Endelig begynner jeg faktisk å forstå at det er vår. Snøen er nesten borte på gårdsplassen. Til tross for at det føles som den lå i hauger og lass for bare noen dager siden. I skogen derimot, der er det fortsatt en smule uframkommelig. Selv om både bekken og elva både størrelses messig og lydmessig så visst er i vårstemning. Så turlivet oppsøkes derfor i lavereliggende strøk.
For DER er det skikkelig vår. Og vårtegnene på turen i dag stoppet ikke ved mildvær, bar bakke og tilløp til sol.
Den første blåveisen er plukket. Og den første brennesla er “kjent” på. Sånne små nyutsprungne nesler brenner som bare rakkeren. Men blåveisen da – den er bare vakker der den står i alt det brune og grå.
Mjøsa har isgang, Og det er slett ikke hver vår. Og jeg har aldri sett det før. For den fryser bare skikkelig til på de kaldeste vintrene. I vinter har det vært is over så og si hele, så vidt jeg vet. Men nå sprekker det opp. Og isfjellene samler seg langs vannkanten når isen går. Å spise lunsj mens lydene fra isfjellene knepper, plinger og knaser er fascinerende. Der var det kontinuerlig bevegelse. Det var det ingen tvil om.
Å gå med lette sko langs bar grusvei er et skikkelig vårtegn. Når veien kantes med hestehov og isen bare ligger i de mest skyggefulle partiene så kjenner jeg at rekkevidden øker. Det er lettgått. Sånn relativt sett. Til og med for meg.
På hjemvei fra tur ble sola borte og lyset ble gråere. Nå venter vi på regn. Men det er jo også et vårtegn! At det regner og ikke snør. Og det må jo også til for at resten av vinteren skal slippe taket.
Det gledes til terrenget i nærområdet også er klart til barmarkstur! Snart nå. Snart.
Jeg tror dette er min favorittblomst.Disse to viste meg hvor blomstene sto.Her er de!Isgangen lager isfjell.Kaffen er god bak isfjellet.En isvegg mellom bålet og Mjøsa.Foreløpig er råkene smale, men det endres nok helt i løpet av en dag eller to.
Barmarksesongen kan vel sies å være skikkelig i gang. Så langt kun når vi tar søndagsturen nedafor «bakka», riktignok. Her i høyden er det vel fortsatt skiføre i skogen.
Barmarksesongen har startet. Selv om broddene måtte på inni skogen der gammelis og nysnø enda klamret seg fast mot vamegradene. Selv i lavlandet. Men føreforholdene var ellers meget tilfredsstillende.
Så da ble det ble tur etter planen med både severdighet og vandring. Og det ble kaffe i sola ved et gammelt steingjerde. Ikke bålkaffe. Men kokeapparatkaffe. Fordi vinden var litt heftig, tørt lauv og lyng kan være rimelig brennbart før det blir grønt igjen og fordi terrenget var noe ukjent.
Dette er et stille skogsvann i rimelig uberørt natur en septemberkveld. Bildet er tatt fra hengekøyeleiren til undertegnede med følge:
Dette er vindmøller. Disse står i Sverige og er brukt til å male korn. Bilder av bilder tatt av undertegnede på ferietur for en del år siden:
Dette derimot er ikke vindmøller. Dette er vindturbiner. Bilde fra fosenvind.no:
Nærskogen her jeg bor er nå truet av «vindeventyret» som det rett som det er blir kalt både av utbyggere og de som har interesse av det og også en smule ironisk av motstandere. Turbiner benevnes som redningen både for klima, økonomien, nærmiljøet og menneskeheten. Og i samme slengen kan vi lese om dommer i utlandet MOT vindturbinparker. Vi kan lese om LOVNADER til lokalbefolkning som ikke blir overholdt. NATURØDELEGGELSE som følge av vindturbinetablering. Forskere er klare på at nedbygging av natur er en alvorlig trussel for klimaet og de fraråder det og ber om at det settes inn ressurser for å finne andre løsninger for å få ned bruken av fossil kraft. Men utbyggere og forkjempere fortsetter å argumentere med penger, vekst og «nødvendighet for framtida».
