En marssøndag av det beste slaget, tror jeg. Marssøndag. Søndag i mars. Pre-påske-søndag. Vårsøndag eller vintersøndag.
For meg: bål- og kakaosøndag! Og restitusjonssøndag etter ukas varierte innhold av både sykdom, sosial moro, trugeturer, avskjeder og kontroller. Godt det kommer slike dager innimellom!
Lag deg en fortsatt god en. Søndag!
Livet i små porsjoner byr heldigvis på en del porsjoner godfølelse – i helga et par små porsjoner bål:
Jeg kom meg ut på søndagstur i dag. Det ble med en halvtimes tid og det holdt med en kilometer. Men det ble frisk luft og litt sporjakt. Og det ble skog.
For hvis MetteJosteinsdatter med nyoperert rygg kan tråkke omkring i løssnøen sånn:
Ja da kan jeg! Og det er det beste med blogg, ikke sant? Inspirasjonen det kan gi. Og motivasjonen vi kan gi hverandre. Takk til bloggere som gir inspirasjon til både det ene og det andre. Fra direkte utfordringer til street-art-safari, mat, strikking, bærekrafttanker eller til skogsturer.
Takk for hjelpa, sier jeg! Og hvis du kan så kan jeg! I alle fall litt og i små porsjoner!
Akkurat dette er ikke hverdagskost når slike som meg rusler ut på balkongen i halv ellevetida en helt vanlig mandagskveld i slutten av februar:
Men jammen er jeg glad jeg gjorde det! Noen minutter med aurora før tannpuss var spektakulært nok for en innlending som ikke er vant til sånt. Og noen ganger er det faktisk vanskelig å gå å legge seg.
Lag deg en god tirsdag!
Hvilke dråper er det som får det til å renne over? Hvor mange dråper skal til for at det skal renne over for deg? Og hvilken dråpe er det som får det til å renne over? Når blir det for mye, rett og slett? Har det noe å si om dråpen havner i et halvfullt glass? Hva om den havner i et halvtomt glass? Hvor mange skal til før de sammen er mange nok til at det renner over?
Jeg tror ikke det er denne:
Denne dråpen slipper taket og lar seg falle ut i tomrommet. Den kaster seg ut i verden og forsvinner i fritt fall før den igjen treffer fast grunn og legger seg til ro et helt annet sted enn der den engang oppsto. Den har ikke kontroll. Det er det naturens gang, og akkurat her varmegrader, som har. Den er prisgitt situasjonen og variablene i omgivelsene.
Jeg tolker dette som en positiv dråpe. En dråpe som bringer bud om vår og varmere tider. Selv om nordavinden uler rundt husveggen og sender dråpene ut på heisatur i løse lufta før de treffer snøen under. Ukontrollert, javisst! Men om du ikke har kontroll på mye så kan du jo forsøke å more deg underveis!?!
«Jeg håper du drømmer noe fint», var en av kommentarene jeg fikk på innlegget mitt i går kveld. Jeg kan ikke huske at jeg har drømt noe i natt. Jeg sover rimelig lett når jeg ligger ute, slik som i natt. Jeg får med meg når noe skjer, innbiller jeg meg. Svever i tomrommet mellom søvn og våken. I alle fall fikk jeg med meg at det plutselig ble vindstille utpå natta og at trafikken på veien i det fjerne dabbet av. Men det kjennes ut som jeg har sovet godt. Selv om liggeunderlaget gradvis gikk lufttomt i løpet av natta. Plutselig kunne jeg skimte et svakt lys gjennom røykluka i taket. Jeg måtte ikke ut av kokongen, les soveposen, før klokka var sju i dag tidlig. Og det er i grunn ganske sent til å være utenatt.
