Jeg liker å ligge i lyngen. Det gir ro. Og det gir perspektiv. Ligger jeg med nesa i været så ser jeg akkurat det: været. Jeg ser skyer som farer over himmelen. Eller jeg ser blå himmel. Eventuelt grå himmel. Noen ganger får jeg regndråper i fjeset. Da ligger jeg ikke der så lenge. Andre ganger kjenner jeg snøfnugg som daler på kinn og nese. Da ligger jeg heller ikke så lenge.
Det er fint å snu litt på hodet der jeg ligger. Da kan jeg få øye på mye rart. Ofte kravler det noe levende like ved øyet. Andre ganger er det noe pent å feste blikket på, noe som jeg ikke hadde fått øye på hverken stående eller gående.
Både lyng og gressbakke egner seg. Og etter regn, ja da blir det dråper. Lykke!
De siste ukene ga flere luker med ro og muligheter for mye knestående i gresset og til og med litt ligging i lyngen. Og en god del perspektiv på alle måter.
Liljekonvall i regnet.
Villjordbær.Regndråper…rogndråper…Blir det multe i år?
Noen ganger trenger jeg utsikt for å skaffe meg litt innsikt. Noen timer alene på vidda, med vidt utsyn, kan kjennes ganske forfriskende. Akkurat nå lurer jeg jo litt på om den vanlige «ettertur»-følelsen av letthet i hodet kommer direkte av utsikten og innsikten. Eller om det har med mangelen på søvn gjennom den mildt sagt vindfulle natta der i lavvoen å gjøre. Ikke vet jeg. Men det er ingen tvil om at dosen med utsikt ga en slags innsikt.
Det har blitt viktigere enn noen gang å gripe dagen. Klisje eller ikke. Det vil si passe på å gjøre det jeg har lyst til når jeg orker og ting ligger til rette for det. Livet er nå. Og jeg vil gjøre noe godt hver dag. Og de dagene jeg orker mest så kan jeg med fordel skaffe meg litt utsikt. Jeg kan gå med sekk. I alle fall så langt at jeg ikke ser bilen mer. Så sant det er litt terreng eller en og annen buske mellom lavvo og bil i alle fall. Det betyr at jeg kan dra på tur over flere dager. Dagsetappene kan sikkert bli opptil flere kilometer, i alle fall et par, hvis jeg tar pauser, pakker sekken godt, og været ikke tilsier mer klær enn høyst nødvendig. Ideen er i alle fall sådd i hue, så vil framtida vise om dagene blir brukbare til slikt. Gå kort og sakte, heter konseptet.
Det skjer ikke noe før jeg begynner. Veien blir til hvis jeg går. Innholdet må skapes av meg. Og for meg. Det er opp til meg sjøl og mitt eget initiativ. Det eneste jeg kan styre er eget initiativ og egen gjennomføringsevne. Ikke noe nytt. Bare veldig tydelig når jeg skaffer meg innsikt, stikker fingeren i jorda, stirrer på utsikten og kjenner etter.
Kan det være både noe bra og noe dårlig? Noe vi ser på som litt vulgært og tacky? Er det noe vi higer etter uansett? Hva er luksus for deg? Og hva er luksus for meg? Akkurat nå er det å klare å gå noen meter fra bilen med 20 kilo på ryggen for å slå opp lavvo, rulle ut liggeunderlag og sovepose og sette meg godt til rette og se på utsikten ren luksus. For meg. For deg kan det være et rent mareritt, og luksus vil være noe helt annet.
Sånn kan altså hjernen holde på hos en friluftsheidi som snur ryggen til både hus og hjem, bil og infrastruktur og tilbringer noen timer i all enkelhet. Med vidda i ryggen og utsikt over innlandshavet i synsranda. Nok utsikt til å gi hjernen fritt spillerom i sin evige leten etter innsikt.
Nytt liv er magisk. I epletreet har jeg fulgt en liten familie over lengre tid. Helt fra både fluesnapper og blåmeis kranglet om hvem som skulle få flytte inn tidlig i vår. Og mot alle odds så vant blåmeisen denne gangen. Antakelig en helt spesiell blåmeisart også kalt «trassmeis».
I alle fall så ble det masse egg, før det ble et helt lass med nyfødte nakne unger. Nå har mor og far blåmeis hatt et par uker med ekstremt travle dager. De styrtflyr ut og inn og holder stadig på å kræsje med hverandre i inngangen. Og ungene gnisler og piper og lager et svare leven så lenge de aner at det er mat underveis.
