Terapi kan i grunn være så mangt. Bålterapi, for eksempel, er noe jeg er sterk tilhenger av. Rundt bålet kan mange både verdensproblemer og mer lokale diller både utforskes og noen ganger til og med løses. Jeg er tilbøyelig til å påstå at bål i seg selv kan løse ting. Erfaringsmessig virker det som regel ganske oppklarende i alle fall.
Pelsterapi er noe annet jeg er tilhenger av. Her i huset har vi vår egen firbente pelsterapeut. Han har en vei å gå før han virker optimalt, han har tross alt akkurat fylt ett år. Men han er både i stand til å være sympatisyk og til å trøste om noen skulle trenge det. Om ikke noe annet så finner han på såpass mye på såpass kort tid at fokuset flyttes fra det som gnager og til å rydde opp etter han…. 😉
Terapien jeg har fått i dag heter derimot fotodynamisk terapi. En smule mer teknisk, sånn passe smertefull men rett og slett og forhåpentligvis mer effektiv enn både bål og pels. Til akkurat denne utfordringen. Denne kroppen har nemlig blitt invadert av noe uhumskheter av noen kreftceller som ikke hverken kan tenkes vekk eller båles vekk for den saks skyld. Denne gangen er det heldigvis av det mindre livstruende slaget enn for et par år siden. Dermed kan heldige jeg avslutte dagen på egen sofa. Og den sofaen byr jammen meg på pelsterapi innimellom også.
Så satser både pelsterapeuten og jeg på at de uønskede cellene er eliminert. De får ikke bli med meg videre inn i 2024. I alle fall ikke om jeg får bestemme. Og dukker de opp igjen så satser jeg på at de er av typen som kan fjernes med en ny runde terapi. Fotodynamisk. Hilsen pelsterapeuten og meg. Jeg satser på at bålterapi med noe innslag av pelsterapi blir nok resten av året.
