Runde to. Dag en. Kveldsdosen er inntatt og første dag er unnagjort. «Bare» 364 dager igjen. Kreftlegen, i alle fall ferievikaren, har ringt og sjekket opp. Jeg er beordret til ukentlige blodprøver resten av sommeren. Skulle helst ha begynt i går. Ellers har jeg lest meg opp på det jeg skal og gjør som jeg får beskjed om. Rett som det er. Sånn stort sett i alle fall. Tommelopp.
Sist gikk det 4 ½ døgn. Jeg krysser alt jeg har som kan krysses for at den «rekorden» snart kan glemmes, at jeg tåler behandlingen eksepsjonelt godt og at jeg kan hente ut et par paller til med kjemikalier mot slutten av uka.
Takk til alle som heier og krysser fingre og tær. Jeg setter mer pris på det enn jeg klarer å formidle. Nå gjelder det bare å anse avlange gusjebrunorange kjemikalier som en venn et års tid😉
På’n igjen. I dag starter slag nummer to. Som de fleste har lest på denne bloggen så tapte jeg det første slaget. Det slaget startet her og med dette innlegget:
Med bivirkninger som etter flere dager med kamp til slutt endte i innleggelse så ble slaget avbrutt. Kreftlegen beordret medisinstans umiddelbart og det ble vel det som kan kalles en slags våpenhvile.
I alle fall da jeg sakte men sikkert kom meg såpass at jeg etter snaut to uker kunne bevege meg ut i samfunnet så smått igjen. Etterpå har det, som i alle moderne krigssituasjoner, pågått forhandlinger. Og venting. Jeg har på en måte rykket tilbake til å ligge å trykke i skyttergraven.
Jeg har ventet på at blodprøver og form skal bedres. Det har gått relativt bra med begge deler. Og ikke minst har jeg ventet på helsevesenet. Denne gangen på at onkolog, altså kreftlege, får konferert enda med noen ganger med radiumhospital og ekspertene der, samt med nevrolog og til slutt med de som er enda høyere opp i systemet. De som skal avgjøre om den tilgjengelige medisinen skal godkjennes for bruk for meg.
Forrige uke kom bekreftelsen. Kreftmedisinen som egentlig kun brukes for pasienter som både har spredning og som ikke kan opereres, og som ikke er godkjent for «min» bruk, kan brukes allikevel. Kreftlegen har fått spesialtillatelse til å behandle meg med denne. Jeg er «samfunnsøkonomisk» verdt å prioritere.
Kreftlegen har ferie, men sørger allikevel for at friluftsheidi står på dagsorden hos sykehussjefene og for å ordne kjemikalier til nevnte blogger. Så nå er første pakning hentet på apoteket. «Denne har jeg ikke vært borti før», sa farmasøyten som ekspederte meg. Nei, det tror jeg på.
I dag er jeg spent. Første dose av den ene typen er inntatt. I kveld blir det mer. Da legges den andre typen til. Jeg er spent og en smule urolig. Bivirkningslista er fortsatt lang som et vondt år. Og med virkningen av de forrige medisinene samt innleggelsen som fulgte etterpå friskt i minne, så håper jeg virkelig at jeg tåler dette bedre. Jeg gjør igjen kroppen til en slagmark og går på nytt i åpen kamp mot tilbakefall. Denne gangen bevæpnet med nye og enda sjeldnere kjemikalier. Med en naiv tro på at DENNE gangen så skal det gå MYYYE bedre. Denne gangen satser jeg på å holde mer enn 4 av 365 dager før jeg må vifte med det hvite flagget og be om våpenhvile!
Jeg er fryktelig glad i mat. Jeg liker god mat og godt drikke. Og det aller viktigste er gode råvarer. Da kan det meste gjøres veldig enkelt. Og det blir allikevel både kjempegodt og mange ganger kjennes det faktisk ganske eksklusivt også.
Turmat er etter min mening ment å være enkel. Den skal lages over bål eller på sommerstid slik som nå: på et kokeapparat med begrenset både med kokekar og størrelse ellers. Og ikke minst begrenset med oppvaskmuligheter.
En av ukas høydare besto dermed av noe så enkelt som spagetti med rød pesto. Tørr spagetti kokt på stormkjøkken med pesto på glass av soltørket tomat og chili. Og siden det var igjen bratwurst fra forrige middag, så ble det pølsebiter oppi også. Rimelig enkelt og veldig godt.
Og når slike kulinariske høydepunkt kan nytes ute i fint vær, med utsikt over vann og med et lite glass rødt ved siden, ja da påstår jeg at det enkle ofte er det beste!
Og glasset? Plast for enkelhets skyld, men med stett, for moro skyld!
