Du er offensiv i forhold til sykdommen din, sa nevrologen. Offensiv i forhold til å håndtere symptomer, mobilitetsutfordringer og smerte, forsto jeg at hun mente. Jeg er usikker på om torsdagens aktivitet går inn under den offensiviteten hun siktet til, eller om hun vil karakterisere hele greia som komplett vanvidd. Jeg har en mistanke om at ingen av de fagfolka jeg har med å gjøre vil anbefale meg å gjøre det igjen. De vil vel heller kalle det trass.
Torsdag fikk jeg i grunn testet de greiene der, offensiviteten, føler jeg. Og det var ikke meningen engang.
Tilfeldighetene gjorde at det som skulle være en overkommelig utfordring – en trugetur på ca 3 kilometer med sekk på ryggen – ble noe helt annet. En fight mot både kropp og elementer egentlig.
Det startet med underlaget. Truger innbyr til å transportere egen kropp i terreng. Utenfor oppkjørt løype eller brøytet vei. Jeg la i vei med kurs direkte mot målet. Med riktig kurs kunne jeg lett spare en halv kilometer på lengden. Og jeg liker meg utenfor allfarvei, i kratt og der det ikke er naturlig for alle å ferdes. Dermed er truger helt perfekt.
Rakk akkurat det som var av solnedgang på toppen.
Jeg angret. Underlaget ga såpass etter at trugene sank akkurat så langt ned at hvert skritt ble beinhardt. Bortsett fra akkurat der det hadde gått en skiløper før meg. Der var det litt hardere. En rask revurdering brakte meg inn på oppkjørt skiløype etter ca en kilometer. I den grad det var igjen noe av den. 17 sekundmeter vind gjør noe med skiløyper. Snøfonner og direkte fokk ga skikkelig fjellfølelse og etter en god del baksing i sno og motvind og relativt sliten kom jeg fram. Trackeren på telefonen sa at jeg hadde hatt to pauser. Det er direkte jug. Jeg hadde så mange at å telle blir meningsløst…
Planen var å bli ved målet til dagen etter. I sekken fantes både sovepose, kveldsmat og frokost. Da slo tilfeldighetene inn. På en måte som tilsa at åstedet skulle forlates ganske med en gang. Et par telefoner ble tatt og plan B skulle settes i verk. Jeg skulle gå tilbake. «Klarer du det da?», var spørsmålet i andre enden av telefonen.
«Jeg får prøve», sa jeg. «Det kommer nok til å ta litt tid». 50 skritt på veien tilbake samme vei som jeg kom kjentes det ut som jeg ikke skulle klare det. Den samme følelsen var der egentlig på 100 meter, 150, 300 og 500 også… Det var ikke før jeg hadde gått halve distansen tilbake, omkring halvannen kilometer, at jeg virkelig skjønte at dette kunne gå. Da var det for lengst stappende mørkt rundt meg og det eneste jeg så var lyskjeglen fra hodelykta og lyset fra en og annen overivrig skiløper som kom ut av mørket. Løypa var mer eller mindre borte, beina sto i vinkel og gikk i kryss, og smerten var med. Jeg hadde for lengst gått over til «50-skritts metoden». Den går i all enkelhet ut på at jeg går 50 skritt, så pause, før jeg går 50 skritt igjen. På den måten kommer jeg til slutt fram. Sakte går det, og vondt er det, men det går framover.
Og jeg holdt varmen! Og det var nesten ingen oppoverbakker. Og med gode venner som agerte redningskorps og som kom meg i møte og tok sekken så kom jeg til slutt i mål. 3,1 kilometer fra der jeg egentlig trodde mål var. Tilbake ved bilen. Da trugene kom av virket høyrebeinet såpass dårlig at jeg gikk på snørra da jeg skulle prøve å stå på det og jeg måtte vente noen minutter før jeg kunne operere pedalene på bilen. Men sånt går over for offensive folk vet jeg.
Jeg er ikke av de som klarer alt selv med MS. Jeg er ikke av de som er verst rammet enda. Og jeg er ikke av de som har minst skader heller. Men jeg er offensiv. I alle fall så legger jeg meg ikke i fosterstilling og snør ned. Torsdag risikerte jeg å forsvinne i snøen uten å legge meg også, så det var i grunn greit jeg fikk til en viss form for framdrift.
Nå to dager etter så verker det meste fortsatt. Selv om jeg fikk meg en restitusjonstur dagen etter, altså i går. Denne gangen i dagslys, uten sekk og akkurat passe lang. Fortsatt med pauser og pussig gange mot slutten. Offensiv som faen!