Ja, jeg har sovet i skogen i natt. Nesten ute, som jeg skrev i går. Inne i en tipi. Eller lavvo, som litt flere har et forhold til. Jeg har ikke hatt bål, det blir så mye røyk inni der av det, men masse levende lys og fyr i ovnen. Det hadde snødd inn gjennom røykluka i taket i løpet av natta og vannet som var igjen nederst i kaffekjelen hadde blitt til is. Så det er vinter.
24.februar 2022, for nøyaktig et år siden, drømte jeg. Og jeg klarte faktisk å skrive det også: Jeg har en drøm
Jeg drømte om tur. Og jeg drømte om dager og netter i skogen og på fjellet. Jeg var ikke sikker da. På om det ville la seg gjøre igjen. Det er ikke første utenatta siden da. Ikke andre heller. Det har blitt noen. Heldigvis. Og det har blitt mange turer i skogen. Men de er kortere. De krever mer tilrettelegging. De er veldig annerledes. For eksempel tipi med ved og vegger. Om enn av seilduk. Og de blir mye oftere avlyst. Avlyst grunnet dårlig form, betenkeligheter, kuldegrader, sykehusavtaler, smerter, vind, multippel sklerose, høy dørstokk…det fins mange gode grunner. Eller unnskyldninger.
Men i dag feirer jeg! Jeg feirer at det er et år siden jeg ble operert. Min kreft ble operert bort både på leggen og i lymfesystemet. Det er ikke funnet noen farlige celler etter det. I mars blir det ny runde med leting med lys og lykter (les radioaktiv kontrast), blodprøver og andre tester. Forrige runde ble avsluttet i desember. Inntil det motsatte er bevist så er det ikke kreft i skrotten min! Og per dags dato har det altså ikke vært det på et helt år! Selv om jeg ofte får følelsen av at tilbakefall er forventet når onkologen går gjennom tingenes tilstand! Alt som har foregått av behandling, sykehusinnleggelser og testing etter 24.februar 2022 har vært en maraton. Men innimellom har det vært mulig å være litt friluftsheidi. I alle fall en variant.
Så i dag feirer jeg ettårsdag! For bare et par måneder siden tenkte jeg på ulike måter å feire dagen. Jeg fablet om å sette i gang et arrangement som feiring og en markering til inntekt for kreftforeningen. Jeg drømte om hvordan det skulle utarte seg. De siste ukene har jeg skjønt at det ikke er aktuelt. Friluftsheidi anno februar 2023 makter ikke å planlegge og gjennomføre slikt noe. Energien er dessverre ikke til stede for slike stunt. Så jeg måtte slå det hele fra meg. Kanskje jeg får det til om et år?
Så da feiret jeg slik jeg kan best. Og slik jeg drømte om der jeg lå nyoperert i ei sykehusseng den 24. februar 2022. Det ble ei utenatt. Og det ble en baylies i går kveld. Og i skrivende stund har jeg igjen tak over hodet og nå blir det kake! God helg!
frontyuvhdr
De som har lest litt friluftsheidi før, vet at “krattsjuka” er en av diagnosene hennes. En av de varige. Kronisk.
“Krattsjuka” er småbrukerens navn på behovet for å gå til skogs med tung sekk for så å bli der gjennom natta og til neste dag. Uteovernatting. Under tarp, i hengekøye eller lavvo. En sjelden gang i telt. Mulighetene er mange og utenettene har jeg sluttet å telle.
Etter 5 måneder med villmarksekspedisjoner kun i dagslys var det i kveld på tide. Så nå prøver jeg natt-i-naturen light. Det vil si kort vei med sekken, vedovn og tipi i egen skog. Nesten helt ute!
Ski-VM er i gang. Eller verdensmesterskap i nordiske grener, som det heter. Glem forresten verdensmesterskap i Planica. Glem landslag og skistjerner og smøring kontra ikkesmøring. Glem gamle og nye distanser og øvelser. 10 kilometer, 15 kilometer og 5-mil. Så gammaldags. Det er i barnehagen det skjer! Der arrangeres vinteraktivitetsuke. I dag med bowlecurling på isen. Og ikke minst den nye grenen. Den som er aller mest innafor nå – nemlig skihockey!