Jeg skriver leserinnlegg. Dette er foreløpig mitt siste i en serie som inntil i dag består av fem innlegg. Så langt. Lenkene nederst i innlegget anbefales for de som vil lese mer om saken.
Det er jo skog overalt!
Ikke sant? Eller?
I Norge lever vi med den overbevisning at vi har fryktelig mye natur. Vi har store fjellområder, frisk luft, elver og daler. Og tar du en kjøretur oppover Østerdalen så er det jo skog overalt!
Men er dette egentlig riktig?
Ifølge Dag O. Hessen er dette en villfarelse. «Forestillingen om Norge som et villmarksland er en myte», sier han til forskning.no. Og når vi vet at de siste fem årene så har vi i Norge i snitt bygget ned 79 kvadratmeter natur hvert minutt, så forstår selv den minst regnekyndige av oss (for eksempel meg) at vi kommer til å gå tom. Raskere enn vi tror. Et googlesøk der tallmaterialets opprinnelse er Miljødirektoratet, MDG, norskfriluftsliv.no og regjeringen.no forteller at vi her i landet de siste snaut 30 årene har bygd ned arealer tilsvarende omkring 7000 fotballbaner. HVERT ÅR! 75 % av dette er skog. På denne måten blir det jo tomt!
Den største trusselen for biomangfoldet vi er så avhengig av er nedbygging. Nedbygging, oppstykking og arealendring. Ved å bygge ned villmarka bygger vi også ned vår buffer mot klimaendringene som skjer. For villmark, og spesielt uberørte skogsområder, hjelper oss med å ta opp karbon og utslipp. Og urørte skogsområder gir dyr og planter større mulighet for å tilpasse seg og overleve de klimaendringene som vi ser i dag og ikke minst de som kommer i framtida.
NINA (Norsk institutt for naturforskning) skriver om det glemte klimatiltaket. Vi har allerede verdens beste metode for å binde karbon (enda). Naturen gjør jobben gratis for oss! Naturen tar karbon ut av atmosfæren og hjelper oss med å bremse klimaendringene. Men til tross for det og i jakten på gode tiltak for å kompensere for menneskeskapte klimautslipp glemmer man også her i Norge å regne med både karbonutslipp fra inngrepene og tap av naturmangfold. Utbygging av vindkraftindustri er et eksempel på dette. I vår villfarelse og der målet er å erstatte fossil kraft med for eksempel vindkraft så tror vi at etablering av vindindustri er grønt. Vindindustrien «grønnvaskes» (Dag O. Hessen), naturinngrep og miljøødeleggelsene underkommuniseres og vi ender med å tape i klimaregnskapet. Arter mister sine levesteder av nedbygging og oppstykking og naturkrisa øker.
Nå trenger vi løsninger som tar hensyn til både klima og natur! For klima avhenger av uberørt natur og naturen påvirkes av klimaet. En sirkel av gjensidig påvirkning og avhengighet. Vi trenger ikke flere vindturbiner. Og vi trenger ikke flere utredninger om vindturbiner er klimavennlige eller ikke.
«For å redusere utslipp til 2030, må Norge redusere nedbygging av nye arealer, særlig produktiv skog og myr. Dette er tiltak som gir umiddelbar effekt i klimagassregnskapet, samtidig som det er positivt for naturmangfoldet, sier miljødirektør Ellen Hambro i Miljødirektoratet.»
Klimafokuset i verden har vart mye lenger enn naturfokuset. Det er ikke rart i og med at karbon i atmosfæren er målbart og det kan dermed brukes som et effektivt mål for å følge utviklingen i klimasystemet. Tap av natur er vanskeligere å måle, fordi naturen er så variert og sammensatt. (Graciela Rusch, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning, NINA).
