På’n igjen. I dag starter slag nummer to. Som de fleste har lest på denne bloggen så tapte jeg det første slaget. Det slaget startet her og med dette innlegget:

3 måneder i skyttergraven er endelig over.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Og idet jeg måtte kapitulere, her:

Der ble jeg en av dem!

Med bivirkninger som etter flere dager med kamp til slutt endte i innleggelse så ble slaget avbrutt. Kreftlegen beordret medisinstans umiddelbart og det ble vel det som kan kalles en slags våpenhvile.

I alle fall da jeg sakte men sikkert kom meg såpass at jeg etter snaut to uker kunne bevege meg ut i samfunnet så smått igjen. Etterpå har det, som i alle moderne krigssituasjoner, pågått forhandlinger. Og venting. Jeg har på en måte rykket tilbake til å ligge å trykke i skyttergraven.

Jeg har ventet på at blodprøver og form skal bedres. Det har gått relativt bra med begge deler. Og ikke minst har jeg ventet på helsevesenet. Denne gangen på at onkolog, altså kreftlege, får konferert enda  med noen ganger med radiumhospital og ekspertene der, samt med nevrolog og til slutt med de som er enda høyere opp i systemet. De som skal avgjøre om den tilgjengelige medisinen skal godkjennes for bruk for meg.

Forrige uke kom bekreftelsen. Kreftmedisinen som egentlig kun brukes for pasienter som både har spredning og som ikke kan opereres, og som ikke er godkjent for «min» bruk, kan brukes allikevel. Kreftlegen har fått spesialtillatelse til å behandle meg med denne. Jeg er «samfunnsøkonomisk» verdt å prioritere.

Kreftlegen har ferie, men sørger allikevel for at friluftsheidi står på dagsorden hos sykehussjefene og for å ordne kjemikalier til nevnte blogger. Så nå er første pakning hentet på apoteket. «Denne har jeg ikke vært borti før», sa farmasøyten som ekspederte meg. Nei, det tror jeg på.

I dag er jeg spent. Første dose av den ene typen er inntatt. I kveld blir det mer. Da legges den andre typen til. Jeg er spent og en smule urolig. Bivirkningslista er fortsatt lang som et vondt år. Og med virkningen av de forrige medisinene samt innleggelsen som fulgte etterpå friskt i minne, så håper jeg virkelig at jeg tåler dette bedre. Jeg gjør igjen kroppen til en slagmark og går på nytt i åpen kamp mot tilbakefall. Denne gangen bevæpnet med nye og enda sjeldnere kjemikalier. Med en naiv tro på at DENNE gangen så skal det gå MYYYE bedre. Denne gangen satser jeg på å holde mer enn 4 av 365 dager før jeg må vifte med det hvite flagget og be om våpenhvile!

                                             Klar for fight! Tror jeg.