Dagens innlegg blir et «til minne om»-innlegg. På denne dagen, i alle fall på denne datoen, for fire år siden så dukket det opp noen nye bekjentskaper i livet mitt. Nemlig disse tre. Og facebook minner meg jo på viktige hendelser i livet, heldigvis.
Grunnlaget var et strømbrudd. Da strømmen gitt på helseinstitusjonen jeg var så heldig å tilbringe dagene på, så drev kjedsomheten undertegnede, samt en håndfull partners in crime, til denne formen for kreativitet. Jeg går rett og slett ut fra at det var en form for yrkesskade og et sterkt behov for å finne på noe der vi satt langt til skogs. I mørten. «Hvorfor være inne når alt håp er ute?», som det sies.
Om et par uker forsvinner jeg til et liknende sted med mål rehabilitering av helse. Treningsleir, muligens. Jeg lurer på om strømmen kommet til å gå? Og om det er potensielle partners in crime der? Og om det muligens kanskje blir noe kram snø en eller annen gang uti februar?
Tusen takk til @ingridgjessinglinhave som hjalp meg å «komme ut». Jeg har sett det lenge. Og selvfølgelig vært avventende betenkt. Men siden den dyktige optikerassistenten, for øvrig min egen datter @odaengen, insisterte på at det var de rette, så ble det de. Og ifølge Ingrid og brillebutikken hennes så er de trendy. Og slikt er man jo opptatt av. Not!
Og så sitter jeg der da, og ser på pressekonferanse etter pressekonferanse. Litt beskjemmet og betenkt. Men heldigvis ikke krenka.
Ingrid og jeg har politikerbriller. Ingen sammenlikning forøvrig. Men det gir oss i følge Ingrid sine følgere fritt leide for å snakke svada og slippe å innfri lovnader….akkurat som det skulle være noe nytt😉
Men tross alt: jeg vil heller ha @ingridgjessinglinhave-briller enn politikerbriller! Så Ingrid, du slapp meg ut!
Takk til @ingridgjessinglinhave for å kalle en spade for en spade. Og forøvrig til min telefon som automatisk legger inn filter ( gammalkjærringfilter antakelig) på selfiene….
Det var en gang ei oppvaskmaskin. Athur Asko, var hans navn. Han var i grunn en lojal og arbeidsom figur. På linje med Reidar. Enige om arbeidsfordelingen var de også. Reidar tok seg av støvsuging og mopping. Arthur fikset oppvasken. Nesten hver dag. År ut og år inn.
Helt til plutselig en dag så begynte han å lage rallelyder. Gikk du nærme Arthur under vaskingen så kunne du til og med ane en viss vibrering. I tillegg til lyden som ikke hørtes helt frisk ut. Det hørtes rett og slett ikke ut som Arthur hadde det noe særlig bra. Det lovet ikke godt for en som vanligvis gjør pliktene sine uten å kny.
Det ble fundert og diskutert. Arthur fikk renset og fikset sila si, og instruksjonsboka ble rotet fram. Han fikk også en rens. Det ble diskutert om ekspertise måtte tilkalles. I form av en reparatør forståss. Både friluftsheidi og småbrukeren klødde seg bekymret i hodet og så tusenlappene fly.
Men først skulle småbrukeren undersøke litt. Arthur sitt filter og et par andre løse deler ble plukket fra hverandre. Småbrukeren pirket på Arthur på steder der ingen mennesker hadde vært før. Friluftsheidi fungerte som håndtlanger og hadde for øvrig og som vanlig den viktige oppgaven å ikke gå i veien. Og til slutt etter mye pirking og nærgående undersøkelser så kom synderen til syne.
Arthur hadde fått en tannpirker i halsen! Den hadde på fullstendig uforklarlig vis beveget seg gjennom to filtere og en ventil og havnet helt nedi vannpumpa. Og dermed ført til rare lyder, harking og ralling fra Arthur sin side. Synderen, altså tannpirkeren, ble forvist til søppelkassa og Arthur ble skrudd sammen til sitt komplette jeg atter en gang.
Akkurat nå er Arthur igjen i gang med det han fikser og liker best: nemlig oppvasken! Foreløpig uten syting. Arthur er vanligvis grei slik!
