Dagens tur ble med følge. Innimellom lå han først, med den umiskjennelige selvtilliten bare en katt kan utstråle. For så plutselig å forsvinne på ekspedisjon under ei gran og pipe tynt og ynkelig når jeg hadde gått forbi og ikke ventet på at han skulle utforske ferdig.
Men sola skinte på både meg og katta og den lille ekspedisjonen i nærskogen gjorde godt for kropp og sjel.
«Denne veien, bare følg etter meg!».
«Kommer du snart eller?»
…minst, men jeg klarte det.
Denne uka ble det ingen jobb på meg. Når arbeidslivet av en eller annen grunn forsvinner for en så merkes det hvor mye yrkeslivet egentlig har å si for selvtilliten. For mestringsevnen og troa på egne evner. Ukas jobbtimer ble ikke noe av. Dermed måtte jeg finne på noe annet å bruke tida på. Jeg måtte finne på noe annet der jeg kunne oppleve mestring. Noe jeg vet gjør meg godt. Jeg vet at dersom jeg ikke gjør noenting, så blir jeg sur. Sur og deppa. Og da er det bedre å finne på noe positivt.
Det ble tur. Tur og utenatt. Middag på bål og soving i sovepose i skogen. Lista var lav. Kort veg fra hus til camp. Kort nok til å gå hjem hvis det skulle behøves. Ferdig gapahuk med bålplass, ved og øks tilgjengelig og dermed lettere sekk enn om alt det skulle vært med hjemmefra.
Det første jeg mestret var å bære sekken. Når friluftsheidi skal sove ute midt i januar kreves en del utstyr selv om gapahuken står klar. Jeg hater å fryse. Spesielt om natta. Så et par liggeunderlag, inkludert oppblåsbar madrass med ladbar pumpe og to tjukke soveposer måtte med. Samt alt det andre slike som meg trenger for å få en rimelig behagelig kveld, natt og morgen i camp. Sekken så diger ut, men jeg klarte å bære alt sammen sjøl. På en tur. Ikke veldig langt, akkurat passe, men allikevel en ålreit følelse.
Vel framme og med tent bål så var det klart for å rigge seng. Erfaring tilsier at den med fordel rigges tidlig. Medbrakt luftmadrass ble blåst opp med pumpe. Ullunderlag og begge soveposer rullet ut. Og friluftsheidi satte seg for å slappe av med medbrakt bok.
Så skulle jeg lene meg litt bakover for å strekke ryggen….og dermed viste det seg at luftmadrassen var mer eller mindre tom igjen. I alle fall rimelig slapp! Ok, denne lekker luft. Hvor stor er sjansen for at jeg finner lekkasjen? Og når jeg går hjem for å hente nytt underlag, hvilket skal jeg ta?
Flaks for meg så fant jeg hølet med en gang. Jeg hadde ikke med gaffatape denne gangen, men lappesaker for regntøy og tarp gjorde susen. Ny luft ble fylt og det så ut som det var tett. Dermed var første krise avverget. Note to self: husk gaffa neste tur!
Etter en bedre middag, kakao og en god del mer stirring inn i bålet så var det klart for å krype i soveposen. Den soveposen som har en noe kranglete glidelås. Og den krangla. Og friluftsheidi hadde lagt igjen multiverktøyet som pleier å ordne biffen hjemme. Litt plunder og opp og ned med nevnte glidelås senere, samt det faktum at jeg tross alt skulle ha en sovepose til utenpå, så ordnet det seg også. I alle fall var det i orden da jeg sovnet. Andre note to self: husk multiverktøyet neste gang.
Jeg sov godt og lenge og ramlet ikke av luftmadrassen en eneste gang. Riktignok slapp den ut litt luft i løpet av natta, men ikke mer enn at det egentlig ble mer behagelig å ligge på den.
