I går meldte jeg på blogg at jeg savnet meg selv. Så i dag ble det «selvmedisinering» med turdag. Og i dag kunne jeg visst lett ha blitt meldt savnet! For det er nemlig når jeg driver med slikt som dagens aktivitet at jeg ofte føler meg mest som meg selv. I alle fall som en variant av meg selv.

Tur altså. I dag trugetur. Og jammen klarte jeg ikke å gå meg bort i dag også! Det er jo ikke akkurat første gangen! Men heldigvis, eller dessverre, så var det i grunn omtrent perfekte forhold for å gå seg bort på truger i dag. Hard skare under et passe lag nysnø gjorde det så alt for lett å ta seg fram de mest utilgjengelige rutene. Og dermed kunne jeg fritt gå meg bort ganske langt før kreftene tok helt slutt.

Direkte «farlig» er det jo ikke å vær på villstrå med snø og truger. Hadde det blitt riktig håpløst så kunne jeg jo bare ha snudd og gått tilbake i mine egne spor. Men så er det det der med å aldri gi seg da! Eller trass, som det også kan kalles.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg fant fram til slutt. Etter mye basing opp og ned bakker, inn og ut av kratt, i bekkefar og over veltede trær. Med en god del trass og en lille smule flaks oppdaget jeg til slutt nesten tilfeldig at jeg var bare ei myr unna målet. Men ved målet var det sur nordavind fra alle kanter kjentes det som. Så da var det bare å komme seg sånn nogenlunde på rett kjøl og finne et lunt sted på tilbakeveien. Og etter bål, kaffe og lunsj visste jeg i alle fall at det ble kortere vei hjem. Så lenge jeg holdt meg til ruta og ikke gikk meg bort i alle fall.

Så da slapp jeg å bli meldt savnet denne gangen også. Og så fikk jeg sånn omkring to og en halv kilometer ekstra med tid til å finne meg selv der i krattet. Og jeg fikk gått på steder jeg nok ikke kommer flere ganger 😉

Til slutt; «note to self»: ta alltid ut kompasskurs. Også de gangene jeg tror jeg kan veien og er så kjent at jeg kan gå på retningssans og hukommelse. Særlig de gangene egentlig!