Lucia-runde for småbrukeren før han sto opp i dag tidlig. Men en skal være forsiktig med slike stunt så småbrukere ikke ryker på noen form for akutte hjerteproblemer. Spesielt nå i førjulstida. Jeg var forresten mer opptatt av å koke morgenkaffe og ikke minst fyre opp i ovnen også. Med 11 grader på soverommet så var ikke «lys i hår» akkurat prioritert. «I see fire», i vedovnen, var en mer motiverende «låt».
Ikke har jeg bakt i dag heller. Jeg har spist et par småkaker må jeg innrømme. Det sørget mora mi for. Godt. Men lussekattene har glimret med sitt fravær. Og det er i grunn helt i orden. Jeg skal bake pepperkaker en gang før julaften, tror jeg. Eventuelt etter julaften, hvis det passer bedre. Og jeg lager egen deig. Det må jeg. Jeg som smaker såpass ivrig på deigen underveis. Da må den være skikkelig god både før og etter steking! Og kakene blir bedre. Sådetså.
Så slik gikk vel årets 13.desember. Hverken lussekatter eller Lucia i sikte. Og jada, jeg er nok i ferd med å innta et hint av grønnfarge. Grinche-grønn 😉
Men stjerna lyser. Både for grinchen og småbrukeren.
