Når kuldegradene nærmer seg tjuetallet og jeg er på vei innover skogen med trugene på beina og sekken på ryggen en fredagsettermiddag i februar; da er skogens ro ganske så magisk. Helt alene og langt til skogs.
Og når jeg stopper så knirkinga fra trugene stilner og det eneste som rører seg rundt meg er florlette snøfnugg – ja da er skogens ro intenst tilstede!
Og takk for det!
Pakking av sekk går etter hvert på ganske mye rutine. Også denne fredagen. Nå står den ferdig pakket og klar til avreise. Det blir sekk og truger og staver og ull og sjokolade og fyrstikker. For ved og fyring blir alfa og omega på denne turen. Og sekken er rikholdig. Det er ekstra ullsokker oppi der også. Og ørepropper. Erfaring tilsier at på koietur er det ganske viktig.
Men jeg pakker ikke denne:
For jeg går ut fra at det blir myggfritt 😉Ut over det så er det igjen mye annet i turskapet denne gangen. Koie krever ganske mye mindre utstyr enn friluftsovernatting. Og da har jeg jo plass til mer vin 😉
Tidenes dårligste bilde får i dag illustrere tidenes dårligste ide!
Denne vindmølla står i Bohuslän. Selv om det ser slik ut på bildet så er den overhodet ikke alene. De er mange. Disse propellene. Og de er digre. I helga blåste det opp til 24 sekundmeter der mølla står. Akkurat denne gikk rundt i vinden. Men det var det under halvparten av de andre deromkring som gjorde.
På tross av gode forhold, mye vind og flere varmegrader så sto altså over halvparten av vindmøllene nedover Bohuslän stille på mandag. Hvorfor?
Det samme var tilfellet både i Tyskland og Danmark. Og da vi kom nærmere hjemme så observerte vi at vindmøllene i Odal’n oppførte seg akkurat likt. Over halvparten sto.
I samme øyeblikk (eller et par dager etter da) kommer det fram at herværende almenningsstyre vil utrede bygging av vindmøller i «min» allmenning! For den er jo nettopp det: MIN! Som innehaver av småbruk er undertegnede også bruksberettiget i allmenninga. Akkurat nå en rasende bruksberettiget! De vil «utnytte de store ressursene». OG tjene penger! Aller mest tjene penger, tenker jeg! For meg høres nemlig dette ut som tidenes dårligste ide. Og tidenes mest korttenkte initiativ!
Jeg blir regelrett dårlig av å tenke på det. Det er FLAUT!
Nrk kan melde om at vi her i landet daglig bygger ned areal tilsvarende 2 fotballbaner. Og dette er areal som tidligere var uberørt villmark. Når vi i samtidig hører at kun 12 % av Norsk areal er ekte villmark, ja da skjønner til og med en med et anstrengt forhold til matte at vi snart kommer til å gå tom! WWF skriver følgende på sin nettside:
“NATUREN BYGGES NED BIT FOR BIT
Vi nordmenn er veldig glade i og stolte av naturen vår. Ideen om endeløs villmark som strekker seg så langt øyet kan se stikker dypt. Men visste du at det i 2018 ikke var mer enn 12 prosent av Norges areal som kunne defineres som villmark?
En kartlegging NRK har gjort, viser at vi ødelegger spesielt verdifull natur tilsvarende to fotballbaner på en gjennomsnittlig dag.
En motorveg her, et hyttefelt der, en skog som blir gjort om til parkeringsplass, et vindkraftverk i et landskap som før var uten inngrep.”
Og så kommer allmenningsstyret med dette forslaget!?! Umusikalsk er en underdrivelse! Direkte tullete og vanskelig å ta alvorlig, er min mening! Vi vil ikke ha dem! Og vi trenger dem ikke! Vi har strøm nok! Vi må utnytte de anleggene som, dessverre, allerede er der! Vi må utnytte dem bedre! Vi må løfte blikket, samarbeide bedre nasjonalt og interkommunalt og tenke mindre “meg og mitt” og “mine ressurser og mine penger”.. Naturen må deles og planer må være helhetlige! Og DET må dere gjerne utrede.
Vi vil ikke huskes som generasjonen som bygde ut, saboterte og «ødela» den største ressursen vi har her i kommunen. «Oppsynsmannen» på NRK har lært oss noe om hvordan slike vindmølleparker ser ut på nært hold. Det minner mest om en ørken uten liv og med digre installasjoner, breie veier og «døde» omgivelser. Men han har også lært oss en del om å demonstrere. Det er ikke mye jeg kan, men akkurat nå kjenner jeg mest for å sette meg midt i vegen oppover mot Pruterud og nekte å flytte meg for både anleggsmaskiner og lovens lange arm. Og slapp og tung og vanskelig å flytte, DET skal jeg få til! For det har jeg lært av «oppsynsmannen» og det faller meg helt naturlig!
http://www.facebook.com/groups/722692033307614
Kilder:
wwf.no
nrk.no
friluftsheidi.blogg.no
Rasende og full av både plagiat og selvplagiat!
