«Veien blir til hvis du går» sa Handlingens menn, altså Nils og Ronny for noen år siden. Det betyr for meg at det gjelder å holde i gang. Det skjer ikke noe hvis du ikke prøver. 

Så handler det om å sette seg realistiske mål da. Mål som i alle fall teoretisk sett skal være oppnåelig selv med en kropp som har glemt hva samarbeid betyr. En kropp som stort sett ikke virker. 

Jeg var veldig usikker på dagens. En sti jeg aldri hadde gått før og et mål i andre enden som jeg hadde et sterkt ønske om å nå fram til. Men så var jeg såpass usikker på om det var oppnåelig for meg at jeg ikke engang hadde turt å nevne målet for turfølget. 

Vi la i vei og det gikk fint. Etter hvert gikk det litt mindre fint og undertegnede tenkte at målet kanskje burde justeres. Kartet ble studert…halvparten var igjen. Turfølget hadde allerede nevnt i forbifarten at vi (altså jeg!) måtte huske på at vi skulle gå tilbake også. Men han hadde også sagt at det i alle fall kunne være ålreit å komme så langt at vi så målet… Etter at vi fant ut omtrent hvor vi var ble undertegnede enda mer sikker på at mål for dagen muligens burde justeres. 

Men siden man er æresmedlem av trass.no, og det tross alt ikke kunne være igjen så himla langt, ikke sant? Samt at grensa for snubling, raving og bikking enda ikke hadde nådd grensa for hva turfølget godtok, så stavret vi (igjen jeg!) oss litt videre. Plutselig så åpnet landskapet seg og målet åpenbarte seg nærmere enn vi trodde! 

Hurra! Målet ble faktisk nådd. Javisst tok det tid, men med begrenset fart, hyppige pauser og generelt meget enkelt terreng, så gikk det faktisk!

Når man da fornøyd kan legge seg i lyng og mose, riktignok noe fuktig etter regnskurene, og innta kaffe og arme riddere fra kokeapparatet. Ja da er det helt ålreit! Da sola kom ble det til og med nesten varmt. 

Forventningene til tilbaketuren var pause hvert 50. skritt og laaang tid. Men turen ble jammenmeg unnagjort på omtrent like kort, eventuelt lang, tid som turen til. DET må denne kroppen si seg fornøyd med! Og jammen syns jeg det var fortjent med en søndagstur som tross at den var litt lenger enn tidligere i vår, faktisk var gjennomførbar på en noenlunde trivelig måte! Takk til skrog og kne for det lille smule samarbeid! Og takk til småbrukeren som har blitt fast sekkebærer! Også kalt sherpa.

Bildene vi legger ut av tur er som regel en relativt retusjert sannhet. Det vil i alle fall jeg påstå. Jeg har mange ganger sagt at det er viktig å vinkle kameraet slik at bilen ikke syns på selfien. I alle fall ikke på samme bilde som en tydelig ferdig oppsatt leir. Villmarkspreget blir noe redusert da, liksom. Imaget også.

Min siste tur er et typisk eksempel. Jeg ser gjennom bildene jeg tok. Det er sol på vei ned. Kopp med rødvin, god mat, vannspeil og hu sjøl ser relativt blid og fornøyd ut på alle selfiene. Alt tyder på en vellykket uteovernatting i et egnet kratt en finværsnatt i mai. 

Kratt var det definitivt. Et relativt tett område med passe stor furu slik at hengekøya kunne henges opp med utsikt til elva som fløt stille og rolig forbi. Tilsynelatende perfekt, jeg var sterk i trua.  At samtlige trær var myke som kokt spagetti slik at undertegnede drev på så svetten haglet sammen med ukvemsordene i hele en og en halv time før rimelig køyeplass var inntatt forteller ikke bildene noe om. Blir liksom ikke til at man drar opp kamera i kampens hete. Ikke ble det bilde da hu sjøl gikk på ratata et par ganger på grunn av svikt i uegnet kne og da hu ble bitt av en skokk småfrustrerte maur underveis heller. Da køya endelig hang på egnet plass, den fjørtende jeg prøvde, var den omtrent nøyaktig 5 meter fra veien. Og bilen kunne jeg skimte mellom småfuruene. Jaja, kun en ting å gjøre: snu ryggen til og fokusere på elva. Gikk i grunn greit, bortsett fra: 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det kjører sjokkerende mange biler på en støvete grusvei til ingensteds en maikveld med sol i grunn, men de fleste dro hjem og la seg utpå kvelden og da var det bare meg og ei and som fløy i sikksakk over hue mitt og kvekket. 

