Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, har jeg hørt. I alle fall ikke om en gjenfinner et ørlite snev av initiativ. Det er jo slik at det skjer ikke noe før en begynner. I natt «fant jeg endelig meg selv» igjen en smule. Og ikke minst fant jeg godt selskap.
4 damer på hengekøyetur i skogen. 3 tobente og en firbent. Med bobil og 3 hengekøyer. Sushimiddag takket være initiativ og gjennomføringsevne fra lillesøster, bobler og vin. Bademuligheter og kaffevann med rompetroll og andre proteiner på kjøpet. Samt en frokost a la friluftsheidi.
Bobilen fikk være reserve og backup hele natta. Vi trosset et par tre runder med regndråper så bobilen fikk stå i fred. Det gikk fint i hengekøye selv uten tarp. Bare å snu seg slik at soveposen dekket fjeset så slapp vi å få dråpene midt i planeten. Med lua godt nedover øya, det må til når det er lyst hele natta, så ble det bra med søvn på alle fire. Til og med de som lå to i hengekøya sov tilsynelatende veldig godt. Selv om den firbente nok syns hele konseptet var noe tvilsomt. I alle fall i starten.
Miniferier som dette er gull for slike som meg. Kortreist og lavterskel. Med alle fasiliteter. Medbrakt seng, bademuligheter og ikke minst god mat og godt drikke. Ikke var det plagsomt med mygg heller. Og larven som delte hengekøye og muligens sovepose med både firbent og eier ble ikke oppdaget før morgenen etter og midt i nedpakkinga. Så den plaget ingen!
Som damen i den blå køya sa for n’te gang: «Hvorfor gjør vi ikke dette oftere?»
Det lurer vi vel alle på. Og vi kan vel bare skylde på livet. Det går. I hundre for noen, litt saktere for andre, og hverdagsutfordringene tar oss alle. Men den som venter på noe godt må bare få ut finger’n og begynne. Veien blir til HVIS du går. Og det skjer ikke noe før JEG begynner. Og vil jeg det skal skje så må jeg pakke sekken 😊 Takk for turen Åshild, Anita og Solfrid.
Hengekøye i solnedgang har aldri vært å forakte.
Dokumentasjon bør aldri undervurderes. Bilde av bilde og fotograf. Og mat og drikke og bikkje…
Høyt hang de ikke og ikke var de spesielt sure heller. Gruppeselfie: Å.S.
Turmeny a la lillesøster.
Sofrid (altså bikkja) hadde garantert ikke hoppet etter for å redde meg. Bilde: Å.S.
Frokost. Arme riddere med standsmessig topping. Bilde: A.Ø.
Turhund. Hengekøyehunden Solfrid gidder ikke stå opp. Bilde: A.Ø.
Frokost a la friluftsheidi.
Noe så inmari som dere koset dere da😊. Det er så lite adspredelse fra hverdagen som skal til.
Det ble en miniferie av det beste slaget, det her🙂