Er kjekt å ha. Og i går, i ei pause i vask og gressklipping, var jeg vitne til hvordan selvtillit kan se ut. I alle fall inntil det motsatte er bevist.

Jeg fikk øye på et rådyr i kanten på åkeren. En kornåker som akkurat nå er på sitt aller grønneste og frodigste. En fristelse for rådyr og andre som liker planteføde. Det er ikke uvanlig med rådyr nedpå der. Det er stort sett ferske spor hver dag og jeg ser dem både fra trappa og når jeg går tur flere ganger i uka. Men denne gangen dukket rådyrmor opp med ikke mindre enn tre killinger! Imponerende. Og bare det er et sjeldent syn. Hun hadde tatt med trioen sin slik at de skulle få smake ferske hvetespirer. De koste seg mens mor holdt utkikk.

Da fikk jeg øye på han med selvtilliten. Snikende i et traktorspor nærmet han seg den lille familien sakte og rykkvis. Helt klart i jaktmodus. Helt til rådyrmor syns han kom for nær. Hun hadde registrert ham for lenge siden, men ventet til han var ganske nære før hun gikk til aksjon. Hun bråvendte og satte etter jegeren. Og dermed var all selvtillit plutselig forsvunnet. Han spratt avgårde og forsvant i ei steinrøys.

Rådyrmor vendte tilbake til ungene, som hadde oppdaget at hun var noen meter unna og rettet på hodet. De spiste ferdig og forsvant i skogen. Han med selvtilliten? Han har jeg ikke sett. Det så i grunn ut som det med selvtillit gikk over.

Mobilkamera i full zoom gir ikke akkurat glassklare bilder. Men her er alle fire. Mor har oppdaget katta for leeeenge siden.