Oransje er dagens fargeutfordring fra http://frodith.blogg.no/. Og denne gangen var jeg egentlig ikke i tvil. Jeg trengte ikke gå lenger enn til stueveggen for å finne akkurat oransje. Bildet er et minne fra en friluftsheidi-alene-på-tur-i-villmarka. Og det slår meg at det snart er på tide å finne en måte å gjenoppta virksomheten… Det gledes!
Denne utsikten er blåst opp og henger på stueveggen hjemme hos meg. Til minne om en magisk kveld ved Femunden der fotografen hadde det travelt.
Selvskryt kommer fra hjertet, har jeg hørt. Så da er dere advart. Men i dag ble det ekte søndagstur. Ikke rundt huset, som forrige helg. Ikke engang en bitteliten runde i egen skog. Slik som har vært tilfellet og det eneste oppnåelige i uka som har gått.
Søndagsturen i går gikk på nye stier, lette og flate sådanne. Lettgått for alle og med utallige muligheter for å både korte ned turen om nødvendig. Eller gå litt lenger om det var ønskelig. Og ikke minst en miljøforandring. Det trengte vi begge to.
Småbrukeren og jeg endte på noe over 300 000. Centimeter. 3 kilometer høres stiligere ut regnet i centimeter. Men med litt surring fram og tilbake, et par avstikkere til noe som viste seg å være såkalte «dead ends» samt en laaaang rast med kaffe og kanelsnurrer på kokeapparat, så endte vi faktisk på litt over 3 km. Eller 300 000 centimeter. Overraskende nok. Kjentfolk møtte vi også på et par ganger. Veldig trivelig med litt prat👍
For meg er det en seier. En søndagsturseier. Og en hverdagsseier med god margin! I alle fall siden langfredag. Jeg er på beina. Plutselig og helt selvgående i over 300 000.
I dag ble det endelig skogstur. Av den veldig korte og lavterskel typen. Men jeg passerte 1000. Både skritt og sette hvitveis, antar jeg. I alle fall skritt. Og det er rekord slik fysikken har oppført seg i det siste. Det ble en kilometer på kryss og tvers i egen skog. Det var helt på sin plass.
Kroppens «all-time-low» når stadig nye, ikke høyder, men dybder. Formen har tross alt økt kapasiteten fra tur-retur do, via en runde rundt huset, via postkassa til dagens stunt offroad. På bare noen dager. En hvitveistur på omtrent akkurat en kilometer fortjener dermed en klapp på egen skulder, tenker jeg. Og jeg tror jammen jeg passerte 1500 skritt også. Ikke verst, når 1000 var målet.
#fuckcancerOg opp av alt det brune og grå strutter nytt liv. Det er vår.
Hahaaa! Dagens sykehusvisitt ga gode svar. Blodprøvene ser bra ut og infeksjonen er bortimot bekjempet. Kirurgen er fornøyd, medisinering og dren har gjort jobben så langt. Ti dagers hestekur har gjort nytta si. Drenet er ute og mobiliteten på opptur!
Og hva skjer hos friluftsheidi da? Joda. Det legges planer. Morgendagen skal brukes til både rydding, vasking og litt vårpuss her og der. Og ikke minst skogstur. I alle fall fabler innsida av hue om alt det der. Stooore planer, med andre ord. Hårete mål. Overdrivelse er tross alt en av mine få sterke sider…
Så tok jeg en tur til postkassa. Sola skinte og det så både varmt, vårlig og deilig ut. Da slo realiteten inn. For det første holdt jeg på å fryse i hjel. Selv om jeg hadde bukse på. Det har ikke vært noen selvfølge de siste par ukene. Bukse, altså. For det andre så ble jeg andpusten og rett og slett ganske gåen. Kvalm ble jeg også. Før jeg gikk inn igjen. I følge helseappen var det snakk om i underkant av 900 skritt.
Nå sitter jeg i stolen igjen. Litt sånn smålykkelig over å være kvitt kabler og poser og koblinger og svineri, altså dren. Litt som da jeg inntok senga for dagens siesta, det vil si halvannen times helt nødvendig soving midt på ettermiddagen. En kompresjonsbandasje på et en smule bulkete lår er i grunn omtrent tusen ganger bedre å leve med. Både med og uten bukse. Og gleden over å kunne snu seg i senga uten å omorganisere poser, slanger og koblinger er til å ta og føle på!