For et par år siden innførte vi grenen “skikasting”. Altså langrenn med kasting av sandposer på blink. Og for de mest forbanna: skikasting! Og det aller viktigste: det er ingen som klager på feste eller gli hverken i skikasting eller skihockey. Dessuten er det jo like stas å se på og vifte med flagget eller være banemannskap og måke snø av isen. Noe for de mange og skihockey for de få. Noe for Klæbo, tro?
Dagens porsjon er inntatt. Det er en av disse vinterdagene som er så gnistrende klare og der sola skinner så intenst over hvit nysnø at den som har den minste tilbøyelighet til å trekke mot frisk luft bare MÅ ut! Slik er det i alle fall med meg.
Jeg lengter etter fjell og åpne vidder med perfekt trugeføre. Den ligger og venter omtrent 4 mil med bil unna. Men jeg har jo almenninga betraktelig nærmere. Og i dag ville jeg være litt lur og ta den i bruk igjen. Spare energi på bilkjøring og heller bruke det som fins ute i sola.
Jeg fikk rett i at jeg trenger litt mengdetrening når det gjelder kart og kompass. Det har vært alt for lite i bruk de siste åra. Og jeg bomma i dag også. Ganske mye. Denne gangen skjønte jeg at jeg hadde bomma litt før og ga opp kursen jeg i utgangspunktet ville ha. Gleden var derfor stor da jeg plutselig innfant meg på en «topp» med utsikt! DET hadde jeg ikke forventet. Men det ble bål og ostesmørbrød. Ikke verre svidd enn at jeg åt opp alt denne gangen også. Kaffe hadde jeg glemt, men kakao gjorde susen. Siden vettet hadde slått inn og jeg hadde avlyst opprinnelig turmål, så kjente jeg på mestring der jeg satt.
I dag fungerte kroppen såpass godt at det på tross av mangel på skare og med nok av bratte bakker og opp og ned og rundt og forbi var veldig ok å puste og pese litt. Hodet og vett fikk også kjent på mestringen da jeg faktisk evnet å legge om planer midt i turen. Jeg skjønte faktisk at jeg ikke kom til å nå det planlagte målet. Og jeg fikk til å ombestemme meg! Jeg gleder meg til at vett og trass kan begynne å samarbeide framover, altså! Da forventer jeg at porsjonskontrollen – altså livet i små porsjoner – vil gå relativt mye enklere.
Det er rimelig deilig å kjenne at jeg faktisk kunne gått en halv eller hel kilometer til om det hadde vært nødvendig. Såpass at jeg feiret i solsteken ved bilen. Med en kakaoskvett som var spart og ryggen mot en furulegg.
Denne uka har jeg gått like langt på truger som for to uker siden. Det var jo da jeg gikk myyye lengre og myyye tyngre enn jeg egentlig hadde planlagt. Det er tungt å gå på truger. Løssnø og mye rart terreng kjører puls og pust til topps og både kondis og funksjonsnedsettelse får kjørt seg. Jeg har gått like langt som langturen, men samtidig bare halvparten denne uka. Dobbelt så kort, haha. I stedet for å gå en lang trugetur som omtrent tar knekken på både hode og kropp, så har jeg fordelt kilometerne på to. To turer, men kilometersummen er den samme.
Men dobbelt så mange bål. Og ikke minst: terskelen for å prøve igjen blir sååå mye lavere når utfordringen og innsatsen er mer tilpasset. Og jada, både puls og pust har fått kjørt seg uansett. Dårlig førlighet og balanse utfordres selv om distansen er dobbelt så kort.
Mestring kjenner jeg på. Friluftsheidi kommer seg på tur. Og det er i alle fall minst dobbelt så godt!
For to uker siden gikk det sånn:
Tidligere denne uka gjorde jeg det sånn:Ikke så lang tur
