Jeg maser stadig om de tre gledene. Både forsettet om å gjøre et visst antall positive ting for meg sjøl hver dag, gjerne tre. Og ikke minst å sette ord på minst 3 ting som har vært bra med dagen når den nærmer seg slutten.

Kjennetegnet for slike gleder er at de stort sett, i alle fall i minst 90 prosent av tilfellene, kommer som et resultat av mine valg. Det hører til sjeldenhetene at positive greier bare kommer rekende på ei fjøl uten at jeg bevisst eller ubevisst foretar et eller annet valg. Jeg velger å gjøre slik eller slik og dermed får jeg en positiv opplevelse. Forhåpentligvis. Det er mestring i å gjeninnta kontrollen. Også over de små tingene. Og akkurat her kan jeg utøve en viss kontroll.  Det vil si at jeg kan velge å gjøre noe jeg vet er positivt hver dag.

I dag valgte jeg

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

1. Et besøk på arbeidsplassen. Der litt prat med både store og små var veldig hyggelig. «Nå var det jammen lenge siden jeg hadde sett deg», sa 5-åringen. 2 måneder er mye, spesielt når du er 5. Vi var enige om at det var bra vi kjente igjen hverandre.
2. Energinivået hos denne kroppen er ekstremt lavt for tida. Etter avsluttet besøk i barnehagen lot jeg derimot som ingenting og stakk innom den nærliggende turskogen. Det ble et par kilometer i solglimtet blant trestammene. Herlig snødekt sti å gå på, fuglesang og skarp, frisk vårluft. Litt ny sti gjorde seg. Godt valg.
3. Det ble biff til middag! På en helt vanlig onsdag. Her kom gleden rekende på ei fjøl. Mot normalt. Denne gode middagen kom på bordet ene og alene takket være ide, initiativ og utføring av småbrukeren. Noe som stort sett gjelder all middagslaging her på bruket. Så dagens tredje hadde ikke noe med gode valg hverken av eller for meg sjøl. Eller forresten: jeg har jo valgt småbrukeren! Ikke noe tilfeldig med denne gleden heller da…

Dagens tre gleder kunne ellers for så vidt ha handlet om en rolig start med kaffe på senga, kakao i koppen til lunsj eller at sola skinner og skogen byr på skareføre. Det finnes mange gleder når en bare begynner å lete etter dem!

I morgen kommer en ny blank dag. Det er bare å forsyne seg. Jeg skal ta noen gode valg for meg selv, så blir det noen torsdagsgleder på undertegnede, tenker jeg 😊 Lag deg en god kveld og en god torsdag!

Nå gjelder det å følge med. Vil du værra med så heng på, for å si det sånn. Det handler om vår. I skogen der jeg går tur flere ganger i uka så skjer det fort nå. Det endrer seg fra dag til dag. Helt sikkert fra time til time også, selv om jeg ikke har forsket noe på akkurat det.

Terrenget varierer. Et sted er det bart og tørt og dermed helt glitrende føre. To meter lenger borte så ligger det en halvmeter snø. Er jeg tidlig ute så kan jeg være heldig og få lettgått skare der snøen ligger. Men nå er den skikkelig råtten, så det skal ikke mange minuttene med sol til før jeg synker rett til bunns. I alle fall om jeg beveger meg utenfor sti der noen har tråkket før meg. I går endte jeg med å bruke noen gamle elgspor som underlag på en liten avstikker. Det går bra bortsett fra at en hvilken som helst elg nok har tre ganger så lange bein som meg. Også den som hadde laget gårsdagens spor…

Det er fortsatt påkrevet med brodder på stiene her omkring. Snø og ikke minst klink is dominerer i stinettet. Selv om barbakken stadig utvides.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det ble kakao på en stubbe med utsikt i går. Med sola i ryggen denne gangen. Og den varmet. Så fortsetter det her så er det bart til påske. Til og med der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Altså her. Kakaostubben og området rundt var bart. Jeg husker at det var noe av det beste jeg visste som barn. Å finne en bar flekk under ei furu der sola hadde tint vekk snøen. Der var det helt ypperlig å lage konglefjøs. En etterlengtet aktivitet når vårskituren eller pilketuren måtte brytes opp litt. Det ble ikke konglefjøs i går. Bare kakao og turtanker.

