Det er forskjell på det. En vanlig gåtur kan tilpasses der og da. Du kan snu om du ikke gidder mer. Eller du kan gå en tur rundt huset om det er det som passer best den dagen. Måtur derimot er mindre fleksibel. Da skal man nå fram til målet. Noen ganger til og med innen en viss tid. Men i alle fall MÅ vi orke hele turen. Å snu eller la være er ikke et alternativ.
Klare for måtur. I sol!!! Bilder: ACM og meg.
30 sekunder etter dette måtte jakka på grunnet tidenes regnskur.
Den siste escape-dagen var det klart for måtur. Bilen befant seg 7,5 kilometer fra sjåføren. Og der i mellom var det oppoverbakker, steiner, myrer, bekker, elver og knott. Mye av det meste. Og mer av det meste enn to dager før da vi gikk motsatt vei.
Den første, og eneste viste det seg, regnskura banket i vei etter 200 meter. Der bakken var brattest. T-skjorta måtte få jakke utapå og caps og hette måtte på plass. Men da vi kom over haugen ble det opphold. Vi plasket og gikk og stien vekslet mellom gjørme med ukjente bunnforhold, stein og rent bekkefar. Ittnå problem.
Det var bare å tråkke på. Helt til friluftsheidi gikk ned for telling. Vi pleier å kalle det «sidesprang». Det er det som gjerne skjer når en tråkker på noe glatt og beina forsvinner ut til sida mens skrotten ellers forsvinner ut til den andre sida. Legger vi på sekk på ryggen og gåstaver, samt et klumpete bein med skinne, så blir et slikt sidesprang rimelig spektakulært. Sies det. Med god hjelp av sherpaen kom jeg meg rimelig fort opp og kunne starte å le. Jeg pleier jo ellers å gjøre det mens jeg ligger der, men denne gangen var det såpass gjørmete og bløtt der jeg lå at prioriteringen automatisk ble annerledes.
Litt lenger oppi myra her gikk friluftsheidi ned for telling. Et sidesprang i gjørma.
Det gikk helt fint og både vi og sauer og knott i umiddelbar nærhet kunne konstatere at her var det bare å fortsette. Det ble en finfin tur gjennom lyngen. Lunsjmatpakke og kaffe ble inntatt rett før den første og dypeste elva skulle passeres. Rett og slett fordi det passet med 20/10-opplegget. Og fordi et rimelig blodsukkernivå trolig gjør slike stunt mer gjennomførbare.
Vi hadde gjennomgått flere scenarier for hva som var lur elvekryssing før gjennomføring skulle skje. Og endte med å gi blanke i alle. Friluftsheidi befant seg plutselig halvveis uti elva på rekognosering for å finne et godt krysningspunkt. Og da var det jo bare å gå på. Noen skritt med vann til kness for så å bikke og rulle seg inn over elvekanten var gjennomført på null komma niks. Sherpaen var noe betuttet for at hun ikke rakk å filme seansen. Men moro var det. Og sko og bukse ble selvfølgelig rimelig fulle av vann. Men de ble betraktelig reinere enn de var og som vi sa: «det er jo ikke akkurat farlig å bli bløt i juli!». I alle fall ikke når vi visste at det fantes tørre sko når vi kom fram til bilen.
Damene vi møtte på andre sida av elva var enige og benyttet samme teknikk. Og med mye større vannføring enn to dager før, så hadde ingen av oss så mye valg.
Turen gjennom bjørkebeltet i slak nedoverbakke etter hvert mot bilen var bare nydelig. Rett og slett vakkert. Heldigvis fikk sherpaen filmet den siste elvekryssingen. Friluftsheidi var grei og sa i fra på forhånd slik at hun var klar.
Da vi smatt (!) gjennom grinda og ut på parkeringsplassen der bilen sto var vi nesten ikke slitne engang. Jug, selvfølgelig, men akkurat da hadde vi jo nettop spist litt oppe i lia og sørget for at blodsukkeret igjen var tilpasset klesskift og stapping av enda mer bløte ting inn i bilen.
Vi var så innmari fornøyd med oss selv og de siste dagenes opplevelser, inntrykk og mestring. På vei hjem møtte vi både rype med kyllinger og en harepus. Fin avveksling til all knotten vi hadde møtt og spist på veien.
Etter hjemkomst har tida gått med til vasking av klær og utstyr og ikke minst tørking av mer eller mindre alt som var med. Både lavvoen som det rant vann av etter tre dager i bilen og selve bilen måtte få en real tørk.
Nå er det meste i orden og ryddet vekk. The great escape vol 11, 2023 edition er historie. Vol 12 er nevnt og allerede på ide- og planleggingsstadie.
Takk for turen! Det hadde ikke blitt noe uten deg, AC!