Andre steder i verden har hatt vindturbiner lenger enn oss. Og de har kommet lenger enn oss i å se hvordan miljøet påvirkes. På alle måter. Store områder er allerede tatt i bruk til for eksempel vindturbiner og konsekvensene begynner å bli tydelige. Ikke minst for lokalsamfunnene. I Frankrike har domstoler ikke bare stanset drift av vindturbinanlegg på grunn av fugledød. Frankrikes høyeste forvaltningsdomstol har også utstedt et midlertidig forbud mot godkjenning av nye anlegg og videre utvikling av eksisterende vindindutstrianlegg. Klagepunktet i denne saken var ikke tilstrekkelig utredning og håndtering av støyproblematikken. Støyproblematikk er også i Odalen et punkt som berørte opplever at ikke blir tatt på alvor.
Så da er mitt spørsmål:
Hvorfor holder det ikke for Stange Almenning, Statkraft og NVE å lese seg opp på allerede eksisterende utredninger, rettsaker, erfaringer og forskning for å forstå at utbygging av vindkraft ikke er løsningen for et framtidig og bærekraftig lokalsamfunn her i Stange kommune?
Med så mye tilgjengelige fakta fra både troverdige og forskningsbaserte kilder, både nasjonale og internasjonale, så vil det overraske undertegnede voldsomt dersom en egen utredning for akkurat vårt område vil konkludere med noe helt annet enn det som allerede er erfart og kartlagt.
Så derfor, igjen: Det finnes ikke en utredning i verden som vil endre på dette fakta: Utbygging og arealendring er den største trusselen for både klima og naturmangfold på kloden vår! Dette er kjent og vi må handle NÅ!
Det anbefales å lese denne artikkelen der NRK beskriver naturtapet her til lands:
På den tida det tok meg å lese den «mistet» vi i følge «telleverket» nederst i saken 978 kvm natur. Og da var ikke for eksempel veier til vindturbinanlegg tatt med!
Arbeidslaget har i dag klargjort og lagt ut to boliger for umiddelbar innflytting. Forhåpentligvis til glede for nye og ivrige beboere og egner seg spesielt for nyetablerte familier. Boenhetene er ledige og klare til innflytting per dags dato.
Den ene er renovert og den andre er et nybygg. Begge er ettroms og beliggenheten er landlig, usjenert og med fritt utsyn. Utsynet er på dagtid preget av noe trafikk av hovedsakelig individer med høyde under 120 cm. Området er både fredelig og mer eller mindre uforstyrret på kvelds- og nattestid.
Tilgangen til egnet mat og drikke er rikelig. Boligene har felles «vaktmesterordning» utført av før nevnte individer. Boligene er ledig for omgående innflytting.
Heter det å gå på truger, tro? Eller å gå med truger? Eventuelt å truge? Det er i alle fall det siste jeg har gjort i dag. Regnværet og varmegradene setter sitt preg på snømengdene, også her jeg bor. Med tid og stunder. Men selv om vi gikk på beina på delvis bar bakke i går, så kom trugene igjen til nytte i dag. I pill råtten snø. Så om det ikke kommer kuldegrader og skare så blir det ikke så mange flere trugeturer i nærskogen denne sesongen, ser det ut til. Selv om treningseffekten er relativt god, tipper jeg. Pesinga og pulsen tatt i betraktning.
Uansett så ble det et par timer ute i dag også. «Trugende» i slaps, sørpe og råtten snø. Og litt på bar bakke. Og når slike som meg finner en bålplass og noen avglemte og delvis nedbrente vedpinner, så er veien kort til et bittelite bål. Selv om opptenningskvisten ikke kjentes direkte tørr og brennbar ut i dag. Og jammen fant jeg ikke trinsa fra staven min også. Den jeg mistet på tur i forrige uke.
Det ER vår. Også i nærskogen. Selv om tur på bar bakke enda lar vente på seg.
Føret for truger er på vikende front.Dagens røyksignaler ble produsert på bløt gjenglemt ved og småkvist. Kvistbål lukter forresten helt spesielt godt.
Det som mistes i snøhaugen dukker opp igjen når snøen smelter.
I alle fall på innlandshavets bunn. Der har vi vært i dag. For det har blitt en påsketradisjon med kaffebål i steinrøysa. Røysa som egentlig er bunnen av norges største innsjø, Mjøsa. Denne påska lå det fortsatt såpass mye is på stien at brodder var helt nødvendig for undertegnede. Denne vinteren har sjøen vært islagt, og isen er jammen der fortsatt den, på tross av at våren gjør alt den kan for å overta for alle kuldegradene.