Det er forresten elva som aller tydeligst og mest intenst vitner om vår. Den aldeles skriker det ut. Stadig mer vann dukker fram fra is og snø. Det klukker, fosser og plasker. Isen må gi tapt time for time. Det er stort sett bare kjøttmeisen som sporadisk klarer å overdøve elvebruset.

Og jeg? Jeg prøver å la våren både varme og pushe både kropp og hode. I går gikk jeg så sakte at det ble 2 ¼ time ute før sola forsvant bak en sky og jeg forsvant inn.

Søndagsturen var i dag igjen et faktum, et etterlengtet sådann, og denne gangen ble det en reprise av en tur vi gjorde for mange år siden. Jeg lurer på om det faktisk er 13 år siden. I alle fall er det mange. Denne turen kan kun gjøres på vinter eller tidlig vår. I alle fall om du ikke vil svømme. Alternativt har med deg båt eller annet flytende transportmiddel.

Steinsholmen ligger nemlig uti Mjøsa. Vannstanden er lav akkurat nå. Når snøsmeltingen starter stiger vannet og borgen på holmen blir omringet av vann.

Sist vi gjorde turen gikk vi på tørr grunn. Både sti og gress. Klatret over en del stein og ur og var framme. Overraskelsen var stor da vi denne gangen møtte både mengder med snø og mye is. Overraskende fordi barbakken i lengre tid har dominert bare et par mil lenger sør langs innlandshavet. Men med hardtråkket sti, brodder og godt fottøy kom vi lett fram til målet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sola gjorde tapre forsøk på å skinne gjennom skylaget. Den klarte det omkring 40 sekunder. Men vi så at a var der. Lunt og godt hadde vi det i bergsprekken mellom furuene, kokeapparatet fikk sin første tur denne sesongen og utsikten var glitrende. Bokstavelig talt i alle fall de sekundene sola sendte sine stråler utover isen.

Det ble både frisk luft, turkaffe, gamle ruiner, pølser og helleristninger. Og på hjemveien ble det bilvask og hentepizza. En god søndag 😊

Mjøskastellet på Steinsholmen slik det så ut på 1200-tallet da kong Håkon IV Håkonsson bygde det. Det var Norges største tårnbygning i middelalderen. Kilde: snl.no

Elg i solnedg…. nei i stein. Flyttblokk med kusnt fra eldre jernalder.

I strålende sol og med våren inderlig og påtrengende til stede, på en fin måte, la vi i vei. Målet var tur med bål og skravling. Avtalen var å gå kort og sakte. For som Anne Grete Preuss sang:

«Av og til, av og til er en millimeter nok

Lavt og lite har mere kraft enn mye, fullt og nok.»

Så da ble det kort og sakte. Vi syns egentlig selv at vi gikk i et godt tempo. Hadde bra driv og var skjønt enige om at vi orket litt til. Helt til vi bestemte oss for at her, her er det fint. Da ble det bål mellom noen steiner, egnede sitteplasser både på og ved siden av andre steiner og etter hvert bålkaffe, appelsin og medbrakt annet snadder.

Sola varmet og siden vi selvfølgelig er drevne og erfarne friluftsfolk var bålet velplassert i forhold til vind. Ingen bålrøyk som tvang oss til å skifte sitteplass, med andre ord. Bare velstand.

Vi løste ikke et eneste verdensproblem. Vi holder ikke på med sånt. Vi er mye mer opptatt av direkte lokale utfordringer. Det er nok å ta tak i. Ikke bare er vi erfarne friluftsfolk, vi er storforbrukere av helsevesenet også. Så erfaringsdeling sto på agendaen. Og ventilering. Iblandet en smule filosofering, gjensidig oppdatering om den siste tidas uhorvelig spennende opplevelser, økonomisk rådgivning og ren skjær tullprat så gikk timene. Og er vi i tvil om noe så kan vi ringe en journalist….eller jurist, var det visst det var. Men det er nok bare nødvendig når det gjelder ting vi ikke har så god greie på.