Frokost på tur er ofte arme riddere. To egg og to skiver var min rasjon. Det første egget knakk jeg mot en trestokk. Det datt på bakken under stokken og rant ut i gresset. Ok. Jeg hadde tross alt et egg til og to av hvert ville trolig vært alt for mye uansett. Dermed ble det ei skive og ett egg. Som smakte middagen fra i går, mest løk, da ingen hadde vasket gryta i løpet av natta. Men er man sulten så er man sulten og hvis Lars Monsen kan koke fisk og kaffe i samme kjele så kan vel jeg spise arme riddere med pytt-i-panne-smak. Lett som en plett. Tredje note to self: egg bør knekkes på en sikker måte. Gjerne med kniv over kjelen.
Alt i alt så er jeg rimelig fornøyd med hele uteekspedisjonen. Selv med all røyken i øya som hører med, iskalde fingre når første tissetur foregår om morran, samt vond rygg grunnet komplett fravær av sittekomfort i gapahuken.
Det er idyllen som synes på bildene. Men som jeg har skrevet før, bak de idylliske turbildene vi deler på sosiale medier så ligger det mye. Det ligger en god del tenking og forberedelser bak en vellykket tur. Og det ligger en god del ubehag bak ethvert bilde. Men vi som liker å drive med sånn er nok enige om at akkurat det ubehaget tar vi med. Det ligger i prisen. Å sovne langt nedi posen mens bålet fortsatt flammer er kos. Det samme er å drikke morgenkaffe i måneskinnet etter ei god natts søvn.
Og jeg har opplevd mestring. Selv om ikke alt har gått på skinner har jeg opplevd å mestre turlivet. Tross minst fire kjepper i hjula så gjennomførte jeg med en god følelse. Og fikk en god opplevelse. For den mentale helsa er det viktig. Å mestre noe. Jeg mestrer ikke jobb så godt for tida. Men lavterskel turliv og spesielt leirliv kan jeg få til. Det er en seier.
Når plan A gikk i vasken, er jeg ganske så fornøyd med å kunne trekke en plan B opp av lomma.
Kall det gjerne å ta ansvar for egen helse. Mest den mentale denne gangen. Selv om fysikken også ble utfordret med tung sekk i kombinasjon med blåholke.
Men nå var det omtrent nøyaktig fire (!!!) måneder siden friluftsheidi hadde luftet både tursekk og hodelykt. Fire lange måneder siden hun hadde inntatt skogen i mørten, med andre ord. Så det var i aller høyeste grad på tide!
Og siden både jeg og andre har pålagt meg sjøl å gjøre mer av det jeg har lyst til og som gir energi, så havnet jeg ved bålet i kveld.
Og nå er middagen snart ferdig. Bra. For jeg er sulten etter å ha gått 250 meter😉
Endelig kom jeg meg til skogs denne uka også. Litt sol, dagslys og frisk luft er terapi for meg.
Og bål. Bål og bålkaffe gjør bare en eneste ting. Det gjør en tur bedre.
«Enhver 50-åring med respekt for seg sjøl bør feire med akebursdag», sa en klok kvinne for noen timer siden.
Det er ikke enhver 50-åring som gjør det så vidt jeg vet, og det er ikke enhver 50-åring som er så blid når hun velvillig lar seg kidnappe som akkurat denne. Tett snøvær, stummende mørke og mange kuldegrader stoppet ikke hverken nesten-50-åringer eller de som var litt yngre. Muligens fordi vi visste at kvelden skulle ende i ei varm, god hytte med både mat, kake, bobler og smågodt. Selskapet bød på latter, både nye og gamle historier og ikke minst en god del løsing av verdensproblemer og mer personlige utfordringer. Sånn kan det bli en fredagskveld med gjengen. En god fredagskveld.
I den grad vi trengte en konklusjon: vi har alle behov for gode opplevelser i godt selskap og å virkelig være til stede med hverandre. Og aketurer med påfølgende mat og samvær gir mersmak.
En tur i akebakken er ren mindfullness. Frisk luft er godt. Snøvær og mørke er spennende. Og snøsprøyt i fjeset forfriskende. Om bakken esr lang og bratt ut når den skal forseres oppover og veien fra mageligg på akematta til oppreist stilling oppleves rimelig heftig for en stiv kropp, så kan aking anbefales .Og den som har lyst har lov.