Men jeg innser at jeg må prioritere. Og da kjenner jeg meg sjøl såpass godt at jeg vet hva som kommer øverst på prioriteringslista i morgen: skogstur! Jeg vet jeg klarer 900 skritt. Og det gleder jeg meg til! Tipper jeg kan klappe meg på skuldra og innkassere 2-0 til friluftsheidi i morgen. Tipptopptommelopp!
Skal i alle fall karre meg forbi denne bjørka i morgen.
Det er skikkelig vår ute. På et blunk ble is og snø borte. Bekken går fritt og småfuglene kvitrer og bygger og stresser av gårde og hit og dit. I skogen er det masse hvitveis, sier småbrukeren. Akkurat nå er jeg ikke i stand til å nyte slikt noe. Jeg har et håp til helga.
Jeg som har nok med en og annen tur rundt huset får derimot nyte det jeg faktisk ser. Og det er, foruten småfuglene i egenproduserte fuglekasser, bjørk med museører og solskinn, dette:
Scilla. Jeg vet ikke om det er en scilla siberica eller en scilla bifolia. Den flyttet nemlig inn på småbruket lenge før meg. Ved hjelp av tidligere generasjoner småbruker. Men blå er den. Litt unnseelig og beskjeden. Men et sikkert og insisterende vårtegn.
Tidligere i vår ble småbrukeren og jeg enige om at søndagstur, det skulle vi få til hver uke. Det vil si ut på tur i skog og mark, med kokeapparat og kaffe i sekken, gjerne et nytt sted og en ny sti hver gang.
Forrige søndag gikk turen via legevakt til akuttmottak og videre til sengepost. Med bil og seng. Ikke akkurat etter planen. En søndagstur jeg ikke kan anbefale.
I dag er det søndag igjen. Jeg har ikke vært utendørs siden langfredag. Bortsett fra til og fra bil et par ganger. I dag ble det derimot søndagstur. I alle fall en slags.
Jeg har gått rundt huset. På utsida. Med bukse på. Til og med en liten tur nedom bekken nederst i hagen, og bortom bjørka fikk jeg til. Slett ikke verst. Småbrukeren var ikke med. Katten Yoda derimot, møtte opp.
Og denne søndagsturen bød på virkelig vårstemning. Sola varmet. Påskeliljene hadde brutt ut i full blomst, bjørka trenger kun et par dager til før museørene overtar og i fuglekassene innredes det med både mose og gress.
Så i dag ble det en liten dose frisk luft. Søndagsturen er gjenopprettet. Tur er tur. I alle fall relativt sett. Dessuten har jeg sittet på den innglassede balkongen med vinduet oppe. Nesten overdose frisk luft antakelig.
Vårstemning på trappa.Snart “eksploderer” bjørka.Her er innredningen i gang.
Dagens plan var en tur langs innlandshavet. Vi så fram til bar bakke, kanskje en og annen blåveis og finfin utsikt over bølgene på vannet. Varsel om kraftige vindkast fra dårligst mulig retning gjorde at vi lagde plan b. En ny sti som vi hadde hørt mye fint om og i et turområde som var nytt for oss. Det måtte det bli.
Så begynte vi å tenke på hvor åpent det egentlig var dit vi hadde tenkt oss. Og vi kikket ut kjøkkenvinduet og fikk øye på både bjørk og gran og til og med buskfuru som slet med å holde på verdigheten i vindkastene. Fristelsen var ikke alt for stor.
Ble det dørstokkmila som skulle vinne denne søndagen? Småbrukeren tok ansvar, skar gjennom og bestemte at søndagsturen denne gangen måtte foregå i skogen. Plan c. Helst der det var såpass tett mellom trærne at vindkastene ikke kom til. Dermed ble det en sti vi har gått før. Og det ble brodder på undertegnede. For oppi her og inni skogen, i alle fall der det er såpass gløtt i skogen at det er plass til en sti, ja der er det snø og is enda. Men også ly. Ly for vinden som suste i tretoppene. Småbrukeren kunne selvfølgelig gå uten brodder. Han har i følge seg selv så god motorikk at han ikke har behov for slikt…
Vi fant en fin bar og tørr plass i sola. I le for den sure vinden. Med noe begrenset utsikt riktignok men helt klart midt i matfatet for skogens innvånere. Så mange spor etter både elg og ekorn er det lenge siden jeg har sett på et sted. Og så mange spor etter ekornmåltider, det vil si demonterte grankongler, er det også lenge siden jeg har sett.
