Friluftsheidi

Nå gjelder det å følge med. Vil du værra med så heng på, for å si det sånn. Det handler om vår. I skogen der jeg går tur flere ganger i uka så skjer det fort nå. Det endrer seg fra dag til dag. Helt sikkert fra time til time også, selv om jeg ikke har forsket noe på akkurat det.

Terrenget varierer. Et sted er det bart og tørt og dermed helt glitrende føre. To meter lenger borte så ligger det en halvmeter snø. Er jeg tidlig ute så kan jeg være heldig og få lettgått skare der snøen ligger. Men nå er den skikkelig råtten, så det skal ikke mange minuttene med sol til før jeg synker rett til bunns. I alle fall om jeg beveger meg utenfor sti der noen har tråkket før meg. I går endte jeg med å bruke noen gamle elgspor som underlag på en liten avstikker. Det går bra bortsett fra at en hvilken som helst elg nok har tre ganger så lange bein som meg. Også den som hadde laget gårsdagens spor…

Det er fortsatt påkrevet med brodder på stiene her omkring. Snø og ikke minst klink is dominerer i stinettet. Selv om barbakken stadig utvides.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det ble kakao på en stubbe med utsikt i går. Med sola i ryggen denne gangen. Og den varmet. Så fortsetter det her så er det bart til påske. Til og med der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Altså her. Kakaostubben og området rundt var bart. Jeg husker at det var noe av det beste jeg visste som barn. Å finne en bar flekk under ei furu der sola hadde tint vekk snøen. Der var det helt ypperlig å lage konglefjøs. En etterlengtet aktivitet når vårskituren eller pilketuren måtte brytes opp litt. Det ble ikke konglefjøs i går. Bare kakao og turtanker.

Det er forresten elva som aller tydeligst og mest intenst vitner om vår. Den aldeles skriker det ut. Stadig mer vann dukker fram fra is og snø. Det klukker, fosser og plasker. Isen må gi tapt time for time. Det er stort sett bare kjøttmeisen som sporadisk klarer å overdøve elvebruset.

Og jeg? Jeg prøver å la våren både varme og pushe både kropp og hode. I går gikk jeg så sakte at det ble 2 ¼ time ute før sola forsvant bak en sky og jeg forsvant inn.

Hold på så mange rutiner som mulig. Det er det de oppfordrer til de som gir råd om hvordan det kan være lurt å forholde seg til alvorlig sykdom og annen krise i hverdagen.

Det har ikke vært så lett de siste ukene. Det skal jeg innrømme. Rutiner stopper seg fort når energinivået er så lavt som det faktisk er. Forsettet om å ta vare på hvert sekund og gjøre mye av det jeg har lyst på er godt. Godt, men ikke alltid gjennomførbart med den energien det faktisk rådes over. Energi, forventning, behov og gjennomføringsevne står ikke akkurat i stil til hverandre, for å si det sånn. Målet er at det skal bli litt bedre etter hvert. Og etter hvert at litt mer energi må omgjøres til litt mer rutine. Jeg må ta hverdagen tilbake. I alle fall litt av den.

I dag fikk jeg til noe. For første mandag på seks uker klarte jeg å karre meg på trening. Jeg har rørt meg hele tida, men denne treningsgruppa har jeg ikke vært en del av siden før jeg dro på rehabilitering. Og de som har lest friluftsheidi.blogg.no vet at selv om jeg kom fort hjem fra rehabilitering, så har ukene gått med til andre utfordringer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag tok jeg litt av hverdagen tilbake. Oppmøte klokka ti for en time felles aktivitet ledet av fysioterapeut. Jeg iførte meg treningsklær for å trene. Ikke bare for kompresjon etter operasjon. Slik som jeg har gjort de siste ukene. Og selv om det var fysisk utfordrende både med styrketrening og ikke minst balanse, så var det ganske så ålreit å være del av noe. I alle fall for en times tid. At dusjen etterpå holdt på å ta knekken på meg og resten av dagen har gått med til å komme meg igjen, i alle fall nok til å lese litt og skrive litt blogg, får så være. Det går nok bedre etter hvert.