«Ved 20-årsalderen bekymrer vi oss for hva andre sier om oss,
Ved 40-årsalderen bryr vi oss ikke om hva andre sier om oss.
På veien mellom 50 og 60 går det opp for oss at de aldri har snakket om oss i det hele tatt»
Fritt etter Ann Landers.
En fredagskveld i akebakken kan absolutt anbefales for alle aldre. Gjerne i snøstorm. Hodelykt og akedress med refleks kan anbefales. Det er lettere å finne igjen hverandre da…
Snø vil falle over snø som har falt, skrev Levi Henriksen.
Det snør og det snør over småbruket i dag. Men selv om det blåser litt, så kan det ikke akkurat kalles snøstorm det her. Og dermed går kveldens utendørs kombinasjonsstunt som planlagt, tenker jeg. Så langt. Siden alle har fått beskjed om å kle seg godt og det tross alt ikke akkurat er snakk om folk som ikke har vært ute ei vinternatt før, så regner jeg med at alle møter med adekvat bekledning.
Ei foreslo badedrakt, ei anna glitterpumps. Jeg gleder meg til å se begge deler, men håper begge to velger å ha på seg noe utenpå. I alle fall i starten. De to nevnte antrekkene vil nok kunne egne seg i løpet av kveldens hoveddel. Litt mer usikker på om de egner seg i snøen.
Foreløpig faller snøen over snø som har falt og jeg går for ull og anorakk.
Det ble ett i dag også. Selv om vi måtte trosse 13 blå og lyset som ikke ble slått på før etter klokka 09.00. Det ble aking, ski, graving og lek i snøhula. Og det ble bål. Årets andre. Herlig på «kontoret» 😊
Og gårsdagens. På samme sted:
Årets første bål kom i dag. Så da er 2022 brent i gang. I alle fall brødskiva som måtte en tur innom bålet før den ble fortært. Akkurat passe svidd i kanten ble den. Ute til lunsj, kalles det. Bokstavelig talt. Det er slik vi gjør det på «kontoret» mitt. Vi er ute. Og vi spiser mat rundt bålet.
Og jeg er glad jeg klarer å være tilstede lenge nok til lunsj. Innimellom. Og til og med både før og etter i dag. Når noen sier bål så kommer jeg.
Det blir spennende å se hvor mange bål det blir i år. Statistikk fins ikke for tidligere år, men jeg vet at det er en del. Enkelte dager opptil flere. Denne uka har jeg stor tro på i alle fall et par til.
Bål altså! Et av vinterhalvårets store gleder.
Den første skogsturen i 2022 gikk av stabelen i dag formiddag. Forholdene er egentlig optimale for tida og med snøføre og sol så inviterer naturen slike som meg ut. Rett som det er. Hvor villig jeg er til å si jatakk til invitasjonen har variert i det siste.
Nyttårsforsettet for 2021 var å sove ute minst ei natt hver måned. En reprise av et tidligere nyttårsforsett. Jeg lurer på om det var i 2015. Første gangen gikk det bra. Jeg klarte det med god margin. Det ble mange utenetter. Og minst ei natt i hver måned. Akkurat som forsettet var.
I 2021 gikk det også bra. Til og med september. I oktober, november og desember ble det ikke noen utenetter. Null, niks og nada. Litt for mange avtaler med helsevesenet, litt for lite energi, litt for kranglete kropp og litt for mye å tenke på tok all oppmerksomheten. Motivasjonen var heller ikke sterk nok. Og dermed sa det stopp.
Men alt i alt så er det vel ikke så aller verst at nyttårsforsettet holder helt til september. 19.januar er i følge NRK den dagen da de fleste nyttårsforsettene ryker. I alle fall leste jeg så i 2020. Så da må vel september være bra. I alle fall statistisk sett. Jeg vet ikke hvor stor prosentandel av befolkningen det er som har som nyttårsforsett å trene mer. Jeg vil tro at sammen med å spise sunnere så er det en ganske stor andel. Mitt nyttårsforsett for 2022 vil i så måte være et forsett «mot mormalt». I den grad det vil handle om trening, så vil det føre med seg mindre av akkurat det.