Heldigvis slapp småbrukeren og jeg å spise kongler på turen. Vi fikk luftet kokeapparatet og det ble både kaffe og ikke minst kanelsnurrer varmet over gassbluss. Bra diett for slike som oss. Ekornet som satt i grana nedenfor lot seg hverken lokke med ekornspråk (ulike varianter av smatting og lokking) eller lovnader om en smak av kanelsnurren. Han forduftet en eller annen gang mens kaffen sto og trakk.
Vi drakk og spiste opp og ruslet tilbake til bilen. Og med den motvinden som kastene hadde å by på så var vi i grunn fornøyd med at vi valgte plan c for denne søndagsturen. Og småbrukeren hadde så mye kanelkraft innabords da han kom hjem at han forsvant til ei treningsøkt. Jeg la meg på sofaen 😊
Søndagsturdiett.Ikke av de videste utsiktene jeg har hatt under en rast, men ganske lunt.
I går gikk det i gult. En gul calla kom i hus. I dag var det tid for en ny letetur i et relativt ulendt og utilgjengelig offroadområde nedi skauen her. På leting etter blått.
Og jeg fant! Og det er ikke aprilsnarr! Midt i alt det brune og grå, med litt bleke og visne kanter etter en litt for heftig nattefrost så stakk de fram. Med beskjeden høyde og nesten usynlig under dødt løv, kvist og brunt gress fra i fjor. Der sto den på sin korte og pusete stilk. Blåveisen.
De er ikke mange enda. Og de som så vidt stikker opp over alt det brune er fortsatt veldig korte. Men de er der. Det er vår i blåveisbakken. Og jeg kan være blåveispike på turene mine framover 😊
De få som ble med hjem i jakkelomma fikk stå på hjerteheklinga hennes bæssmor. I alle fall til Yoda oppdaget dem…
Jeg maser stadig om de tre gledene. Både forsettet om å gjøre et visst antall positive ting for meg sjøl hver dag, gjerne tre. Og ikke minst å sette ord på minst 3 ting som har vært bra med dagen når den nærmer seg slutten.
Kjennetegnet for slike gleder er at de stort sett, i alle fall i minst 90 prosent av tilfellene, kommer som et resultat av mine valg. Det hører til sjeldenhetene at positive greier bare kommer rekende på ei fjøl uten at jeg bevisst eller ubevisst foretar et eller annet valg. Jeg velger å gjøre slik eller slik og dermed får jeg en positiv opplevelse. Forhåpentligvis. Det er mestring i å gjeninnta kontrollen. Også over de små tingene. Og akkurat her kan jeg utøve en viss kontroll. Det vil si at jeg kan velge å gjøre noe jeg vet er positivt hver dag.
Et besøk på arbeidsplassen. Der litt prat med både store og små var veldig hyggelig. «Nå var det jammen lenge siden jeg hadde sett deg», sa 5-åringen. 2 måneder er mye, spesielt når du er 5. Vi var enige om at det var bra vi kjente igjen hverandre.
Energinivået hos denne kroppen er ekstremt lavt for tida. Etter avsluttet besøk i barnehagen lot jeg derimot som ingenting og stakk innom den nærliggende turskogen. Det ble et par kilometer i solglimtet blant trestammene. Herlig snødekt sti å gå på, fuglesang og skarp, frisk vårluft. Litt ny sti gjorde seg. Godt valg.
Det ble biff til middag! På en helt vanlig onsdag. Her kom gleden rekende på ei fjøl. Mot normalt. Denne gode middagen kom på bordet ene og alene takket være ide, initiativ og utføring av småbrukeren. Noe som stort sett gjelder all middagslaging her på bruket. Så dagens tredje hadde ikke noe med gode valg hverken av eller for meg sjøl. Eller forresten: jeg har jo valgt småbrukeren! Ikke noe tilfeldig med denne gleden heller da…
Dagens tre gleder kunne ellers for så vidt ha handlet om en rolig start med kaffe på senga, kakao i koppen til lunsj eller at sola skinner og skogen byr på skareføre. Det finnes mange gleder når en bare begynner å lete etter dem!
I morgen kommer en ny blank dag. Det er bare å forsyne seg. Jeg skal ta noen gode valg for meg selv, så blir det noen torsdagsgleder på undertegnede, tenker jeg 😊 Lag deg en god kveld og en god torsdag!
