Vi har vel alle kjent på den. Den følelsen når man våkner med smaken av død pungrotte på tunga, det kjennes ut som linnerla på tunet tramper som en marsjerende kommandohær og man ikke riktig vet hvor og hvem man er. Dagen derpå. Dagen etter selve dagen. Eller kvelden og natta der korkene satt løst og man hadde mer eller mindre moro. Ettersom åra gikk ble dagen derpå oftere og oftere til dagene derpå… I flertall og med trykk på den siste e-en. En god grunn til at de ikke bør komme for ofte.
Det beste med 18.mai 2020 er matpakka. Den man kan rote sammen av rester fra 17.maibuffeen og en god porsjon kake som man selvfølgelig ikke klarte å spise opp på nasjonaldagen. Ei kake som faktisk uansett som regel smaker bedre enn den gjorde dagen før. Når jeg kan ta med denne dagen-derpå-matpakka og en nytrukket kaffekopp til skogs så lengter i alle fall ikke jeg etter tidligere utgaver av dagen derpå.