Hva er det vi driver med egentlig? I verden? Og her i landet?
Vi bygger ned fjellet og skogen med hyttefelt. Hver nordmann sin hytte, sies det. Og nå må det vel snart være sant? Det bygges hytter over en lav sko. Og de skal være store som eneboliger. Helst litt større. De skal ha vann og kloakk, gjerne boblebad og badstue. De skal ha oppvaskmaskin og vinskap og oppvarmet inngangsparti så det ikke blir så ekkelt nedsnødd og glatt. Vi skal ringe hytta varm før vi kjører dit.
Når vi kjører dit skal vi ha veier som tar unna all trafikken til enhver tid. Også tidlig fredag eller sen torsdag slik at langhelga på hytta kan nytes så fort som mulig. Veien må til enhver tid være brøytet og saltet, men brøytebilen bør for all del ikke hindre meg når milene til hytta skal forseres.
Vi hugger ned skogen både langs veien og for å gjøre plass til industri. Veier og annen infrastruktur trumfer både naturreservat og annet som skulle finne på å være til hinder for framkommeligheten. Skog og urørt natur må vike for bygging i streben etter å tiltrekke seg både investeringer og arbeidsplasser til kommunene rundt i landet. Akkurat som hyttetomtene.
Skogen må vi ta vare på. Det fins millionvis av økosystemer som er avhengig av at vi lar den være i fred. Vi som er glad i skogsturer vet hvordan landskapet og miljøet blir etter moderne flatehogst. Vi vet også hvordan det kjennes å komme til ei myr langt utenfor allfarvei og oppleve at det går grøfter på kryss og tvers. Vi vet jo også forskjell på gammelskog, det som gjerne kan kalles urskog, og plantefelt. Skogsdrift må til. Skogen må forvaltes. Men hvordan gjør vi det? Og hvilke hensyn er AS Norge villige til å ta?
På samme tid leser og hører jeg om at det er for lite norsk melk til å lage yoghurt. Og det er for lite norske poteter til å lage potetgull. Vi må importere. Melk og potet og fåglarna vet hvilke andre råvarer. Råvarer som så absolutt skulle ha vært produsert her i landet. I nærområdet. Bærekraftig. I stedet for å fraktes jorda rundt med alt det vil ha å si for miljøavtrykket. I utgangspunktet skulle vi etter min mening ha produsert så mye at vi hadde mer en nok sjøl. Og om lite bærekraftig transport av råvarene skulle være aktuelt så burde den ha gått andre veien! Til de som har for lite mat. De som sulter.
Fisk har visst også blitt husdyr. Nord i landet sprenges små øyer og skjær bort og i filler for å bli til oppdrettsanlegg. Riktignok på land slik at lakselus og annet styggedom ikke sprer seg så lett. Områdene som ikke blir oppdrettsanlegg kan fort sprenges og tilrettelegges for noe annet. Vindmøller for eksempel. Digre monstre med breie Berlinmurer av noen veier i mellom. Og fram til hver enkelt vindmølle så klart. Hva blir igjen for fuglene som skulle hekke på holmene og rein og andre skapninger som skulle beite og aller helst yngle i lyngen som nå har blitt til «vindmølleland»? Og hva skjer med villfisk i fjorden og fiskerne som hadde arbeidsplassen sin i båtene der?
Samtidig svartelister vi kua. Den promper og skaper negativt miljøavtrykk påstås det. Og bonden som produserer melk og kjøtt og potet får skylda for at produksjonen etterlater miljøavtrykk. Sammen med kua da. Hva skal vi gjøre, sier toppene og møtes på prestisjetunge konferanser. Dit de har flydd med privatfly eller annet der fossildrivstoffet forbrukes over en lav sko.
Jeg tror dessverre ikke det har så mye å si hva toppene bestemmer på disse møtene. Jeg tror det har mye mer å si hvilke valg jeg som forbruker gjør. Ikke jeg alene da. Forbrukerne har makt. Og det er vi som forbrukere som motiverer investorer til å kjøre på slik at vi får tilfredsstilt forbrukerbehovet og de tjener penger.
