Jeg er så privilegert at skogsturen kan starte på trappa hjemme. Så denne ukas søndagstur ble av det kortreiste slaget. Riktignok snirklet vi oss avgårde og krysset både veier, åkrer og «gutuer» før vi befant oss i skogen i dag. Men da ble det til gjengjeld en skikkelig topptur.
Hele 383 moh gitt,. Dagens turmål var en gammel bygdeborg som er et mye brukt turmål både for oss og andre i bygda. Borgen er trolig bygget i folkevandringstida, 400-500 år etter Kristus, og inskripsjoner i berget laget ferdig i 1891 for å minnes plassen er fortsatt synlige. For mange år siden fant vi også igjen noen mindre inskripsjoner innenfor ringmuren. Nå er det satt opp skilt med avskrift og de opprinnelige rissene i berget er nesten borte i mose igjen.
Men området er fint. Og med kanelsnurrer og kokeapparat i sekken, ble det ei kjempefin kaffestund før vi bikket oss nedover berget og tok fatt på hjemveien.
Observasjoner av nysprunget bjørkelauv, hvitveistepper og ikke minst varmen i lufta vitner om at våren regelrett har eksplodert i år. Jeg syns det var snø og iskald nordavind for et kvarter sida….
I skogen var det nå bare noen ytterst få snøklatter igjen i de aller mest skyggefulle partiene. Og hipp hurra så lettgått det er! Jeg gleder meg til mange flere turer både fra trappa og ellers når sesongen nå er på sitt aller fineste!
God søndagsettermiddag!
Ikke lett å se at dette berget har inskripsjoner.Inskripsjonene dokumentert.En stor V.Festningsberget.Gutua på hjemveien.
Jeg fikk ikke helt med meg våren i år. Plutselig er det tosifrede varmegrader, snø og is er «en saga blott» og til og med gresset begynner å grønnes så smått.
Og jeg har vært på fugleleik. For sent, akkurat som far min sa. Men nå vet jeg hvorfor. I fjor var jeg nemlig på samme sted til nesten akkurat samme tid. To dager senere, faktisk. Og da var truger helt nødvendig. Fugleleik, spill og dans var det også. For isen lå på tjernet og snøen lå enda relativt dyp i skogen rundt.
Så da var det bare det at jeg ikke fulgte med i år. Bildene sier sitt om sesongvariasjonen:
2.mai i fjor. Her kunne jeg visst trygt bruke den gamle hengekøya med ødelagt myggnett…30.april i år. Jeg var glad jeg hadde hengekøye med skikkelig myggnett i år. For myggen har skjønt at det er vår.
Hengekøyesesongen min er i gang. Veldig sent i år. Jeg minnes hengekøyeturer med snø og skare før om åra. Mens i år ble første natta på bar bakke.
Men trugene var på. I går. Og noen steder var det helt ok. Is og slush i løypa her og der. Og truger fungerer også utrolig godt på delvis bløt og isete myr. Men ikke så godt i lyngen. Så på hjemtur i dag fikk de henge på sekken.
Isen hadde forsvunnet fra «dansegolvet» der jeg pleier å se fugleleik om våren. Så i år måtte jeg nøye meg med å høre leiken. Det som var igjen av den. Det buldret og knatret fra tretoppene og myrene rundt, så skogens ro hadde jeg vel i grunn kun et par timer midt på natta. Selv om bråkmakerne ikke var å se. Men liv på tjernet var det uansett.
Et par traner lettet da jeg kom for nære i min jakt etter leirplass. De sirklet rundt flere ganger, men sov nok et annet sted. Det samme gjaldt lomen som var både våryr, aggresiv mot hverandre og antakelig en smule klar for familieforøkelse. Det var hoiing, kjatring og plasking hele kvelden av de to som kjempet om den tredjes gunst. Hvem som vant vet jeg ikke, men de forsvant da kvelden kom. Det gjorde de fire gjessene som plutselig kom over tretoppene og bremset ned i tjernet også. De tok oppstilling på motsatt side av vannet. Men forsvant da de hadde observert meg lenge nok og kommet fram til at jeg ikke kom til å flytte meg. Litt sånn psykisk spill og utpsyking hører med. Og jeg var der først.
I natt var jeg rett som det er i overkant varm. Men jeg er såpass redd for å fryse at forholdsreglene tas på alvor stort sett uansett om det er kaldt ute eller ikke. Men jeg klager ikke. Og når den ene varmeflaska var lekk og måtte kastes ut av soveposen allerede ved leggetid, så var det jo greit at det andre fungerte!