Jeg har hørt dem lenge og i dag fikk jeg endelig samlet meg til å stikke mobilkameraet oppi og dokumentere gnislerne. Jeg var redd jeg skulle bli for sen og at fuglene bokstavelig talt var fløyet. Pilfinkene i den andre kassa har nemlig hatt flyvetrening rundt husveggen her et par dager allerede nå. Relativt støyende og med en form for stupflyging fra busk til tre og tilbake til busk.
I går var det fredag og turdag. Avleggeren og friluftsheidi hadde mål om en tur ingen av oss hadde gjort før. Og vi skulle bade. Vi fikk til begge deler.
Vi gikk et par hundre høydemeter opp og kunne nyte en vidstrakt utsikt over de syv blåner, et par små innsjøer og ikke minst innlandshavet i vest. I sør kunne vi skue et par gedigne vindmølleparker, i øst lå myrene og skogen nesten helt fram til svenskegrensa. Nordover så vi stort sett skog. Et eller annet sted i nord eller vest eller noe hørte vi bjeller. Men ikke ei bjelleku å se.
Vi fortsatte nordover. Ikke ei ku i sikte. Passerte et par lovende multemyrer med et vell av multeblomster. Stien var hardtråkket og skiltingen utvetydig. Det ble ei lita pause ved ei åpen og meget velholdt koie før vi etter noen flere høydemeter nedover kom til det gamle finnebruket vi hadde sett oss ut som lunsjplass. Her var kubjellene på grensa til øredøvende. Kurukene var relativt mye ferskere enn de vi hadde sett før på turen. Men fortsatt ingen ku å se.
Vi surret litt rundt og kikket på de gamle hustuftene. Bare grunnmuren sto igjen av husene, men i den ene grunnmuren var det bygd en fantastisk gapahuk og bålplass til fri avnyttelse for alle vandrere på sin vei forbi. Praktisk inngjerdet for å holde sau og ku ute. De var fortsatt usynlige, selv om vi hørte dem godt.
Vi rigget oss til med kaffe og matpakke. Fikk skravlet litt, spist og drukket og hvilt både bein og skuldre. Og kuene så vi ikke noe til. Kun en viftende kuhale mellom noen graner i god avstand. Ellers ikke en ku i sikte.
Fornøyde med at kuflokken befant seg i nord, fortsatte vi nedover lia mot vest og sør. Bort fra kuflokken tenkte vi. Det var flere bjeller å høre i ulike retninger, men vi avskrev dem som ubetydelige lyder i hodet… Etter noen minutter fant vi dem. Kuene. Flokken så relativt avslappet ut, bortsett fra den ene som stilte seg delvis ut i veien vi skulle og skulmet i vår retning. Da var rådyra gode, eller gode råd dyre… Vi så for oss tre scenarier:
Alternativ 1:
Vi går relativt raskt forbi, later som ingenting og kuene står igjen og fortsetter med sitt. Litt som når Prøysen synger «og ælle biler skulle bære stå» i Julekveldsvisa.
Alternativ 2:
Vi går fortsatt relativt raskt forbi og kuene kommer mot oss. Eventuelt etter oss. Avleggeren løper som f… og friluftsheidi som ikke kan løpe styrter til skogs og gjemmer seg i et kratt, eventuelt inngår et lynkjapt vennskap med fru Ku og forhandler seg fram til en form for våpenhvile.
Alternativ 3:
Vi går forbi, fortsatt raskt og tilforlatelig. Kuene gjør et utfall. Vi veiver med medbrakte vandrestaver, som vi har delt mellom oss, altså en til hver, mens vi lager et helsikes leven. Kuene stikker av.
Til vår glede, spesielt avleggerens vil jeg påstå, ble det alternativ 1. Hurra! Og selv om avleggeren så seg mer bakover enn framover de neste mangehundre meterne, så var vi fornøyd med passeringen.
«Å neiiii!» sa avleggeren da vi passerte neste sving. Der lå nemlig neste flokk. Med kuer. Og de stirret intenst på oss. Disse ble vi nødt til å passere på et par meters avstand. «Hva gjør vi nå?», utbrøt avleggeren da kuflokken med både kalver og mer voksne individer synkront reiste seg opp og trampet ut i veien. Heldigvis tenkte kuene det samme. Da vi fortsatt var på god avstand bråsnudde de og la ut på en lett joggetur. Vekk fra oss.
Yess! Vi kunne fortsette. Litt spente da vi skulle nettopp den veien flokken hadde forsvunnet. Og de var ikke så langt unna. Bjellene var fortsatt rimelig nære. Heldigvis var kuene mer kjent i området enn oss så de visste en «hemmelig» traktorvei oppover lia. Da vi passerte litt nedenfor hørte vi bjellene klinge bak et skogkratt. Fornøyde med å ha forsert hele tre kuflokker så gliste vi bredt og følte oss rimelig på høyden da vi skjønte at bilen måtte befinne seg bak neste sving.