Og lyset langs et Innlandshav med rimelig råtten is er ganske fascinerende også når sola bare sender strålene sine glimtvis over åsen på andre sida. I alle fall er lyssettingen rimelig dramatisk sett fra havets bunn.
Eller dirke opp ei dør med ei krone og et tyggispapir? Nei det er det visst bare McGyver som får til. Men jeg glimter da til rett som det er sjøl også må jeg si. I går igjen:
For etter å ha mistet trinsa på den ene staven to ganger i løpet av en relativt kort trugetur så var rådyra gode. Eller gode råd dyre. Etter å ha krabbet rundt og hatt armene langt ned i alle høl i snøen ei stund, med trugene på, så ga jeg opp å finne den. Jeg fant den første gangen. Antakelig grunnet en god dose flaks og at det var mindre snø akkurat der mellom trærne.
Gang nummer to hjalp verken krabbing eller graving og jeg ga opp. Men med såpass mye råtten snø som det fins herover nå så MÅ jeg ha staver som virker. Jeg tenkte først på å spikke til et stykke never å feste nederst på staven. Men fant fort ut at det sikkert kom til å holde halvannen meter. Den lyse ideen kom med veden. Altså vedposen. Brettet sammen utallige ganger, og knivstukket tvers igjennom gikk det an å tre staven inni. Og med et gnagsårplaster som feste så holdt konstruksjonen helt hjem gitt!
Jammen godt jeg hadde tatt med førstehjelpspakka med gnagsårplaster i!
Og jeg fikk enda en, eller kanskje en to-tre, “note to self”:
Den lille posen med ekstra trinser og knotter til stavene – altså; den gjør mest nytte som reserve om den faktisk ER med i sekken.
Førstehjelpspakka SKAL med. Plutselig er det bruk for’n!
Krabbing med truger på ER mulig. Men relativt lite effektivt…
Mine skriverier i kampen mot vindturbinutbygging i nærskogen fortsetter. Den som vil lese mine betraktninger om saken har mulighet i følgende innlegg som ble publisert i nettavisa i dag:
For meg er det akkurat det diskusjonen om utredning av vindturbiner i kommunen vår dreier seg om. For hva er verdifullt? Og hva er verdiløst? Hvem er feig og hvem er framoverlent? Og mest av alt; hvem har definisjonsmakta?
Jeg benytter anledningen til å takke styret i Romedal almenning som etter min oppfatning har vært både fremoverlent og modige. De har tatt et ansvarlig og framtidsrettet standpunkt og sagt nei til videre utredning av vindkraft i allmenninga vår. Det har de gjort til tross for at bestyrer i allmenningene i Stangeavisa (nr. 11, 2024) framstår som overrasket over motstanden som har vist seg blant kommunens innbyggere.
De har tatt bruksberettigedes og øvrige brukere av allmenninga sine innspill og motstand på alvor. Bruksberettigede og andre som nå tar til orde for naturen. Og eiere og brukere som melder seg på et «folkeopprør mot vindturbiner» som har pågått ei god stund og som ikke bør være ukjent for de som følger med bittelitt i media. (Et kjapt nettsøk på begrepene «folkeopprør» og «vindturbiner» sender meg så mange aktuelle nettsaker at det oppleves meningsløst å velge en av sakene som kilde.)
Og hvorfor er det folkeopprør? Jo fordi naboer og grunneiere der vindturbiner er utbygd erfarer at avtaler som inngås før utbygging fravikes underveis i prosessen. Fordi det som loves ikke oppfylles. Og det som forespeiles blir helt annerledes og mye mer omfattende enn det utbygger forespeiler på forhånd. Slik blir det folkeopprør av!
Jeg har brukt store deler av mitt yrkesliv på å gi unger gode opplevelser i fri natur. Jeg har forsøkt å lære dem å bli glad i naturen, undre seg over naturlige fenomener og ta vare på den. I år er det 29 år siden jeg var ferdig utdannet og begynte å jobbe med unger. Og min overbevisning er at de som tidlig er mye ute og lærer om naturen blir glad i den og i å oppholde seg i den. Og at det du er glad i det verner du om. Så mitt håp er at de ungene jeg har hatt med å gjøre i løpet av de 29 årene er så glade i naturen at de vil fortsette å bruke den og verne om den til glede for deres unger igjen.