Målet er å finne en hverdag som oppleves meningsfull. Jeg vil kjenne meg som et menneske.

Søndagsturen var i dag igjen et faktum, et etterlengtet sådann, og denne gangen ble det en reprise av en tur vi gjorde for mange år siden. Jeg lurer på om det faktisk er 13 år siden. I alle fall er det mange. Denne turen kan kun gjøres på vinter eller tidlig vår. I alle fall om du ikke vil svømme. Alternativt har med deg båt eller annet flytende transportmiddel.

Steinsholmen ligger nemlig uti Mjøsa. Vannstanden er lav akkurat nå. Når snøsmeltingen starter stiger vannet og borgen på holmen blir omringet av vann.

Sist vi gjorde turen gikk vi på tørr grunn. Både sti og gress. Klatret over en del stein og ur og var framme. Overraskelsen var stor da vi denne gangen møtte både mengder med snø og mye is. Overraskende fordi barbakken i lengre tid har dominert bare et par mil lenger sør langs innlandshavet. Men med hardtråkket sti, brodder og godt fottøy kom vi lett fram til målet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sola gjorde tapre forsøk på å skinne gjennom skylaget. Den klarte det omkring 40 sekunder. Men vi så at a var der. Lunt og godt hadde vi det i bergsprekken mellom furuene, kokeapparatet fikk sin første tur denne sesongen og utsikten var glitrende. Bokstavelig talt i alle fall de sekundene sola sendte sine stråler utover isen.

Det ble både frisk luft, turkaffe, gamle ruiner, pølser og helleristninger. Og på hjemveien ble det bilvask og hentepizza. En god søndag 😊

Mjøskastellet på Steinsholmen slik det så ut på 1200-tallet da kong Håkon IV Håkonsson bygde det. Det var Norges største tårnbygning i middelalderen. Kilde: snl.no

Elg i solnedg…. nei i stein. Flyttblokk med kusnt fra eldre jernalder.

I dag har jeg heldigvis ikke sett et eneste venterom. Ikke har jeg sett snurten av hvit-og grønnkledde folk på full fart fra et rom til et annet heller. Og med et velkomment sceneskifte, så slapp jeg munnbind også. Det ble en god lørdag 😊

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så var jeg her igjen da. Venteplass 6. Jeg er stamkunde nå. Slik som enkelte får navnet sitt på en benk i parken, så syns jeg sjøl at jeg snart bør ligge godt an for eget sete på venterommet. Eller ventegangen, som venteplass 6 egentlig er. Det har liksom blitt mitt andre hjem i det siste.

En og annen gang er jeg innom andre venteplasser. Litt godt med variasjon. Jeg er til og med innom venteplasser i ganger i andre byer. Det er en av gledene ved å tilhøre sykehuset Innlandet. De siste to åra har jeg brukt alle 4 lokalsykehusene. Foreløpig har jeg unngått å møte opp i feil by….

Forrige uke fikk jeg prøve nukleærmedisinsk avdeling for andre gang. Tidligere denne uka het det venteplass 9 der jeg satt. Men rett som det er er jeg tilbake ved venteplass 6.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag ble det som egentlig skal være et tomrom etter lymfeoperasjon drenert for litt over 60 ml sårvæske igjen. Det skal jo ikke være tomrom der da, planen er at det skal gro sammen. Sokketrikset fra dette innlegget hadde ikke all verdens virkning, for å si det sånn.

Ting jeg aldri fikk oppleve hvis ikke.

Jeg håper det blir som i regla «1, 2, 3, med det 4. skal det skje». Det var nemlig fjerde tømming på to uker.

I dag bød venteplass 6, mitt andre hjem, på både underholdning og en veldig trivelig prat. For å si det sånn: jeg vet hvilken ambulansemann jeg ønsker meg hvis jeg får behov for noe slikt en gang. Stilig! (enig: jeg er nok ikke helt riktig skrudd sammen oppi hue!)

Og takk til Lene som kom bortom og tok seg tid til en prat. Det piffet opp dagens opphold på venteplass 6!