Jeg vil være mer ute og jeg vil mer på tur. Skal energien holde til det å må jeg nedprioritere innetrening. Jeg må finne en balanse. Jeg vet ikke hvor balansepunktet er akkurat nå. Jeg leter. Og jeg er i gang. Jeg har i alle fall vært på en bitteliten tur i dag.
Hvor mange turer det blir i år, vet jeg ikke. Jeg vet ikke hvor mange det ble i 2021 heller. Jeg har ikke statistikk på slikt. Ikke på antall kilometer heller. Noen turer er registrert på helseappen på telefonen, andre ikke. Noen er korte, bare noen hundre meter, andre litt lenger. Men knipse bilder gjør jeg stort sett på hver tur, så en form for dokumentasjon eksisterer jo. Noe den som leser blogg i alle fall stadig blir belemret med.
Så tilbake til nyttårsforsett: I 2022 skal jeg finne balansen. I alle fall mellom tur og trening. Jeg har stor tro på at en bivirkning blir ei og anna utenatt. Muligens ikke i november…
Er du klar for 2021, skrev jeg på denne dagen for et år siden. Jeg syntes 2020 hadde vært et møkkaår som rommet mye stusslig både personlig og for folk jeg bryr meg om. Nå har det jammen meg gått enda et år og 2021 er plutselig historie.
Jeg kommer ikke til å bidra med noen form for personlig tilbakeblikk på året hverken her eller på andre sosiale medier jeg er bruker av. Det har ikke året fortjent. Selv om det har inneholdt både positive opplevelser, overraskelser og små og store morsomme og ikke så festlige skandaler. Året har gått og det ble som det ble. Både gode og mindre ønskelige opplevelser. Ikke mitt år dette helle, kjennes det som. Jeg har det nok til gode!
Årets siste skogstur er gjennomført. Den begynte helt strålende. Intensjonen var å kun tenke på hvor heldig jeg er som fortsatt kan rusle meg en tur i skogen, i alle fall en kort en, når jeg vil. DET er det ikke alle som får til. Men jeg kan!
Det gikk sånn passe etter hvert. Etter omkring 600 meter kom frustrasjonen og tanken klarte ikke lenger å kjempe mot en kropp som skrek av motvilje. Jeg kan konkludere med at det var en dårlig dag. I alle fall for skogstur. Skogen var fin da. Vinterstille med lave skyer, begrenset med lys og spor fra ekorn og rådyr.
I 2022 skal jeg så definitivt øve meg på å tenke på alt jeg får til, i stedet for alt jeg ikke klarer. At jeg gikk 5,5 kilometer for 4 dager siden, mot 740 meter i dag for eksempel. Fokus. Det blir hard jobbing. Men jeg har noen gode fagfolk rundt meg som jeg har stor tro på at skal klare å hjelpe meg på vegen. Som de sier, fagfolka, «den fysiske treninga har du kontroll på», så der blir det ikke så store forandringer selv om vi plutselig skal skrive et nytt årstall. Om noe så blir det mindre av den (!).
Det er mye annet som blir som det har vært også. Så om det heter 31.desember, 16. mars, eller 1.januar – livet går sin gang og om et nytt år gir nye muligheter, så gir det også muligheter til å ta med seg gode ting fra det gamle. Og det fins faktisk mye som er verdt å videreføre. Ingen vits i å kaste alt på båten selv om årstallet forandrer seg.
Men kjære 2022: jeg syns du skal ha følgende nyttårsforsetter: Vær grei mot oss alle og behandle hver enkelt av oss pent. Og la hver og en lage seg gode dager med opplevelser som betyr noe for akkurat han eller henne. Jeg skal gjøre mitt, og jeg forventer at du, 2022, bidrar med ditt!
Sammen kan vi lage magi! Jeg er klar.