Med borti 20 varme om ettermiddagen var det allikevel en bitteliten overraskelse at kuldegradene skulle innta leiren så til de grader utpå natta. Nesa, som av naturlige årsaker stikker ut av soveposen nattestider, ble så kald at den holdt på å dette av og rimet lå på både sovepose, sekk og bakken om morgenen. Heldigvis var det finvær, men hu sjøl hadde feilberegnet morgensola og antakelig satt opp køya på det stedet i skogen der sola kom aller sist! Siden hu frøys og nekta å stå opp før sola varmet hengekøya gikk det derfor ei stund før det nødvendigste morgenærendet ble unnagjort. 

Etter det gikk det fint, altså. Frokost i sola, som endelig kom på leirplassen, fuglesang og tining av både kropp og utstyr. Og til og med et par avstikkere offroad i rekognoseringens tegn etterhvert. Og den store fordelen med å campe nesten oppå bilen er jo at en ikke trenger pakke så nøye når man skal hjem. Det er helt innafor å gå flere turer de 5 meterne. 

Å lade batteriene er viktig for alle. Det er viktig for at vi skal fungere i hverdagen og være en rimelig god utgave av oss selv. Både for oss selv og for alle vi har med å gjøre. Hvordan vi lader er nok fryktelig varierende. Noen lader på fest, andre foran en tv-serie. Noen lader på sofaen, andre på topptur. Noen lader i godt selskap, andre i selskap med bare seg selv. 

Jeg leter stadig etter den ultimate ladestasjonen. Altså den som virker aller best for akkurat meg. Jeg tror den varierer. 

Noen ganger lader jeg på sofaen. I alle fall er det der jeg havner. Jeg legger meg gjerne ikke, jeg bikker. Å bikke er et dialektord for å velte. Som du skjønner, når jeg bikker på sofaen er det på tide å lade! Som jeg skrev i forgårs så har jeg nå oppgradert med en ny ladestasjon. Balkongen er innredet for bikking! Ikke å forveksle med biking. Oh no! Her er det kun snakk om å innta horisontalen, til nød sitte, mens man drikker noe godt, leser noe interessant, filosoferer over solnedgangen eller bare lukker øya og melder seg helt ut. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men ofte lader jeg nok aller best her eller på tilsvarende “stasjoner”.

I alle fall lader hue mitt som regel best i slike omgivelser. Det tømmes for alt som ikke er her og nå, jeg er konsentrert om å holde meg tørr, varm og mett. Alt annet blir uvesentlig og dermed tømmes hodet. Jeg lytter til alle lydene rundt meg. Og er jeg langt nok offroad lytter jeg til stillheten. 

«Å virre formålsløst rundt i skogen alene regnes verken som en sosialt oppbyggelig eller samfunnsmessig konstruktiv aktivitet», som Torbjørn Ekelund skriver i boka «Året i skogen». Det er helt i orden. Det er ikke snakk om sosialisering uansett. Kun lading. 

I alle fall uten nett. Så var man da plutselig så ivrig på å komme seg på tur at man glemte hele bloggen! I alle fall blogginga. Antakelig et godt tegn. Og derfor ikke noe innlegg i går. Som seg hør og bør så stikker hu sjøl ofte avgårde til mer avsidesliggende områder uten folk. Og uten nett. Dermed får man være helt i fred. Går man på snørra og blir liggende som et slakt så er det jo greit at noen vet hvor man er. Så da er vanen å i alle fall melde i fra sånn ca hvor man går. Så får det være opp til vedkommende å bestemme om det er verdt å lete om man ikke dukker opp igjen. 
Mat må man ha på tur. Og kaffe! 
Men altså: uten nett og dermed uten blogg! Genialt! 

Vi har vel alle kjent på den. Den følelsen når man våkner med smaken av død pungrotte på tunga, det kjennes ut som linnerla på tunet tramper som en marsjerende kommandohær og man ikke riktig vet hvor og hvem man er. Dagen derpå. Dagen etter selve dagen. Eller kvelden og natta der korkene satt løst og man hadde mer eller mindre moro. Ettersom åra gikk ble dagen derpå oftere og oftere til dagene derpå… I flertall og med trykk på den siste e-en. En god grunn til at de ikke bør komme for ofte.