I strålende sol og med våren inderlig og påtrengende til stede, på en fin måte, la vi i vei. Målet var tur med bål og skravling. Avtalen var å gå kort og sakte. For som Anne Grete Preuss sang:

«Av og til, av og til er en millimeter nok

Lavt og lite har mere kraft enn mye, fullt og nok.»

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så da ble det kort og sakte. Vi syns egentlig selv at vi gikk i et godt tempo. Hadde bra driv og var skjønt enige om at vi orket litt til. Helt til vi bestemte oss for at her, her er det fint. Da ble det bål mellom noen steiner, egnede sitteplasser både på og ved siden av andre steiner og etter hvert bålkaffe, appelsin og medbrakt annet snadder.

Sola varmet og siden vi selvfølgelig er drevne og erfarne friluftsfolk var bålet velplassert i forhold til vind. Ingen bålrøyk som tvang oss til å skifte sitteplass, med andre ord. Bare velstand.

Vi løste ikke et eneste verdensproblem. Vi holder ikke på med sånt. Vi er mye mer opptatt av direkte lokale utfordringer. Det er nok å ta tak i. Ikke bare er vi erfarne friluftsfolk, vi er storforbrukere av helsevesenet også. Så erfaringsdeling sto på agendaen. Og ventilering. Iblandet en smule filosofering, gjensidig oppdatering om den siste tidas uhorvelig spennende opplevelser, økonomisk rådgivning og ren skjær tullprat så gikk timene. Og er vi i tvil om noe så kan vi ringe en journalist….eller jurist, var det visst det var. Men det er nok bare nødvendig når det gjelder ting vi ikke har så god greie på.

Til slutt så kom frykten for at vi hadde grodd fast. At vi ikke skulle klare å reise oss og gå hjem, rett og slett. I alle fall var det en mer eller mindre reell tanke for undertegnede. Etter å ha fått stablet oss opp på mer eller mindre brukbare bein og pakka det vi ikke hadde klart å spise opp ned i sekken peilet vi oss inn på hjemturen. Den var akkurat like kort som andre veien. Og antakelig kunne vi gått enda saktere om vi absolutt ville. Men siden vi er så unge og spreke så gikk meterne unna så lett som bare det. Så lettbeinte som vi er. Heldigvis møtte katta oss midt i bakken så vi «måtte» ta ei pause og kose litt med den før vi nådde toppen…

Og nå? Nå befinner jeg meg på sofaen. Og jeg blir nok der mer eller mindre til det blir sengetid. For øyeblikket er jeg ikke lenger sikker på hva som er migrene, de siste dagers overforbruk av migrenemedisin, ren skjær formsvikt eller bivirkninger fra nye medisiner. Og ikke har det så mye å si heller. Det gjelder bare å ta konsekvensen. Altså bli på sofaen.

Regner med det går over. Og takk for turen!

Er det mulig å ta litt hensyn, eller? Det holder nå! Jeg syns egentlig denne kroppen har fortjent en bitteliten smule fred. Litt fri fra plager og sykelighet. Men neida. Fred, sa du? Jammen da passer det bra å sette kjærringa fullstendig ut noen dager. DET skal JEG sørge for! Sa migrenen. Nå er det min tur!

Dermed har den holdt sitt krampaktige grep om både nakke, kropp og hode i tre dager til ende. 72 timer! Den opererer ofte slik, migrenen. 24, 48 eller 72 timer. Gjerne 72.

Akkurat nå drikker jeg te og eter frokost og er ute av migrenehengemyra for denne gangen. Håper jeg!

Som erfaren slagmark for migrene så har denne figuren nettopp kommet hjem fra dagens undersøkelser på sykehuset. Hun har kjørt bil, fortsatt med migrene, spist lunsj i sola og drukket kaffe. Lettere medisinert for både migrene og annet snadder. Og ca et kvarter etter at bildet ble tatt lå hun med ørepropper under dyna på et mørkt rom og distanserte seg fra verden. Solveggen er som vanlig ikke egnet oppholdssted for kjerringer med migrene.