Dagens tur ble med følge. Innimellom lå han først, med den umiskjennelige selvtilliten bare en katt kan utstråle. For så plutselig å forsvinne på ekspedisjon under ei gran og pipe tynt og ynkelig når jeg hadde gått forbi og ikke ventet på at han skulle utforske ferdig.
Men sola skinte på både meg og katta og den lille ekspedisjonen i nærskogen gjorde godt for kropp og sjel.
Denne uka ble det ingen jobb på meg. Når arbeidslivet av en eller annen grunn forsvinner for en så merkes det hvor mye yrkeslivet egentlig har å si for selvtilliten. For mestringsevnen og troa på egne evner. Ukas jobbtimer ble ikke noe av. Dermed måtte jeg finne på noe annet å bruke tida på. Jeg måtte finne på noe annet der jeg kunne oppleve mestring. Noe jeg vet gjør meg godt. Jeg vet at dersom jeg ikke gjør noenting, så blir jeg sur. Sur og deppa. Og da er det bedre å finne på noe positivt.
Det ble tur. Tur og utenatt. Middag på bål og soving i sovepose i skogen. Lista var lav. Kort veg fra hus til camp. Kort nok til å gå hjem hvis det skulle behøves. Ferdig gapahuk med bålplass, ved og øks tilgjengelig og dermed lettere sekk enn om alt det skulle vært med hjemmefra.
Det første jeg mestret var å bære sekken. Når friluftsheidi skal sove ute midt i januar kreves en del utstyr selv om gapahuken står klar. Jeg hater å fryse. Spesielt om natta. Så et par liggeunderlag, inkludert oppblåsbar madrass med ladbar pumpe og to tjukke soveposer måtte med. Samt alt det andre slike som meg trenger for å få en rimelig behagelig kveld, natt og morgen i camp. Sekken så diger ut, men jeg klarte å bære alt sammen sjøl. På en tur. Ikke veldig langt, akkurat passe, men allikevel en ålreit følelse.
Vel framme og med tent bål så var det klart for å rigge seng. Erfaring tilsier at den med fordel rigges tidlig. Medbrakt luftmadrass ble blåst opp med pumpe. Ullunderlag og begge soveposer rullet ut. Og friluftsheidi satte seg for å slappe av med medbrakt bok.
Så skulle jeg lene meg litt bakover for å strekke ryggen….og dermed viste det seg at luftmadrassen var mer eller mindre tom igjen. I alle fall rimelig slapp! Ok, denne lekker luft. Hvor stor er sjansen for at jeg finner lekkasjen? Og når jeg går hjem for å hente nytt underlag, hvilket skal jeg ta?
Flaks for meg så fant jeg hølet med en gang. Jeg hadde ikke med gaffatape denne gangen, men lappesaker for regntøy og tarp gjorde susen. Ny luft ble fylt og det så ut som det var tett. Dermed var første krise avverget. Note to self: husk gaffa neste tur!
Etter en bedre middag, kakao og en god del mer stirring inn i bålet så var det klart for å krype i soveposen. Den soveposen som har en noe kranglete glidelås. Og den krangla. Og friluftsheidi hadde lagt igjen multiverktøyet som pleier å ordne biffen hjemme. Litt plunder og opp og ned med nevnte glidelås senere, samt det faktum at jeg tross alt skulle ha en sovepose til utenpå, så ordnet det seg også. I alle fall var det i orden da jeg sovnet. Andre note to self: husk multiverktøyet neste gang.
Jeg sov godt og lenge og ramlet ikke av luftmadrassen en eneste gang. Riktignok slapp den ut litt luft i løpet av natta, men ikke mer enn at det egentlig ble mer behagelig å ligge på den.
Frokost på tur er ofte arme riddere. To egg og to skiver var min rasjon. Det første egget knakk jeg mot en trestokk. Det datt på bakken under stokken og rant ut i gresset. Ok. Jeg hadde tross alt et egg til og to av hvert ville trolig vært alt for mye uansett. Dermed ble det ei skive og ett egg. Som smakte middagen fra i går, mest løk, da ingen hadde vasket gryta i løpet av natta. Men er man sulten så er man sulten og hvis Lars Monsen kan koke fisk og kaffe i samme kjele så kan vel jeg spise arme riddere med pytt-i-panne-smak. Lett som en plett. Tredje note to self: egg bør knekkes på en sikker måte. Gjerne med kniv over kjelen.