Nå er det mai og sesongen for hengekøyeturer er i gang. jeg gleder meg til det blir flere. Og i og med at isen har gått så blir det nok plutselig hengekøye- og badetur. Badesesongen har jo vært i gang et par uker allerede, siden det var duket for bading i bekken på hyttetur for halvannen uke siden.
Det gir alltid mersmak å være på overnattingstur til skogs. Selv om det byr på en del refleksjoner. Både refleksjoner om hvor heldig jeg er som kan drive med det der. Og refleksjoner over hvor tungt denne skrotten syns det er å bære tung sekk. Og ikke minst måtte jeg dra på smilebåndet over meg selv da jeg før jeg bikka meg ut av soveposen i dag tidlig måtte varme medisinene i hånda slik at konsistensen ble noenlunde riktig før jeg inntok dem. Og i samme slengen tikket det inn påminnings-sms for time på Kreftenheten på sykehuset i morgen. Det kan jeg vel si er den ultimate selvmotsigelsen, egentlig. Men samtidig ikke. Det er jo blant annet de medisinene som gjør at jeg kan bære tung sekk, sove ei natt i hengekøye, og fremdeles stå på beina dagen etter. I alle fall etter å ha gjenfunnet kraft og balanse nok til å stå oppreist uten å holde meg i noe. Og note to myself: medisinene kan med fordel ligge INNI soveposen når det ikke er sommertemperatur ute.
Da får det ikke hjelpe at bilen ikke var lenger unna enn omtrent akkurat en kilometer. Og at jeg kunne høre bilene på veien, og ikke minst dunkinga fra bilstereoen, flere ganger i løpet av natta. Det var nok noen som feira «nattilførstemai» med noe hvileløs kjøring på avsidesliggende skogsbilveier.
Tross alt er det bedre å ta medisinene hengende i ei hengekøye i skogen en kilometer fra veien enn å ta dem i sofaen hjemme. I alle fall for slike som meg. Slike som er hardt angrepet av «krattsjuka», som småbrukeren sier.
Og nå er henginga i gang. Og hjernen hadde såpass godt av den pausa, at nå tror jeg jammen jeg fant ut hvor årets Escape skal gå også. Så da blir det nok minst ett nytt kart 😉 , som jeg undret på i dette innlegget : https://friluftsheidi.blogg.no/den-kartomane-slar-til.html
Sola går ned over tjernet.Litt betenkt om truger egentlig var en god ide….Rigger leir. Is på tjernet i bakgrunnen – håp om fugl? Neida. Isen fløt stille og la seg midt utpå tjernet i kveldingen og fuglene var bare hørbare, ikke synlige.Kakao og baylies til kvelds 😉
Morgensol ved kokongen.
Medisinvarming.
Kaffe og ostesmørbrød til frokost.
Mer eller mindre obligatorisk lesestund med yndlingsturboka.
Muligens er jeg litt sent ute i år. Litt sent ute til vårens show til skogs. Jeg er i alle fall helt ute.
Foreløpig er det tre lom og fire gjess som står for underholdningen utpå vannet. Orrfuglene høres fra tretoppene på myra så kanskje er det duket for litt spill på den isen som er igjen utpå morgenkvisten.
Om jeg er sent ute, så er jeg i alle fall helt ute🤞
Igjen! Og nå tror jeg jammen meg kanskje det er klart for et nytt kart igjen! De siste par dagene har jeg nemlig vært i sånn idemyldremodus. Med kart. Og nå kjenner jeg det snart er på tide å involvere den mer impulsive partner-in-crime i ideene.
Jeg har nemlig så vidt begynt tankevirksomheten om årets The Great Escape. Den 12. escape’n på rad. Altså blir det den tolvte sommeren på rad at vi to faste medlemmer av The Great Escape setter av noen dager og netter til fjelltur i kor.
I år på sykkel. Siden gangevnen hos undertegnede har gått drastisk nedover siden vi startet med Rondane på langs i 2013. I åra siden da har vi trasket og gått, padlet, syklet og ridd i fjellområder rundt omkring i vårt vakre land. Vi har sovet i lavvo, på hotell og i det meste av ulike DNT-hyttekonseptene som fins. Både betjente og selvbetjente. I matboden på 2068 meter over havet på Fannaråken har vi også sovet. Sammen med et ektepar fra Larvik. Vi var nemlig noen og nitti personer som skulle dele på sånn omkring 37 ordinære senger. Så da var det i grunn greit med ei glissen matbu sammen med tunfisk og joikakaker.
I år blir det kanskje hverken matbu eller 2000-meterstopper. Så foreløpig idemyldres det om både hotell, lavvo, rundturer og seterveier.