Men hva om vi forbrukere generelt blir noe mer edruelige i forhold til eget, nettopp, forbruk? Kankje kan endring skje? I alle fall på sikt. Vi må stikke fingeren i jorda. Skal vi ha hver vår hytte og kjøre til den på en time i stedet for en og en halv? Skal vi spise like eksotisk hele året selv om ingrediensene må skipes inn fra andre sida av kloden der vær og føre tilsier dyrking hele året? Og skal vi se på det som en menneskerett å fly til fjerne destinasjoner minst en 3-4 ganger i året? Eller skal vi kjøpe kjøtt og grønnsaker som er produsert i nærmiljøet, leie ei hytte som allerede står der når eieren ikke bruker den sjøl, kjøre på en litt smalere vei og bruke litt lengre tid?
Mye vil ha mer og mange vil ha fler, er en talemåte jeg har vært borti. Jeg tror vi må innse at akkurat det der må vi slutte med.
Jeg håper at mitt lille bidrag med å kjøpe norsk og gjerne kortreist hjelper litt. Jeg håper at jeg kan fortsette å spise opp maten min så matsvinnet blir minimalt. Og aller mest håper jeg at ungene jeg gjennom jobben har hatt med på tur i skog og mark opp gjennom åra blir glad i akkurat det som voksne også. Skog og mark. For jeg tror nemlig at den som er glad i naturen vil ta vare på den. Og jeg håper at vi kan slutte å skylde på kua. For det er oss, du og jeg, og ikke kua. Som må gjøre en innsats.
Men samtidig sier jeg som Oppsynsmannen, altså Bård Tufte Johansen; hjelper det? Er det håp? Og hva vil akkurat du gjøre for at det ikke skal gå helt «åt skogen» med dette landet og denne planeten vår? Takk til oppsynsmannen og NRK for å sette fingeren på utfordringene. Som det ble sagt; det er ingen som gidder å høre på en insektsforsker som farer rundt i enga med håv og nerder om biller og ugress. Det trengs en mer populistisk innfallsvinkel. Som for eksempel en komiker (!).
Er hytta di ledig for utleie, forresten Bård 😉? Hilsen sånn passe miljøbevisst men definitivt naturelskende blogger.
Om oppsynsmannen, fiskeoppdrett, urskog, hyttefelt og biller:
http://tv.nrk.no/serie/oppsynsmannen/sesong/1/episode/4/avspiller
Av alle bilder jeg har av både egg og fugleunger, vårens blåveistuer og hestehov, eller nyutsprungne blomster så er det ingen av dem som regelrett og praktisk talt skriker slik av “liv” og i dette tilfellet nytt liv som dette! Jeg håper på nytt liv i både fuglekasser og grantrær om noen uker.
I morgen kommer det siste innlegget i moroa:
Jeg er ikke så innmari bedugget akkurat nå, men jeg innrømmer at det har forekommet tidligere. Morgendugg er noe helt annet. Ofte kan det være mye av det når jeg driver med hobbyen min. Altså når jeg sover ute. Og det er noe helt eget med de dråpene som morgenduggen lager. De er friske og glassklare og ligger der som krystaller og venter på at den nye dagen skal ta grep.
Som liten husker jeg at vi mente det var noe magisk ved å drikke duggdråper fra marikåpe. Jeg husker ikke hvilken magi vi skulle oppnå og hva det skulle være godt for, men jeg husker at jeg gjorde det.
Dråpene mine her er hentet fra arkivet. Der er det veldig mange av dem. Det fins både regndråper, isdråper, mange dråper sammen som gir bekker, elver og vann. Og det fins doggdråper både i gress, edderkoppspinn og marikåpe. Det er nesten så jeg tror bildearkivet er en smule bedugget.
Morgendugg i gressplenen kan i alle fall se slik ut om du legger deg ned i gresset en tidlig septembermorgen i 2021:
Inspirasjon:
Det skal handle om hobby i dag. I alle fall for oss som følger Frodiths lille januar-moro. En hobby er i følge snl.no «en foretrukket aktivitet på fritiden som barn eller voksne engasjerer seg i, ofte nok til å kunne utvikle visse ferdigheter».
For meg handler det om noe jeg gjør som rekreasjon, bare fordi jeg har lyst og har glede av det. Det skal være moro! Min hobby har i mange år sendt meg ut i frisk luft i all slags vær og til alle tider på døgnet. Det handler jo rett og slett om tur.
Noen ganger utøves hobbyen langt av gårde i et eller annet fjell- eller skogsområde som jeg må kjøre bil til. Hobbyen kan ta meg på tredagers fjelltur med innlagt lavvoovernatting eller til toppen av Glittertind. Men for det aller meste er jeg på tur i nærheten. Gjerne i egen skog eller i nærliggende allmenning. Turlivet kan utføres som dagstur. Men aller mest fornøyd med hobbyen er jeg når jeg tilbringer hele natta ute. Eller får til et bål underveis. Eventuelt begge deler.