Og migrenen tok ikke hensyn denne gangen heller. Stadig tilbakevendende, som en nisse på lasset, men heldigvis forbigående.

Dagen jeg runda instagram inntraff altså for et helt år siden. I alle fall sa instagram det. Det har skjedd mange ganger etter det, altså. Og jeg påstår fortsatt at det er jug. Jeg er ikke ajour. Og jeg har ikke fått med meg alt.

Villedende instagram.

Jeg har ikke fått alt heller. I alle fall ikke foreløpig. Selv om det noen ganger kan føles slik. Det er mye jeg har unngått. Covid for eksempel. Den har jeg ikke sett. Nå er det mange jeg kjenner som både har og har hatt de greiene der i det siste. Men ikke jeg. Bare kongen.

Forrige mandag skrev jeg at jeg skulle planlegge å gjøre tre gode ting for meg sjøl hver dag. Og så ble jeg minnet om at det var lurt å tenke på tre ting som hadde vært bra hver kveld før sovetid. Det er ei hel uke siden.

Og hvordan har det egentlig gått med all den gledinga? Har jeg fått det til? Eller har det kokt bort i kålen?

Jeg har ikke skrevet statistikk. Men jeg vet at jeg ikke har fått det til. Ikke hver dag. Ikke engang de fleste dagene. Det skal litt mer til enn å bare bestemme seg. Litt standhaftighet, konsentrasjon og gjennomføringsevne.

Men jeg har fått det til en dag eller to.  Altså, jeg er helt sikker på at jeg har gjort tre positive ting for meg sjøl hver dag. Og jeg er sikker på at hver dag har hatt minst tre gleder. Og det er jeg da egentlig ganske fornøyd med. Selv om jeg ikke har satt det i noe som helst system. Og ikke ført statistikk.

Denne mandagen har brakt med seg disse tre opplevelsene som jeg velger å nevne her:

1. Avleggeren «is in da house». Etter både en visitt i østeuropa samt covid så rakk hun halvannet døgn på småbruket. Det er usedvanlig trivelig og litt sånn endelig.
2. Nevnte avlegger kreerte en nydelig frokost som sto klar da mora fant det for gått å velte seg ut av bingen på morgenkvisten. Eller egentlig litt utpå formiddagen…
3. Lunsj ved bål i skogen er aldri feil. I alle fall ikke i vårskogen, med strålende sol, vindstille og godprat med verdens beste avlegger.

Tre gode ting som rett og slett kom rekende! Er det noen sak?!

Takk for alle gode ord. Både her på blogg, på sosiale medier, sms og i levende live. Jeg leser og setter pris på alle. Jeg er nå lettet og en smule roligere. Denne helga er bedre å gå inn i enn den forrige, for å si det sånn. Fysisk like mørbanket, men muligens hakket mer harmonisk psykisk.

Jeg er rimelig åpen om helseutfordringene jeg står overfor. Jeg skriver i utgangspunktet ikke for å generere medlidenhet eller for at du skal syns synd på meg. Og i alle fall ikke for å framstå som en tragisk skikkelse som har all verdens problemer. Jeg skriver for å ventilere og som egenterapi. Det jeg klarer å sette ord på blir i alle fall til en viss grad enklere å forholde seg til. Heldigvis er det en strategi som fagfolka anbefaler slike som meg. Så jeg skriver. Og dere heier. Takk. Og det gjør faktisk overraskende godt med heiing og gode ord. Det betyr noe. Så fortsett med det.

Akkurat nå lader jeg for denne krigen. Og det er ingen tvil om at når fienden er kjent og av typen overkommelig motstand, så er det lettere å motivere seg og stålsette seg for fighten. Som sagt før: jeg er ladet med både binders og trass.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Finn 5 feil.

I dag har jeg klargjort «champagnebalkongen» for sesongen. Men jeg kjenner at jeg venter med å sprette de mest kostbare boblene til Radiumhospitalet har sagt sitt. Antakelig til behandling er fullført og onkologen har erklært meg kurert. En gang uti 2023 antakelig.

#hatruadåttenno