Det beste med 18.mai 2020 er matpakka. Den man kan rote sammen av rester fra 17.maibuffeen og en god porsjon kake som man selvfølgelig ikke klarte å spise opp på nasjonaldagen. Ei kake som faktisk uansett som regel smaker bedre enn den gjorde dagen før. Når jeg kan ta med denne dagen-derpå-matpakka og en nytrukket kaffekopp til skogs så lengter i alle fall ikke jeg etter tidligere utgaver av dagen derpå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For første gang på flere uker hadde begge de to jeg bor sammen med planer for ettermiddagen og kvelden samtidig. Det vil si: den ene bor her jo bare bittelitt, men har oppholdt seg her for det meste siden mars. Litt til og fra. 

Så da var det bare meg og sofaen. Igjen. 

Ettermiddagskaffen ble derfor puttet i en håpeterlyseblått-thermokopp og den, sitteunderlag og fire sjokoladeruter ble stappa i ei rumpetaske før hu sjøl iførte seg tursko og de etter hvert så påkrevde stavene. Antrekket ellers er alt annet enn vårlig. Topplue, skihansker, ullstillongs og full pakke.

Det ble halvannen time i det grønne. Siden det grønne heromkring har en tendens til å vokse veldig på skrå, ble jeg svett på ryggen. Men først etter å ha blitt bløt på ryggen av å ligge henslengt i mosen og drikke kaffe. Å ligge i lyng og mose er en favorittøvelse. Må si jeg mestrer det rimelig godt. I dag er jeg fornøyd med mitt grønne initiativ og feirer det med bris fra stetteglass!

“Hvile på sofaen med åpent vindu kan også være friluftsliv”, sa Knut Borge. 

Bortsett fra at det er så kaldt at vinduet må være lukket så har jeg vel bedrevet friluftsliv i dag også da. Særlig!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Å starte dagen med en kaffekopp er avhengighetsskapende. Kombinert med dette er det en kickstart! I alle fall for blodsirkulasjonen! God søndag! 

Småbrukeren og hu sjøl liker å gå ut til lunsj. Det er digg å bli servert akkurat det man har lyst på av kreative retter, gjerne sammen med et glass godt å drikke, sittende helt rolig på en stol. Helst i sola eller halvskyggen hvis det er varmt.

Nå regner jeg med det er en del folk her i landet som har lengtet etter både lunsj og utepils i sola. Småbrukeren og jeg tok lunsjen ute i dag vi også. Men vi gadd ikke stå i kø for å sitte bak et plexiglass. Vi valgte et sted som var koronafritt og fredelig. Noen få forsiktige skritt til skogs, flatt og lett terreng, tilpasset hu sjøl med slarkete kne og lite samarbeidsvillig kropp. 

Serveringen var aldeles glimrende. Småbrukeren er god der. Pannekaker med salt karamellsaus og skogskaffe sto på menyen. Temperaturen var innafor og det historiske suset over plassen akkurat passe eksotisk. Ryggstøet var et furutre og underlaget lyng med sitteunderlag. Selskapet var ypperlig. Altså småbrukeren. Han skravla akkurat passe mye. Ellers var det deilig stille der. Ut over det så vi en ruslende mann. Ei firfisle eventuelt en hoggorm. Rakk ikke artsbestemme før vedkommende var borte. Og to joggere. Dem om det. De to siste så ikke oss. Sikkert så slitne at de hadde kikkertsyn.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

…til meg! For første gang på om lag ei uke har jeg klart å kreke meg av tomta for egen maskin. Det vil si skogstur på beina. Nå er «tomta» relativt romslig med sine 100 mål med hage, jorder og skog, men jeg har tatt i bruk forsvinnende lite av den de siste dagene.

Veldig spesielt da at sparebanken sender meg varsel på facebook om «arangement som kanskje kan interessere deg». Birkebeinerløpet syns de passet i dag. Okei. De hadde moderert seg noe på mail: der fikk jeg tilbud om Odin-skolen, i tilfelle «livet ikke alltid blir slik man planlegger». Helgardering av sparebanken der. Jeg har en mistanke om at jeg er opptatt akkurat da. Må vaske håret eller noe.

Men skogen er rett og slett deilig! Og det er helt fantastisk å kjenne LYST til å gå en tur. Behovet har jeg kjent på daglig, det er der hele tiden, det. Men derfra til å ha lyst til å bruke kroppen på den måten og faktisk ha overskudd nok til å få på seg skoa. Jotakk, akkurat den dørstokkmila har jeg ikke klart å overvinne de siste dagene. 

Men i dag kan jeg gratulere meg selv med oppnådd skogstur. Helt på egenhånd. De lokalkjente ser på bildene hvor fryktelig langt hjemmefra jeg var. Det eneste som manglet var å ta med lunsj ut. Det får bli neste gang. I dag fikk jeg lunsj preppa av studenten da jeg kom hjem. La det bli en vane!