Når jeg ser på antall turkart jeg allerede har å velge mellom så burde det muligens gå an å ta i bruk et av dem jeg allerede har!?! Men så er det artig med et helt nytt område også, ikke sant 😉?
Hilsen kartoman friluftsheidi som leter etter bilfrie sykkelveier som både er lange nok, har start og stopp på samme sted med noen dager i mellom og med lademulighet for trehjulingen underveis. (tips mottas så absolutt med takk om noen skulle sitte på svaret 😉).
Fortsettelse kommer. Antakelig med et nytt kart 😉
Det skulle vel i grunn være mulig å gjenbruke noen av disse kanskje?
Ukas søndagstur er unnagjort. Vi har vært ekstremt effektive syns vi. Akkurat denne helga. Og det er ikke vår skyld. Det er yr sin skyld.
Yr varslet sol i går og regn i dag. Dermed var vi i overkant lure til oss å være, så vi tok søndagsturen på lørdag. Og så er det lørdagsgreier og -sysler i dag. Og søndagsturen har vi effektivt lagt i «banken» så nå kan det regne så mye det bare vil.
Det er forresten helt magisk å komme seg ut i vårskogen. Nå er det endelig bar bakke (nesten) overalt også i nærskogen min, så nå kan vi glede oss over luksusen å kunne gå rett uti skogen fra trappa. Det ble både bålkaffe, kanelsnurrer, leting etter gamle grunnmurer (er jo ikke samboer med en museumsansatt uten at det får følger) og krabbing rundt for å plukke både blåveis og hvitveis. Og heldigvis en god del virring omkring og mysing på blikkfang underveis.
Takk for denne søndagsturen også, skogen! Selv om den foregikk på lørdag. Du inspirerer. Og dermed legges planer for sesongens første hengekøyetur 😊. En skogstur kan være effektiv på så mange måter.
Gullhøne. Hvitveisteppene har startet sitt inntog.Dag og natt.
Turens “fangst”.Kaffe og kanelsnurr på gang.Gullhøne, eller marihøne om du vil. Vårtegn.
Boka jeg akkurat har lest ut heter akkurat det; «En måtte nok ha vært der». Den er tredje bok i en serie skrevet av dansken Thomas Korsgaard.
Helga mi kan nok også beskrives med den setningen; «En måtte nok ha vært der». Så dermed blir denne turrapporten eller dette reisebrevet et litt tamt forsøk på å beskrive noe av stemninga for dere som ikke var der.
Jeg må ikke glemme å takke verten, hytteeieren, initiativtakeren og pådriveren for rausheten. Det trengs initiativ for å få til slikt noe. Og det trengs godt selskap for at resultatet skal bli så bra! Som en av deltakerne sa da turen gikk hjemover: «det er en ukomplisert gjeng å være på tur med!».
Fredag gikk det to biler fra lavlandet og nordover og østover, nesten til Sverige, men bare nesten. Den ene bilen kom fram så tidlig at vi rakk både litt kalde forfriskninger, sengestrekk (!), middag og det meste av en hockeykamp på tv før de andre kom. Sånn må til når en er på tur med en og en halv sportsidiot.
Utpå kvelden dukket bil nummer to opp og selskapet var fulltallig og alle sengene var «bebodd». Den ene måtte ha stige, da høyden på køya slett ikke sto i stil med lengden på beina. Den halve sportsidioten forberedte mat til de sist ankomne og alle ble foret etter hyttekunstens regler. Vi var ferdige med sport og da var det klart for spill. Det ble noen runder der fiskekake ble hyttetur og slikt (Ryktet går!) før vi hoppet i loppekassa.
Morgenen etter fikk undertegnede servert kaffe på senga til avtalt tid. Verten måtte gå en times tur på morran før vi andre syns det var noen vits i å stå opp. Og altså før det var noen vits i å servere kaffe. Frokostbuffeen sto klar etter hvert som vi kom oss i vertikalen, og etter påfyll av egnet næring tok den ene bilen av med mål: det store utland! Systembolaget og butikken på andre sida av grensa fikk et besøk, mens undertegnede prioriterte alenetid og bok. Sammen med bikkja. Bikkja var derimot ikke særlig behjelpelig med oppvasken, så det var lurt at vi hadde gått for mest mulig engangs…
Da bilen med folk og røvere….jeg mener det gode selskapet og alt de hadde handlet returnerte til basen, var tursekken pakket og bikkja og jeg klare til å ut i sola.
