Sov litt lenger enn du pleier. Eller, prøv i alle fall å ligge i senga. Soving er for de som får det til. Bevilg deg selv en rolig frokost.
Ta ei treningsøkt på eget treningsrom. Fokuser på «kvalitet i bevegelsene». En lang dusj etterpå er fortjent.
Lunsj
Tilbring tidlig ettermiddag under dyna. Snakk gjerne litt med småbruker eller andre da han/de kommer hjem, men fortsett å ligge urørlig ei god stund etterpå også. En time er for lite. Mellom 2 og 3 er ønskelig. Ørepropper er nødvendig.
Mat igjen. Det er lenge til 4 pils og en pizza, så det gjelder å ikke gå tom. Aldri.
Book overnatting hos sikker tilbyder. Men pakk med egne puter. Uvante puter kombinert med flytende kornblanding, druejuice eller annet kan erfaringsmessig ødelegge enhver skrott over 25. Også en frisk en.
Ifør deg sjøl egnede tekstiler. Glem sko med hæler og plagg som klemmer. Gå for noe du faktisk fikser. Men muligens noe annet enn joggebukse og raggsokker.
Stikk på lønningspils og la det stå til. Hygg deg!
Gjett hvilken variant jeg kjører. For min del har jeg en sterk mistanke om at dagen i dag vil by på litt samme opplegget som gårsdagen… Bortsett fra siste punkt😉Lag deg en fin lørdag👍
Endelig er jeg ute av ventelista. Ventelista som jeg har stått på siden april 2020. Jeg hadde nesten glemt at jeg befant meg der, faktisk. Og så har det vært så mye annet helserelatert å henge med på i det siste at det så å si har kokt bort i kålen. Så da psykomotorikeren endelig ringte så holdt han på å bli sopt ned i det svarte hølet der alle uønskede oppringinger havner. Ukjente mobilnummer har en tendens til å havne der. Der som meningsmålinger, statistikk og telefonsalg havner. Søpla.
Men nå har jeg altså avansert. Heldigvis hadde jeg en følelse av at det faktisk kunne være noen som ville noe viktig, så jeg tok telefonen. Fra å stå på venteliste så har jeg dermed havnet på LISTA. Den som gjelder og som fører til avtaler og framdrift. Og mer undersøkelser så klart. Psykomotorisk fysioterapi. Eksklusiv liste.
Målet er å lære meg mer hensiktsmessige bevegelsesmønster som ikke er så krevende for skrotten. Jeg jobber nemlig relativt hardt med andre muskler og kroppsdeler for å kompensere for de delene som ikke funker. Og slikt blir det vondter av. En god del. Når stavene brukes for å dra kroppen framover etter at understellet har klappet sammen, så går det ut over armer og skuldre.
Ellers: helspenn i muskulatur som egentlig ikke brukes akkurat da er dumt. Så da skal det øves på å slappe skikkelig av i muskler som skal hvile. For eksempel ligge skikkelig nedpå madrassen om natta…det skjer ikke av seg selv for slike som meg.
En ting er sikkert. Psykomotorisk fysioterapi er krevende. Etter en time med «gjør slik og så slik og så slipper du» og «hvordan kjentes det ut?» og «kjenner du forskjell?» så hadde jeg lenge før timen var over tenkt at «nå må vi vel snart være ferdig!». Krevende for flinke piker det her. Konsentrasjonen var oppbrukt opptil flere ganger underveis. Jeg var så mentalt utmattet at jeg havnet rett under dyna så fort jeg hadde slukt ei brødskive da jeg kom hjem. Heldigvis hadde jeg erfaring med de greiene fra før. Så jeg var forberedt.
Også jeg som trodde jeg hadde en smule kroppsbevissthet. Jeg har mye å gå på psykomotorisk, det er sikkert. Og akkurat nå så står jeg faktisk ikke på ei eneste venteliste….
En av sommerens utfordringer som krevde både hensiktsmessig og ikke-akkurat-så-heldig-bevegelsesmønster….
Her sitter jeg da og har ikke all verden å dele med bloggverdenen i dag. Livet går sin skjeve gang, dagen er tilbrakt til skogs med ungene på jobben og jeg har hatt bål. Lek og fysisk utfoldelse, mestring og opplevelse i store kvanta. I alle fall for de som både klarte å klatre opp og ikke minst løste floka med å ta seg ned igjen. Men ingen store eller små hendelser som skriker etter å dokumenteres og kommenteres på blogg.