Jeg liker å ligge i lyngen. Det gir ro. Og det gir perspektiv. Ligger jeg med nesa i været så ser jeg akkurat det: været. Jeg ser skyer som farer over himmelen. Eller jeg ser blå himmel. Eventuelt grå himmel. Noen ganger får jeg regndråper i fjeset. Da ligger jeg ikke der så lenge. Andre ganger kjenner jeg snøfnugg som daler på kinn og nese. Da ligger jeg heller ikke så lenge.
Det er fint å snu litt på hodet der jeg ligger. Da kan jeg få øye på mye rart. Ofte kravler det noe levende like ved øyet. Andre ganger er det noe pent å feste blikket på, noe som jeg ikke hadde fått øye på hverken stående eller gående.
Både lyng og gressbakke egner seg. Og etter regn, ja da blir det dråper. Lykke!
De siste ukene ga flere luker med ro og muligheter for mye knestående i gresset og til og med litt ligging i lyngen. Og en god del perspektiv på alle måter.
Liljekonvall i regnet.
Villjordbær.Regndråper…rogndråper…Blir det multe i år?
«Å skrive er et spørsmål om å finne små nok ord til store nok følelser». Enda et sitat fra Hans Børli. Enda et sitat som treffer. I hjertet.
Enkelte dager er kanskje følelsene så store, i alle fall såpass altoppslukende, at det ikke fins små nok ord. I alle fall ikke ord som både er små nok og som egner seg til skriving. Eller kanskje følelsene ikke er store nok til å finne riktige ord? Små eller store.
På denne trappa fant han mange små nok ord til store nok følelser, han Hans.Slik satt han og skuet ut over Børen. Hans Børli, Oppistun Børli.
Jeg kjenner draget av svale nsom sneier over tunet
før den forsvinner oppunder låvetaket.
Jeg lukter på villjordbæra på trammen. Den som ligger der alene
etter at huset forlot den i brann for over 50 år siden.
Men jeg spiser dem ikke. Det får noen andre sette seg ned og gjøre når de blir modne om noen dager.
Jeg lar knotten og myggen surre.
Og jeg kjenner lukta av gammelt treverk mens jeg hører tømreren sage på stabburet.
Stabburet har fått nye spiker og både jeg og tømreren har fått ny ro.
Vi har vært på «workation» midt i en oase, småbrukeren og jeg. I to døgn har vi bodd, sanset, snekret og gjort vedlikehold på et bortgjemt men ufattelig vakkert tun langt inni Eidskog. Vi har levd noen timer på Oppistun Børli. Hans Børli sitt barndomshjem. Heldige meg som fikk være med småbrukeren på jobb som museumshåndverker.
Jeg har ikke vært til så mye nytte hverken for tømreren eller Oppistun, men det gamle bruket og ikke minst ordene der har vært til nytte for meg. Jeg har latt ord og opplevelse sette seg i kroppen.
Jeg har kjent på NÅ.
Oppistun Børli, juni 2022. Stabburet ble soverom for håndtverker og friluftsheidi.
Villblommer omkranser tunet.Takk for nå. Jeg håper å kommet tilbake.
Det er jo egentlig et betimelig spørsmål. Selv om jeg ofte tenker både som spørsmålsstiller og -mottaker om det egentlig er det ærlige svaret vi er ute etter. Eller om vi i de aller fleste tilfeller egentlig forventer “jotakk, bare bra!» som svar.
Uansett. «Hvordan står det til om dagen?» fikk jeg som spørsmål for ca nøyaktig to dager siden:
Svaret mitt på lørdag var som følger: «Jo takk, nå er det faktisk ganske bra! Jeg er da her», sa jeg. Så sa jeg noe om medisinfri og midlertidig medisinpause og så gjentok jeg at det i grunn sto relativt bra til med skrotten for tida. I alle fall i den grad at det går an å få til et par tre ting i løpet av noen dager om pausene innimellom er gode og lange nok. Ganske bra, med andre ord! Og jeg mistenker faktisk spørsmålsstilleren til å forvente seg et reellt svar, denne gangen her.
Svaret mitt søndag, ville antakelig sett omtrent sånn ut: «Jotakk, det meste gjør noe lengst inni…. vondt, jeg er fullstendig utmattet og psyken er kaputt.» På gråten mye av dagen, faktisk. Sånn gikk den søndagen.
Svaret mitt i går, mandag, ble vel noe i likhet med dette:
Bilde: pngitem.com
Jeg er som ei nettside som hele tiden må refresh’es, men som liksom aldri laster helt inn! Det går rundt og rundt og jeg er like langt. Eller kort. Videoen på nettsida hakker og lyd og bilde holder ikke helt samme tempo. Både internettilgangen og batterikapasiteten er mildt sagt ustabil. Uansett hvor mye jeg refresher, sjekker at alle kontakter er i og lader batterier, så phuuuu. Pila fortsetter å gå i ring.