Til slutt så kom frykten for at vi hadde grodd fast. At vi ikke skulle klare å reise oss og gå hjem, rett og slett. I alle fall var det en mer eller mindre reell tanke for undertegnede. Etter å ha fått stablet oss opp på mer eller mindre brukbare bein og pakka det vi ikke hadde klart å spise opp ned i sekken peilet vi oss inn på hjemturen. Den var akkurat like kort som andre veien. Og antakelig kunne vi gått enda saktere om vi absolutt ville. Men siden vi er så unge og spreke så gikk meterne unna så lett som bare det. Så lettbeinte som vi er. Heldigvis møtte katta oss midt i bakken så vi «måtte» ta ei pause og kose litt med den før vi nådde toppen…

Og nå? Nå befinner jeg meg på sofaen. Og jeg blir nok der mer eller mindre til det blir sengetid. For øyeblikket er jeg ikke lenger sikker på hva som er migrene, de siste dagers overforbruk av migrenemedisin, ren skjær formsvikt eller bivirkninger fra nye medisiner. Og ikke har det så mye å si heller. Det gjelder bare å ta konsekvensen. Altså bli på sofaen.

Regner med det går over. Og takk for turen!

Midt i kaoset så har jeg foreløpig klart å fokusere. I alle fall en og annen gang innimellom. Jeg har bestemt meg for å gjøre minst tre gode ting for meg sjøl, eller som gjør meg godt, hver dag. Uansett.

Det har som regel gått bra. Men i dag fikk jeg en påminnelse. Det er viktig å gjøre opp litt status når dagen har gått også. Det er lurt å tenke på hva som har vært bra med denne dagen før jeg tar kvelden. Så dermed skal jeg fokusere litt på akkurat det framover. Altså gjøre minst tre ting som gjør meg godt hver dag OG tenke på minst tre ting som har vært bra med dagen som har gått før jeg legger meg til å sove.

I dag tenker jeg på disse tingene:

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

1. Jeg har hatt hjemmebesøk av kommunens kreftkoordinator i dag. Veldig bra person på rett sted. Godt å lufte tenketanken til noen som har erfaring!
2. Hevelse etter lymfeoperasjon er tømt for 60 ml sårvæske som ikke hadde noe der å gjøre. Og det ser ikke ut til at det fyller seg opp med en gang i alle fall. Godt. Da blir det forhåpentligvis lettere å gå framover.
3. Jeg fikk til en tur i solnedgangen. Det var godt. Og skikkelig pent. Og isen og snøen er i ferd med å smelte. Sakte men sikkert. Det er vår!

Enda så har jeg både drukket god te, snakket med avleggeren i telefonen og spist fårikål. Det bugner av positive ting denne mandagen, egentlig! Og det hjelper å tenke på dem!

God mandagskveld!

Det er nærliggende å være opptatt av krig og fred for tida. Det er krig i verden. Mange frykter 3.verdenskrig. Vi ser og hører om ufattelige scener. Mange her til lands hamstrer visst jod og hermetikk og det er vanskelig å ta inn over seg realitetene, egentlig.

Det pågår krig i Europa. Og det pågår krig inni denne kroppen. Uten sammenlikning for øvrig så preges både Ukraina og jeg av kamphandlinger. På enkelte områder er det en slags våpenhvile både hos dem og meg. På andre er det stille før stormen. Eller noe i den duren. I Ukraina slippes bombene. I kroppen min tikker de…

Yoga skal være bra for å skape fred i sinnet, sies det. De siste årene har jeg forsøkt både rekkverkyoga, bobleyoga og bålyoga. I dag ble det et spedt forsøk på skogsyoga. Jeg hadde hverken bobler eller fyrstikker, og rekkverk var alt for ambisiøst. Det hadde nok vært mer eller mindre livsfarlig. Vi snakker altså her om yogaposisjoner utført oppå rekkverket på terrasse eller liknende.