Alt i alt så er jeg rimelig fornøyd med hele uteekspedisjonen. Selv med all røyken i øya som hører med, iskalde fingre når første tissetur foregår om morran, samt vond rygg grunnet komplett fravær av sittekomfort i gapahuken.
Det er idyllen som synes på bildene. Men som jeg har skrevet før, bak de idylliske turbildene vi deler på sosiale medier så ligger det mye. Det ligger en god del tenking og forberedelser bak en vellykket tur. Og det ligger en god del ubehag bak ethvert bilde. Men vi som liker å drive med sånn er nok enige om at akkurat det ubehaget tar vi med. Det ligger i prisen. Å sovne langt nedi posen mens bålet fortsatt flammer er kos. Det samme er å drikke morgenkaffe i måneskinnet etter ei god natts søvn.
Og jeg har opplevd mestring. Selv om ikke alt har gått på skinner har jeg opplevd å mestre turlivet. Tross minst fire kjepper i hjula så gjennomførte jeg med en god følelse. Og fikk en god opplevelse. For den mentale helsa er det viktig. Å mestre noe. Jeg mestrer ikke jobb så godt for tida. Men lavterskel turliv og spesielt leirliv kan jeg få til. Det er en seier.
Godt kledd og klar for å holde varmen ei januarnatt i skogen.Middag.
Når plan A gikk i vasken, er jeg ganske så fornøyd med å kunne trekke en plan B opp av lomma.
Kall det gjerne å ta ansvar for egen helse. Mest den mentale denne gangen. Selv om fysikken også ble utfordret med tung sekk i kombinasjon med blåholke.
Men nå var det omtrent nøyaktig fire (!!!) måneder siden friluftsheidi hadde luftet både tursekk og hodelykt. Fire lange måneder siden hun hadde inntatt skogen i mørten, med andre ord. Så det var i aller høyeste grad på tide!
Det er mye rart en kan tenke på en mandag midt i januar. Mange tenker på strømpriser og regninga som er gigantisk. Andre tenker på sjukdom, enten det er omikron eller noe helt annet. Media tenker en del på Toska. Ikke toscakake, som jeg hallusinerer om, men han der David Toska. Jeg har akkurat smelt i veg en forbanna klage til NAV. De tenkte å snyte meg for den nette sum av omkring 35 kroner….men jeg var ikke i det humøret i dag.
Heldigvis ble jeg omtrent så forbanna som summen tilsa. Ikke så fryktelig. Men rett skal være rett.
Mens jeg drev med dette så fiklet jeg hele tida med et par briller. Jeg måtte jo få med meg nyhetene på tv. Samtidig som jeg tastet på laptopen. Nå nærmer vi oss nemlig dagens bloggtema.
Det handler om alder.
Jeg måtte innom apoteket en tur i dag. Og jeg måtte legitimere meg. Litt bråkjekk så sier jeg idet jeg legger fram bankkortet med bilde:
«Det er sånn jeg ser ut under munnbindet, da….eller i alle fall sånn jeg så ut. Ha, ha.».
«Ja de sender jo bare ut nye kort med de gamle bildene uansett hvor gamle de er», sa farmasøyten bak disken.
«Hææææ!?! Jeg tok jo nytt bilde for sånn omkring bare 2 (2!!!), år siden», tenkte jeg. Men jeg beit det i meg og mumlet et eller annet der bak munnbindet. Samma det.
Så kom jeg på trening. Ei gruppe med damer i ulik alder. Vi snakket om babyer… Altså, det handlet om stabiliseringsmuskulatur og rotasjon. Noe babyer øver på. Og vi. Så sier da lederen følgende velvalgte ord: «ja de av dere som snart er klare for barnebarn da», og så kikket hun rundt seg. Blant annet på meg.