I dag er det tirsdag og jeg laster inn på ny. Refreshed og fin.
Ikke helt da. Et par dager over midtsommer. Men i alle fall en skikkelig sommerfest. En sommernattsdrøm.
Det kan vel ikke passe bedre for en slik som meg enn at årets sommerfest i kollegiet ble innledet med et felles bad ved barndommens ferieparadis. Lyn, torden og regnskur var litt kjappere enn oss og rakk akkurat å gjøre seg ferdig og dra videre før vi ankom åstedet.
Utstyrt med både rednigsvest type nittenpilogbue, samt snorkel og andre nødvendigheter var det klart for fellesbading i tjernet. Vel. Felles og felles; vi var hele to stykk som badet. To av ni som befant seg på åstedet. Det kan de angre på, de sju. Jeg syns det var over gjennomsnittet stas å svømme under regnbuen. I alle fall akkurat i går! Badetemperaturen begynner også å vitne om sommer. Vi to var skjønt enige om at den måtte ligge på rundt 20 grader nå.
Med reker, spekemat og alskens mer eller mindre godt i glasset ble resten av kvelden også ganske magisk. Det florerte faktisk med en del mindre godt i glasset, tenker jeg. En del greier som kom på bordet ble forvekslet, av det uopplyste meg, med både maling og wc-rens. Men stemningen var god og alle fikk det de ville ha, tror jeg.
Tusen takk til «sykkelpatruljen», altså festkomiteen, for planlegging og pynting og ikke minst til vertinnen som stilte med hus og hjem og ikke minst hage som egnet seg perfekt til sommerfestpynting. Da bålet ble tent utpå kvelden ble det hele mer eller mindre perfekt. Som en midtsommernattsdrøm med alle ingredienser som skulle til, inkludert godt selskap. Takk for kvelden!
Noen ganger trenger jeg utsikt for å skaffe meg litt innsikt. Noen timer alene på vidda, med vidt utsyn, kan kjennes ganske forfriskende. Akkurat nå lurer jeg jo litt på om den vanlige «ettertur»-følelsen av letthet i hodet kommer direkte av utsikten og innsikten. Eller om det har med mangelen på søvn gjennom den mildt sagt vindfulle natta der i lavvoen å gjøre. Ikke vet jeg. Men det er ingen tvil om at dosen med utsikt ga en slags innsikt.
Det har blitt viktigere enn noen gang å gripe dagen. Klisje eller ikke. Det vil si passe på å gjøre det jeg har lyst til når jeg orker og ting ligger til rette for det. Livet er nå. Og jeg vil gjøre noe godt hver dag. Og de dagene jeg orker mest så kan jeg med fordel skaffe meg litt utsikt. Jeg kan gå med sekk. I alle fall så langt at jeg ikke ser bilen mer. Så sant det er litt terreng eller en og annen buske mellom lavvo og bil i alle fall. Det betyr at jeg kan dra på tur over flere dager. Dagsetappene kan sikkert bli opptil flere kilometer, i alle fall et par, hvis jeg tar pauser, pakker sekken godt, og været ikke tilsier mer klær enn høyst nødvendig. Ideen er i alle fall sådd i hue, så vil framtida vise om dagene blir brukbare til slikt. Gå kort og sakte, heter konseptet.
Det skjer ikke noe før jeg begynner. Veien blir til hvis jeg går. Innholdet må skapes av meg. Og for meg. Det er opp til meg sjøl og mitt eget initiativ. Det eneste jeg kan styre er eget initiativ og egen gjennomføringsevne. Ikke noe nytt. Bare veldig tydelig når jeg skaffer meg innsikt, stikker fingeren i jorda, stirrer på utsikten og kjenner etter.
Kan det være både noe bra og noe dårlig? Noe vi ser på som litt vulgært og tacky? Er det noe vi higer etter uansett? Hva er luksus for deg? Og hva er luksus for meg? Akkurat nå er det å klare å gå noen meter fra bilen med 20 kilo på ryggen for å slå opp lavvo, rulle ut liggeunderlag og sovepose og sette meg godt til rette og se på utsikten ren luksus. For meg. For deg kan det være et rent mareritt, og luksus vil være noe helt annet.
Sånn kan altså hjernen holde på hos en friluftsheidi som snur ryggen til både hus og hjem, bil og infrastruktur og tilbringer noen timer i all enkelhet. Med vidda i ryggen og utsikt over innlandshavet i synsranda. Nok utsikt til å gi hjernen fritt spillerom i sin evige leten etter innsikt.