Jeg er glad jeg har skogen. Både til fred og ro og i kombinasjon med yoga. Selv om smell og drønn preget lydbildet i skogen i dag. Jeg går ut fra at det kom fra skytebana som ligger noen kilometer unna. Jeg håper fuglesangen kan prege lydbildet både for Ukraina og meg i nærmeste framtid.

Etter dagens forsøk på yogaposing så er vel konklusjonen at enkelte posisjoner er mer oppnåelige enn andre. Og enkelte posisjoner gir mer fred i sinnet enn andre for tida… En blir relativt ubalansert av krig. Både den internasjonale og den som foregår internt og på mikronivå.

ϖMå jeg stå opp i dag, tro?

Joda, jeg skal nok det. Etterhvert. Kroppen er nok klar. Snart.

Som varig syk og med flere både varige og forhåpentligvis forbigående diagnoser, så er hverdagen gjerne sånn. En hyggelig kveld med strålende selskap rundt bålet etterfølges gjerne av en litt tyngre morgen og dag derpå. Uavhengig av om det var kun kakao i koppen. Sånn som i går.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Konklusjonen er at jeg takker ærbødigst for selskapet. Som ble gjennomført på kort varsel. Og jeg takker for latter, gode og velfunderte innspill, fine blomster, mer latter og rare anekdoter. Og sist men ikke minst: takk for selskapet. Det var gode timer!

Og nå skal jeg snart stå opp😉

‎

Jeg kom meg ut i dag. Det var nok ikke akkurat kroppen som forlangte det. Mer huet…

Slike som meg som drømmer om fjellturer med innlagte topper og ubegrenset utsikt over fri natur må jo det. Rett som det er. I dag ble det en kilometer i nærskogen. Med korte skritt, solide brodder og lang tid til rådighet var det absolutt innafor. Bålpanne, kaffe og bolle fikk jeg også med meg før sofaen måtte gjøre nytten igjen.

Nye turmuligheter kommer i morgen. Tommelopp.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“I have a dream”, sa’n. Han Martin Luther King var det. Og han drømte. Stort for sin tid og sitt folk.

I dag drømmer jeg også. Og for meg akkurat nå ganske stort. Jeg drømmer om tur, selvfølgelig. Turer jeg har lyst til å gjøre og turer jeg kunne tenke meg å gjenta.

Jeg syns det er helt på sin plass å drømme om slikt på en dag som dette. En dag der jeg akkurat nå er på 10-ende timen uten å hverken klare eller få lov til å gå så langt som på do alene. Litt svimmel, kan du si. Men akkurat nå endelig i stand til både å lese et par sider i Fjell&Vidde, blogge OG drømme. Jeg SKAL nemlig på tur igjen. Plutselig!

En drøm som ble til et mål og ble realisert i 2021.

«Fjellet leverer», skriver vi på instagram. Eller så deler vi «super dag på ski» eller «naturens stillhet» på sosiale medier. Vi snakker ofte med store bokstaver og klisjefylte formuleringer når vi beskriver natur og opplevelser i friluft. Ofte bidrar slike formuleringer til glansbildet vi fremstiller på sosiale medier. Hvor kaldt det var, hvor bakglatte ski vi hadde og hvor hinsides slitsomt det var forbigås i mer eller mindre stillhet. Det er ikke da vi strever med å holde varmen eller da vi kjemper for å komme opp bakken og svetter som en gris vi tar bildene vi deler heller.

Men av og til så dukker de magiske øyeblikkene opp helt uten forvarsel eller uten at det letes etter det perfekte bildet. I helga fikk jeg noen minutter i sola, på en sparkstøtting, rett utenfor husveggen. Da oppdaget jeg dette:

Treet bød på hjerte og det passet i grunn ganske bra der jeg satt. Jeg hadde vært på tur før jeg satte meg, men jeg var hverken svett og anpusten, kald eller hadde bakglatte ski. Jeg bare satt. Og treet «leverte».

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå