I strålende sol og med våren inderlig og påtrengende til stede, på en fin måte, la vi i vei. Målet var tur med bål og skravling. Avtalen var å gå kort og sakte. For som Anne Grete Preuss sang:
«Av og til, av og til er en millimeter nok
Lavt og lite har mere kraft enn mye, fullt og nok.»
Så da ble det kort og sakte. Vi syns egentlig selv at vi gikk i et godt tempo. Hadde bra driv og var skjønt enige om at vi orket litt til. Helt til vi bestemte oss for at her, her er det fint. Da ble det bål mellom noen steiner, egnede sitteplasser både på og ved siden av andre steiner og etter hvert bålkaffe, appelsin og medbrakt annet snadder.
Sola varmet og siden vi selvfølgelig er drevne og erfarne friluftsfolk var bålet velplassert i forhold til vind. Ingen bålrøyk som tvang oss til å skifte sitteplass, med andre ord. Bare velstand.
Vi løste ikke et eneste verdensproblem. Vi holder ikke på med sånt. Vi er mye mer opptatt av direkte lokale utfordringer. Det er nok å ta tak i. Ikke bare er vi erfarne friluftsfolk, vi er storforbrukere av helsevesenet også. Så erfaringsdeling sto på agendaen. Og ventilering. Iblandet en smule filosofering, gjensidig oppdatering om den siste tidas uhorvelig spennende opplevelser, økonomisk rådgivning og ren skjær tullprat så gikk timene. Og er vi i tvil om noe så kan vi ringe en journalist….eller jurist, var det visst det var. Men det er nok bare nødvendig når det gjelder ting vi ikke har så god greie på.
Til slutt så kom frykten for at vi hadde grodd fast. At vi ikke skulle klare å reise oss og gå hjem, rett og slett. I alle fall var det en mer eller mindre reell tanke for undertegnede. Etter å ha fått stablet oss opp på mer eller mindre brukbare bein og pakka det vi ikke hadde klart å spise opp ned i sekken peilet vi oss inn på hjemturen. Den var akkurat like kort som andre veien. Og antakelig kunne vi gått enda saktere om vi absolutt ville. Men siden vi er så unge og spreke så gikk meterne unna så lett som bare det. Så lettbeinte som vi er. Heldigvis møtte katta oss midt i bakken så vi «måtte» ta ei pause og kose litt med den før vi nådde toppen…
Og nå? Nå befinner jeg meg på sofaen. Og jeg blir nok der mer eller mindre til det blir sengetid. For øyeblikket er jeg ikke lenger sikker på hva som er migrene, de siste dagers overforbruk av migrenemedisin, ren skjær formsvikt eller bivirkninger fra nye medisiner. Og ikke har det så mye å si heller. Det gjelder bare å ta konsekvensen. Altså bli på sofaen.
Regner med det går over. Og takk for turen!