Da er det viktig at de har noen natur å bruke. Og at de har noe natur å ta vare på. Det er vi som kan gi neste generasjon muligheter til å plukke bær og sopp, fiske seg en abbor eller ta seg et bad i et lunkent tjern. Det er vi som kan gi dem mulighet til å nyte en urørt utsikt eller spise matpakka si mens de lytter til fuglesangen i tretoppene over hodet sitt. Det er vi som kan sikre dem muligheten til å tenne et leirbål under stjernene og kjenne med alle sanser samspillet med omgivelsene. Samspillet med naturen. Derfor må vi verne om den. For verdien av frisk luft, fri natur, lukta av skog og gleden over allemannsretten er verdt å kjempe for, ikke sant?
For oss er slikt noe verdifullt! Ikke verdiløst og ubrukelig. Gemini.no, som publiserer forskningsnytt fra NTNU og SINTEF sier at klimaendringene ikke er den viktigste trusselen mot artsmangfoldet på jorda. Hovedproblemet er at leveområdene til dyr og planter forsvinner. I stor grad på grunn av såkalt «endret arealbruk». Det vil si for eksempel bygging av hyttefelt, veier eller vindturbiner. Arealbruk som påvirker dyr, fugler og planteliv og stykker opp deres leveområder. Og våre friluftsområder. Les gjerne mer på gemini.no; «Hva er naturen verdt?».
Og ja, det handler om følelser. Når noe vi er glade i og som vi vet vi er avhengige av i livet trues, da trues vi. Og vi reagerer med følelser. Vi engasjerer oss og mange av oss som er imot turbiner leser oss grundig opp om saken. Jeg leser i alle fall både artikler som er for og artikler som er mot turbiner. Det jeg registrerer, men ikke er spesielt overrasket over, er at de som er for og uttrykker det gjerne er utbyggere eller andre som har økonomiske interesser i en utbygging. De har også millionbudsjett for å overbevise andre om sitt syn. Informasjon som går mot vindindustri er som for eksempel Motvind. Det er folk som ikke har private interesser hverken for eller mot. Det er folk som er glad i naturen og glad i å bruke den. De er glade i å bruke den skånsomt og på naturens premisser. Det er også forskere og andre som uttaler seg som fagpersoner.
I Nationen skrives følgende:
«God distriktspolitikk inneber bruk – ikkje forbruk av natur.»
«Tilgang på natur og velfungerande økosystem er ein føresetnad for ei grøn omstilling og ein bærekraftig distriktspolitikk. Vi har ei plikt overfor framtidige generasjonar til å sikra dei ein natur som gjev same moglegheiter som tidlegare generasjonar har hatt til å dra nytte av dei godar som naturen gjev. Då må vi forstå korleis vi endrar naturen.»
For meg handler det om troverdighet. Hvem skal jeg tro på? De som vil bygge ut og ha VEKST for bortimot enhver pris? Eller de som jobber ulønnet og de som jobber fakta- og forskningsbasert for en sak de tror på?
Det forteller meg noe om verdigrunnlag. Og det forteller meg hvor avhengig naturen og dyr og planter er av at vi som verdsetter den taler dens sak. For naturen kan ikke snakke for seg selv. Vi må alle huske at vi er en del av denne naturen. Vi kan ikke bruke den ukritisk. Og vi kan ikke underlegge oss alt av natur. Det betyr at vi i dag og i framtida må være kritiske til VEKST for enhver pris.
Hva er verdifullt eller verdiløst for deg? Jeg er i alle fall ikke klar for å feige ut. Jeg vil at allmenninga skal få være akkurat det. Allmenning. Og et framoverlent styre i Romedal almenning har vært modige nok til å tenke seg om og tenke på nytt. DET er distriktspolitikk og det er framoverlent!
Kilder:
www.gemini.no, «Hva er naturen verdt?», 15.11.2021.