Her sitter jeg nå og kjenner litt på det. Jeg har jo akkurat vært i 50-årsdag også. Og riktignok så har jeg bitt i det sure eplet og gått til anskaffelse av lesebriller. Dermed en del fikling med briller av og på når tv og laptop skal brukes i kor. Undergangen, det vil si overgangsalderen, tror jeg ikke jeg sier så mye om akkurat nå, annet enn at det er rimelig hett her innimellom. Og selv om avleggeren er i 20-åra så er så vidt jeg vet både jeg og hu enige om at spørsmålet om barnebarn er helt unødvendig å ta opp nå. På ei god stund ifølge henne. Jeg legger til at hun er tidlig i 20-åra…
Når det gjelder alder så velger jeg videre å støtte meg på avleggerens utsagn da hun var omkring 7 1/2 og jeg sånn ca 34. Samtalen forløp omtrent sånn:
Meg: «Jeg som er så gammel får ikke til det, vet du.» Jeg vet ikke hva det var jeg ikke fikk til. En unskyldning for å slippe noe jeg syns var trasig, antakelig.
Avleggeren, heretter kalt A fordi jeg er lat og ikke gidder skrive alt: «Du er jo ikke gammel du, mamma!»
Meg: «Neivel. Men bestemor da, hun er vel gammel?» Tipper hun var omkring 55 på den tida.
A: «Nei. Hun er ikke gammel.»
Meg: «Men oldemor da, hun er vel gammel?» Hun var i 80-åra. Min mormor.
A: «Nei, oldemor er ikke gammel…..»
Meg, som egentlig hadde gitt opp: «Men hvem er det som er gammel da syns du?»
A: «Oldemor på Stjørdal’n er gammel.» Punktum, ferdig snakka.
Oldemor på Stjørdal’n var småbrukeren sin mormor og da godt over 90. Gikk i det som jeg kun har hørt omtalt som «ærmførkle» i et eller annet uslitelig gnistrende syntetisk stoff, filttøfler og tjukke strømper. Og håret var lagt og muligens i hårnett. Og huset hennes luktet en blanding av middagen fra i går, fiskeboller fra i dag eller noe og kattemat. («Ærmførkle» var en slags uniform av en kjole voksne damer iførte seg før i tida. Helt sikkert praktisk. Nesten som en voksduk som du kunne tørke av om uhellet var ute. Jeg tror det var knapper helt ned også. Litt frakk).
Så takke meg til undergangen (altså overgangsalderen), lesebriller og litt knirking i skroget. Gammel blir jeg ikke før om en generasjon eller to.
Hilsen fasiten, altså avleggeren.
“Ikke gammel”, men med lesebriller. Og filteret “klassisk retro” for anledningen.
Siden jeg stadig vekk leser artikler på nett om kronisk sykdom og googler både dette og hint om multippel sklerose og det å leve med andre kroniske sykdommer, så bærer nyhetsfeedene mine nokså mye preg av dette. Både når jeg skal google og på sosiale medier. Overksrifter som virker som magneter og lover både svar og løsninger. På godt og vondt, kjenner jeg.
Enkelte ganger betyr det at jeg blir gjort oppmerksom på lesestoff jeg syns er fint å få med meg. For eksempel artikler om ny forskning. Andre ganger kommer det ting jeg stusser litt over. Hva gjør slike overskrifter med meg? Eller generelt med oss som prøver så godt vi kan å leve med kroniske utfordringer i hverdagen?
«Anne (52) løp maraton med MS», «MS hindret meg ikke», og nå sist «Forskere har funnet ut at kyssesyken er årsaken til MS»… Hva gjør dette med oss? Jeg kan i alle fall si helt klart: jeg kommer aldri til å løpe maraton! Jeg blir hver dag og stort sett hvert minutt hindret i å gjøre det jeg vil. Jeg har aldri hatt kyssesyken, så vidt jeg vet. Jeg har heller aldri røkt eller hatt påtagelig lite D-vitamin i kroppen. Variabler som også kan øke sjansene for å få MS. Men jaggu fikk jeg det likevel.