Det var ikke før vi hørte kubjeller i et skrallende kor litt bak og til venstre for oss at skepsisen begynte å bre seg igjen. Helt tydelig kuflokk på løpetur i vår retning. Hadde de forstått at det nå var de som forfulgte oss og ikke omvendt?
Det var da avleggeren spurte: «Du klarer vel kanskje å løpe LITT hvis det står om livet, eller?»
Av naturlige årsaker så finnes det ikke så mye som ett eneste bilde av ku etter turen. Ikke ei ku i sikte på kamerarullen:
Klart for sitting.Nytt utsiktspunkt for friluftsheidi.
Ikke ei ku i sikte. Kun avleggeren og utsikten.Forglemmegei.Gapahuk type avansert.Avleggeren speider etter kuer.Fortsatt ikke ei ku i sikte. Flodhest?
Er kjekt å ha. Og i går, i ei pause i vask og gressklipping, var jeg vitne til hvordan selvtillit kan se ut. I alle fall inntil det motsatte er bevist.
Jeg fikk øye på et rådyr i kanten på åkeren. En kornåker som akkurat nå er på sitt aller grønneste og frodigste. En fristelse for rådyr og andre som liker planteføde. Det er ikke uvanlig med rådyr nedpå der. Det er stort sett ferske spor hver dag og jeg ser dem både fra trappa og når jeg går tur flere ganger i uka. Men denne gangen dukket rådyrmor opp med ikke mindre enn tre killinger! Imponerende. Og bare det er et sjeldent syn. Hun hadde tatt med trioen sin slik at de skulle få smake ferske hvetespirer. De koste seg mens mor holdt utkikk.
Da fikk jeg øye på han med selvtilliten. Snikende i et traktorspor nærmet han seg den lille familien sakte og rykkvis. Helt klart i jaktmodus. Helt til rådyrmor syns han kom for nær. Hun hadde registrert ham for lenge siden, men ventet til han var ganske nære før hun gikk til aksjon. Hun bråvendte og satte etter jegeren. Og dermed var all selvtillit plutselig forsvunnet. Han spratt avgårde og forsvant i ei steinrøys.
Rådyrmor vendte tilbake til ungene, som hadde oppdaget at hun var noen meter unna og rettet på hodet. De spiste ferdig og forsvant i skogen. Han med selvtilliten? Han har jeg ikke sett. Det så i grunn ut som det med selvtillit gikk over.
Vaktsom rådyrgeit og nabokatt med forbigående selvtillit.
Mobilkamera i full zoom gir ikke akkurat glassklare bilder. Men her er alle fire. Mor har oppdaget katta for leeeenge siden.
Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, har jeg hørt. I alle fall ikke om en gjenfinner et ørlite snev av initiativ. Det er jo slik at det skjer ikke noe før en begynner. I natt «fant jeg endelig meg selv» igjen en smule. Og ikke minst fant jeg godt selskap.
4 damer på hengekøyetur i skogen. 3 tobente og en firbent. Med bobil og 3 hengekøyer. Sushimiddag takket være initiativ og gjennomføringsevne fra lillesøster, bobler og vin. Bademuligheter og kaffevann med rompetroll og andre proteiner på kjøpet. Samt en frokost a la friluftsheidi.
Bobilen fikk være reserve og backup hele natta. Vi trosset et par tre runder med regndråper så bobilen fikk stå i fred. Det gikk fint i hengekøye selv uten tarp. Bare å snu seg slik at soveposen dekket fjeset så slapp vi å få dråpene midt i planeten. Med lua godt nedover øya, det må til når det er lyst hele natta, så ble det bra med søvn på alle fire. Til og med de som lå to i hengekøya sov tilsynelatende veldig godt. Selv om den firbente nok syns hele konseptet var noe tvilsomt. I alle fall i starten.
Miniferier som dette er gull for slike som meg. Kortreist og lavterskel. Med alle fasiliteter. Medbrakt seng, bademuligheter og ikke minst god mat og godt drikke. Ikke var det plagsomt med mygg heller. Og larven som delte hengekøye og muligens sovepose med både firbent og eier ble ikke oppdaget før morgenen etter og midt i nedpakkinga. Så den plaget ingen!
Som damen i den blå køya sa for n’te gang: «Hvorfor gjør vi ikke dette oftere?»