I lange perioder bruker jeg betraktelig mye mer tid på å tenke på tur, lese kart, se turvideoer og gamle bilder enn jeg gjør på å faktisk være på tur. Jeg skriver og deler jo også såpass mye om tur at enkelte har spurt meg om jeg i det hele tatt HAR ei seng. Inne. Jeg har jo det. Men jeg tar lite bilder der…
De siste par-tre årene har hobbyen og dermed turene måttet tilpasses en god del. Overnatting ute bør helst gjøres uten for lang tur til camp. Mange ganger er bilen kun et kort steinkast fra hengekøya. Såpass kort vei at det er mulig å gå flere turer med bagasje slik at sekken ikke blir for tung og komfort kan prioriteres opp. Lengre turer må foregå over lengre tid og komforten både før og etter må skrus opp et hakk eller to. Det vil si at lange turer med tung sekk ikke foregår særlig ofte. Jeg har ikke lagt ut på så innmari lange turer med den sekken på før heller, altså. Men da var i alle fall lange turer med tung sekk mulig, så sant ei god seng og litt skikkelig mat ventet i mål.
Så min «overskuddsaktivitet» er tur. Med bål. Gjerne mat på bål. Med eller uten overnatting. Noen ganger med følge og andre ganger alene. Både helt vanlige tursko med eller uten brodder, sykkel, truger, kano og hest kan brukes til slike hobbyturer. Og i løpet av året blir alt tatt i bruk. I løpet av denne vinteren skal jeg prøve meg på langrennski også, kanskje. I alle fall de stødige fjellskia. På flatmark. Det er flere år siden jeg klarte å styre de greiene, så det blir spennende.
Uansett så kjenner jeg at det nok snart må bli en tur med overnatting igjen. Det er den berømte «krattsjuka» som begynner å rasle. Uttrykket «krattsjuka» er det småbrukeren som er opphavsmann til. Han kaller det nemlig det når jeg begynner å lese kart, se på værmelding og legge planer om overnatting til skogs. Eller i et kratt, som han sier.
Han kan kalle det sjukdom så mye han vil. Uansett så er ikke «krattsjuka» den verste diagnosen en kan få. Jeg gleder meg til neste tur!
Og utfordringen som går mot slutten finnes her:
I går var stikkordet i Frodith sin januarmoro nettopp det. Rar. Det kan du lese mer om i gårsdagens blogginnlegg om du vil. Og jeg så mye rart i går, jeg. Så selv om det rareste er husets firbente, altså katta, så fins det flere rariteter.
Og da gjelder det jo å følge med. Så jeg ikke går glipp av alt det rare og morsomme. Det gjelder å ha øya åpne. Akkurat disse raritetene jeg har fotografert oppleves kun på tur. Og heldig er jeg som på tross av trugeforbud enda et par uker eller noe kan pakke sekken og traske av sted. Det gjelder bare å tenke litt kreativt og annerledes så turmål og rute passer skrotten. I går må jeg si jeg var både lur og heldig. Lur fordi jeg valgte turdag en dag som bød på sol og fantastisk vintervær. Heldig fordi mangel på nykjørt skiløype tillot meg å traske uten ski bortover løypetraseen.
I dag må jeg gjøre det jeg bortprioriterte i går, nemlig trene inne. Men det tror jeg passer bra. For nå har jeg alle raritetene fra gårsdagens tur i «banken». Lag deg en god fredag!
For bare en snau måned siden så «dalte engler ned i skjul». Men «engler i snøen har sin egen sang», heldigvis. Så snøengel skal bli! Når Frodith etterlyser engler, så er det bare å bjuda på!
Men utpå her var det såpass mye «englestøv» akkurat nå, at det som skulle bli en snøengel i grunn likner mer på….et høl. Dermed må innlegget også ha plass til snøengel fra arkivet.
Både ny og gammel engel ble det. Og jeg tipper det var ganske underholdende å bivåne friluftsheidi etter produksjon av den nyeste engelen. DET ble mye vas i englestøvet, det!
Januarmoroa finnes her:
Verdens sterkeste bjørn var favoritten min som barn. Jeg likte veldig godt tegneseriene om Bamse, Lille Hopp og Skallmann.
Selv trenger jeg ikke å være verdens sterkeste. Men så sterk at jeg får til det jeg vil, DET vil jeg være. Sterk nok til å nå mål. Så da er trening medisin. Både for den fysiske og den psykiske styrken. Jeg vet jeg er rimelig psykisk sterk. Eller har mye trass. I alle fall sier folk det. Flaks for meg at det er på plass. For den type styrke trengs. Og mestring gjør meg enda sterkere. Så det er en god sirkel som jeg klamrer meg fast til.
Det er fullt mulig å være både råtten og sterk. Selv for dem det stilles litt ekstra krav til! Lag deg en god og sterk helg videre og takk til Frodith som stadig utfordrer med spennende stikkord!