Vi gikk på beina og på ski til vi fant en egnet plass for resten av dagen. Verten hadde heldigvis litt energi å bruke opp, så det ble både sittegrop, levegg og bål. Undertegnede hadde kløvd bjørkeved for harde livet mens de andre var på utenlandstur, og etter litt medbrakte forfriskninger ble det pølsegrilling og god kok. Ren påskestemning. Godsaker ble stadig tryllet frem fra sekkene. Som planlagt ble de myyyye lettere på hjemveien.
Jeg er usikker på hvem av oss som egentlig var ansvarlig for været på turen. Men vedkommende var i alle fall rimelig heldig med bestillingen. Sol fra mer eller mindre skyfri himmel og god temperatur samt et og annet vindkast som kun var utfordrende for bålrøyken var det vi fikk. 12 minusgrader om natta ble til mange varmegrader og trugene måtte fram på hjemveien.
Å stå på ski i nedoverbakke etter en rimelig uthvilt husky på slushføre som rett som det er går over til bar lyng, grus eller is er en relativt krevende øvelse. Men ganske underholdende å se på 😉. Men med godt med smertestillende innabords fra før samt uforlignelig god fysikk så gikk det aldeles strålende og alle kom helskinnet «hjem».
Det var tid for bading! Hytta var utstyrt med både innedusj og rennende vann. OG utebad! Vi kan kalle det et slags badeland, tror jeg. I alle fall etter at verten fikk måkt vekk snøen fra isen i kanten slik at vi kunne sitte på den og skli oss ut i elva. Eller bekken. Kvernåa, som den heter. Samtlige seks deltakere endte med å ta seg et bad, noen sågar to. Og jeg drister meg til å påstå at den som syns det var kaldest var han som ventet lengst og grudde seg mest før han hoppet uti. Men FOR en gjeng da! Vi kan vel si det sånn at alle fikk gjennomført en slags triathlon.
Kvelden ble brukt innendørs med mer mat og flere forfriskninger. Mer brettspill også. Denne gangen «Ølspillet» med innslag av både push-ups, sang, håndbak og vræling ut av vinduet.
Det tar på å holde seg i gang på både fjelltur og badetur så til slutt måtte både den yngste og den eldste legge seg. Resten holdt det gående enda ei stund. Jeg går ut i fra at de løste en del verdensproblemer. Muligens litt mer lokale sådanne. Det kunne høres slik ut gjennom uisolerte vegger og ørepropper i alle fall.
Søndagen bød på like strålende sol som lørdagen. Både vert og øvrig klientell var noe mindre morgenfriske enn dagen før. Men etter både egg og bacon, en og annen paracet og litt kaffe var vi igjen klare for dagen. Sportsidiotene forsvant på topptur. Bikkja fikk tur med fru overkøye og undertegnede surra rundt i skogen langs elva med truger. De to siste passet huset og solveggen. De måtte «tæne» litt. Undertegnede hadde brukt såpass lite fyrstikker i helga at hu måtte tenne enda et bål og da ble det pølser, ostesmørbrød og resten av frokosten til lunsj. Toppturgutta kom også ned igjen fra fjellet og fikk litt næring i magen før pakking og hjemreise.
Igjen folkens; takk for en helt uforglemmelig tur! Tenk å få dra til et helt nytt og ukjent sted, med både nye og gamle venner. Kose seg med god mat og godt drikke, artige spill og strålende vær. Og aller viktigst: Den utrolig flotte og uvurderlige gjengen!
Som sagt: En skulle nok ha vært der! Og motivasjonen for en «neste gang» er såpass stor at jeg har trua på at det blir en realitet! En ny mulighet til å «være der» 😊
God kok i solskinnet 🙂Hu andre som prioriterte sofa framfor Sverigetur. Typisk sofahund.Snart klare til tur.Fin unnskyldning når jeg havner blir etter – “Jeg skulle bare ta bilde” 😉 “Kommer du?”Bålglede.Badeland. Aka Kvernåa. Det var på oversida av denne brua vi lagde issklie. Utsikt fra bålgropa.Sport og spill…ellernoe 😉Losjiet med badeland og friluftsheidi i front.
I serien «mine hverdagstips» som kroniker har jeg kommet til tips nummer tre. Det er et tips jeg må ty til rett som det er. Ikke hver gang jeg er på tur, men ofte. Og det har hjulpet meg til å komme meg både dit jeg hadde planer om og ikke minst hjem igjen ganske mange ganger.