Så da velger jeg å lese Dagbladet på nett. Kanskje inspirasjonen kommer da…
Det er greit, Buskerud. Gjør som dere vil. Må man så må man. Men må dere skrive om det da, Dagbladet? Jeg jobber i promp-og-bæsj-humorens mekka, barnehagen, men jeg drar da hjem fra jobb hver dag!?! …ikke Buskerud…
Jeg skiter i om jeg har lest feil. Av og til kan det være hele vitsen for å få noe å skrive om. Og Dagbladet leverer stort sett alltid noe skitsnakk som går an å kommentere. Takkskarruha!
Jeg slapp å hogge høl i isen for ukas tirsdagsbad. Den glimrer foreløpig med sitt fravær. Akkurat som min «partner-in-crime». Hun glimrer også med sitt fravær. Sikkert fornuftig.
Jeg har derimot ingen planer om å gi meg for det. Fornuftig får jeg drive med på andre områder. Så det bades. Selv om selfiene heretter blir utført fra land. Badetemperaturen tilsier ikke «liste seg forsiktig ut i vannet med telefon i hånda og deretter posere» for å ta bilde. Badetemperaturen tilsier nok heller «skru av alt som heter taktil sans og tankegang og bare gjør det!». Dermed bikiniselfier fra land med anstrengt smil, ifølge småbrukeren.
Finn en feil…eventuelt fler…
Det er en egen følelse det der. Å tråkke gjennom en to-tre cm nysnø og liste seg forsiktig ned et snødekt og potensielt glatt svaberg for å ta seg en dukkert. Rett og slett for spesielt interesserte. Og jammen var det stille rundt vannet i dag. Ikke en turgåer å se. Turvær for spesielt interesserte også, går jeg ut ifra. Ikke så mye som en småfugl hverken å se eller høre var det. Kun et delvis igjensnødd bilspor som forsvant rundt neste sving.
Og joggeren som kom forbi forrige uke har nok slutta å jogge. Fullt forståelig. Han tør garantert ikke mer. Det er jo ikke godt å si hva han får øye på neste gang…
Han skulle bare visst at i dag foregikk skifting av tøy både før og etter bading inne i bilen. Skånsomt for potensielt sarte forbipasserende joggere. Og sneven av lunere enn ute i snøen. Det siste var egentlig hele grunnen. Eventuelle joggere får ha vett på å glane en annen vei, eventuelt legge inn en spurt. Jeg må her påpeke at jeg har en helt vanlig, gammeldags personbil så slangemenneskeskillsene måtte til. Og jeg var ikke borti tuta en eneste gang!
Det er igjen kun en badetirsdag i oktober. Som nevnt tidligere: isen legger seg som regel på badeplassen i løpet av november. Såpass at den i slutten av måneden ofte er fin å gå eller kjøre sparkstøtting på. I dag var lufttemperaturen 1 varmegrad ved badetid. Jeg hadde glemt termometer denne gangen også, så vannet vet jeg ikke temperaturen på. Ikke så stor differanse kjentes det ut som.
Så får vi se da hvor mange badetirsdager som gjenstår før jeg må velge sparkstøtting…
Høstens første tur uten ubudne gjester er gjennomført. I alle fall har jeg ikke registrert noen uvelkomne sådanne enda. Jeg satser på at ingen dukker opp hverken i genseren eller nakken utover ettermiddagen heller.
Jeg snakker selvfølgelig om hjortelusflua. Behørig beskrevet og hetset i tidligere innlegg. Her:
I dag fikk vi oss derimot en harmonisk og trivelig tur i flott høstvær. Kun med absolutt meget velkomne gjester. Direkte idyllisk må jeg kunne si at det hele var. Verdens beste kaffe, bålkaffe altså, og kanelknuter varmet over åpen flamme. Kombinert med godt selskap, sol og akkurat passe «trekk» i lufta til at bålrøyken stort sett holdt deg rundt småbrukeren, så kan det ikke klages. I skrivende stund har avleggeren akkurat servert kakao på siden her. Så da gjelder det bare for meg å nyte resten av lørdagen og unngå å bikke den i tastaturet i den nye pc-en. Jeg har trua!
Jeg har lagd meg en god lørdag så langt. Lag deg en fin lørdagsettermiddag du også!
Noen fikk litt attåt kaffen og kanelknuten. DET var gøy!
Småbruker, avlegger og friluftsheidi på ett bilde. Sjeldent!
Det er lenge. Men denne uka ble det hælj midt i vikun, som Vazelina synger. Vi syns i grunn en aldri så liten feiring er på sin plass. Hår dag er det fæst, synger de også. Akkurat det er jeg litt usikker på.