Så da oppleves i grunn alle slike overskrifter noe suspekte. Og jeg blir litt oppgitt. Ja, noen kan løpe maraton. Ja, noen kan tross kronisk sykdom, nå mål, jobbe fullt og fungere i alle sammenhenger. Ja, og hurra, kan noe gjøres mot kyssesyken så kan man helt sikkert hindre mange tilfeller av ms i framtida. Hurra for det! Jeg er oppriktig og grunnleggende glad for forskning som fører til framskritt både for behandling og forebygging av kronisk sykdom! Er det noe som trengs så er det vel akkurat det!
Samtidig så ligger jeg her på sofaen og klarer ikke å la være å tenke: Hva hvis? Burde jeg? Hvorfor klarer ikke jeg?
Du må fokusere på det du faktisk får til, sier «alle». Både bekjente og fagfolk. De har helt rett i det. Jeg skjønner det. Og jeg gjør så godt jeg kan. En gang i blant går det bra og jeg gleder meg over en kort tur eller å ha fått fullført et prosjekt i heimen. Men når det går så langt at jeg lover høyere makter at «om jeg blir bra nok i beinet så skal jeg begynne å jogge minst en halvtime i uka», ja da skjønner de fleste at det ikke er viljen det står på og at desperasjonen er stor. Jeg syns jogging er såpass tvers igjennom direkte kjett. Såpass at det ligger langt inne å love bort noe slikt. Jeg liker å røre på meg. Jeg liker å være ute. Så det handler i grunn kun om jogging, det har jeg aldri likt. Det handler ikke om fysisk aktivitet generelt. Men all forskning så langt tyder på at jeg ikke vil bli å se på joggetur noen som helst gang i framtida. Det er jo en lettelse 😉. Ikke på ski heller for den saks skyld.
Så til de overskriftene. Jeg håper du leser artiklene og ikke minst det som står under overskrifta. I en bisetning langt nede i materien står det relativt ofte om at vedkommende som får til både det ene og det andre har sluttet i jobb for flere år siden. For eksempel. Gjerne i en bisetning. Det forteller meg at det har kostet for dem også. Som en klok kvinne sa til meg for mange måneder siden : «det tar mange år å bygge et liv som fungerer». Det kan hende det tar mange år å forsone seg med de nye forutsetningene også. Og ikke minst det med å fokusere på det som virker.
Jeg håper at du som leser tenker på de du kjenner som har en kronisk sykdom. Men jeg håper inderlig at du ikke bruker den ene artikkelen som en «fasit». Enkeltpersoners historier kan inspirere meg, det er det ingen tvil om. Slik har de en verdi. Men de kan også legge stein til byrden. Forskning har det derimot med å forklare. Om forskningen ikke akkurat hjelper meg personlig. Og fasiten vil alltid være individuell.
Artikler av nevnte slag sier meg at det er mange måter å leve med denne sykdommen på. Med alle kroniske og livsendrende sykdommer, egentlig. Like mange måter som det er å leve livet sitt for alle. Og det er like mange varianter. Jeg skal også velge min måte å leve med sykdommen på. Jeg må bare få klarhet i og venne meg til en del forutsetninger først.
Det hjelper ikke meg at naboen din sluttet å røyke og ble frisk. Jeg kan ikke slutte å røyke. Jeg har aldri begynt. Det hjelper ikke meg at kollegaen din har gått birkebeineren med ms-diagnose de siste 20 åra. Jeg tryner før jeg får spent på meg skia. Det hjelper ikke meg at tanta di begynte med yoga og ble fryktelig mye friskere. Jeg har trent alt mulig og litt til i mange år uten å bli kurert for noe som helst. Det hjelper ikke meg at venninna til kusina di reiste til Moskva og fikk stamcellebehandling og er «frisk» av sykdommen sin. Min ms-form responderer ifølge forskning og fagfolks erfaring ikke på slik behandling. Det hjelper ikke meg at noen løper maraton, andre når sine mål eller at jeg aldri har hatt kyssesyken.
Jeg må bare slutte å lese. I alle fall de dagene jeg blir lei meg av det. Jeg får begynne med noe jeg takler og får til. Kabal, eller noe 😉. Hvis jeg rett og slett ikke blir så forbanna av disse overskriftene at jeg setter meg et mål som er så hårete at det blir en smule oppstuss om jeg får det til da….