Å telle skritt på tur, er tips nummer tre. Ikke hele tida selvfølgelig. Men når det begynner å butte skikkelig på og beinet ikke lar seg løfte men må svinges rundt store steiner og slikt som kan ligge i veien – da teller jeg skritt. Og setter meg delmål. Mål om å gå 100 skritt til før jeg tar pause. Eller 3- og 400 når jeg fortsatt er overraskende i siget. Eller 50 skritt, så pause, 50 skritt, neste pause, og så videre. Turen går ikke så fort på denne måten. Men den blir stykket opp og delmålene gjør at jeg til slutt kommer fram. Om det er til toppen, til bilen eller hjem igjen. Jeg lurer nok meg selv til å glemme at det er kilometer igjen og jeg konsentrerer meg om de neste skrittene i stedet.
Metoden har jeg slett ikke funnet på selv. Jeg lærte den av min «partner in crime» på topptur for en del år siden. Da hadde jeg praktisert metoden «jobbe (det vil si gå) 30 minutter og så sitte og hvile i 10 minutter og så gå 30 igjen og så videre på hele turen. De siste meterne opp til toppen ble såpass tunge at jeg var på nippet til å begynne å krabbe. Da var det damen sa: «gå 50 skritt, hvil, så går vi 50 skritt til før neste pause, og slik fortsetter vi til topps! Nå er vi så nære at nå SKAL vi til topps!»
Jeg kom til toppen da og jeg har kommet meg mange steder med den metoden senere. Det er rimelig tungt når metoden må tas i bruk, men hele gjennomføringen blir faktisk mye mer overkommelig (som regel!) på den måten. Lang tid tar det, javisst, og de som går i følge med meg risikerer å bli både kalde og leie. Men jeg råder alltid alle til å ta på litt mer klær enn de pleier når de skal gå tur med meg, og da går det som regel. For det meste så går jeg dessuten alene. Og jeg; jeg holder varmen!
Om ikke annet så fungerer metoden for meg. Og den har reddet meg fra kollaps ganske så mange ganger. På turen til Glittertind i september telte jeg ikke skritt. Det var jeg alt for sliten til. Men damen med de gode tipsene var heldigvis med og tok tida. Det var ikke snakk om jobb 30, hvil 10 da. Utpå kvelden var det vel mer jobb 2 minutter og hvil 5 eller noe. Og antall skritt var helt sikkert astronomisk! Men vi kom i mål til slutt.
Så mitt tredje tips om ting som fungerer for meg er:
Tell skritt og del opp turen i delmål. Da går det an å få til det utroligste!
Her tror jeg vi telte minutter enda og ikke skritt. Men fotografen var hu med stoppeklokka ;-)(ACM)
Funksjonsnedsettelser og mangel på energi har tvunget meg til å tenke nytt rundt både det ene og det andre. Også rundt begrepet trening. Og rundt begrepet tur. For trener jeg så har jeg ikke energi til å gå ut på tur, og går jeg på tur så blir det ingen trening.
Før gikk jeg på tur som trening. Helst lang tur. Og helst fort. Det går ikke lenger. Jeg kan gå på lengetur, og også ganske langt. Men det går såpass sakte og har såpass mange pauser at direkte trening kan det nok ikke kalles.
Først og fremst har jeg lært meg å skille de to tingene fra hverandre. Trening skal være trening. Og det gjør jeg i grunn mest for fortsatt å klare å gå på tur. Det er ikke alltid så lystbetont, styrketrening for eksempel, har aldri vært en favoritt. Men nå har jeg et program som er såpass konsentrert og begrenset at det er gjennomførbart. Treninga jeg gjør er «bestillingsverk» som fysioterapeuten på MS-senteret i Hakadal har spesialtilpasset for meg slik at jeg får til å gå på TUR. Og ikke mer omfattende enn at uka kan by på begge deler. Både tur og trening.
For tur er kos. Og det er lystbetont. Og den kan være kort. Eller lang. I alle fall kan den være sakte. Tur er hverdagsaktivitet. Og noe jeg gjør fordi jeg kan og vil. Og bålet eller opplevelsene er målet. Jeg blir andpusten, ofte ganske så innmari også, for det kan være tungt både på beina og på truger. Spesielt i oppoverbakker, dyp snø eller gjennom kratt.
Men det er dette jeg trener for. Og da er det ganske motiverende å tenke at «trening er det eneste som kan sidestilles med bremsemedisin med tanke på å hindre forverring i MS-symptomene».
Så for å kunne fortsette å gjøre dette:
Så gjør jeg dette:
Trenngsrommet er i bruk.
I dag har jeg gjort begge deler, turen ble kort men besto av mye bakker og mye kratt for å finne blant annet disse:
Både bakker og kratt må forseres for å finne disse.
Dette fungerer for meg og gir meg motivasjon. Dermed er det dagens kronikertips fra meg. Nummer 2 i rekken😊