Men etter 22 måneder uten å treffe den svenske delen av familien så ble det i går endelig på tide. Bestefar med følge kunne endelig innta småbruket. Heldigvis har ingen blitt nevneverdig eldre i løpet av de månedene og skravla går som før.
Pandemien har skylda for de 22 månedene. Ingen av oss kunne vel ane at jula 2019 skulle bli den siste gangen vi så hverandre på så mange måneder. Dermed ble det etter lang og lengre enn lang tid endelig klart for pizzafest med høy stetteføring denne uka. Festen startet i grunn allerede onsdag da avleggeren ankom småbruket. Det er alltid stas. Og det ble skikkelig godstemning på torsdagen da «svenskene» kom, etter nesten to års fravær.
For ett år siden i dag så jobbet jeg med livskvalitet. Det syntes også på bloggen. I dag velger jeg å dele innlegget jeg skrev 14.oktober 2020. Reprise. Jeg kan ikke påstå at jeg har blitt så innmari mye flinkere til det her på året som har gått. Det er et langt lerret å bleke dette, tydeligvis. Men med denne reprisen tar jeg meg den frihet å minne meg sjøl på oppgaven. Og i innleggets ånd: jeg har bakt og spist kanelknuter i dag. Og jeg kommer til å spise flere. Ene og alene fordi jeg har lyst på det!
14.oktober 2020 reflekterte jeg slik:
Har du tatt et glass vin fordi du fortjener det i det siste? Har du spist en sjokolade fordi du fortjener det noen gang? Har du fortjent en halvtime på sofaen på det du kan huske? Som regel er det ikke måte på hva vi skal kose oss med, fordi vi fortjener det. Det er ikke måte på hva vi skal gjennomføre av trivelige ting bare vi blir ferdige med … Fyll inn det som passer. Jeg må bare ordne det, gjøre dette og gjennomføre det her, SÅ skal jeg gjøre det jeg har lyst til!
Hvor ofte gjør du ting kun fordi du har lyst? Hvor ofte planlegger du inn lystbetonte og energigivende aktiviteter som du gjør bare derfor, uavhengig om du er ferdig med «skal bare» og «burde» oppgavene. Rett og slett bare fordi du har lyst?
I min prosess, aktivt veiledet av kyndige fagfolk, mot gode tankemønster og handlinger for egen helse har dette spørsmålet blitt veldig aktuelt.
Først skulle jeg registrere og loggføre alt jeg gjorde i løpet av ei uke. Alt fra når jeg sto opp, når jeg spiste, hva jeg gjorde etterpå, når jeg kjørte bil og når jeg tømte oppvaskmaskina.
Uka etter skulle jeg legge en plan på forhånd. En plan der jeg skulle skrive inn alt jeg tenkte gjøre og når. Også her alt fra bilkjøring til oppvaskmaskin. 7 dager med meget detaljert ukeplan med andre ord.
Akkurat den ukeplanen ble sterkt preget av at ukeplaner i mitt hode er veiledende. Den fikk mange fotnoter, piler att og fram og det ble, for å si det mildt, en del avvik. Heldigvis. Jeg er manisk nok med «to do-lister» som det er.
Men. Og det er et stort MEN! Hvor ofte loggførte eller planla jeg for noe jeg skulle gjøre kun fordi jeg hadde lyst til det i løpet av disse to ukene? Gjett?
Null. Altså ingen. Jeg loggførte så å si ingen «unyttige» gjøremål i den første uka og jeg planla nøyaktig ingen lystbetonte eller åpne tider og rom i den andre.
Resultatet ble selvfølgelig at da jeg var ferdig med dagens gjøremål så var det for det første kvelden og for det andre og viktigste: jeg orka slett ikke å gjøre noe som helst! Jeg kunne jo ha drukket vin, spist sjokolade eller gått en tur i skogen. Jeg hadde jo fortjent det, ikke sant. Men sannheten var at jeg orka jo ikke. Det var tomt for energi, fortjent eller ufortjent.
Så da er neste utfordring som følger: planlegg inn tomme felt i ukeplanen eller skriv inn energigivende aktivitet. Fortrinnsvis så tidlig på dagen at det er igjen energi til at det lar seg gjennomføre. Gi meg selv rom for lystbetonte aktiviteter som gir energi. Energi jeg kan bruke til mer lystbetont aktivitet eller produktivitet. Ta valg for meg sjøl som gir mer livskvalitet både på kort og på lengre sikt. Wish me luck!