Det lurer vi vel alle på. Og vi kan vel bare skylde på livet. Det går. I hundre for noen, litt saktere for andre, og hverdagsutfordringene tar oss alle. Men den som venter på noe godt må bare få ut finger’n og begynne. Veien blir til HVIS du går. Og det skjer ikke noe før JEG begynner. Og vil jeg det skal skje så må jeg pakke sekken 😊 Takk for turen Åshild, Anita og Solfrid.
Hengekøye i solnedgang har aldri vært å forakte.
Dokumentasjon bør aldri undervurderes. Bilde av bilde og fotograf. Og mat og drikke og bikkje…
Høyt hang de ikke og ikke var de spesielt sure heller. Gruppeselfie: Å.S.
Turmeny a la lillesøster.
Hengekøye med festivalvibber.
Sofrid (altså bikkja) hadde garantert ikke hoppet etter for å redde meg. Bilde: Å.S.
Kveldsro.Morgenselfie.
Frokost. Arme riddere med standsmessig topping. Bilde: A.Ø.
Turhund. Hengekøyehunden Solfrid gidder ikke stå opp. Bilde: A.Ø.
Vi har gjort det igjen. En gang til. Småbrukeren og jeg har gjennomført enda en søndagstur på nye stier. Nye for oss da. Det er liksom mantraet denne tursesongen. Det blir ingen høye topper eller langturer over kilometer etter kilometer. Men vi skal på nye turer. Ny som i steder vi ikke har gått før. Nærturer og lavterskelturer. Det gleder jeg meg til.
I dag vandret vi elvelangs igjen. Det var elver og kanaler og dammer og bekker overalt. Og fugl. Stort sett småfugl. Noen av dem definitivt og ekstremt nyfødte. Og det var et par ender og gjess. En og annen turgåer møtte vi på etter hvert. Et par bikkjer var ellers det vi så av fauna. Og en enslig stisyklist.
Ellers var det bare oss midt i salaten. Jeg innbiller meg nemlig at naturen nå om våren, med alt det grønne og frodige som bare eksploderer, er omtrent som en salat. Det oppleves i alle fall slik som jeg forestiller meg at det er å befinne seg inni en sånn.
Det er godt med en søndag i salaten.
Vakkert elvelangs i bjørkeskogen.Bekkeblom.Turvann og turkaffe.Pause ved dammen.Søndagskaffe midt i elvedeltaet.En fersk gjeng. Og en må ta ansvar…Mer salat på gang.
Trost i taklampa er sikkert stas. Trost i gran er også magisk.
På mange måter så syns jeg dette er den aller beste tida på året for skogstur. Det er så å si fritt for insekter. Ikke en mygg å se og langt fra det hjortelusfluemarerittet jeg opplever på sensommeren. Med så lite nedbør som vi har hatt herover de siste ukene så er stiene tørre og fine. Og mengden kratt er foreløpig såpass beskjedent at slike som meg som liker å vase rundt litt utenom sti kan relativt lett ta meg fram uten å gå meg fast i villniset.
Det aller viktigste er derimot livet. Livet som finnes i vårskogen. Alt som spretter fram er insisterende grønt. Det formelig eksploderer fram. Ekornet som holdt til i grana jeg passerte «brukte kjeften» såpass heftig at jeg faktisk skvatt. Fuglesangen var øredøvende. Jeg møtte i alle fall fem kjappe firfisler som stakk seg vekk i gresset. Og teppene av hvitveis lå tett.
Allikevel holdt jeg på å gå glipp av dette aller vakreste. Bare en halvmeter fra stien fløy nemlig en fugl opp og satte seg i et tre et par meter lenger borte for så å holde et svare leven. Som regel betyr det at det finnes et reir. Og det gjorde det! Jeg måtte ikke leter lenge før jeg fant det. Et perfekt reir med fire blanke, turkise egg. Som jeg ikke hadde lagt merke til i det hele tatt om ikke fuglemor hadde styrtet avgårde og lagd et svare leven.
Trosten fikk etter en liten titt være helt i fred med både egg og reir. Men jeg kommer nok innom en dag om ei ukes tid.
Slike turer og slike små opplevelser og funn er både genial og rimelig terapi. Og jeg er fryktelig glad for at jeg i det hele tatt evner å lage meg slike opplevelser. Når jeg finner slike skatter i tillegg så får det ikke hjelpe at den siste kilometeren gikk på ren vilje. Og at jeg måtte hvile før den påkrevde dusjen etterpå kunne gjennomføres. Den siste halvtimen var jeg mest opptatt av å finne neste stubbe å sitte på. Ikke så opptatt av vårskog, ekorn og kvitrende fugl.
Har du mulighet så ta deg en tur ut i helga. Våren venter og sier velkommen inn!
